Kjæresten min har barn fra før

[AnonymBruker]

... og jeg er ikke helt komfortabel med det. Jeg er 25, han er to år eldre med en datter på to år. Jeg merker ikke så mye til barnet i hverdagen fordi han har henne bare annen hver helg, men om noen år skal barnet og moren flytte til samme by som oss og de skal da ha barnet 50-50. Jeg synes han er en fantastisk flink far og jeg ville virkelig likt å ha han som far til mine barn.

"Problemet" er bare at jeg ikke er klar for dette familielivet, og ser ikke for meg å få barn på lenge (om i det hele tatt?). Jeg trives ikke med å være "familie" der vi drar i familiemiddager, handleturer og leker når vi er sammen. Et annet problem er at jeg bare studerer i denne byen som de skal bo i, men jeg ser ikke for meg å bo her og stifte familie i her i fremtiden. Jeg er også usikker på om jeg vil satse på et forhold der jeg på forhånd vet at jeg må forholde meg til en biomor og organisere hverdagen og ferier etter deres planer. Allerede nå påvirker det oss at han har barn da vi ikke kan dra noe særlig på ferie sammen fordi han da er med barnet, samt at han må ha henne på hellig- og merkedager. Jeg vet at jeg bare kan unngå å være med de når han har barnet, men jeg vil jo gjerne etablere et bånd med barnet dersom dette er varig, og det påvirker som sagt forholdet vårt allerede. 

På en annen side så er jeg jo "bare" 25, og innen de flytter til byen så kan det godt hende at jeg har modnet enda mer og forestiller meg et familieliv sammen med han og barnet. Jeg har også blitt glad i barnet og trives jo relativt greit med barn (er bare ikke klar for det ansvaret allerede). Jeg synes også det er for tidlig å tenke så mye på dette da det fortsatt er flere år igjen til det eventuelt skjer - jeg trenger ikke å ta noen beslutninger nå idag. Tror jeg stresser og overtenker litt mye!

Vil gjerne høre noen av deres refleksjoner og/eller erfaringer rundt å være en (ung) bonusmor  

Anonymkode: 290db...d51

[AnonymBruker]

Du virker kanskje litt umoden, og da er du ikke klar for dette 

Anonymkode: 15f1b...807

[Surriball]

Jeg tenker at det beste nok er om du går videre og finner deg en som ikke har barn. Når man først har fått barn så er de i førersetet, sånn er det bare og sånn skal det være. Man må være klar over at familieliv er en del av pakken når man innleder forhold med noen med barn. 

[AnonymBruker]

Du bør gå. Du er ikke moden nok. Jeg var gift og hadde barn da jeg var 25. Folk er forskjellig, men barnet til kjæresten din har ikke godt av usikre relasjoner og enda flere mennesker å forholde seg til

Anonymkode: 2fd6c...63b

[ViljaH]

Hva er alternativene?

1) Du får ham til å forkaste forholdet til barnet, satse på deg og evt deres barn. Flytter til en annen by sammen.

2) Du omfavner hele ham som inkluderer barn og satser på en felles fremtid. Bor i byen alle skal samles i.

3) Du ønsker å satse på en mann som bare er pappa til deres barn. Du avslutter med nåværende mann. Fritt valg av bosted.

Bare 2 og 3 er akseptable alternativer i min bok. 1 er slemt mot alle andre enn deg.

[AnonymBruker]

For min del koker spørsmålet ned til hvorvidt du interessert i at hensynet til en annens barn skal legge rammene for resten av ditt liv. Jeg ville nok gått.

Jeg skjønner ærlig talt heller ikke helt påstanden om umoden som enkelte kommer med her heller. Man ikke er nødvendigvis umoden selv om man ikke har valgt (eller kanskje ikke ønsker) akkurat det samme livet som andre ønsker seg.

Anonymkode: 4dde4...524

[Chizue]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del koker spørsmålet ned til hvorvidt du interessert i at hensynet til en annens barn skal legge rammene for resten av ditt liv. Jeg ville nok gått.

Jeg skjønner ærlig talt heller ikke helt påstanden om umoden som enkelte kommer med her heller. Man ikke er nødvendigvis umoden selv om man ikke har valgt (eller kanskje ikke ønsker) akkurat det samme livet som andre ønsker seg.

Anonymkode: 4dde4...524

Stemmer det  
Gudmoren min er snart 60, hater unger, synes de er... Slitsomme og valgte tidlig å være frivillig barnløs.
Har knapt hatt mann i livet, rett og slett fordi hun liker sitt eget selskap og muligheten til å reise, ta en jobb på bygda..Ta en jobb på svalbard neste året.. Det å ikke være tvungen til å være fast på en plass, fordi "gubben" ikke ønsker å flytte..
Vil ikke kalle henne umoden, men rettere bestemt på hva hun ønsker med sitt liv.
Hun ble kanskje sett på som "rar" i tidlig 20-årene, 30-årene fordi hun ikke ønsket barn, men hun hadde nok av tantebarn( 13 søsken, alle fikk 2-4barn hver...) , så ble hun gudmor til meg da x)

[AnonymBruker]

Du er ikke umoden.

Du er 25 år . Du er fornuftig - satser på en utdannelse for å kunne forsørge deg og Evnt din familie - i motsetning til de jentene som i en alder av 25 har tre barn og lar andre betale for livets opphold.

Jeg forstår godt at du tviler- og var jeg deg ville jeg forlatt mannen.

Hvorfor skal du ødelegge de beste årene dine på et barn som ikke er ditt. 

du har ingen planer om å bli- han har ingen planer om å dra -garantert at du får en ny mann .en "ubrukt" en . En som du kan leve livet med der du er nå, og en som du Evnt kan ha søvnløse netter med med FELLES barn. 

Barneåra er tøffe - du trenger ikke å få grå hår av en annens barn..

I tillegg følger eksen med og det kan være helt JÆV...g: å stå å se på at din mann hele tiden føyer seg etter henne .. uff nei.. jeg har vært med en med barn fra før.. og tro meg: uansett hvordan man snur og venne på det er disse mennene b-kjærester. De bør finne seg damer i samme situasjon..

 

Anonymkode: 19253...476

[NewInTown]

Vi trenger ikke begynne å blande inn personlighetsbegreper her, hvorvidt en av dere eller andre er mest moden eller ei spiller ingen rolle. Det som er et faktum, er at dere er på veldig forskjellige stadier i livene deres. Han kan ikke velge noe annet fordi han er bundet til barnet sitt som han vil være far til resten av livet. Du derimot, du kan velge et annet liv som passer deg bedre dersom det er det du vil.

Det som plager meg mest er når du sier at du ikke trives når dere gjør såkalte "familieting" sammen. Og det må jo være veldig synd. En god del av livet med barn består jo i å nettopp finne på aktiviteter sammen med dette barnet. Særlig når barnet ikke har selskap i andre søsken. 

Jeg foreslår du tar deg en god, lang prat med partneren din. Beskriver hva du tenker og hva du ønsker å gjøre fremover. Det er åpenbart at du anser dette som et problem allerede i dag, og at du vurdere å ende forholdet, hvis ikke hadde du aldri skrevet dette innlegget. Og kanskje for alt du vet, syns han det samme om deg. At du er uengasjert i hans barn og han ønsker noen som kan ta på seg mer en slags morsrolle for barnet hans når det er hos han.

[bettsa]

Da jeg var 25 var jeg ikke klar for barn, i hvertfall ikke for andres barn. Sats på utdanningen din, det et viktigere. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange (for det meste) informative og gode svar  Svarene har virkelig fått meg til å tenke godt etter og reflektere over alle disse følelsene jeg får når vi tre er sammen. Jeg tenker nemlig ikke særlig over det i hverdagen, men når vi alle er sammen så blusser det plutselig opp. 

Jeg er litt delt når det kommer til kommentaren om umodenhet. På en måte kan jeg være umoden for familieliv nå, og at det er umodenheten min som gjør at dette er en vanskelig situasjon for meg. Hadde jeg derimot vært litt eldre, hatt lyst på barn selv og ikke vært midt i utdanningen min så hadde jeg kanskje følt det annerledes. På en annen side så er jeg jo bare 25 år og midt i en lang og tung utdanning hvor jeg ikke har tenkt på familielivet før på mange år. Og kanskje disse følelsene forteller meg at dette ikke er liv laga for meg i fremtiden heller - at jeg ikke har lyst til å flytte hele livet mitt på andre siden av landet fra mitt eget nettverk og familie for en mann fordi han er bundet her, og at innen utdanningen min er ferdig og barnet hans kommer hit så vil jeg fortsatt være for ung til å starte det virkelige familielivet 

Men det er ikke noe godt å føle meg malplassert og ukomfortabel når jeg er med kjæresten og barnet hans. Jeg har tenkt masse, og tror egentlig de ubehagelige følelsene bunner i;

1) Hver gang jeg er på besøk hos familie med småbarn (både før forholdet, men også nå) så har jeg tenkt at dette vil ikke jeg, dette livet virker meningsløst. Alt virker å handle om barna, tidsklemma, familiebesøk og jobb. Jeg er i hvert fall ikke klar for det enda, og det merker jeg så utrolig godt når vi drar på disse familiemiddagene og ellers "leker familie" når barnet er hos kjæresten min. Når vi tilbringer tid med barnet hans minner det på meg det livet jeg ikke ønsker (enda), og kanskje ikke er klar for når tiden blir inne for det. 

2) Føler at forholdet blir for mye begrenset, og at det begrenses av noe som er helt ute av min kontroll. Kommende merkedager som eksempelvis nyttår og 17.mai skal han tilbringe med barnet sitt, og jeg må velge mellom å dele slike dager som en "familie" som gir meg ubehagelige følelser, eller å tilbringe de uten min kjære. Han har også gjort det tydelig at kjæresteferier nedprioriteres og at stort sett all ferie går til samvær med barnet. Og det er selvsagt i orden og noe jeg må ta i betraktning når jeg inngår et slikt forhold - men vil jeg være okey med dette i lengden? 

Og avslutningsvis vil jeg bare si at han har en fantastisk liten jente som er utrolig herlig og lett å ha med å gjøre  Jeg ville aldri fratatt henne faren sin for at han skal starte et liv med meg, og jeg vet at faren aldri hadde gjort det heller. 

Anonymkode: 290db...d51

[AnonymBruker]

Jeg glemte punkt tre!

3) Jeg er fryktelig redd for å flytte hele livet mitt til andre siden av landet og stifte familie her. Dersom det går skeis etter noen år så sitter jeg her som alenemor til ett eller flere barn jeg har på deltid. Vokser mine barn opp på dette stedet blir de nok knyttet til dette stedet også, og jeg blir selv bundet her til de er voksne. 

Jeg innser at dette er veldig katastrofetenking langt frem i tid, men absolutt noe jeg tenker det er verdt å reflektere over likevel. Er jeg villig til å flytte til denne byen på permanent basis i mange år fremover dersom jeg satser på kjæresten min? Er jeg villig til å starte familielivet med en gang jeg er ferdig utdannet - med hans biologiske barn og eventuelt egne etter hvert? 

Anonymkode: 290db...d51

[Gjest Mass]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for så mange (for det meste) informative og gode svar  Svarene har virkelig fått meg til å tenke godt etter og reflektere over alle disse følelsene jeg får når vi tre er sammen. Jeg tenker nemlig ikke særlig over det i hverdagen, men når vi alle er sammen så blusser det plutselig opp. 

Jeg er litt delt når det kommer til kommentaren om umodenhet. På en måte kan jeg være umoden for familieliv nå, og at det er umodenheten min som gjør at dette er en vanskelig situasjon for meg. Hadde jeg derimot vært litt eldre, hatt lyst på barn selv og ikke vært midt i utdanningen min så hadde jeg kanskje følt det annerledes. På en annen side så er jeg jo bare 25 år og midt i en lang og tung utdanning hvor jeg ikke har tenkt på familielivet før på mange år. Og kanskje disse følelsene forteller meg at dette ikke er liv laga for meg i fremtiden heller - at jeg ikke har lyst til å flytte hele livet mitt på andre siden av landet fra mitt eget nettverk og familie for en mann fordi han er bundet her, og at innen utdanningen min er ferdig og barnet hans kommer hit så vil jeg fortsatt være for ung til å starte det virkelige familielivet 

Men det er ikke noe godt å føle meg malplassert og ukomfortabel når jeg er med kjæresten og barnet hans. Jeg har tenkt masse, og tror egentlig de ubehagelige følelsene bunner i;

1) Hver gang jeg er på besøk hos familie med småbarn (både før forholdet, men også nå) så har jeg tenkt at dette vil ikke jeg, dette livet virker meningsløst. Alt virker å handle om barna, tidsklemma, familiebesøk og jobb. Jeg er i hvert fall ikke klar for det enda, og det merker jeg så utrolig godt når vi drar på disse familiemiddagene og ellers "leker familie" når barnet er hos kjæresten min. Når vi tilbringer tid med barnet hans minner det på meg det livet jeg ikke ønsker (enda), og kanskje ikke er klar for når tiden blir inne for det. 

2) Føler at forholdet blir for mye begrenset, og at det begrenses av noe som er helt ute av min kontroll. Kommende merkedager som eksempelvis nyttår og 17.mai skal han tilbringe med barnet sitt, og jeg må velge mellom å dele slike dager som en "familie" som gir meg ubehagelige følelser, eller å tilbringe de uten min kjære. Han har også gjort det tydelig at kjæresteferier nedprioriteres og at stort sett all ferie går til samvær med barnet. Og det er selvsagt i orden og noe jeg må ta i betraktning når jeg inngår et slikt forhold - men vil jeg være okey med dette i lengden? 

Og avslutningsvis vil jeg bare si at han har en fantastisk liten jente som er utrolig herlig og lett å ha med å gjøre  Jeg ville aldri fratatt henne faren sin for at han skal starte et liv med meg, og jeg vet at faren aldri hadde gjort det heller. 

Anonymkode: 290db...d51

Veldig reflektert.

Det du beskriver kjenner jeg igjen vedrørende yrket jeg valgte. Utdanningen gikk greit. Praksisperioden gikk greit. Perioden mellom eksamen og fast jobb var den beste for da kunne jeg i bunn og grunn velge retningen videre selv (en bør var løftet vekk) og jeg stod friere til å gjøre dette. Men jeg måtte jo ha jobb og fikk meg jobb, og hver eneste dag jeg går på jobb så får jeg den følelsen du beskriver. Den gikk aldri vekk selv om årene gikk. 

Det gir også følelsen av å være fastlåst et sted når man egentlig helst skulle vært et annet sted. Kanskje du ønsker og trenger et friere rom til å leve slik du ønsker å leve? 

Endret 25. november 2017 av Mass

[ViljaH]

På 25.11.2017 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Jeg glemte punkt tre!

3) Jeg er fryktelig redd for å flytte hele livet mitt til andre siden av landet og stifte familie her. Dersom det går skeis etter noen år så sitter jeg her som alenemor til ett eller flere barn jeg har på deltid. Vokser mine barn opp på dette stedet blir de nok knyttet til dette stedet også, og jeg blir selv bundet her til de er voksne. 

Jeg innser at dette er veldig katastrofetenking langt frem i tid, men absolutt noe jeg tenker det er verdt å reflektere over likevel. Er jeg villig til å flytte til denne byen på permanent basis i mange år fremover dersom jeg satser på kjæresten min? Er jeg villig til å starte familielivet med en gang jeg er ferdig utdannet - med hans biologiske barn og eventuelt egne etter hvert? 

Anonymkode: 290db...d51

Dette synes ikke jeg er katastrofetenkning, heller fornuftig. Du ser jo selv hvor mange kvinner (og menn) som er strandet på steder de egentlig ikke ønsker å bo, langt borte fra venner og familie, fordi de flyttet til partners hjemsted og etablerte seg der med barn. Forholdet gikk skeis, de kan ikke flytte. Selv om de ikke har særlig sosialt nettverk og jobb er vanskelig.

[AnonymBruker]

Jeg er selv frivillig barnefri, og skjønner deg godt. Du kan evt ta det rolig i forholdet, pg avvente samvoerskap til du ser om dette livet er noe du kan venne deg til. 

Anonymkode: 6af00...0fe

[AnonymBruker]

Jeg synest du hørest veldig reflektert ut. Men jeg tenker at det er bedre å bryte ut nå, enn å "sjekke" om dette kan funke over flere år. Det er ikke rett med tanke på barnet. Du sier at du tenker ikke så mye over det i hverdagen, men når barnet kommer og dere skal leke familie dukker de ubehagelige følelsene opp... det er lett å tenke slik når man kanskje gjerne vil at dette skal funke. Men for meg hørest det ikke ut som du er klar og da syns jeg det er mest rett mtp barnet og avslutte.  

Anonymkode: 11a5f...bc3

[AnonymBruker]

On 11/25/2017 at 3:14 PM, AnonymBruker said:

Du virker kanskje litt umoden, og da er du ikke klar for dette 

Anonymkode: 15f1b...807

 

On 11/25/2017 at 3:59 PM, AnonymBruker said:

Du bør gå. Du er ikke moden nok. Jeg var gift og hadde barn da jeg var 25. Folk er forskjellig, men barnet til kjæresten din har ikke godt av usikre relasjoner og enda flere mennesker å forholde seg til

Anonymkode: 2fd6c...63b

Vil si Ts representerer normalen i dag og fremstår som mer moden og reflektert enn samtlige jeg vet som stupte inne i «parenthood» før fylte 25. De innrømmmer forsåvidt selv også hvor mye de ikke visste og ikke skjønte, av livet.

Anonymkode: ea7ea...e8e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Vil si Ts representerer normalen i dag og fremstår som mer moden og reflektert enn samtlige jeg vet som stupte inne i «parenthood» før fylte 25. De innrømmmer forsåvidt selv også hvor mye de ikke visste og ikke skjønte, av livet.

Anonymkode: ea7ea...e8e

Jeg er enig. Det at TS ikke er klar for familielivet betyr ikke at hun er "umoden" og at alle andre på en eller annen merkelig måte er kommet lengre enn henne i livet. 

Anonymkode: 3f63b...abb

[AnonymBruker]

I alle dager, ts er da ikke umoden. 

Hva er det som er umodent ved å være reflektert og tenke gjennom hvordan livet blir fremover med stebarn, hvordan det blir å evt flytte, osv? Jeg vil påstå at å IKKE tenke gjennom disse tingene, men å gå rett inn i et forhold med barn uten å i det hele tatt vurdere fremtid og konsekvenser, er utrolig umodent. 

Jeg skjønner deg godt, ts. 

Jeg ville selv aldri gått inn i forhold med noen med barn fra før. Jeg har aldri vært glad i barn, og liker generellt sett ikke unger. Mine egne tantebarn kan jeg like litt bedre enn "fremmede" unger, men jeg tviler på om jeg ville klart å bli så glade i stebarn som jeg synes man bør bli om man skal være en så viktig del av livet deres. 

 

Anonymkode: e2b06...9b0

[AnonymBruker]

På ‎25‎.‎11‎.‎2017 den 16.17, AnonymBruker skrev:

For min del koker spørsmålet ned til hvorvidt du interessert i at hensynet til en annens barn skal legge rammene for resten av ditt liv. Jeg ville nok gått.

Jeg skjønner ærlig talt heller ikke helt påstanden om umoden som enkelte kommer med her heller. Man ikke er nødvendigvis umoden selv om man ikke har valgt (eller kanskje ikke ønsker) akkurat det samme livet som andre ønsker seg.

Anonymkode: 4dde4...524

Her på KG er alle stemødre umoden eller heks  

Anonymkode: 06fdd...a2d