Dere som har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse - er dere i forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).  Jeg har tidligere hatt store problemer når jeg har vært i forhold for følelsene har vært så utrolig sterke, det var et indre kaos uten like og det har ført til at jeg ødelagt forholdet med sinneutbrudd både edru og i fylla. Det siste forholdet endte i for tre år siden og etter det skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp. Så jeg fikk henvisning til en psykolog som jeg er veldig fornøyd med og han ga meg denne diagnosen. Endelig fikk jeg svar på hva som var gale og kunne jobbe ut i fra det. Etter å ha gått hos han i halvannet år begynner det endelig å løsne, men jeg føler meg fremdeles ikke klar for å inngå et forhold. Hvis jeg er stresset eller det er mye følelser involvert føles fortsatt presset altfor stort og jeg takler det dårlig. Men lurer på om det er håp for meg? Er det noen som har samme diagnose som takler å være i et forhold?

Anonymkode: 8ad3d...9cf

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen for ikke så lenge siden. Jeg har hatt to seriøse forhold (jeg er i starten av 20-årene) og har hatt mye lik problematikk med begge to. 

Med EUPF Borderline type som diagnose så er det mye som gir mening. Jeg er fortsatt i mitt andre forhold, og det har vart i ett og et halvt år. Det har vært mye opp og ned, spesielt for meg. Han er forståelsesfull og veldig innstilt på å få det til å fungere, det har uten tvil vært en stor hjelp. 

Anonymkode: cf653...dc4

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk diagnosen for ikke så lenge siden. Jeg har hatt to seriøse forhold (jeg er i starten av 20-årene) og har hatt mye lik problematikk med begge to. 

Med EUPF Borderline type som diagnose så er det mye som gir mening. Jeg er fortsatt i mitt andre forhold, og det har vart i ett og et halvt år. Det har vært mye opp og ned, spesielt for meg. Han er forståelsesfull og veldig innstilt på å få det til å fungere, det har uten tvil vært en stor hjelp. 

Anonymkode: cf653...dc4

Bra du har en forståelsesfull kjæreste. Selv om jeg ikke er sammen med noen nå så er jeg allerede bekymret for å fortelle en fremtidig kjæreste om diagnosen for det betyr jo at det ikke blir et enkelt forhold. Tidligere har reaksjonene mine vært ganske ekstreme, jeg har f.eks sagt at jeg skal ta livet av meg når følelsene har stormet som verst. Slike ting er ikke akkurat enkelt å takle. Jeg har kommet langt i behandlingen, men er redd sånne gamle, dumme vaner kommer tilbake med en gang jeg er i et forhold igjen. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

[Tinkywinky]

Ja, jeg har hatt diagnosen i en del år, men fikk ikke vite om den for først to år siden.. Jeg er i mitt første forhold for 2. gang. Det vil si at det ble slutt i noen mnd. I første omgang var vi sammen i nesten to år. Og jeg merker at det er utrolig destruktivt for forholdet at jeg er sånn. Jeg er ustabil uten like. Alt kan være flott og fint, men så plutselig klikker det totalt for meg.. Da kan jeg klage, kjefte, smelle, gråte, skrike og det er ikke måte på.

Han takler det egentlig utrolig dårlig.. Og truer støtt og stadig med å gå ifra meg igjen.. Jeg skjønner han så godt da, jeg er liksom ikke helt verdt den pakken jeg kommer med. Og det er utrolig vanskelig å snakke med han om det, og hvorfor det skjer. Jeg vil så gjerne ha en åpen dialog rundt det, slik at han kan forstå og jeg selv kan forstå. Jeg merker jo at i perioder der jeg er veldig usikker, så blir jeg mye verre. Jeg kan reagere på at han ikke svarer, svarer "feil" - dvs gjøre meg usikker, er sint, ikke klarer å gi av seg selv. Altså.. Det er så mange triggere. Og det er et minefelt. Det er helt jævlig. Altså.. Om folk tror det er verst for partneren, så kan jeg garanterte at personen som sliter med det har det tusen ganger verre (slik er det for meg.), det er helt jævlig å slite med så mange sterke følelser, og det å ikke klare å uttrykke dem skikkelig eller få utløp for dem. Og det å sitte å se på at man ødelegger de rundt seg, og at man ødelegger for seg selv, men å allikevel ikke klare å gjøre noe med det.. 

Jeg merker helt klart mest til den ustabiliteten når jeg er i et forhold. Jeg takler det utrolig dårlig. Jeg prøver utrolig hardt å la være, jeg prøver virkelig mitt beste på å være god, snill, gi alt, få han til å føle seg bra med meg, men så plutselig er det en trigger der eller noen følelser som bare bobler frem. Jeg virkelig hater det. 

Jeg har bestemt meg for å kunne ta kontroll der jeg kan ta kontroll. Dvs kutte kraftig ned på alkoholen (holde meg til maks 1 6pk på en hel kveld. Helst bare 2. Eller kjenner mer etter når jeg burde stoppe). Legge fra meg telefonen. Prøve å heller ignorere tankene og følelsene når de kommer, og bytte dem ut med at jeg sender søte meldinger eller noe istedenfor. Det er utrolig vanskelig. Så jævlig og. For nei.. Jeg føler alt er ute av kontroll. Og egentlig så vurderer jeg bare å gå ifra han, slik at han slipper det stresset. 

For å være helt ærlig, så kjenner jeg meg ikke igjen. Ikke i det hele tatt. Jeg er blitt en person jeg overhodet ikke kjenner igjen. Det er så stress. 

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 14 år gammel, og er nå i begynnelsen av 20 årene. For å være ærlig, så har det ikke hjulpet meg noe særlig. Det kan jo ha noe å gjøre med at jeg aldri har fått klart for meg hva diagnosen er, og at de har vært slappe på å sette opp et skikkelig behandlingsprogram - for det å gå til psykolog bare for å snakke, og at de sitter og lytter, og gjerne forteller deg at det og det er feil, og at det ikke er rart man sliter, hjelper liksom ikke. Det må være en klar behandling. Det eneste jeg vet er at antidepressive absolutt ikke er bra for en med pf (det gjør vondt verre, og har ikke noen bra effekt. Av egen erfaring, og ut ifra hva legen ved innleggelse fortalte meg.) - til tross for det har jeg fått dette presset på meg. Allikevel har jeg alltid vært skeptisk, men har prøvd ett par stykker. Jeg ble utrolig mye verre. Det er vel én eneste medisin som kan hjelpe, og har hatt effekt prosentvis, men den husker jeg ikke hva het. Også er psykoterapi anbefalt. Jeg har faktisk etterlyst en sånn behandling selv, men har fått beskjed om at det ikke er lett å få til. Helse Norge på sitt beste! 

 

Det eneste jeg kan si er at selvfølgelig kan man være i et forhold, men begrensningene for partnere minimeres. For det er absolutt ikke alle som takler å leve i et forhold med en som er syk. Det krever en hel del. Man må jobbe sammen, og ikke mot hverandre. Begge må være innstilt på at det skal funke. En evt partner er nødt til å innstille seg på at det absolutt ikke kommer til å være gull og grønne enger, men det å tråkke på torner inne imellom. Og man må lære å skille mellom hva som er sykdommen og hva som er reelt. Gjerne involver han mer i sykdommen, altså ikke bruk han som en psykolog, men lær han om den, la han forstå. Gjerne se om det er noen kurs eller møter for pårørende.  For DU er ikke sykdommen, men sykdommen er deg, om det gir mening? 

Litt langt svar her da, gitt!

 

Og der var man ikke anonym, nei! 😅

Endret 26. november 2017 av Tinkywinky

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Tinkywinky skrev:

Ja, jeg har hatt diagnosen i en del år, men fikk ikke vite om den for først to år siden.. Jeg er i mitt første forhold for 2. gang. Det vil si at det ble slutt i noen mnd. I første omgang var vi sammen i nesten to år. Og jeg merker at det er utrolig destruktivt for forholdet at jeg er sånn. Jeg er ustabil uten like. Alt kan være flott og fint, men så plutselig klikker det totalt for meg.. Da kan jeg klage, kjefte, smelle, gråte, skrike og det er ikke måte på.

Han takler det egentlig utrolig dårlig.. Og truer støtt og stadig med å gå ifra meg igjen.. Jeg skjønner han så godt da, jeg er liksom ikke helt verdt den pakken jeg kommer med. Og det er utrolig vanskelig å snakke med han om det, og hvorfor det skjer. Jeg vil så gjerne ha en åpen dialog rundt det, slik at han kan forstå og jeg selv kan forstå. Jeg merker jo at i perioder der jeg er veldig usikker, så blir jeg mye verre. Jeg kan reagere på at han ikke svarer, svarer "feil" - dvs gjøre meg usikker, er sint, ikke klarer å gi av seg selv. Altså.. Det er så mange triggere. Og det er et minefelt. Det er helt jævlig. Altså.. Om folk tror det er verst for partneren, så kan jeg garanterte at personen som sliter med det har det tusen ganger verre (slik er det for meg.), det er helt jævlig å slite med så mange sterke følelser, og det å ikke klare å uttrykke dem skikkelig eller få utløp for dem. Og det å sitte å se på at man ødelegger de rundt seg, og at man ødelegger for seg selv, men å allikevel ikke klare å gjøre noe med det.. 

Jeg merker helt klart mest til den ustabiliteten når jeg er i et forhold. Jeg takler det utrolig dårlig. Jeg prøver utrolig hardt å la være, jeg prøver virkelig mitt beste på å være god, snill, gi alt, få han til å føle seg bra med meg, men så plutselig er det en trigger der eller noen følelser som bare bobler frem. Jeg virkelig hater det. 

Jeg har bestemt meg for å kunne ta kontroll der jeg kan ta kontroll. Dvs kutte kraftig ned på alkoholen (holde meg til maks 1 6pk på en hel kveld. Helst bare 2. Eller kjenner mer etter når jeg burde stoppe). Legge fra meg telefonen. Prøve å heller ignorere tankene og følelsene når de kommer, og bytte dem ut med at jeg sender søte meldinger eller noe istedenfor. Det er utrolig vanskelig. Så jævlig og. For nei.. Jeg føler alt er ute av kontroll. Og egentlig så vurderer jeg bare å gå ifra han, slik at han slipper det stresset. 

For å være helt ærlig, så kjenner jeg meg ikke igjen. Ikke i det hele tatt. Jeg er blitt en person jeg overhodet ikke kjenner igjen. Det er så stress. 

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 14 år gammel, og er nå i begynnelsen av 20 årene. For å være ærlig, så har det ikke hjulpet meg noe særlig. Det kan jo ha noe å gjøre med at jeg aldri har fått klart for meg hva diagnosen er, og at de har vært slappe på å sette opp et skikkelig behandlingsprogram - for det å gå til psykolog bare for å snakke, og at de sitter og lytter, og gjerne forteller deg at det og det er feil, og at det ikke er rart man sliter, hjelper liksom ikke. Det må være en klar behandling. Det eneste jeg vet er at antidepressive absolutt ikke er bra for en med pf (det gjør vondt verre, og har ikke noen bra effekt. Av egen erfaring, og ut ifra hva legen ved innleggelse fortalte meg.) - til tross for det har jeg fått dette presset på meg. Allikevel har jeg alltid vært skeptisk, men har prøvd ett par stykker. Jeg ble utrolig mye verre. Det er vel én eneste medisin som kan hjelpe, og har hatt effekt prosentvis, men den husker jeg ikke hva het. Også er psykoterapi anbefalt. Jeg har faktisk etterlyst en sånn behandling selv, men har fått beskjed om at det ikke er lett å få til. Helse Norge på sitt beste! 

 

Det eneste jeg kan si er at selvfølgelig kan man være i et forhold, men begrensningene for partnere minimeres. For det er absolutt ikke alle som takler å leve i et forhold med en som er syk. Det krever en hel del. Man må jobbe sammen, og ikke mot hverandre. Begge må være innstilt på at det skal funke. En evt partner er nødt til å innstille seg på at det absolutt ikke kommer til å være gull og grønne enger, men det å tråkke på torner inne imellom. Og man må lære å skille mellom hva som er sykdommen og hva som er reelt. Gjerne involver han mer i sykdommen, altså ikke bruk han som en psykolog, men lær han om den, la han forstå. Gjerne se om det er noen kurs eller møter for pårørende.  For DU er ikke sykdommen, men sykdommen er deg, om det gir mening? 

Litt langt svar her da, gitt!

 

Og der var man ikke anonym, nei! 😅

Tusen takk for langt og godt svar, kjekt at du deler. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Alkohol er drepen for meg når jeg er i forhold, en kveld med alkohol kan ødelegge hele forholdet for da kommer ALT ut. Jeg må innse at hvis jeg kommer i forhold igjen så kan jeg aldri drikke alkohol  Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva eller andre medisiner for jeg er redd for effekten. Psykologen min har faktisk ikke foreslått det når jeg tenker meg om. Det er sikkert fordi vi med den diagnosen må lære oss å håndtere følelser uten hjelp av medisiner. Når det gjelder håpet om å bli helt frisk så tror jeg ikke at jeg blir det. Det er mye fra barndommen som har manglet hos meg (støtte og kjærlighet fra foreldre) så jeg tror grunnmuren er ødelagt. Det er vanskelig å bygge opp et velfungerende følelsesliv i voksen alder. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at fornuften blir såpass sterk at jeg vet at følelsene mine spiller meg et puss når de vil ha meg til å tro at jeg ikke er verdt noe. 

 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

[AnonymBruker]

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

Du? Den der var unødvendig! Det er mye jeg synes er dumt her på KG, men den der... Håper flere rapporterer ditt innlegg. 

Anonymkode: f8b29...16e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

Åja, siden du sier det da så skal vi med EUPF la vær å få barn. Takk for et utrolig godt råd. Det gjorde dagen vår. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

[AnonymBruker]

Jeg minner og minner og minner og minner meg på at følelsene roer seg igjen. Når de er så sterke og kaoset river i meg tror jeg at verden går til helvete om jeg ikke handler! Men som oftest er det motsatt. Når jeg handler ødelegger jeg noe, for jeg skaper en krangel, gjør noe slemt eller skader meg selv. Mens hvis jeg tillater selv å bare ha 100% fokus på å la følelsen passere slipper jeg å såre de rundt meg i affekt og desperasjon. Da er det avledning og å holde ut. Fjerne meg fra situasjonen, snakke med noen. Gjøre alt annet enn destruktve ting. 

Å handle på det indre kaoset og desperasjonen etter bekreftelse har aldri ført noe godt med seg. Det vet jeg jo. 

Nære relasjoner (også vennskap) er vanskelig. Jeg er redd jeg aldri kan få en kjæreste for jeg føler stakkars fyr som må holde ut med meg. 

Anonymkode: 1d9da...e4a

[AnonymBruker]

er man kjempe påvirket av eupf så er det utrolig dumt å få barn. Da jeg var midt i det så kunne jeg ikke engang behandle kjæresten med tålmodighet og ro, da jeg var sint var jeg høylydt og slem og truet med masse rart. Hadde jeg fått en unge da så håper jeg at jeg eller noen rundt meg hadde hatt vett til å fjerne ungen.

Har hatt diagnosen i ti år nå og hatt psykologtimer hele veien, vært på medisiner og jobbet beinhardt. Sluttet å drikker, sluttet å røyke, sluttet å prøve å få meg kjæreste hele tiden, og endelig i fjor så sa psyk at om jeg hadde gått igjennom en ny diagnoserunde så hadde jeg ikke fått diagnosen. Har vært sammen med typen i et år og alt er helt vanlig, ikke noe ustabilitet eller galskap, holder det seg som dette i noen år nå, så kanskje barn blir aktuelt.

Anonymkode: 11b98...940

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for langt og godt svar, kjekt at du deler. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Alkohol er drepen for meg når jeg er i forhold, en kveld med alkohol kan ødelegge hele forholdet for da kommer ALT ut. Jeg må innse at hvis jeg kommer i forhold igjen så kan jeg aldri drikke alkohol  Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva eller andre medisiner for jeg er redd for effekten. Psykologen min har faktisk ikke foreslått det når jeg tenker meg om. Det er sikkert fordi vi med den diagnosen må lære oss å håndtere følelser uten hjelp av medisiner. Når det gjelder håpet om å bli helt frisk så tror jeg ikke at jeg blir det. Det er mye fra barndommen som har manglet hos meg (støtte og kjærlighet fra foreldre) så jeg tror grunnmuren er ødelagt. Det er vanskelig å bygge opp et velfungerende følelsesliv i voksen alder. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe på at fornuften blir såpass sterk at jeg vet at følelsene mine spiller meg et puss når de vil ha meg til å tro at jeg ikke er verdt noe. 

Anonymkode: 8ad3d...9cf

Jeg har vært innlagt på psyk nå i en uke. Og mens jeg for en uke siden var veldig opphengt i min verdiløshet og dens validitet har jeg nå forstått det du skriver her. Ja jeg føler meg gjennomsyret VERDILØS, men jeg tar jo feil om så mye, så kanskje dette er en av de tingene selv om jeg FØLER og TENKER at det er SANT. Og hvis jeg klarer å innse at all den tid følelsen er sterk og tilstede og sann inni meg men likevel en usannhet i relasjon til andre, så må jeg klare å ikke agere på den følelsen/tanken. Det blir som å ta veldig viktige valg på feil grunnlag.  

Men jeg vil si at kraften av tanken/følelsen av verdiløshet, altså! Det er jo så ekstremt og gjennomsyrer alle delene av livet til en sånn grad at det nærmest er en vrangforestilling. Vet ikke om det er vanlig med Eupf eller hva. Men det er jo helt idiotisk rett og slett.  

Anonymkode: 1d9da...e4a

[AnonymBruker]

Er bare 23 år da, men har allerede hatt 5 kjærlighetsforhold i løpet av 5 år, som dere skjønner har alle vart i underkant av 1 år hver. Men det at jeg er blitt 23 år gjør at jeg er i bedre stand til å tenke og reflektere over følelsene mine, fikk nemlig diagnosen først tidligere i år (ca. 6 mnd siden), og er fast bestemt på å gjøre det bedre i neste forhold. 

Akkurat nå har jeg det bra for eksempel og er i godt humør mens jeg skriver dette innlegget, men for en time siden lå jeg og hylgråt og følte at jeg ville ta livet mitt.

Anonymkode: a2d83...998

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

Helt utrolig. Jeg tror det heller er deg som skal la vær. Da slipper vi å få flere trangsynte og ignorante mennesker som deg rundt oss. Take a fucking seat.

Anonymkode: cf653...dc4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

Enig!

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt utrolig. Jeg tror det heller er deg som skal la vær. Da slipper vi å få flere trangsynte og ignorante mennesker som deg rundt oss. Take a fucking seat.

Anonymkode: cf653...dc4

Du vet lite om hva vi har gjennomgått!

 

(Og vi vet at dere kommer til å eksplodere når dere ikke liker det vi sier.)

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

Dere er ikke verdiløse. Jeg har vært sammen med en person som muligens har den diagnosen...eller en annen. Vet ikke hvilken, for han nektet å gå til psykolog. Han løy, han gråt, han sa utrolig mye stygt. Han hadde også mange positive sider...Problemet var at de dårlige sidene brøt meg ned. Jeg syntes synd på han, han hadde en vanskelig barndom med verbal, psykisk og seksuelt misbruk. Det ødela han. Det var synd, for sammen med alt det som INGEN kan takle uten at det bryter dem ned på en usunn måte, så hadde han mange fine sider. Jeg elsket ham virkelig, men det var ikke nok. Bedre at i hvert fall en av oss  har det bra, enn at begge har det dårlig. Det som er positivt for dere som skriver i denne tråden, er at dere vil ha og får hjelp. Ta i mot hjelpen, bli bedre, vent med å gå inn i forhold til dere er bedre. Bare dere selv kan gjøre dere friske, ingen andre.

Anonymkode: 7b474...47e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke diagnosen selv, men har et par bekjente som har. Ene er gift og andre er i forhold - men hun har stadig nye forhold da.

Anonymkode: 730f5...73e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare vær så snill å ikke få barn.

Anonymkode: b834b...861

Slutt med oppgulpet ditt. Ikke rart at psykiske lidelser er tabubelagt, da mange av de dårlige holdningene og meningene kommer i fra sånne mennesker som deg.

Anonymkode: 3ddfa...85c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slutt med oppgulpet ditt. Ikke rart at psykiske lidelser er tabubelagt, da mange av de dårlige holdningene og meningene kommer i fra sånne mennesker som deg.

Anonymkode: 3ddfa...85c

Tenkt på at "sånne mennesker som deg" muligens har vokst opp med utagerende og rabiate voksenpersoner og dermed sliter med psykiske lidelser selv? Dette handler ikke om å tabuisere psykiske lidelser, men om å ivareta barn. Barn er ikke noe man kan slenge rundt seg som maskoter for foreldre med BPD.

Anonymkode: 85614...810

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenkt på at "sånne mennesker som deg" muligens har vokst opp med utagerende og rabiate voksenpersoner og dermed sliter med psykiske lidelser selv? Dette handler ikke om å tabuisere psykiske lidelser, men om å ivareta barn. Barn er ikke noe man kan slenge rundt seg som maskoter for foreldre med BPD.

Anonymkode: 85614...810

Du kan mene hva du vil om folk skal ha barn eller ikke, men nå var det ikke det denne tråden handlet om. Jeg ville vite om folk takler å være i et forhold når de har denne diagnosen, jeg nevnte ikke barn i det hele tatt. Nå har du fått sagt ditt så nå kan vi spore inn tråden igjen på det som var sakens kjerne.

Anonymkode: 8ad3d...9cf