Hvorfor trekker gutter/ menn seg bort i møte med tøffe familiesituasjoner?

[AnonymBruker]

Min far kom på sykehuset etter en ulykke og har vært i kritisk fase i noen dager der vi ikke visste om han kom til å overleve. Han trenger tett oppfølging fra oss pga alvorlig psykisk lidelse i tillegg. 

Min bror er i utlandet på jobb og hans kone fikk til slutt varslet ham om ulykken og formidlet at akkurat nå er vår far stabil, men alt er usikkert og det har vært kritisk. Vi har ingen nummer å nå ham på så vi ba konen om å få et nummer i tilfelle han måtte komme hjem.. Dette er flere dager siden og vår far har svingt i tilstanden siden da. Hele tiden må vi hjelpe og passe på med redsel at vi kan miste ham dersom noe går galt. Det er så mange ting på en gang som er ustabilt og krever behandling og verdiene veksler opp og ned. Metning og pust, crp, hjerte, nyrer m.m i tillegg til operasjon når og hvis det andre blir stabilt..

På denne tiden har hverken han eller hans kone ringt for å høre hvordan det går. Er det noe jeg ikke forstår her? Dette er fantastisk snille og kjekke folk, så jeg klarer ikke forstå hvorfor de ikke bryr seg mer. Tenker de at jeg vil ringe hvis han er døende? Men da kan det jo være for sent. Og vil ikke min bror vite hvordan det går med vår far og hvordan utviklingen er? Er det slik at menn tenker på en annen måte? At det kanskje blir så vanskelig og lettere å ignorere det?

Jeg måtte bare høre her inne om det er andre som kjenner seg igjen fordi jeg synes det er så rart..

Anonymkode: a0989...323

[stan]

Tror dette skyldes andre faktorer enn kjønn.

Er det ikke andre måter å nå ham på? Epost, eller andre måter via internett? Siden han er på jobb i utlandet, har han kanskje tilgang på internet.

Jeg bor selv i utlandet, og telefon er upraktisk. Dårlig kvalitet på linja og tidsforskjellen gjør internett til en mye bedre måte å holde kontakten på.

[Gjest Mass]

Det kan være at han, som nevnt her, ikke har praktiske grunner som årsak, men kan jo også være at han ikke tar innover seg alvoret i situasjonen. Du vet jo kanskje ikke hvordan konen formidlet det til ham.

Jeg, er kvinne, husker godt når min far lå for døden. Min familie var vage i kommunikasjonen ala "det kan være at han dør snart". Jeg oppfattet "men det kan være at han ikke dør også". 

Jeg tok ikke innover meg alvoret før den siste timen hans.