Dere som har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse - er dere i forhold?

[Tinkywinky]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for langt og godt svar, kjekt at du deler. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Alkohol er drepen for meg når jeg er i forhold, en kveld med alkohol kan ødelegge hele forholdet for da kommer ALT ut. Jeg må innse at hvis jeg kommer i forhold igjen så kan jeg aldri drikke alkohol  Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva eller andre medisiner for jeg er redd for effekten. Psykologen min har faktisk ikke foreslått det når jeg tenker meg om. Det er sikkert fordi vi med den diagnosen må lære oss å håndtere følelser uten hjelp av medisiner. Når det gjelder håpet om å bli helt frisk så tror jeg ikke at jeg blir det. Det er mye fra barndommen som har manglet hos meg (støtte og kjærlighet fra foreldre) så jeg tror grunnmuren er ødelagt. Det er vanskelig å bygge opp et velfungerende følelsesliv i voksen alder. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at fornuften blir såpass sterk at jeg vet at følelsene mine spiller meg et puss når de vil ha meg til å tro at jeg ikke er verdt noe. 

 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

For å si det sånn; du trenger ikke å bli avholds, bare begrense deg. Gjerne bare ta to enheter maks til å begynne med. Og prøv å kjenn etter selv når det er OK å drikke, og når det ikke er OK å drikke. Det er ikke alltid enkelt å kjenne etter, men man blir flinkere til det. 😊 For ved borderline så er man jo ikke like syk hele tiden, eller alltid like ustabil. Noen perioder er jo desidert verre enn andre. Men selvfølgelig, klarer du å la helt vær, så er jo det bare bra - men man må jo sette realistiske mål og krav til seg selv. Personlig ønsker jeg heller å kunne vinne tilbake kontrollen i alle settinger, inkludert ved inntak av alkohol. 

Det er helt riktig at vi burde lære oss å håndtere disse tankene og følelsene på egenhånd og ikke bli avhengig av medisiner for å fungere, men det gjelder ganske mange psykdommer. Allikevel er bare medisin noe som skal funke som et støtteapparat i en periode. Man kan se på de som krykker for en brukket fot. Allikevel så er ikke antidepressive noe vi burde begi oss ut på. Som sagt; det gjør det bare verre. (Sikkert noen som er uenig da det kanskje har hjulpet dem, men nå er folk ulike.) Jeg ble jo endelig møtt av en lege som fortalte meg at det ikke var hensiktsmessig. Det vil ikke gi noe særlig effekt. Man får noen av bivirkningene gjerne, uten fremgang. Jeg ble mer ustabil av dem, høyere selvmordsfare (jeg er kronisk suicidal fra før av - som vil si at jeg konstant sitter med selvmordstanker, og ønsker om å dø, men de er ikke aktive. Ikke aktive i den forstand at jeg er fare for meg selv, eller at det er fare for at jeg gjør noe hele tiden. Alt dette ble forsterket, og jeg ble en tikkende bombe.), var likegyldig, samtidig som jeg følte en endeløs tomhet og kunne ta til tårene av ingenting fordi alt virket så håpløst. Jeg merket at jeg ikke kunne ha brydd meg mindre om noen ting rundt meg. (Dette kan jeg oppleve inne imellom når alt skrur seg av fordi det blir for mye, men ikke så intenst.). 

Nå skal jeg selvfølgelig ikke sitte her og fraråde folk noe som helst, dette er bare egne erfaringer, og jeg skulle ønske jeg hadde en lege som fortalte meg tidligere at jeg ikke var unormal. Jeg prøvde ut en del forskjellige antidepressive, alle med samme effekt. Og jeg trodde en periode at det var noe galt med meg, siden jeg reagerte så dårlig på alle. (Jeg prøvde de fleste i godt over 6 mnd i samråd med lege/psykiater). Helt til jeg faktisk hadde en fornuftig lege som fortalte meg at det ikke er hensiktsmessig å bruke slike preparater, og at det absolutt ikke er uvanlig at noen med pf reagerer slik. Det er faktisk veldig vanlig. 

Allikevel så sier jeg meg villig til å prøve den ene medisinen legen anbefalte meg, og i følge han er den eneste som har gitt best effekt for de fleste med den tilstanden som har prøvd. Jeg husker ikke hva den het. Jeg må bare avvente med å teste den ut igjen, da jeg reagerte dårlig på den forrige gang. (Dårlig og oppkast. Fungerer ikke så bra sammen med tidligere spisevegring.. Redd for at jeg skal bli verre på det stadiet igjen.). 

Nok snakk om det! Haha. 

For å være ærlig; så tror jeg det er vanskelig å bli helt hundre prosent frisk, uansett. Men det å bli så godt som, og lære å håndtere alt dette følelseskaoset, dét har jeg absolutt troen på! Det krever utrolig masse av en selv, et godt støtteapparat, og det å virkelig ta seg selv i nakkeskinnet når man føler for å utragere på følelsene. 

Jeg kjenner meg igjen når du sier at grunnmuren er ødelagt, men jeg tenker at man faktisk uansett tidspunkt i livet selv kan "bestemme" at "nei, nå begynner jeg faen meg på nytt her!" Og må lære å bygge opp igjen det som er ødelagt selv, og ved hjelp av andre gode og trygge relasjoner. Enkelt? Nei, overhodet ikke. Og jeg tror den dagen man klarer å slutte å se sin egen verdi gjennom andre menneskers handlinger, væremåte, ord etc ovenfor "oss", så blir den veien mye lettere å bygge opp igjen. For hvor tragisk er det ikke egentlig, at så fort noen gjør/sier noe som "vi" tolker negativt eller som gjør oss usikker (uten at det egentlig er intensjonene deres), så går vi rett på å bli usikker, føle oss verdiløse etc. 

Igjen; langt svar! Og noe må tas med en klype salt, for som sagt; ting er enklere sagt enn gjort. Og jeg har fått høre at jeg er veldig reflektert og har god selvinnsikt i egen psykdom og handlinger, men allikevel.. Det har ikke gjort meg noe bedre av den grunn. Allikevel så mener jeg at vi også fortjener kjærlighet, og noe stabilt. Det er jo mange med PF som har utviklet det nettopp fordi man har vokst opp i et ustabilt miljø, ikke følt nok på kjærlighet fra foreldre/omsorgspersoner, overgrep, flere traumatiske hendelser etc. Man har rett og slett ikke vokst opp med det man trenger, det grunnleggende. For alt vi egentlig vil ha og trenger er å bli tatt for den vi er, noen som kan sette ned foten på en ordentlig og ryddig måte når vi er helt urimelige, vi trenger kjærlighet, noen som er stabile, som får oss til å kjenne på den tryggheten av at de elsker oss uansett, og klarer å se forbi psykdommen og se hvem og hva som gjemmer seg bak osv. For mye av grunnen til at jeg oppfører meg som jeg gjør i kjærlighetsrelasjoner, er fordi jeg sliter veldig med avvisning, og det å bli forlatt. Så jeg tester ubevisst grensene veldig mye, og pusher folk bort uten å verken ville det eller mene det. Fordi jeg er så vandt til å bli forlatt, og ikke føle at noe ved meg er verdt det. Jeg trenger uhorvelig med bekreftelse. I form av ord og handlinger. 

 

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan mene hva du vil om folk skal ha barn eller ikke, men nå var det ikke det denne tråden handlet om. Jeg ville vite om folk takler å være i et forhold når de har denne diagnosen, jeg nevnte ikke barn i det hele tatt. Nå har du fått sagt ditt så nå kan vi spore inn tråden igjen på det som var sakens kjerne.

Anonymkode: 8ad3d...9cf

Det var ikke meg som sa det, jeg sa meg enig. Klart at det å få barn ligger tematisk nær det å være i et forhold.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg er 29, har BPD og har vært i ett forhold i seks år, har to barn. 

Det jeg opplevde var at når forholdet fikk fast grunn og ikke var bare en forelskelse lengre så ble partneren en jeg støttet meg til, en jeg sa alt grumset til og han drog meg opp når jeg var nede og når jeg jobbet meg opp i mani eller ned i depresjon så visste han nøyaktig hva han skulle si og gjøre. 

Når barna kom forsvant de fleste symptomer på BPD, jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt nedturer eller maniske episoder som mor, men det er veldig lite og sjelden. Det er vanskelig å føle seg tom og verdiløs når man har skapt noe så fantastisk som elsker deg betingelsesløst. 

I sommer gikk desverre jeg og mannen fra hverandre (ikke BPD relatert men øknomi og uenighet om enkelte verdier om noen skulle lure). Etter dette merker jeg at jeg begynte å spinne igjen, men bare når jeg ikke har barna, snakker maleprosjekter som varer hele natten, sinneutbrudd og det å la seg synke inn i håpløshet og tomhet. Men så kommer barna hjem og alt er bra igjen. 

Det er noe med den følelsen av å bli forlatt som trigger tilbakefall tror jeg. Men det jeg og sikkert andre bør lære seg er å ikke stole på at noen andre er din støtte men heller lære seg teknikker for å roe ned seg selv og ta anfallene som de kommer. 

Anonymkode: f33ae...b7c

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenkt på at "sånne mennesker som deg" muligens har vokst opp med utagerende og rabiate voksenpersoner og dermed sliter med psykiske lidelser selv? Dette handler ikke om å tabuisere psykiske lidelser, men om å ivareta barn. Barn er ikke noe man kan slenge rundt seg som maskoter for foreldre med BPD.

Anonymkode: 85614...810

JEG vokste opp med en far som mishandlet meg psykisk og fysisk, jeg ble daglig slått, ydmyket, krenket, skreket til, manipulert, terrorisert, tvunget til å gjøre ting som de fleste som deg aldri ville emosjonelt klart å takle. 

Mest sannsynlig hadde han også BPD selv.

Så han fikk barn. Han fikk meg. Jeg fikk dessverre også diagnosen BPD. Så du mener at jeg aldri skulle blitt født, og jeg skal i hvertfall ikke få lov å gifte meg og få barn en dag? Tror du virkelig at jeg vil utsette mine egne barn for det samme som min far gjorde mot meg når jeg vet hvor skadelig det er? Tror du ikke jeg er i stand til å jobbe med meg selv? Vi med BPD er ikke hjerneløse tullinger som ikke har evnen å reflektere over oss selv. Slutt å vær så trangsynt.

Anonymkode: a2d83...998

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

JEG vokste opp med en far som mishandlet meg psykisk og fysisk, jeg ble daglig slått, ydmyket, krenket, skreket til, manipulert, terrorisert, tvunget til å gjøre ting som de fleste som deg aldri ville emosjonelt klart å takle. 

Mest sannsynlig hadde han også BPD selv.

Så han fikk barn. Han fikk meg. Jeg fikk dessverre også diagnosen BPD. Så du mener at jeg aldri skulle blitt født, og jeg skal i hvertfall ikke få lov å gifte meg og få barn en dag? Tror du virkelig at jeg vil utsette mine egne barn for det samme som min far gjorde mot meg når jeg vet hvor skadelig det er? Tror du ikke jeg er i stand til å jobbe med meg selv? Vi med BPD er ikke hjerneløse tullinger som ikke har evnen å reflektere over oss selv. Slutt å vær så trangsynt.

Anonymkode: a2d83...998

Trangsynt? Du skriver jo her at "de fleste som deg ikke ville klart å takle". Det vet du ingenting om! Du vet ikke hvem jeg er og hva jeg har opplevd! Trangsynt kan du være selv!

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

JEG vokste opp med en far som mishandlet meg psykisk og fysisk, jeg ble daglig slått, ydmyket, krenket, skreket til, manipulert, terrorisert, tvunget til å gjøre ting som de fleste som deg aldri ville emosjonelt klart å takle. 

Mest sannsynlig hadde han også BPD selv.

Så han fikk barn. Han fikk meg. Jeg fikk dessverre også diagnosen BPD. Så du mener at jeg aldri skulle blitt født, og jeg skal i hvertfall ikke få lov å gifte meg og få barn en dag? Tror du virkelig at jeg vil utsette mine egne barn for det samme som min far gjorde mot meg når jeg vet hvor skadelig det er? Tror du ikke jeg er i stand til å jobbe med meg selv? Vi med BPD er ikke hjerneløse tullinger som ikke har evnen å reflektere over oss selv. Slutt å vær så trangsynt.

Anonymkode: a2d83...998

Og dessuten, det å si at du som veksler mellom å være suicidal og i godt humør IKKE BØR FÅ BARN betyr ikke det samme som at du ikke burde ha blitt født. Det er helt mulig å gå gjennom et helt liv uten å få barn når man vet at man selv er fucket. Jeg har heller ikke fått barn. Og det er nettopp derfor, at jeg ikke tar den risikoen at mine unger skal måtte ha det like jævlig som jeg hadde det.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Og dessuten, det å si at du som veksler mellom å være suicidal og i godt humør IKKE BØR FÅ BARN betyr ikke det samme som at du ikke burde ha blitt født. Det er helt mulig å gå gjennom et helt liv uten å få barn når man vet at man selv er fucket. Jeg har heller ikke fått barn. Og det er nettopp derfor, at jeg ikke tar den risikoen at mine unger skal måtte ha det like jævlig som jeg hadde det.

Anonymkode: 85614...810

Det er ikke opp til deg å sitte her å fortelle hva andre bør gjøre. Barn var ikke tema. Stikk!

Anonymkode: 56d1e...306

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig at jeg vil utsette mine egne barn for det samme som min far gjorde mot meg når jeg vet hvor skadelig det er? Tror du ikke jeg er i stand til å jobbe med meg selv? Vi med BPD er ikke hjerneløse tullinger som ikke har evnen å reflektere over oss selv. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: a2d83...998

Min eks har en slem mor som antagelig har udiagnosisert BPD, morfar var sadistisk og slo sin datter mye. Eksen min (som var vitne til sadisme mot lillebror)  har jobbet i seg selv i mange år, likevel var det som en rar bryter ble slått på da vi holdt på å skulle få barn. Er glad vi aldri kom så langt og glad han slo opp. Han takler antageligvis ikke barn. 

Anonymkode: 3857f...85a

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og dessuten, det å si at du som veksler mellom å være suicidal og i godt humør IKKE BØR FÅ BARN betyr ikke det samme som at du ikke burde ha blitt født. Det er helt mulig å gå gjennom et helt liv uten å få barn når man vet at man selv er fucket. Jeg har heller ikke fått barn. Og det er nettopp derfor, at jeg ikke tar den risikoen at mine unger skal måtte ha det like jævlig som jeg hadde det.

Anonymkode: 85614...810

Jeg er 23 år. 23 år! Jeg jobber med meg selv. Slutt å legg deg oppi mitt liv og mine drømmer. 

Anonymkode: a2d83...998

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Min eks har en slem mor som antagelig har udiagnosisert BPD, morfar var sadistisk og slo sin datter mye. Eksen min (som var vitne til sadisme mot lillebror)  har jobbet i seg selv i mange år, likevel var det som en rar bryter ble slått på da vi holdt på å skulle få barn. Er glad vi aldri kom så langt og glad han slo opp. Han takler antageligvis ikke barn. 

Anonymkode: 3857f...85a

Nettopp! Det verste er de som tror de klarer å "jobbe med seg selv" og unngå å tilte og sprekke. Det er jo nettopp derfor man har en slik diagnose. 

(Ikke dermed sagt at de uten en slik diagnose alltid er bra som foreldre.)

 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 23 år. 23 år! Jeg jobber med meg selv. Slutt å legg deg oppi mitt liv og mine drømmer. 

Anonymkode: a2d83...998

Jeg bryr meg ikke om deg! Jeg bryr meg om ungene dine! Det burde du også gjøre. 

Av og til er de beste foreldrene de som velger å ikke få barn.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp! Det verste er de som tror de klarer å "jobbe med seg selv" og unngå å tilte og sprekke. Det er jo nettopp derfor man har en slik diagnose. 

(Ikke dermed sagt at de uten en slik diagnose alltid er bra som foreldre.)

 

Jeg bryr meg ikke om deg! Jeg bryr meg om ungene dine! Det burde du også gjøre. 

Av og til er de beste foreldrene de som velger å ikke få barn.

Anonymkode: 85614...810

Og du bryr deg om mine barn, fordi...?

Anonymkode: a2d83...998

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke opp til deg å sitte her å fortelle hva andre bør gjøre. Barn var ikke tema. Stikk!

Anonymkode: 56d1e...306

Jeg forstår at enkelte her reagerer med ekstremt sinne og aggresjon, det er tross alt en tråd om BPD. Men det er altså en lidelse som har sinne og aggresjon som symptomer og det er NETTOPP DERFOR DERE BØR LA VÆRE Å FÅ BARN! Jo mer dere snakker om at folk med BPD godt kan få barn, jo mer kommer vi som er barn av noen med BPD til å si i mot dette. 

Folk som sier "Stikk!" hver gang de ikke liker noe, BØR UNNGÅ Å FÅ UNGER! Det ødelegger oppveksten deres, å hele tiden måtte passe på mammaen eller pappaen sin.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp! Det verste er de som tror de klarer å "jobbe med seg selv" og unngå å tilte og sprekke. Det er jo nettopp derfor man har en slik diagnose. 

(Ikke dermed sagt at de uten en slik diagnose alltid er bra som foreldre.)

 

Jeg bryr meg ikke om deg! Jeg bryr meg om ungene dine! Det burde du også gjøre. 

Av og til er de beste foreldrene de som velger å ikke få barn.

Anonymkode: 85614...810

Hva er problemet ditt egentlig? Du kan ikke fortelle andre om de skal få barn eller ikke. Det er et personlig valg som ikke angår noen. Finn deg et annet sted for å spre eder og galle. I denne tråden skal det være saklig, åpen og respektfull diskusjon om det er mulig å være i et forhold når man har diagnosen EUPF. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og du bryr deg om mine barn, fordi...?

Anonymkode: a2d83...998

Fordi jeg har empati.

Har, etter en samtale med en psykolog, lært at også mennesker med BPD har empati. De har bare ikke overskudd til å bruke den. Derfor risikerer de å tyrannisere alle rundt seg før de klarer å roe seg.

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva er problemet ditt egentlig? Du kan ikke fortelle andre om de skal få barn eller ikke. Det er et personlig valg som ikke angår noen. Finn deg et annet sted for å spre eder og galle. I denne tråden skal det være saklig, åpen og respektfull diskusjon om det er mulig å være i et forhold når man har diagnosen EUPF. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

Nei. Om jeg klarer å få så mye som ETT menneske med BPD til å tenke seg om og ha omsorg nok til å unngå å få barn, så er det helt greit. Regner ikke med å nå inn til alle.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

Og dette med personlig valg som ikke angår noen. Jo, det angår BARNA! Men det bryr dere dere kanskje ikke om, dere jævla egoister som bare er ute etter å fylle deres drøm.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du? Den der var unødvendig! Det er mye jeg synes er dumt her på KG, men den der... Håper flere rapporterer ditt innlegg. 

Anonymkode: f8b29...16e

Kan jeg spørre hvorfor det var unødvendig?

Altså; jeg ser jo at TS ikke spurte om dette - men dette virker jo ikke som en diagnose som er heldig ovenfor barn. Det tror jeg alle som har barn kan skjønne. Om man tenker at en partner trigger negativt, så kan en gange det med en trilliard ovenfor barn. Pluss på lite søvn hele tiden, og det vil jo åpenbart være en stor utfordring. 

Barn tar jo skade av ustabile følelsesresponser - så jeg skjønte ikke helt hvorfor dette var så oppsiktsvekkende å si. 

De fleste forhold ender jo med barn, sånn statistisk. Men nei, tråden handlet jo ikke om det.

Dog reagerer jeg litt på refleksjonen rundt at dette er verst for den med diagnosen. Slik jeg leser det så ville nok de fleste opplevd denne type atferd som skadende og nedbrytende - og jeg tror ikke de som har diagnoser selv klarer å sette seg inn i den andres posisjon uansett. Da blir det ganske urettferdig å si at det er en selv som har det verst i forholdet. Selv om det jo selvsagt er en mulighet for partneren å forlate, det kan jo ikke den som har en slik diagnose. 

Men jeg synes altså det var en sterkt undervurdering av hvordan det er for andre å være gjenstand for det jeg synes kan minne om psykisk mishandling - selvsagt avhengig av hvor ofte episodene inntreffer, og hvordan det fortoner seg. Så mener jo ikke vedkommende det slik, men det sier også eksempelvis mange som utøver partnervold. Og det er ikke nødvendigvis forskjell på fysisk handling og ord/voldsom atferd i form av sinne osv. 

Anonymkode: 342b7...700

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg har empati.

Har, etter en samtale med en psykolog, lært at også mennesker med BPD har empati. De har bare ikke overskudd til å bruke den. Derfor risikerer de å tyrannisere alle rundt seg før de klarer å roe seg.

 

Nei. Om jeg klarer å få så mye som ETT menneske med BPD til å tenke seg om og ha omsorg nok til å unngå å få barn, så er det helt greit. Regner ikke med å nå inn til alle.

Anonymkode: 85614...810

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og dette med personlig valg som ikke angår noen. Jo, det angår BARNA! Men det bryr dere dere kanskje ikke om, dere jævla egoister som bare er ute etter å fylle deres drøm.

Anonymkode: 85614...810

Vet du hva, jeg synes du virker redd. Sårbar og redd. Og jeg er lei meg for den oppveksten du måtte ha, og det du ha måttet gå igjennom. Jeg håper du snart møter noen mennesker som behandler deg bra, og viser deg at du er verdt noe. For det fortjener du i aller høyeste grad.  

Anonymkode: a2d83...998

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er problemet ditt egentlig? Du kan ikke fortelle andre om de skal få barn eller ikke. Det er et personlig valg som ikke angår noen. Finn deg et annet sted for å spre eder og galle. I denne tråden skal det være saklig, åpen og respektfull diskusjon om det er mulig å være i et forhold når man har diagnosen EUPF. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

Det angår det barnet som det gjelder.

Jeg sier sjeldent «håper dere ikke får barn» - og støtter ikke spredning av tabu ovenfor psykiske lidelser(har det selv i perioder) - men at «det angår ingen» er fullstendig feil.

Det angår det barnet som må vokse opp i hva enn slags situasjon som er tilfelle.

Anonymkode: 342b7...700

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Vet du hva, jeg synes du virker redd. Sårbar og redd. Og jeg er lei meg for den oppveksten du måtte ha, og det du ha måttet gå igjennom. Jeg håper du snart møter noen mennesker som behandler deg bra, og viser deg at du er verdt noe. For det fortjener du i aller høyeste grad.  

Anonymkode: a2d83...998

Å gid! Skal du liksom bevise at du har empati nå, du også? Vel det å ha barn er faktisk ganske mye mer krevende enn å sitte og klappe en tilfeldig AnonymBruker på hodet.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvorfor det var unødvendig?

Altså; jeg ser jo at TS ikke spurte om dette - men dette virker jo ikke som en diagnose som er heldig ovenfor barn. Det tror jeg alle som har barn kan skjønne. Om man tenker at en partner trigger negativt, så kan en gange det med en trilliard ovenfor barn. Pluss på lite søvn hele tiden, og det vil jo åpenbart være en stor utfordring. 

Barn tar jo skade av ustabile følelsesresponser - så jeg skjønte ikke helt hvorfor dette var så oppsiktsvekkende å si. 

De fleste forhold ender jo med barn, sånn statistisk. Men nei, tråden handlet jo ikke om det.

Dog reagerer jeg litt på refleksjonen rundt at dette er verst for den med diagnosen. Slik jeg leser det så ville nok de fleste opplevd denne type atferd som skadende og nedbrytende - og jeg tror ikke de som har diagnoser selv klarer å sette seg inn i den andres posisjon uansett. Da blir det ganske urettferdig å si at det er en selv som har det verst i forholdet. Selv om det jo selvsagt er en mulighet for partneren å forlate, det kan jo ikke den som har en slik diagnose. 

Men jeg synes altså det var en sterkt undervurdering av hvordan det er for andre å være gjenstand for det jeg synes kan minne om psykisk mishandling - selvsagt avhengig av hvor ofte episodene inntreffer, og hvordan det fortoner seg. Så mener jo ikke vedkommende det slik, men det sier også eksempelvis mange som utøver partnervold. Og det er ikke nødvendigvis forskjell på fysisk handling og ord/voldsom atferd i form av sinne osv. 

Anonymkode: 342b7...700

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det angår det barnet som det gjelder.

Jeg sier sjeldent «håper dere ikke får barn» - og støtter ikke spredning av tabu ovenfor psykiske lidelser(har det selv i perioder) - men at «det angår ingen» er fullstendig feil.

Det angår det barnet som må vokse opp i hva enn slags situasjon som er tilfelle.

Anonymkode: 342b7...700

Takk for gode innlegg!

Anonymkode: 85614...810