Jeg klarte å skaffe meg et nytt liv, men det gamle hjemsøker meg fortsatt!

[Spiteful]

Jeg har helt siden starten vgs. følt på ekstremt mye ensomhet, noe som jeg tror har ført til depresjon og angst (dette er ikke sikkert da jeg aldro har turt å dra til lege for hjelp). De 3 siste årene har derfor vært prega av dødsønske, tårevåt putetrekk og så mye søvn som mulig (opptil 18 timer per døgn på det verste), i tillegg til mye krangling med familien. 3 år var jeg alene om ALT i livet mitt; Joda jeg hadde gode foreldre og småsøsken, men ingen venner... 

Kort fortalt så var jeg venneløs hele vgs. På sosiale medier så jeg alle var på fest, hadde jentekvelder og dro på turer sammen. Hver helg ble det lagt ut koselige bilder på sosiale medier, mens jeg dag inn og dag ut satt hjemme, alene. Dette gjør jo noe med en 16-17-18 år gammel jente; Følelsen av å være uønsket, usynlig, ubrukelig. Da alle andre fylte 18 år hadde de store fester, men da jeg fylte 18 år avlyste alle de 3 jentene jeg hadde invitert til å feire den store dagen 3 dager før de skulle komme...

Vel, jeg holdt ut de 3 åra på vgs. Fikk et vitnemål med middels karakterer og flyttet til andre kanten av Norge for å studere et middels OK studie i høst. Gjett hva; Livet mitt her kunne ikke blitt bedre! Første uka var vanskelig, da jeg fortsatt følte meg som den gamle ønska, usynlige og ubrukelige jenta, men det endret seg fort. Plutselig fikk jeg et liv med stort nettverk! Jeg er på fest, jentekvelder og annet gøy hver eneste helg! Dagene mine her er fylt med venner, og jeg er virkelig lykkelig. Plutselig har jeg 4 gutter som er interessert i meg, og jeg blir sjekka opp på vær fest. MEG, den uønska, usynlige og ubrukelige jenta! Livet kunne egentlig ikke blitt bedre! Selv de hjemme har lagt merke til at jeg er blitt en helt annen person siden den jeg var i Juli. Så hva er problemet?

Fortiden min. Fortiden min er problemet. Jeg følger jo fortstat med på hva som skjer i hjembyen. Jeg ser at alle de jeg hele tiden ønsket å være venn med fortsatt er en eneste stor gjeng. En gjeng jeg ikke er en del av. Jeg blir psykisk dårlig av tanken på å måtte dra hjem i ferier, for jeg vet at jeg ikke har noen andre enn familien min i hjembyen. Idag bestilte jeg flybiletter hjem til juleferien, og jeg knakk totalt sammen. Jeg kan ikke bli her i ferien, for jeg har ikke klart å få jobb, og alle vennene mine her skal timbake til sine hjembyer. Dessuten savner familien min meg. Men tanken på å være 3 uker hjemme, og gå tilbake til den hverdagen som var et helvete for meg de siste 3 årene, det skremmer meg. Det er som om fortiden min hjemsøker meg. Jeg vil bare gråte av tanken på at om 3 år må jeg flytte fra alle se nye vennene mine, tilbake til hjembyen forså å finne ut hva jeg vil gjøre videre i livet. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget. Få ut frustrasjonen kanskje, høre hva andre har å si. Jeg har egentlig ingen å snakke med om disse tankene, eller jeg har jo noen, men jeg vil ikke vise hvor sårbar jeg egentlig er... Er det noen som har råd og veiledning? Har ikke råd til psykolog. 

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå de dårlige assosiasjonene du har, men samtidig synes jeg ikke du skal mate det ved å følge med på hva som skjer med de andre. Prøv og distanser deg fra det tidligere livet ditt, slett alle de du har en dårlig erfaring med på sosiale medier og fokuser på familien din når du reiser hjem. Samtidig kan du jo tenke over hva du sitter med nå kontra hva du satt med for et år siden. Dette er en seier. I løpet av de tre årene har du nok allerede funnet ut av hvor du vil videre, og det er nok ikke tilbake til hjembyen. 

For meg var det ubehagelig i starten, mest på grunn av frykten for å møte dem tilfeldig (lite sted), men nå assosierer jeg bare hjembyen med familie. Å komme hjem til jul er ikke det samme som å bo i hjembyen. 

Anonymkode: 979f5...1b6

[caskerette]

Kjenner meg igjen. Jeg har aldri vært tilbake i hjembyen for å møte gamle venner, for det har ikke vært noen. Det har bare vært familie. Og så hører man om annen ungdom som knapt ser foreldrene sine, bare setter bagen innafor døra og ut på fest. Noen år ønsket jeg at det var meg. 

Har ikke noen råd sånn sett, uten at det blir lettere med åra (jeg er ingen ungdom lenger, langt ifra), og familiebesøk blir normalen mer enn å treffe venner og gå på fest. Kanskje vil du se en tendens til at gamlegjengen vannes ut - noen flytter, de som blir igjen gror litt fast i ungdomsmønsteret, mens du som har flyttet ut og studert, får nye perspektiver. 

Og tenk positivt, du har fått mange nye venner! Det er superbra! Det er ingenting som tilsier at du skal flytte tilbake til hjembyen din etter endt studie. Bruk erfaringen fra ditt nye nettverk til å bli tryggere, slik at du på andre arenaer også kan få venner. Og jobb litt for å holde kontakten med de vennene du nå har etter studiet! 

[GodtNok]

Dette kommer til å gå seg til. Det er skummelt den første gangen, men du er jo i gang med å starte livet ditt. Det er rundt 21-års alderen at man blir ferdig formet som menneske. Når du har vært lenger på studiestedet ditt vil du få en base. Du blir tryggere, det gamle er ikke så viktig lenger. 

Så herlig at du har en sånn oppvåkning når du skal stå på egne ben, bare gled deg - det er dette som er livet ditt. Det fortjener du. :-)

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg ts. Jeg ville så gjerne bli en del av de folka. Men da jeg var ferdig med vgs flyttet jeg til Oslo. Langt vekk fra der jeg er fra. Her fant jeg folka jeg trives med. Jeg er så glad jeg slapp å stagnere der sammen med disse folka som nå bare er kjedelige i mine øyne. De går samme sporet hele tiden. Den trygge bobla. Jeg lever et mye mer spennende liv og nå er det enkelte som vil ha kontakt. Men jeg derimot ser ikke noe de kan gi meg lenger. 

Poenget er at det ikke nødvendigvis deg det er noe galt med, men gemyttet /folka /miljøet du er fra. Kanskje du ikke passet inn DER men passer inn et mye bedre sted.

Anonymkode: 16a65...f83

[AnonymBruker]

1 time siden, GodtNok skrev:

Dette kommer til å gå seg til. Det er skummelt den første gangen, men du er jo i gang med å starte livet ditt. Det er rundt 21-års alderen at man blir ferdig formet som menneske. Når du har vært lenger på studiestedet ditt vil du få en base. Du blir tryggere, det gamle er ikke så viktig lenger. 

Så herlig at du har en sånn oppvåkning når du skal stå på egne ben, bare gled deg - det er dette som er livet ditt. Det fortjener du. :-)

Hjernen er ikke ferdig utvikla før man er 25. Og det er vanlig å forandre seg mye i 20 og 30 årene. Da lever man, erfarer mer, og blir voksen. Mange bor fortsatt hjemme når de er 21-25. 

Anonymkode: 26e42...e29

[Spiteful]

Tusen takk for svar! Setter utrolig pris på det! Prøver å ta til meg det dere og sier og være positiv, men klarer ikke få bort frykten, eller kan man si skammen? Jeg er ikke norsk, og familien min har egentlig aldri vært særlig sosiale i forhold til de andre familiene som kommer fra samme land som oss. De holder seg for det meste for seg selv, fordi de ikke orker drama og rykter som fort sprer seg i miljøet, pga. kulturen vår. Pga. dette kjenner jeg heller ingen fra samme land som meg. Eller jeg kjenner noen få, men ingen jeg er god venn med, bare overfladisk bekjente. Det gjør så vondt å se alle de jentene samles for å spise, feire og dra på tradisjonelle fester og vite at jeg aldri vil bli en del av dem. Ikke misforstå, har hele livet vokst opp med bare norske venner, aldri hatt utenlandske venner, men pga. kultur er det mye mine norske venner ikke forstår, som jeg ikke kan snakke med dem om. Da hadde det vært fint å ha disse jentene fra samme land som meg, som jeg kunne hatt vennskap med, men fordi mine foreldre er så "avholds" fra de andre folka fra samme land,  så er jeg ufrivillig blitt det jeg også. Disse jentene kjenner jo hverandre pga. familiene sine. 

Er neten umulig å unngå å følge med på alle de folka jeg vil bli venn med, de er overalt på sosiale medier. Mange jeg ikke følger/er venn med en gang, men på en måte så dukker alle uansett opp på feeden min. Utrolig frustrerende. Men dere har rett, jeg burde fokusere på familien min i hjembyen, og ellers meg selv, slik at jeg kan få en fremtid. Men jeg føler jeg er taperen fra hjembyen, klarer ikke riste den følelsen av meg...