Hvilke alternativer har jeg? -M21

[AnonymBruker]

Hallo

Jeg er en forholdsvis normal fyr, med god oppdragelse og ingen sinnsyke problemer. Men jeg har slitt mye de siste årene, ting som bare gradvis ble verre helt til det nådde bunnen.

Hadde en sinnsykt bra barndom og tid på barneskolen. Når jeg sitter og mimrer tilbake på det, føler jeg bare lykke inni meg. Akkurat dét er jeg evig takknemlig for. Bare så det er sagt.

Men på ungdomsskolen fikk jeg problemer med å relatere til de "kule" gutta, og ble gjort litt narr av til tider. Som maaange andre i dag flyttet jeg fokuset over på videospill og interessante programmer på TV'en. 
Så tok gikk jeg to år på en yrkesfaglig linje etterpå ungd. skolen, men det var ikke ment for meg i det hele tatt og jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg valgte det. Men i det man skal finne sin gruppe, trene sine sosiale evner, flørte og bli inkludert, så ga jeg fullstendig f*** i selv-forbedring, jeg prøvde bare så godt jeg kunne å fullførte og det klarte jeg, men på fritiden satt jeg bare hjemme eller var med venner. 

1 og ett halvt år etterpå hadde jeg begynt å trene annenhver til hver dag, kjøpe nye klær osv. Jeg tok avgjørelsen om å dra på en fest men for det første var det drittkaldt (slutten av januar dette her), og det var bare masse folk jeg kjente fra tidligere osv. som jeg egentlig hadde en noe turbulent kjemi med, og det endte med at jeg dro hjem tidlig siden en venn av en venn kastet opp og følte seg dårlig. Jeg fulgte han hjem og gjorde det samme selv.
Alt som skjedde, var at en jente la meg til på FB. Og etterpå det har det ikke skjedd, med unntak av de jeg gikk i klasse med på 3. året.

For det jeg gjorde da, var at jeg trente/brukte tiden på skole, og dessuten måtte jeg bruke 2 timer på reise til/fra skolen hver bidige dag, og jeg var sosial i klassen siden selvtilliten var bedre enn før, men jeg følte meg ikke respektert utenom det så når det ble arrangert klassefester avslo jeg. Sett i ettertid litt dumt men der og da føltes det riktig, for selvtilliten var heller laber.

Ila. den påfølgende høsten, var jeg umotivert av skolen og begynte å bli deprimert siden jeg ikke følte meg bra nok. Jeg gikk inn i en mørk spiral og var stort sett hjemme i ett halvt år, med sporadiske unntak...
Så fikk jeg kjenne på det å miste noen som sto meg veldig nært. Og for nesten hele det påfølgende året var jeg i sjokk. Jeg trengte tid og stabilitet for å bearbeide følelsene, og selvtilliten ble egentlig bare verre, helt til punktet der jeg ikke ville gå til butikken.

Så har det vært sånn i år at det er plutselig over igjen, jeg har utsatt ting altfor lenge og vært opptatt med tanker, inne-interesser og på en måte reflektert over livet utenfra... tenkt mye på det og sitter med helt nye tanker og et litt annerledes bilde.

Kan bare si at jeg har vært skikkelig nedfor, og hatet meg selv og hva slags skjebne jeg har satt meg selv inn i, mange ganger, uten at jeg gått super-dramatisk til verks i tankeboblene mine eller fysisk sånn f.ø.

Nå har det derimot seg sånn at jeg tror jeg kan komme meg ut der igjen, være med andre og leve livet. Så har jeg lært at det er best å ikke bry seg om hva andre tenker siden det er ikke din business. Den tar jeg med meg videre, og forsåvidt har jeg hatt litt tilsvarende filosofi tidligere også men når det er mennesker du har kjennskap til blir den en hardere nøtt. 

Men nå da... er jeg i grunn ganske nysgjerrig på den generelle konsensusen angående dette:

- jeg har i løpet av de siste årene sørget for at jeg ligger på etterskudd mtp. karrierevei, "skippet" så og si den mest essensielle delen av ungdomstiden for mange, nemlig det å sosialisere seg med jevnaldrende (utenom de tre-fire nære vennene jeg har hatt i lang tid), ha det moro, flørting, og det der.

- jeg har ikke gjort noe utav meg på sosiale medier, har bare eksistert og observert (hadde 250 twitter følgere en gang da, men var noe helt annet, og jeg har 500 subs på youtube, men de kjenner meg jo ikke) og jeg har faktisk aldri sendt eller mottatt en eneste melding til en jente. Noe som får meg til å stille spørsmål med meg selv. Har ingen bilder av meg på nettet, og hadde ikke instagram.

- selv om jeg skulle fått forbedret alt med meg selv, etter å ha startet på "scratch", er jeg veldig USIKKER på hva en jente vil tro om meg, hva jeg gjorde før, fordi jeg konkurrerer med andre gutter/menn som har en helt annen sosial grunnbase enn det jeg har tatt med meg, har alltid vært konsistent og har en større trygghetsfaktor. For jeg er redd for å ikke bli akseptert, da jeg frykter at jenter tenker at det er en risiko for at jeg blir usikker og innesluttet igjen.

- jeg tenker som så at, hvem vil bruke tid på en som har hatt 2-3 friår? og null erfaring med det motsatte kjønn? jeg har lyst til å kapre en bra jente men selv om jeg skulle blitt hollywood stjerne ville jeg følt meg utrygg

- vet at jenter er opptatt av status, så der er jeg dårlig stilt.

- økonomi er ikke noe jeg bekymrer meg mye for akkurat nå, men gjør jeg tingene riktig vil jeg allikevel ikke klare å få en bachelor-grad til jeg er 26-27. Og da føler jeg meg litt, sent ute, selv om jeg 95% sikkert vet hvilken arena jeg vil at arbeidsplassen min skal være. men vet at økonomisk sikkerhet er en avgjørende faktor. Noe jeg skjønner 110%. Da jeg tenker i de baner selv.

Det jeg har tenkt er å trene sånn at jeg blir kjempegod i hobbyene mine, prøve å se bra ut og kaste meg ut i det sosialt sett til sommeren. Jeg har opprettet en instagram bruker men det tar jeg ikke så høytidelig. Jeg legger ut bilder jeg selv har tatt, av natur stort sett, planen er å ha ett og annet bilde av meg selv der og muligens noen videoer, men følgere er bare ett tall. 
Jeg er aldri innpå facebook men hvis jeg reiser en plass i sommer kan jeg oppdatere profilbildet mitt. Ingen big deal, men kanskje det øker sjansen for å bli sett. Eller mer inkludert i samfunnet, det vil jeg jo. Vi er jo skrudd sammen for å være sosial.
Jeg har alltid vært imot Tinder og sjekkeapper på nett, men tror ikke det vil skade å prøve.

Jeg drikker ikke eller noe sånt altså. Det verste kjemikalene jeg har inhalert er vel hostesaft og litt eplecider... 

Ok, for å oppsummere er jeg redd for å ikke bli godtatt eller akseptert, av både jenterdamer og guttemenn som har vært lengre i "gamet" enn jeg har. Og de har ikke vært isolert og innesluttet, det er der jeg tror blir ett stort minus for meg.
Også, til slutt, dette blir jo egentlig bare repetisjon, men jeg skammer meg over tid som jeg har latt gått forbi meg. Jeg fikk aldri oppleve noe av det der i tenårene, som mange andre får. Selv om det har skjedd mange gode ting med meg. 

Vil helst ha ærlige svar!

Anonymkode: c94dd...412

[AnonymBruker]

To tre friår gjør ingenting, det viktigste er at du er i gang med å fullføre utdannelsen nå og har en inntekt utover studielån (deltidsjobb). 

Og fuck sosiale medier! Faktisk syntes jeg menn som skal gjøre så mye ut av seg på sosiale medier er turn off! En facebook profil er greit å ha siden mange holder kontakt der, men du trenger jo ikke drive å oppdatere bilder hele tiden

Ang at du er redd for å ikke bli akseptert, det er ingen som har noe med fortiden din og depresjonen din å gjøre, og det er helt vanlig å studere selv om man er noen år bakut. De på studiet ditt vil ikke engang vite eller merke at du er eldre med mindre du sier det. 
 

Anonymkode: e5178...419

[AnonymBruker]

Du vil høre sannheten? Du er en sær fyr som tar deg selv altfor høytidelig. Du er 21 år. Skulle tro du var 40. Anbefaler deg å reise på backpacker tur, bli kjent med verden og sosiale sammenkomster.

Anonymkode: b12f9...023

[Gjest yeans]

Jeg tror du bekymrer deg mer enn du trenger. 

[asterix]

Skjønner faktisk ikke hva du bekymrer deg for. Du høres ut som en helt vanlig norsk ungdom med livet foran deg.

[bortebra]

Herremin, du henger ikke etter eller noe, du er bare 21, du har masse tid på å finne din plass. Men du fokuserer veldig negativt. Og så lenge du gjør det, ser jo verden mørk ut. Tro meg, ingen der ute har perfekte liv. 

[AnonymBruker]

>21 

Anonymkode: 21eda...32b

[Snowbrigade]

Om du treffer jenter og nye kompiser gjennom studier eller hobbyer, så vil ikke de tenke på deg som patetisk akkurat. Felles interesser er en knall måte å bli kjent med folk, så studer det du vil og prøv å være litt sosial via hobbyen din, så tror jeg du vil føle deg mye bedre med deg selv. Husk at mange ikke treffer noen de klaffer med før langt opp i 20 eller til og med 30åra uansett, så ikke gi opp om ting ikke funker istarten, prøv heller å kose deg med livet og studentilværelse etc (du møter nok eldre folk enn deg også på studiet) og så møter du folk hvis du møter folk. Ingen vits å bekymre deg for hva hypotetiske jenter liker, selv er jeg lykkelig gift med en innesluttet spillnerd, heldigvis liker ikke alle menn og kvinner det samme

[AnonymBruker]

Du høres ganske normal ut for meg. Du er veldig ung, og har ikke så mye erfaring med damer, men du er klar over dett og har lyst å gjøre noe med det, et godt utgangspunkt. Du burde jobbe med deg selv først og fremst. Få opp selvtilliten, tren på å være generellt sosial med både damer og mennn. Bli med i diverse sosiale klubber, begynn med salsadansing. Lær deg litt om sosial dynamikk og generell sjekking.  Jeg hadde lav selvtillit veldig lenge, og fant ut en sannhet om damer som er litt trist; de kan snuse ut en mann som ikke er perfekt balansert veldig fort. Og når damer merker at mannn ikke er perfekt så ditcher de deg som en gammel sofa. Det finnes ingen nåde eller formildende omstendigheter i kvinners partnervalg, perfeksjon er det eneste som gjelder. Så jobb med deg selv og damene vil komme løpende.

Anonymkode: 4daf1...52f