Samvær når far bruker narkotika

[Gjest Anonymous]

Jeg håper det er noen som kan gi meg råd om hva jeg skal gjøre i denne situasjonen.

Saken er den: jeg gikk fra faren til datteren min for 2 1/2 år siden da jeg fant ut at han brukte narkotika.

Jeg har bedt han gjentatte ganger å skjerpe seg for hennes skyld, men nei.

Han har ikke virket veldig intressert i å ha henne (sier han ikke har penger til å hente henne osv). familien hans derimot ville ha kontakt og vi gjorde det slik at de skulle ha henne annen hver helg og ha ansvaret for henne. Så kunne han være der med henne.

Noen ganger ville han ta henne med på turer osv alene. Dette har imidlertid ikke fungert.

Da ringer han meg plutselig og er rasende og sier han ikke har penger til å levere henne igjen og jeg må komme i full fart og hente henne.

Han har hele tiden vært veldig sint på meg fordi jeg gjorde det slutt med han og kan overhode ikke forså hvorfor. Han sier til datteren min at jeg har ødelagt så vi ikke kan være en familie sammen osv.

2 år etter det ble slutt fant jeg meg en ny veldig snill gutt. Men dette tålte ikke barnefaren. Han ringer til alle døgnets tider og sjikanerer oss, kommer med drapstrusler og sier stygge ting om oss til datteren min. Jeg er redd han. han virker veldig ustabil for tiden og kan eksplodere for den minste ting. Han har slått meg før og satt nettopp inne for vold mot politimann. Datteren min har forandret seg den siste tiden, hun sier han er sint og vil ikke være med han.

Nå den siste tiden har jeg ikke sendt henne opp til dem. Jeg tør ikke. Han har blitt verre enn noen gang.

Han er så sint på meg fordi jeg har funnet en ny og lar det gå utover datteren min.

Jeg har hele tiden ønsket og bedt han om å gå å få hjelp med problemene sine slik at han kan ha kontakt med datteren vår.

Men slik det er nå går det ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal henvende meg for hjelp. Må jeg kontakte en advokat?

Er det noen som har erfaringer med dette?

Finnes der ikke et hjelpeapparat for slike problemer?

[kie]

Hei

Det hørtes ut som en veldig vond og vanskelig situasjon. Jeg er ikke sikker på hva du bør gjøre, men kanskje du finner noen svar her:

http://home.online.no/~grefam/

http://www.vfb.no/

http://www.dep.no/bfd/norsk/familie_og_bar...ndex-b-n-a.html

Ønsker deg lykke til

[Lara]

Hei. Har en sønn på snart 3 år. Far er narkoman og da vi bodde sammen kunne han være borte i flere dager i strekk. Han fikk tilbud om hjelp, men takka nei. I begynnelsen av vårt brudd hadde han vanlig samvær, men det skjærte seg da jeg en dag kom på uventet besøk til han og fant han sittende i stua og ruse seg med guttungen til stede. Han hadde da allerede fått to andre sjanser av meg til å ha samvær uten å ruse seg, noe som ikke gikk så bra. Han er en kjenning av politiet. Han er ikke voldelig eller aggresiv av person, men narkotika forandrer jo et menneske over tid og man vet aldri hvor man har en narkoman. Jeg valgte i samarbeid med barnevernet å kutte kontakten helt med far. Min sønn er i dag i besøkshjem annen hver helg, noe som fungerer veldig bra. Vi måtte også flytte etter dette for det kom stadig vekk mennesker på døra vår og ville ha tak i far (pga. narkogjeld). De truet også med at hvis jeg ikke fortalte hvor han var, så skulle de ta både barna og meg. Jeg visste ikke hvor han var og til slutt var jeg så sliten og redd av alle trusler, så flytting var eneste mulighet. Nå er det snart 2 år siden min sønn så sin far sist.

For tiden prøver jeg å få til en samvær med tilsyns ordning mellom far og sønn, men det er ikke lett når far ikke er samarbeidsvillig. Familierådgivningskontoret kan hjelpe til med slike avtaler.

P.s. En person med rusproblemer har to sider. Den man er når man er nykter og den narkomane. Å be en narkoman om å prioritere barnet sitt framfor dopet er jo greit nok, men ikke forvent at de gjør det. Avhengigheten av rusmiddler er sterkt, noen ganger sterkere enn det man kanskje burdte sette større pris på. Når man først vikler seg inn i et narko misbruk, ruller ballen og blir større og større. Man mister kontrollen til slutt og de følelser man har kunnet takle før, er lettere å ruse bort nå. Mødre/fedre med rus problemer sliter ikke bare med avhengigheten, men også dårlig samvittighet for at de ikke strekker til, da er det lettere å ruse bort disse følelsene og benekte at der er et problem.

Du får ha lykke til

_________________

Hilsen Lara 1212[ Dette Innlegg er endret av: Lara den 2002-03-06 13:19 ]

[Gjest Anonymous]

hei,

har ikke erfaring på dette planet, men jeg synes det er veldig flott at du lar barnet få være med sine besteforeldre. er disse klar over sønnens knarkeproblem? slik at de kan ha barnet og "passe på" slik at din eks ikke er der i rusa tilstand?

[Gjest Anonymous]

Ja de er fullstendig klar over det. Men de ser det ikke på han. Han har vært meget ruset og moren hans har ikke merket noe og det skremmer vettet av meg.

De har latt han være alene med henne når jeg har gitt beskjed om at de ikke skal gjøre det. Da har han ringt meg og jeg har måttet hente henne.

Dessuten virker han veldig ustabil psykisk nå og jeg er redd for hva han kan finne på.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Lara]

Sitter å tenker tilbake på den tiden da far hadde samvær. Redselen min for at han skulle bli tatt av politiet mens ungen var der, redselen for at disse torpedoene skulle komme og kreve inn hans narkogjeld mens ungen var der, redselen for at far skulle sette overdose og gutten min ble liggende der for seg selv med en død far i nærheten.... Lista er lang. Jeg gikk konstant med angst og klump i magen, men likevel strakk jeg meg langt når det gjaldt samvær. Til slutt var det ei venninne av meg som truet med å kontakte barnevernet hvis det ikke skjedde en forandring. Jeg bestemte meg selv for å kontakte barnevernet og legge fram saken for dem. De bestemte seg for å hjelpe meg. Farmor til min sønn er alkoholikker så hun har heller ingen mulighet til å ha samvær. Det ble i samvær med barnevern diskutert løsninger på samvær, men far var ikke interessert i samvær med tilsyn, så han forsvant. Jeg jobber enda med denne saken, men det er vanskelig når far ikke vil se sitt problem. Moren hans ser også hans problem, men velger å lukke øynene og bagatellisere det. Jeg gjør ikke det for det er tross alt barnet det er snakk om her og hans stabile hverdag og trygghet.

Kanskje du skal ta deg en tur på helsestasjonen og snakke med noen der?12

[Linemor]

Hei anonym.

jeg synes at du skal kontakte noen utenfra, melde fra til politiet, spørre barnevernet om hjelp, oppsøke helsestasjonen. du må gjøre noe, og ikke bare for deg, eller barnet, men for alle partene som er innblandet.

det er jo fint at du er interisert i at barnet ditt skal ha kontakt med far og besteforeldre, men hvis situasjonen gjør det umulig, synes jeg det er mer ansvarlig av deg og få hjelp til og kutte kontakten helt, i hvrtfall for en stund.

håper du finner en god løsning på problemet, og at de får god hjelp der du henvender deg.

[Polyanna]

Min umiddelbare reaksjon: "HVA??! Er hun helt gal? Hun KAN ikke la barnet sitt være alene sammen med en gal, voldelig narkoman?!?!" Ikke misforstå, jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon, men du har min fulle støtte i å nekte samvær! Og du har loven på din side. Ta kontakt med barnevern eller andre, og sørg for at han kun kan treffe barnet under oppsyn av noen derfra. Besteforeldrene kan du jo heller ikke stole på.

Anmeld også truslene til politiet! De kan hjelpe deg med voldsalarm og med å spore telefonsamtalene hans. Iom. at han er dømt for vold mot politiet er det mulig de er litt mer behjelpelige enn det de av og til kan være i sånne saker..... Det er hans liv og det er han som velger å gjøre ting som kan få ham i fengsel, og som hindrer ham i å ha samvær med sitt barn. Ingenting av dette er din skyld!

Men ALDRI la ham treffe ungen uten skikkelig oppsyn igjen! Please!

Klem,12

[Gjest Anonymous]

Faren til barnet mitt er hverken voldelig eller aggressiv. Han bruker "bare" hasj, men til gjengjeld gjør han det fra morra til kveld. Når barnet er hos ham røyker han bare etter leggetid. Hittil har jeg "sett gjennom fingrene" på det, fordi barnet virker som det trives så godt der, spør etter faren sin hvis det blir lenge mellom hver gang de sees, er strålende fornøyd hver gang det har vært der etc. Han kan jo ikke lage avtaler, langt mindre holde dem. Er veldig i tvil om jeg er en elendig mor som lar ham ha ungen over natta. Men de gangene det skjer sitter jeg og venter med telefonen i hånda, og er rimelig parat. Det i seg selv burde jo være et faresignal. Men jeg vil jo ikke male fanden på veggen og ødelegge den fine kontakten de tross alt har. Tror det er veldig viktig å kjenne til farsfiguren sin. Ja, dette var noen tanker. Fryktelig frustrert over dette. Det var godt å se at det finnes andre i lignende situasjon, eller absolutt ikke, unner ingen dette. Men uansett godt å ikke være alene. Takk for linkene, skal sjekke dem ut.

[Polyanna]

Hei igjen. Som sagt, all medlidenhet med deg for den situasjonen du er i. Og masse forståelse for dilemmaet - barnets behov for farskontakt vs. trygghet. Men jeg lurer litt på om du er litt for blind. Tilgi meg hvis du finner det jeg sier støtende, men kanskje du har vent deg til denne mannen og det han gjør, og dermed aksepterer mer enn du burde.

Du sier at han ikke er aggresiv og voldelig, men du sier også at han kommer med drapstruslser, driver med telefonsjikane, er dømt for vold mot en politimann, er psykisk ustabil og at du er redd for at han når som helst kan eksplodere. For meg og mange andre betyr dette aggresiv og voldelig. Dette er ikke oppførsel som er akseptabel når man skal ha ansvar for et lite barn, samme for hvor kort tid det er. Og nå tenker jeg ikke en gang på narkotikaen!

Du kan sørge for at han får ha kontakt med barnet på en sikker måte, hvis du tar kontakt med barnevernet og får deres hjelp. De kan være med på samvær og sørge for at det går trygt for seg.

Mange mange lykke til! Jeg håper du får deg selv og datteren din ut av dette!

12

[Gjest Anonymous]

Til Polyanna og dere andre!!

Det nest siste innlegget ang en far som røyker hasj hele dagen er IKKE skrevet av meg. Altså vi er to forskjellige anonyme inne her med lignende problemer.

Forskjellen er at faren til mitt barn så absolutt er voldelig slik jeg skrev.

Dette er ingen lett situasjon. Jeg synes det er veldig vanskelig. Man har ikke rett som foreldre å nekte den andre samvær. Den som nekter kan anmeldes osv. Men hvor jeg skal henvende meg er ikke så lett å finne ut av.

Jeg skrev til familiekonsult her på nettet og de sa vi måtte til mekling først for å se om vi ble enig om noe samværsavtale. Jeg kan overhode ikke godta noe samværsavtale slik han er nå. Har ringt familievernkontor og de skal skjekke opp i litt for meg.

I dag går vi også og anmelder truslene. Det var viktlig i tilfelle det blir snakk om en rettsak.

Det er liksom moren hans som hele tiden har mast en del om å få ha henne. Jeg er litt i tvil om han egentlig er så ivrig etter det. Jeg forstår jo godt at besteforeldrene vil se barnebarnet sitt, men de er nok litt blind for hans oppførsel.

Jeg har nektet dem å ha henne nå, ikke fordi besteforeldrene ikke skal få se henne men jeg er redd han er der også.

Etter at jeg fant meg en ny ble han mye verre. Han truer oss og slenger så mye dritt at jeg er lei meg i uker etterpå. Jeg finner meg ikke i det. Jeg er redd det forferdelige sinnet mot meg og min nye kjæreste skal gå utover min datter. Man vet liksom aldri hva folk kan finne på og man leser så mye grusomt. Det virker som han begynte å ruse seg mer etter dette også, fordi han er så lei seg for at jeg har funnet en annen påstår han.

Misforstå meg ikke, men jeg angrer så sinnsykt på at jeg fikk barn med han. Jeg ville for alt i verden aldri vært uten datteren min, men gud hvor mange ganger jeg har bedt om at en annen var faren hennes (en ordentlig far som det gikk an å samarbeide med).

Føler det er min egen feil at jeg sitter i dette dilemmaet. Jeg gjorde et dumt valg i han.

Slik han nå er ønsker jeg egentlig at han bare skal forsvinne ut av livet hennes. Tror kanskje det hadde vært det beste for henne, men jeg vet ikke. Aner jo ikke hvordan hun ville tatt det når hun vokser opp (at faren ikke ville ha henne/ta seg sammen for hennes skyld).

Jeg føler jeg har gjort nok for han, gitt han altfor mange sjangser til å skjerpe seg.

Greit at han er så deprimert for at det ble slutt og greier som han sier, men han kan ikke ruse vekk problemene når han har en datter.

Jeg er ganske sikker på at dersom jeg hadde oppført meg slik han gjør hadde barnevernet tatt henne ifra meg forlengst. Mine foreldre hadde aldri snakket til hvis jeg oppførte meg sånn.

Jeg synes familien hans har bagatalisert det litt. Føler at jeg liksom er hysterisk. Nå ringer de hele tiden og vil ha henne men de forstår ikke og aksepterer ikke at jeg sier nei. Da er det liksom jeg som er så vanskelig. Skulle ønske de kunne forstå at det er faktisk ikke jeg som har ruset meg og oppført meg som en idiot. De er han de må være sint på og tenke at det beste for barnet er å holde seg vekke fra sin far nå.

Jeg håper vi kan få noe hjelp hos politiet i dag. Det er kjempeslitsomt å gå sånn. Klarer ikke tenke på stort annet.

Hilsen meg som skrev det første innlegget.

[Polyanna]

Unnskyld at jeg blandet dere sammen!

Godt å høre at du går til de skrittene du gjør nå! Du har min FULLE støtte i alt sammen!

Familien hans vil du nok aldri kunne regne med. En mors lojalitet vil nok alltid ligge hos sitt eget avkom, og man kan være ganske så blind! Du kan kanskje si at de kan se barnet sammen med deg, men ikke alene? Hvis de sender henne alene med far, så kan du jo simpelthen ikke stole på dem, så enkelt er det. Overse deres mas - de vet simpelthen ikke bedre! Det er DU som har rett!

Ang. telefonsjikanen: Jeg tror politiet kan montere utstyr på telefonen din sånn at de kan overvåke oppringningene fra ham. Hvis du forteller det til ham, så kan det jo hende han slutter. Men dessverre er det mange kvinner i din situasjon, som blir fange av en "stalker". Søk også om voldsalarm, for sikkerhets skyld!

Lykke til med både politi og barnevern!

Og husk at DU har rett!!!!

12

[Tiger]

Har desverre ikke erfaring nok til å gi deg noen råd angående forhold og samvær med faren, men det kan da ikke være riktig at besteforeldre skal kunne kreve samvær??? Da må det jo være bedre at man drar på besøk innimellom uten noen slags avtale hverken muntlig eller skriftlig -slik som "alle" andre besteforeldre gjør.

[Gjest Anonymous]

Nei, besteforeldre har ikke samværsrett. Men de ønsker selvfølgelig å se barnebarnet sitt. Det er de som spør etter henne, og jeg tror de "pusher" på han for at han skal spørre. Men det virker ikke som han er så intressert.

De kan jo komme å besøke henne her men jeg tviler på at de er fornøyd med det. Det blir også litt anstrengt. Føler at de er sint på meg for at jeg ikke lar henne være hos dem nå pga faren. Det er han de burde være sint på.

[Gjest Anonymous]

jeg hadde nekta samvær uten tilsyn momentant. ikke snakk om at en rusa narkoman kan ha omsorgen for et barn.