Hva ble ikke som du tenkte deg?

[AnonymBruker]

Kvinne 26 her. Jeg ble mobbet, var aldri noe skolelys. Jeg fant ut i en alder av 20 at jeg ville bli psykolog, så jeg startet å forbedre karakterene mine. Kunne sitte oppe hele netter fordi jeg var redd for å ikke klare fremføringen ordentlig. Hodepine som faen. Med mitt lave snitt fra vgs var det håpløst å komme inn på det studiet. Jeg gav opp etter misslykkede forsøk. 

Har hatt 3 forskjellige jobber og trivdes helt greit. Akseptert st lesing ikke er nor for meg og gidder ikke å starte nå bare for å studere. Da må jeg vite at jeg brenner for noe og kommer til å klare det. Og jeg innser i dag at psykolog ikke hadde vært en jobb for meg. Orker ike høre på folk med problemer dagen lang og all lesingen i 6 år, nei takk. Dessuten er det mye konkurranse om å komme inn på dette studiet. Kjenner et par som er dobbelt så flinke som meg innen lesing, de har toppkarakterer nesten, jobbet likevel ved siden av sine studier. Likevel klarte de å få 5'ere. Til og med disse sliter i konkurransen mot de fra andre skoler som søker seg videre inn på profesjon. De går opp årsstudie for 3.gang liksom.

jeg har satset på noe jeg drømte om for lenge siden, dette virker mer realistisk . Men også her sliter jeg mer enn jeg hadde trodd. Veldig surt egentlig. Jeg føler meg hjemme i livet. Jeg mangler egentlig ingenting for å klare jobben. Men lurer rett og slett på at dette ligger i genene. Er ikke familien/foreldre store karrieremennesker, er det umulig for deg å bli det? 

Vi får nå se

Anonymkode: 509c7...1f5

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange som føler det slik som flere beskriver her i tråden i større eller mindre grad. Det er ikke så mange jeg kjenner som bobler over av entusiasme og tilfredshet over jobb og prestasjoner. Mange velger uansett bare å være fornøyd med ting slik de er. Den dagen man f.eks opplever alvorlig sykdom hos seg selv eller noen man er glad i så er det eneste man ønsker seg en dritkjedelig hverdag uten de store øyeblikkene eller den forventede lykken man ser for seg ved selvrealisering. Men det er dessverre vanskelig å lære seg å sette pris på de små tingene. Og det er naturlig for mennesket å strebe etter "noe". Men skulle ønske man iblant kunne la det slippe i stedet for å piske seg selv hele tiden. Jeg tror mange hadde vært lykkeligere om man ikke hele tiden skulle sammenligne seg med andre eller man kan slippe å forholde seg både til sine egne, andres og samfunnets forventning. Eller hva vi TROR er forventet av oss. 

Anonymkode: f8219...6eb

[AnonymBruker]

På 27.11.2017 den 12.45, AnonymBruker skrev:

Herregud dette er mitt mareritt. Jeg bor i utlandet nå og studerer til å bli ingeniør og får nok lett jobb i Norge men jeg trives bedre i utlandet. Og jeg er redd for at jeg skal dra tilbake til Norge fordi språket er lettere og kulturen passer bedre men at jeg kommer til å angre resten av livet. Hadde du blitt i utlandet om du fikk valget igjen? Hadde du nå hatt en mer interessant jobb og høyere lønn? Bedre sosialt nettverk på fritiden? Kanskje hatt en mann som bidro til husholdet osv? Angrer du?

Anonymkode: b0947...11b

 

Jeg angrer på noen av valgene jeg tok. Angrer først og fremst på at jeg studerte noe som var kjempespennende men som det ikke er arbeidsmarked for. Det slipper du å bekymre deg for, da. Vet ikke om jeg angrer på at jeg ikke tok imot tilbud om doktorgradsstipend, for det hadde medført 4 nye år i dette landet, og da hadde jeg kanskje møtt en mann og slått meg ned der fast og fått barn barn, og da ville det ikke vært lett å dra tilbake til Norge. Men karrieremessig ville det vært det riktige valget.

Det som er viktig for oss som studerer/studerte i utlandet, er å bygge litt nettverk hjemme i Norge. Jeg burde vært flinkere på dette...men det har jo litt med hvilken personlighet man har også, om man er flink til slikt. Slik at man har kontakt med noen, på universitetet, i en bedrift men har lyst til å jobbe for, eller noe annet. Så slipper du å starte helt fra scratch når du kommer hjem. Min første jobb hjemme i Norge etter mastergraden, var å vaske i en barnehage....

 

Anonymkode: 6c143...f18

[AnonymBruker]

For 3 år siden trodde jeg at jeg skulle gå ut som lærling som barne- og ungdomsarbeider på hjemstedet til kjæresten min. Et fagbrev innen omsorg har alltid vært noe jeg har trodd var det jeg ville klare å få til. Ting endret seg relativt fort når jeg ble gravid  (jeg 18, han 22), så nå går jeg forkurs og har planer om å søke meg inn på Et ingeniørstudie, her i byen jeg er vokst opp i. Alt med kjæresten og toddleren på slep.

Anonymkode: 09387...b68

[AnonymBruker]

TS, du har alltid mulighet til å rette opp i dette her. Mastergrad-toget har på ingen måte gått.

Anonymkode: 84642...121

[Trolltunge]

Det er igrunnen ikke mye som ble slik jeg hadde tenkt da jeg var ung. Jeg hadde egentlig ikke tenkt mye på barn, og skulle utdanne meg, reise og gjøre karriere, men var den første i vennegjengen som ble gravid. Med en mann jeg ikke elsket. Har selvfølgelig aldri angret på barnet, men alt sporet liksom litt av da. Ble tidlig alenemor. Fikk omsider utdanning, og var på gang igjen, og vips sviktet prevensjon, og det ble tvillinger. Ble gift, og ga litt opp karriere med tre unger. Tok til takke med ok jobb, og først for tre år siden fikk jeg liksom mulig til å realisere meg litt yrkesmessig igjen. Føler likevel at jeg står langt fra der jeg trodde jeg kunne nå. 

Har likevel et godt liv generelt, synes jeg. Flotte unger, og har klart meg bra økonomisk. Ser likevel at jeg har måttet jobbe dobbelt så hardt for å få det til, i forhold til venner som tok utdanning og karriere før barn. Er litt stolt av å ha klart det egentlig, istedenfor å tenke at livet kunne vært enklere. Livet lar seg ikke alltid planlegge, men det kan bli bra likevel.

[AnonymBruker]

Tja, jeg har aldri vært veldig opptatt av å ha den beste jobben eller sosial status, det er andre ting i livet som er viktigere for meg, men det har absolutt ikke gått som planlagt. De siste 4 årene har jeg gjort en del feilsteg i arbeidslivet, gikk fra en trygg og grei jobb til en lederstilling. Jeg angrer vilt på at jeg sa opp min trygge jobb til fordel for den mer utfordrende jobben. Jeg hørte på folk rundt meg som pushet meg og sa at "man må ta sjanser, dette blir kjempegøy". Det ble det ikke kjempegøy, endte opp utbrent, deprimert og bitter. Tenker mer på det enn jeg burde, selv om det ikke er fruktbart å dvele ved feilsteg. Jeg lærte noe i det minste: Ikke overse en dårlig magefølelse. Og jeg har fått ledererfaring på CV'en min, så det er jo positivt. Selv om jeg nå er arbeidsledig...

Jeg angrer på at jeg ikke tok meg en grad i 20 årene, jeg er nå 36 og har fagskole og kursing på CV'en, men ingen bachleorgrad eller mastergrad. Men jeg er tross alt lykkelig og tilfreds selv om karrieren min ikke er på topp. 

Anonymkode: 5c88b...897

[Navne Løs]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er mange som føler det slik som flere beskriver her i tråden i større eller mindre grad. Det er ikke så mange jeg kjenner som bobler over av entusiasme og tilfredshet over jobb og prestasjoner. Mange velger uansett bare å være fornøyd med ting slik de er. Den dagen man f.eks opplever alvorlig sykdom hos seg selv eller noen man er glad i så er det eneste man ønsker seg en dritkjedelig hverdag uten de store øyeblikkene eller den forventede lykken man ser for seg ved selvrealisering. Men det er dessverre vanskelig å lære seg å sette pris på de små tingene. Og det er naturlig for mennesket å strebe etter "noe". Men skulle ønske man iblant kunne la det slippe i stedet for å piske seg selv hele tiden. Jeg tror mange hadde vært lykkeligere om man ikke hele tiden skulle sammenligne seg med andre eller man kan slippe å forholde seg både til sine egne, andres og samfunnets forventning. Eller hva vi TROR er forventet av oss. 

Anonymkode: f8219...6eb

100 % enig.