Min egen familie ødelegger livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 34 år som hele mitt liv har blitt sett på som det "sorte fåret" i familien og det ødelegger både livet mitt og evnen til å ha tro på meg selv. Sistnevnte er såpass fraværende på dette tidspunkt at jeg bare har lyst grave meg ned og ikke se folk mer. 

Siden jeg kan huske har min egen søster (spesielt) mobbet meg, både verbalt og med fysisk vold. Hun var noen år eldre enn meg. Da jeg var barn var jeg mange ganger redd henne og gjemte meg på de mest vilkårlige steder til mine foreldre kom hjem slik at hun ikke kunne få tak i meg og banke meg. Etter å ha hørt hele min oppvekst frem til hun flyttet hjemmefra hvor dum, feit, psyko, gal, stygg og idiot jeg var, vokste jeg forståelig opp til å bli ganske beskjeden lita jente og ville helst synke i jorda om noen sa hei til meg.

Det hele startet for "alvor" for 4 år siden når jeg for første gang i mitt liv satt foten ned og sa "nei" til å handle for henne og barna. Det var snakk om en handletur til Mcdonalds, jeg var sliten etter jobb og spurte om hun ikke hadde noe mat til barna hjemme hun kunne lage (de mangler ikke penger). Etter det fikk jeg til svar at om jeg ikke brydde meg mer kunne jeg fint holde meg borte. Jeg har alltid vært der for hennes barn, sittet barnevakt og skiftet bleier og barna begynner jo nå å lure på hvorfor de ikke ser meg. Oppi det hele for 4 år siden tok jeg ett oppgjør med min mor som oppførte seg som en unge ovenfor min far som skilte seg fra henne. Etter skilsmissen som var 20 år tidligere kunne hun fortsatt ikke være i samme rom som min far (som er for øvrig veldig snill), det var utrolig slitende på alle oss barna og jeg ville prøve å gi beskjed slik at det forhåpentligvis ville kunne bli bedre. På denne tiden hadde jeg og min søster ett greit forhold. Hun manipulerte meg for det det var verdt og fikk som oftest viljen sin. Hun var enig i at vår mor trengte høre at hun måtte skjerpe seg slik at vi alle fikk det bedre, men hun var redd for å si noe til henne selv "for hun var redd for å miste barnevakten i henne". Jeg tok derfor på meg dette. Det hele endte med at min mor tok ikke hintet, jeg brøt kontakten med henne. Samtidig skjedde dette med handleturen med min søster og alt eskalerte ut til det jeg sitter i nå. Jeg har nå ikke sett mine tantebarn på 4 år og mistet samtidig min største kjærlighet etter flere år sammen pga dynamikken i familien. Pga dette gikk det også utover jobben min som jeg elsket og de brukte skjult mobbing til å få meg til å si opp selv. Samme året døde min tante av kreft og hunden vår ble påkjørt. 6 mnd etterpå dør husverten min og familien som over tok huset gav meg oppsigelse for å selge det og jeg mistet leiligheten min etter 7 år. Jeg sliter nå med mye vonde minner og skammen over at jeg ikke har vært sterkere. Jeg klarer ikke få meg en jobb, hva grunnen til det er vet jeg ikke, kanskje dårlig rykte. Er helt utslitt.

Samtidig savner tantebarna mine meg og prøver å ta kontakt (Hun eldste er 12 år), men min søster stopper det. Jeg har godt forhold til min far, min bror holder seg nøytral (gir faen). I tillegg har jeg en svigerinne som rotter seg sammen med min søster, men skifter humør etter hvordan kappen snur seg. Min søster sprer rykter om meg, at jeg ikke er normal, vil skåne barna fra meg. Men om jeg er så unormal, hvorfor var jeg i barnas liv i 8 hele år helt frem til jeg satt ned foten? Alt som har skjedd de siste årene sliter både meg og min far helt ut. Jeg har vært til titalls timer i terapi pga dynamikken i familien og vonde minner. Jeg føler at eneste løsning nå er å flytte fra byen i og med at hatet i min egen familie nesten tar livet av meg. Jeg gruer meg til hver 17.mai, hver julaften og hvert nyttår pga av jeg blir utstøtt.

Noen som har opplevd noe av det samme? Jeg føler meg noe rådvill nå..

Anonymkode: e24f8...3da

[FluffyJuggernaut]

Det høres helt forferdelig ut. Om det går ut over din mentale eller emosjonell helse og være rundt dem, så syns jeg du skal sette deg selv først og holde deg unna om det er det du ønsker/trenger. Jeg skjønner at du savner tantebarna dine, og syns det er dumt at hun ikke lar deg se dem. Feirer alle jul sammen med faren din? Om de ikke gjør det så kan jo du feire spesielle dager med han. Og om du har gode venner eller andre i familien du er nært så kan du feire sammen med dem. 

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ja jeg har holdt meg unna det jeg kan. Men ensomheten driver meg til vannvidd. Jeg feirer vanligvis julaften med min far, men dette går utover han også og dynamikken i familien kjennes spesielt godt rundt juletider. For noen år tilbake hadde vi også en stemor i familien som HATET meg kun av den enkle grunn at jeg hadde ett godt forhold til min far. Altså sykelig sjalu. Jeg var på den tiden ikke velkommen hos min far, det viste hun med hele seg. Når hun gikk fra min far valgte hun å gjøre det på 2 juledag og ødela åpenlyst julefeiringen, det dreit hun i. Året etter hører jeg at min egen søster velger å dra bort til henne isteden til sin egen far på 2.juledag. Ingen av oss forstår helt hvordan dynamikken ble som den ble i og med at min søster så klart hatet denne stemora vår, helt frem til jeg og henne mistet kontakten. Min stemor har tatt imot kontakten min søster vil gi med stor glede, min søster har en veldig sterk personlighet og er en mester på manipulering.

Måten hun holder barna borte fra meg er ved å si til dem at de får lov å kontakte meg når som helst, men sier til meg at jeg skal holde meg borte.Hun styrer alle meldinger som blir sendt, og stopper meg i og svare dem. Slik er de blitt satt inn i ett psykisk spill av henne som IKKE er ok for små barn. Min søster har ett voldsomt temperament, og jeg har sett henne flere ganger utagere verbalt ovenfor barna over småting, banning, brøling. Hun har en mann uten ryggrad. Min søster har klart å fjerne sin manns far fra familien også (dette var før hun begynte med meg og min far).

Jeg har prøvd å ta kontakt med min bror flere ganger, men får døra slengt i fleisen. Han har unger selv, og jeg ser han prøver å holde oppe ett falskt forhold for barnas del. Han har selv opplevd mobbing i yngre alder, bare ikke av sin egen familie i den grad, og jeg er såret han bare står å ser på. Vi har ett noenlunde greit forhold, men han vil ikke blande seg. Min svigerinne og hennes mor er noen sladrekjerringer uten like og prøver konstant å komme innpå tema med min mor og søster, mens jeg prøver å ikke si noe stygt om noen og styrer samtalene over på annet. Men jeg begynner nå bli lei av å være familiens syndebukk ufortjent og begynner bli lei av å tie om alt. Av min svigerinne har jeg også hørt at hun er bekymret for sin bror som er i midten av 20-årene. "No offence, men jeg og mamma er redd han skal ende opp singel og alene når han er 30" sitter hun til meg å sier. Jeg ble så paff at jeg bare satt sa ingenting. Jeg har da ikke alltid sittet alene, men vært i lange forhold.

Jeg tenker på dette fra jeg står opp og til jeg legger meg og er konstant ulykkelig. Jeg forstår ikke hvorfor min egen familie hater meg slik... Jeg har ikke gjort noe som tilsier at dette er ok. 

Anonymkode: e24f8...3da