Hva ble ikke som du tenkte deg?

[AnonymBruker]

Trenger å høre at flere har det litt som meg nå...

Jeg er 27 år og var hele veien veldig skoleflink. Har alltid opplevd et enormt press hjemmefra til å prestere akademisk - det lå liksom "i kortene" for meg. 

Etter at jeg sluttet på vgs har ikke ting fungert så veldig bra. Det første stedet jeg valgte meg fant jeg meg ikke til rette overhodet. Jeg var i utlandet og kjente ingen. T.o.m. språket kunne jeg ikke. Alle sa jeg var "tøff" men jeg tror ikke jeg innså hvor belastende det skulle bli.

Det endte med at jeg overførte til en annen skole, og mange av studiepoengene ble ikke godkjent. Ergo måtte mye gjøres på nytt, i tillegg til at jeg havnet "mellom flere kull" og egentlig ikke hadde noen klasse eller sosialt miljø. Tidvis var jeg deprimert og dro ikke ut overhodet. Omsider flyttet jeg hjem etter press fra familie. Graden kunne så fullføres ved BI, hvilket jeg nå nesten har gjort, men har en konteeksamen igjen neste semester. 

Jeg har riktignok fått en jobb er jeg har vært i et par år, selv om jeg ikke trives supergodt. Det er jo en del ting i livet mitt som er veldig bra, men jeg klarer ikke riste av meg denne følelsen av at livet er "på hold" rett og slett fordi jeg ikke har utdannelsen jeg trodde jeg skulle ha. Alt tilsa jo at jeg skulle sittet med en master nå. Jeg har faktisk ikke sagt til familie og venner at jeg ikke har fått bachelor-vitnemål, også fyren jeg dater tror jeg er ferdig. Jeg synes det er flaut, da alle jeg omgir meg med har gjort ting "etter planen".

Skulle virkelig ønske jeg klarte å løsrive meg mer fra dette veldig konforme. Jeg ser jo at de viktigste tingene i livet som er definerende for din lykke, handler om veldig mange andre ting. Likevel føler jeg hele tiden på dette med at jeg henger etter, potensialet ikke er oppfylt osv. 

Det kan også godt tenkes at mange ser på meg og tenker at jeg er vellykket, hva vet jeg. Men inni meg sliter jeg med fryktelig mange tanker. Jeg synes også det er stressende å være 27 og føle at valg plutselig veier veldig tungt.

Andre som har det på samme måte? Noe som ikke har gått etter planen overhodet?

Anonymkode: 65ac9...fbd

[AnonymBruker]

Jeg føler litt det samme. Jeg var alltid veldig skoleflink, og fullførte en phd med kun A'er på vitnemålet. 

Karrieren deretter, derimot, har vært et sorgens kapittel, føler jeg. Utad ser det bra ut, jeg har høy lønn, osv. Men arbeidsoppgavene er ikke i nærheten av det jeg så for meg. Jeg sittter hovedsaklig med småoppgaver og drittarbeid, og føler jeg ikke kommer meg noen vei. Og selvtilliten er såpass på bånn, siden jeg ikke kan skryte på meg å kunne noe særlig mer etter nesten 8 år i yrkeslivet, at jeg sliter når det gjelder å søke nye jobber. 

Anonymkode: b4b99...af7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Var alltid veldig glad i skole, altså interessert i skolefag, og gjorde det bra. Studerte i utlandet, et studium som ikke finnes i Norge, pga at det var det mest interessante jeg kunne tenke meg. Et stort og dynamisk fagmiljø der. Jeg var en av to kvinner noensinne som hadde tatt utdanning i faget mitt, og det ble sagt mange fine ord på den høytidelige masterseremonien. Fikk tilbud om doktorgradsstipend, men hjemlengselen hadde begynt å melde seg, så jeg dro hjem til Norge etter mange år i utlandet.

Da var det den harde realiteten meldte sin ankomst. Det var umulig å få jobb med en faglig bakgrunn som var ukjent i Norge. Etter flere år med strøjobber med luselønn fikk jeg jobb i et veldig spennende forskningsprosjekt, men slike prosjekter er langt imellom og av kort varighet. Jeg fikk to barn i denne perioden. Plutselig var det huslån og barnehageregninger som måtte betales. Da kan man ikke satse på sporadiske forskningsprosjekter eller inntekter fra fagartikler og bøker. Så da havnet jeg i kontorjobb. Dårlig betalt 8-4 jobb. Innimellom lurer jeg på om jeg tok det rette valget da jeg takket nei til stipendet i utlandet. Jeg har stagnert, og lever nå kun gjennom barna mine. Nå driver jeg og lærer opp dem til å tenke og bli flinke på skolen, stafettpinnen er levert videre. Selv om jeg bare er 40 år og føler jeg har mye å bidra med, uutnyttede ressurser, og det føles som en liten sorg inni meg.

Anonymkode: 6c143...f18

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler litt det samme. Jeg var alltid veldig skoleflink, og fullførte en phd med kun A'er på vitnemålet. 

Karrieren deretter, derimot, har vært et sorgens kapittel, føler jeg. Utad ser det bra ut, jeg har høy lønn, osv. Men arbeidsoppgavene er ikke i nærheten av det jeg så for meg. Jeg sittter hovedsaklig med småoppgaver og drittarbeid, og føler jeg ikke kommer meg noen vei. Og selvtilliten er såpass på bånn, siden jeg ikke kan skryte på meg å kunne noe særlig mer etter nesten 8 år i yrkeslivet, at jeg sliter når det gjelder å søke nye jobber. 

Anonymkode: b4b99...af7

En phd med karakterer? 

Anonymkode: 21405...174

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En phd med karakterer? 

Anonymkode: 21405...174

Ja? Det er krav om minst 30 studiepoeng som en del av phd'en, som det er vanlig tas som fag. Det er egne fag beregnet på phd på mange universiteter.  I tillegg til at jeg refererte til hele stuieforløpet mitt, altså karakterer fra bachelor og master også... 

Anonymkode: b4b99...af7

[AnonymBruker]

Jeg fullførte studiet med flagg og faner, toppkarakterer over hele linja. Men det viste seg håpløst å finne jobb innenfor fagfeltet, etter mange måneder på jobbjakt måtte jeg bare slå til på et tilbud innenfor noe helt annet, og siden den gangen har "karrieren" gått helt feil vei. Ubetydelige, lave stillinger innenfor områder jeg egentlig ikke har så mye forutsetninger for å jobbe med. Bortsett fra erfaringen, da.. Heh. 

Nå er det så lenge siden skolen at utdanningen sikkert anses som uinteressant. Ikke har jeg jobbet med det jeg utdannet meg til heller, så jeg kan vel bare drømme om å få jobb innenfor det. 

Jaja. Jeg har jobb, det er vel det viktigste. 

Anonymkode: f03b9...35f

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært skoleflink og kun fått toppkarakterer, også på videregående. Kom imidlertid ikke inn på drømmestudiet (7. plass på venteliste), starter på et annet såkalt prestisjestudium, men det var ikke det jeg ville. Hadde aldri trodd at jeg, som medelever har sett på som en som får alt til, måtte bruke ett år på å ta opp fag for å forbedre fra 5 til 6 og så jobbe ett år for å få nok alderspoeng. Det var verdt det, men tungt å se tidligere medelever være ferdig med bachelorgradene sine og andre godt i gang med mastergraden, mens jeg nok en gang ble førsteårsstudent, med seks år foran meg. 

Anonymkode: 6458a...68d

[AnonymBruker]

Jeg hadde toppkarakterer ble oppmuntret til doktorgrad, men ville ut i jobb. Det ser ut som markedet er mettet og jeg burde kanskje ha søkt på den doktorgraden likevel for jobb får jeg ikke. 

Anonymkode: 77468...068

[AnonymBruker]

Jeg var virkelig dårlig på skolen. Jeg trivdes ikke selv om jeg elsker å lese og lære. Det ble forventet at jeg ikke ville komme meg ut i jobb med de elendige karakterene. Flaks for meg så elsket jeg å jobbe fysisk hard og nå har jeg en god jobb. Mange synes nok jobben er en dritt jobb da det ikke er prestisje eller høy lønn. Men jeg har jobbet meg opp til å bli en av de beste. Jeg kommer hjem sliten og trøtt  ( slipper å bruke masse penger på trening senter)  . Men glad . Det jeg ville fram til er når ting ikke går som forventet . Prøv å snu det å gjør det beste ut av det.

Anonymkode: 36d85...61c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen. Var alltid veldig glad i skole, altså interessert i skolefag, og gjorde det bra. Studerte i utlandet, et studium som ikke finnes i Norge, pga at det var det mest interessante jeg kunne tenke meg. Et stort og dynamisk fagmiljø der. Jeg var en av to kvinner noensinne som hadde tatt utdanning i faget mitt, og det ble sagt mange fine ord på den høytidelige masterseremonien. Fikk tilbud om doktorgradsstipend, men hjemlengselen hadde begynt å melde seg, så jeg dro hjem til Norge etter mange år i utlandet.

Da var det den harde realiteten meldte sin ankomst. Det var umulig å få jobb med en faglig bakgrunn som var ukjent i Norge. Etter flere år med strøjobber med luselønn fikk jeg jobb i et veldig spennende forskningsprosjekt, men slike prosjekter er langt imellom og av kort varighet. Jeg fikk to barn i denne perioden. Plutselig var det huslån og barnehageregninger som måtte betales. Da kan man ikke satse på sporadiske forskningsprosjekter eller inntekter fra fagartikler og bøker. Så da havnet jeg i kontorjobb. Dårlig betalt 8-4 jobb. Innimellom lurer jeg på om jeg tok det rette valget da jeg takket nei til stipendet i utlandet. Jeg har stagnert, og lever nå kun gjennom barna mine. Nå driver jeg og lærer opp dem til å tenke og bli flinke på skolen, stafettpinnen er levert videre. Selv om jeg bare er 40 år og føler jeg har mye å bidra med, uutnyttede ressurser, og det føles som en liten sorg inni meg.

Anonymkode: 6c143...f18

Herregud dette er mitt mareritt. Jeg bor i utlandet nå og studerer til å bli ingeniør og får nok lett jobb i Norge men jeg trives bedre i utlandet. Og jeg er redd for at jeg skal dra tilbake til Norge fordi språket er lettere og kulturen passer bedre men at jeg kommer til å angre resten av livet. Hadde du blitt i utlandet om du fikk valget igjen? Hadde du nå hatt en mer interessant jobb og høyere lønn? Bedre sosialt nettverk på fritiden? Kanskje hatt en mann som bidro til husholdet osv? Angrer du?

Anonymkode: b0947...11b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja? Det er krav om minst 30 studiepoeng som en del av phd'en, som det er vanlig tas som fag. Det er egne fag beregnet på phd på mange universiteter.  I tillegg til at jeg refererte til hele stuieforløpet mitt, altså karakterer fra bachelor og master også... 

Anonymkode: b4b99...af7

Hvordan er det mulig å få bare Aer gjennom 5 år? Studerte du harde fag? Altså ingeniør, matte, fysikk e.l? Man skal jo ikke bare være god men også ha flaks på en del ting. F.eks Exphil som det også er åpent for sensoren å tolke besvarelsen. 

Anonymkode: b0947...11b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det mulig å få bare Aer gjennom 5 år? Studerte du harde fag? Altså ingeniør, matte, fysikk e.l? Man skal jo ikke bare være god men også ha flaks på en del ting. F.eks Exphil som det også er åpent for sensoren å tolke besvarelsen. 

Anonymkode: b0947...11b

Jeg studerte matematikk. Det er da fullt mulig, om man jobber hardt og i tillegg har litt anlegg for faget. Exphil var ikke akkurat vanskelig å få A i. 

Anonymkode: b4b99...af7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg studerte matematikk. Det er da fullt mulig, om man jobber hardt og i tillegg har litt anlegg for faget. Exphil var ikke akkurat vanskelig å få A i. 

Anonymkode: b4b99...af7

Kanskje det rett og slett er for bra så du skremmer arbeidsgivere? Folk liker jo ikke at andre er bedre enn dem. Er ikke matematikere også populære innen finans? Kan du ikke søke noen jobber innen det? Studerte du ved NTNU?  

Anonymkode: b0947...11b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det rett og slett er for bra så du skremmer arbeidsgivere? Folk liker jo ikke at andre er bedre enn dem. Er ikke matematikere også populære innen finans? Kan du ikke søke noen jobber innen det? Studerte du ved NTNU?  

Anonymkode: b0947...11b

Problemet er ikke å få jobb, problemet er å tørre å søke. Jeg har aldri hatt problem med å få jobb, problemet er at jeg ikke har selvtillit nok til å påta meg ansvar, og gjøre det jeg må for å gjøre jobben min bedre. Jeg har vært jobbsøker to ganger, og fått flere tilbud begge gangene. Men begge gangene har jeg altså vært litt uheldig med valget av jobb, og ikke turt å stille krav til arbeidsgivere som ikke gir meg det de har lovet. 

Jeg har ikke gått på ntnu, nei. 

Anonymkode: b4b99...af7

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært flink på skolen og gledet meg til å flytte hjemmefra for å studere. Det ble overhode ikke som jeg hadde tenkt, og på grunn av psykiske vansker ble jeg tvunget til å flytte hjem etter et par måneder. Jeg har klart å fullføre bachelorgrad, men likevel. Over fire år etter videregående bor jeg fortsatt hjemme, uten jobb. Studier hjelper lite når ingen vil ansette deg. Hvis noen hadde sagt for fem år siden at dette skulle være livet mitt nå, så hadde jeg seriøst hoppet fra en bro

Anonymkode: 9e132...c15

[AnonymBruker]

Ingenting ble som jeg hadde tenkte. Valgte studiespesialiering, grunnet forventninger om at universitet er det man trakter etter. Tok 2. året i utlandet, og flyttet til en annen del av landet "for kjærligheten" etter det. Hos han var det ikke plass i 3. klassen, så gikk 2. året om igjen. Fant drømmestudiet, men kom ikke inn, to år på rad (humaniora). Dro tilbake til hjemplassen, og hadde en dårlig betalt og slitsom jobb. Tenkte etterhvert at humaniora ikke lønner seg, om det er drømmestudiet eller ei.

Fant kjærligheten på nytt, med europeisk mann. Bodde sammen med han (leie), og fant en jobb i landet, men en jobb som ingen egentlig vil jobbe med. Vi dro ut av Europa, men kom snart tilbake. Huset i Norge ble solgt (arv) og jeg kjøpte leilighet i landet hans. Fikk barn, og det har ikke gjort meg lykkelig.

Tenkte at yrkesfag var tingen, å bli lærlig, fagbrev på sikt. Trygg jobb og inntekt, ikke sant? Vel, arbeidsgiver var ikke av den mest sjenerøse typen, og jeg fikk 6000 kroner for 3 ukers arbeid, så fikk avsmak for denne bransjen (anlegg, forresten). Dessverre, for kurs var ikke billig det heller.

Skal prøvde å finne arbeid på nytt, men føler at jeg har valgt feil hele veien - ungdomstiden kastet bort på videregående, opphold i utlandet, å få barn. Alt hadde vært mye bedre om jeg som 15-åring hadde vært smartere. 

Jeg har ingen idé om hvordan framtiden blir - ingen vil ansette meg som lærling fordi jeg ikke har yrkesfag fra videregående i ryggen, og om en sånn arbeidsgiver finnes, blir det likevel mange år med veldig lav lønn. Humaniora gir ikke garantert jobb etter avlagt bachelor/master, og jeg er altfor dum til å lykkes med realfag. Universitet eller lærlingperioden er jeg ikke ferdig med før om mange år, og jeg er utrolig dårlig på å tenke langsiktig, og jeg gir opp fort

Det beste hadde vel vært å velge noe "kvinnelig" helt fra begynnelsen - sykepleier eller barne- og ungdomsarbeider eller noe, men det er ikke meg, det heller. Nå sitter jeg i mitt eget helvete og de dårlige og mindre gjennomtenkte valgene jeg tok surrer rundt i hodet igjen og igjen og igjen, og jeg har følelsen av at jeg aldri kommer til å bli noe, og når jeg er gammel, kommer jeg til å sulte med lav pensjon, fordi jeg har vært så dum som ungdom og i 20-årene.  

Anonymkode: 924b8...a40

[AnonymBruker]

Var litt skoleflink, men gadd aldri å jobbe for karakterer. Ble ikke oppmuntret til det heller fordi jeg "tok det så lett likevel" og ressursene skulle brukes på de som ikke tok skolen så lett. Så ble jeg psykisk syk og falt ut av alt, både skole og jobb. Nå, som 40-åring, prøver jeg meg på en bachelor. Så får jeg endelig gjort det jeg alltid har hatt lyst til, selv om jeg aldri får drive med forskning som var drømmen. Veien blir til mens man går og det skjer mye uforutsett underveis. Jeg er glad jeg har karret meg til universitetet, selv om det tok meg 20 år. 

Anonymkode: 7f527...03b

[Supernova17]

Jeg var skoleflink på VGS, men i 20-årene fikk jeg ingenting til på universitetet, selv om det var forventet av meg. Favorittfagene mine fikk jeg rett og slett ikke til, men jeg fikk ikke lov av familien til å si jeg ville noe annet enn å studere. Men egentlig hadde mitt beste vært å begynne i jobb. Ingenting har gått etter planen her heller nemlig, for studiene klarte jeg ikke før lenge etterpå. Ikke bekymre deg, mange opplever det samme, TS.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja? Det er krav om minst 30 studiepoeng som en del av phd'en, som det er vanlig tas som fag. Det er egne fag beregnet på phd på mange universiteter.  I tillegg til at jeg refererte til hele stuieforløpet mitt, altså karakterer fra bachelor og master også... 

Anonymkode: b4b99...af7

Det er jo ikke akkurat et dumt spørsmål brukeren stilte. PhD-emnene jeg er kjent med er alle bestått/ikke bestått. Ettersom en PhD er på 180 studiepoeng er det jo også rart å snakke om snitt når karakterer bare gjelder rundt 30 studiepoeng av graden. For å ta i bruk karaktersnitt må vel hovedvekten av utdanningen være bokstavkarakterer. 

Anonymkode: 775ae...6e1

[Knirke]

Jeg har slitt i mange år med å finne min plass i verden, både karrieremessig og ellers... Jeg har flyttet til et nytt sted i snitt hvert 3. år, og da jeg var på din alder hadde jeg minst 3 påbegynte utdannelser (kommer an på hvordan man regner, har strøfag i tillegg til bachelor- og masterprogrammer). Jeg fant aldri noen relevante jobber som jeg kunne vært kvalifisert til, eller som jeg kunne tenke meg å strebe etter. Selvtilliten sviktet meg gang på gang, og søknadene forble uskrevet. Jeg mistet også interessen for fagfeltene i takt med at jeg følte jeg ikke strakk til. 

Det verste synes jeg var å søke jobb som oppvaskhjelp, bensinstasjon og i kassa på Rema og ikke engang få svar... I de jobbene jeg har fått (stort sett sesongjobber i servering) har jeg blitt behandlet som dritt, og flere ganger gått til sengs gråtende på kvelden. 

Jeg bet tennene sammen og begynte på en helt ny bachelor etter fylte 30. Nå er jeg snart ferdig, og jobbutsiktene ser bra ut. Jeg ligger mange år etter mine jevnaldrende, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg tipper mange av dem uansett føler de ikke får realisert seg selv, og at de fortsetter i drit kjedelige jobber bare fordi de har en trygg inntekt til å betjene det gigantiske boliglånet sitt med.