Når den som valgte å gå ikke er likegyldig til eksen

[AnonymBruker]

6 timer siden, Virrevirrevapp skrev:

Iblant skjønner jeg eksen. For det var en vanskelig tid for oss. Min mor var veldig syk, blant annet. Han ble nedprioritert, og det var han IKKE vant til, han har alltid vært satt først. Men jeg kunne ikke la min mor i stikken, hun ble langsomt dement og som et lite barn. Jeg delte det som var vondt og fikk mye støtte av venner som har opplevd det samme. Jeg har en del eldre venner som har demente mødre. Han holder ting inni seg når han har det vondt, og derfor var også venner helt sjokkert over at det var slutt. Han sa jo ingenting til dem heller. Jeg trodde det var en kneik vi skulle komme over, men jeg tok feil. 

Det var en ting til jeg ble gående og tenke på etter å ha lest dette, Virrevirrevapp. Det er muligens litt off topic, men jeg tar sjansen  

Du skriver "Han ble nedprioritert, og det var han IKKE vant til, han har alltid vært satt først."

Vil du tillate meg å komme med en annen tolkning?

Jeg vil muligens tro at det like gjerne er slik "Han var vant med å se deg lykkelig, og vant med å føle at han klarte å gjøre deg lykkelig. Men plutselig klarte han ikke det lengre, uansett hva han gjorde."

Om det ikke passer så er det helt i orden altså. Men jeg vet med meg selv at jeg noen ganger har lurt på hvorfor mennesker som presser meg ofte presser meg mest de gangene jeg har det vondest fra før. 

Og så leste jeg Mars & Venus, da vettu  

Og der stod det om hvor mislykkede menn føler seg når kvinner har det vondt. De føler at det er de som feiler. Og dermed prøver de hardere! 

For min del oppleves slikt gjerne som et større press på meg, slik at jeg som allerede har det vondt, ikke orker stort mer. Men jeg kan godt tenke at dersom du er av typen som føler det godt at noen prøver hardt, så orker du mer av dette. Men du blir jo ikke automatisk glad igjen, likevel, så lenge du er i en presset situasjon (slik du er når en nær person blir dement). Og dermed følte han at han ikke lyktes i å gjøre det han følte var sin oppgave. 

Food for thought?

Dersom det er slik det er i en relasjon, så er det viktig, tror jeg, at den som forsøker å gjøre den andre lykkelig, får beskjed om hva han eller hun kan gjøre, de gangene man har det vondt. Du klarer ikke lengre å smile og være glad, men du kan si det til de, med ord, hva som hjelper. Kanskje man kan finne noe som kan i alle fall vet at gjør det bedre? At han eller hun kan stå for innkjøp av mat eller noe annet praktisk, i en periode. At han eller hun kan være der og bare lytte, uten å løse problemer? Si det til den personen, hva det er som føles bra, selv om du kanskje ikke smiler og er glad. 

Anonymkode: af177...600

[Virrevirrevapp]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det hørtes ikke ut som om han nødvendigvis hatet ekteskapet og gjerne ville bli kvitt kona. Men det hørtes heller ikke på noen måte ut som et sunt forhold! Et sunt forhold preges av tillit til hverandre. Ikke av stadige mistanker om at den andre vil ut og stadige bekreftelser på at man vil bli. Det er bare å se på de som kommer med de mest svulstige kjærlighetserklæringene på facebook, det gir alltid en vibb om at her er det noe som er virkelig galt på ferde. Det du beskriver høres for meg ut som en mann som gjør ALT HAN KAN for at ting skal gå i orden. Så hvorfor følte han ikke at det var det? Og hvorfor måtte han benekte overfor deg at han ville ut? Jeg sier ikke nødvendigvis nå at du var overmåte bekreftelseshungrig. Men det er nokså tydelig at denne mannen følte på et press på å gjøre store gester for å holde på forholdet. Og et slikt press - enten det er reelt eller innbilt, eller symptom på depresjon - er altfor tungt for et menneske. Mitt forslag er at hvis du noen sinne opplever noe lignende; ikke spør og grav om han er påvei bort, men heller gjør det motsatte; si tydelig fra om at du vet at han elsker deg, og at han må roe ned på bekreftelsen og de store gestene. Jeg tror han følte at du ikke var trygg. Og at han gjorde det han kunne for å gjøre deg trygg. Enten din utrygghet var noe du påla han eller han påla seg den selv.

Mitt poeng er at det ikke er noen som egentlig er påvei ut. Den som til slutt går, har prøvd så godt han eller hun kan, men så til slutt knekker de helt sammen. Ofte har denne personen forsøkt alt han eller hun klarer, og over lang tid. De vet det kanskje ikke selv en gang, det er litt som en depresjon, en krise. Man har prøvd for hardt og for lenge og man føler det aldri blir nok. Og derfor mener jeg at den andre burde ha tatt mer av vekten av forholdet, på et tidligere tidspunkt. Man ser det ofte ved spesielle anledninger; når man skal gifte seg, når man skal bestemme om man vil ha barn, når man mister noen som står en nær. Det er ofte dette dyttet som skal til for at den ene knekker sammen helt. Hvis den andre da bare står der og er misfornøyd, så hjelper det ikke. Man kan ikke kjefte på en brukket gren. Man bør heller kjefte på den som satt seg på en skjør gren slik at den knakk.

Anonymkode: af177...600

Det var ikke "stadige mistanker". Jeg tok det opp med ham en enkelt gang, etter en del rare krangler osv, og jeg hadde jo helt rett i at han vurderte. Det har han selv fortalt i ettertid. Om noe var jeg vel altfor tillitsfull, som trodde på både ekteskapsløftene og hans forsikringer om at han ønsket å bli i forholdet. Jeg vet ikke hvorfor han gjorde masse ting han ikke egentlig mente, og hvorfor han ikke kunne snakke om det. Men jeg vet at han hadde en oppvekst som ikke var preget av åpenhet og tillit.  Ja, han gjorde store gester for å overbevise meg om at til tross for de rare kranglene der han kranglet med seg selv, til tross for sinneutbruddene hans, til tross for at han gikk i hi da min mor var syk og ikke var noen støtte for meg, så var han helt lojal overfor ekteskapet vårt. Vi hadde utsatt barn lenge, fordi han hadde vært under utdanning og jeg var en periode syk. Det var den største gesten; at han tok initiativ til å legge til rette for barn. Jeg har aldri blitt så såret i mitt liv som da jeg skjønte at dette det mener han egentlig ikke. Men det var aldri sånn at jeg spurte og gravde masse om han var på vei bort fra meg - tvert imot, jeg var først og fremst bekymret for hans helse, at han burde vurdere å gå til legen siden han var så mye sint. Han sa at alt var i orden med vårt forhold, så da måtte han være syk, tenkte jeg. Jeg kjøpte jo hans historie om at vårt forhold var fint. 

Han prøvde nok så godt han kunne. Det tror jeg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kunne gjort "mer". Jeg sørget for at min syke mor fikk sykehjemsplass i ekspressfart. Jeg tok vare på resten av familien min, mens min eks-mann sto på sidenlinjen og klagde. Hvis det bare hadde vært at han ikke taklet at min mor ble syk, eller bare at han ikke orket tanken på å få barn, eller bare at han ble deprimert... Men det var alt samtidig, pluss at han dumpet meg. Han slo faktisk opp mens timen på fertilitetsklinikken var aktiv, så lite gjennomtenkt var bruddet.... Han dobbeltkommuniserte til det siste og involverte folk rundt oss i det. Jeg vet ikke hvem du mener har satt seg på en skjør gren. Jeg valgte å gi forholdet en sjanse fordi han bedyret at han ønsket forholdet vårt, selv om en del handlinger (spesielt det at han var så mye sint) tydet på det motsatte. Jeg ble en ganske skjør grein selv en periode etter den behandlinga han gav meg. I starten tenkte jeg at det var synd på ham som hadde det så vondt. Så skjønte jeg at her må jeg fokusere på å ikke gå under selv, og det er der jeg er i dag. 

[Virrevirrevapp]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var en ting til jeg ble gående og tenke på etter å ha lest dette, Virrevirrevapp. Det er muligens litt off topic, men jeg tar sjansen   Du skriver "Han ble nedprioritert, og det var han IKKE vant til, han har alltid vært satt først." Vil du tillate meg å komme med en annen tolkning? Jeg vil muligens tro at det like gjerne er slik "Han var vant med å se deg lykkelig, og vant med å føle at han klarte å gjøre deg lykkelig. Men plutselig klarte han ikke det lengre, uansett hva han gjorde." Om det ikke passer så er det helt i orden altså. Men jeg vet med meg selv at jeg noen ganger har lurt på hvorfor mennesker som presser meg ofte presser meg mest de gangene jeg har det vondest fra før. Og så leste jeg Mars & Venus, da vettu  Og der stod det om hvor mislykkede menn føler seg når kvinner har det vondt. De føler at det er de som feiler. Og dermed prøver de hardere! For min del oppleves slikt gjerne som et større press på meg, slik at jeg som allerede har det vondt, ikke orker stort mer. Men jeg kan godt tenke at dersom du er av typen som føler det godt at noen prøver hardt, så orker du mer av dette. Men du blir jo ikke automatisk glad igjen, likevel, så lenge du er i en presset situasjon (slik du er når en nær person blir dement). Og dermed følte han at han ikke lyktes i å gjøre det han følte var sin oppgave. Food for thought?  Dersom det er slik det er i en relasjon, så er det viktig, tror jeg, at den som forsøker å gjøre den andre lykkelig, får beskjed om hva han eller hun kan gjøre, de gangene man har det vondt. Du klarer ikke lengre å smile og være glad, men du kan si det til de, med ord, hva som hjelper. Kanskje man kan finne noe som kan i alle fall vet at gjør det bedre? At han eller hun kan stå for innkjøp av mat eller noe annet praktisk, i en periode. At han eller hun kan være der og bare lytte, uten å løse problemer? Si det til den personen, hva det er som føles bra, selv om du kanskje ikke smiler og er glad. 

Anonymkode: af177...600

Situasjonen vår var jo at jeg og hele familien var i sorg. Min mor slik jeg kjenner henne, er jo død. Hun kommer aldri tilbake slik hun var. Jeg kjenner meg selv og sorg (alle mine besteforeldre samt noen venninner er døde, så jeg vet hvordan jeg reagerer). Jeg smilte ofte og var glad underveis, men jeg var sliten - ikke minst fordi eks-mannen min nesten ikke avlastet meg praktisk (det orket han ikke, og det respekterte jeg). Jeg har har faktisk ikke hørt om at noen annen familie har klart å få fast plass til sine så fort som vi klarte å få til mamma - jeg visste hva jeg skulle gjøre, det gjorde jeg, og det funket (jeg hadde en hele telefonliste full av alle jeg skulle kontakte, det var en deltidsjobb). Faren min var nesten ødelagt, så det var om å få ham på ferie - det klarte jeg. De yngre søstrene mine gråt mye og trengte støtte. Andre i familien har gjort mye, men de klarer ikke å ha det overblikket jeg har hatt og som jeg føler er mitt ansvar som eldste datter. Mannen min har ikke en stor søskenflokk som meg, han vet ikke hvordan det er å vite at alle kan bli ulykkelig hvis ikke du gjør jobben din. 

Jeg skjønte jo at han gjerne ville at jeg skulle være full av energi og smile tilfreds mot ham. Men det tappet meg mye for krefter at han ikke støttet meg, bare klagde over at ting ikke var som før. Det blir som å klage over at veien ikke er som før hvis det har ramlet ned en stor kampestein foran huset ditt. Den forsvinner ikke hvis du later som den ikke er der, du må nesten fjerne den. Min mor har et uttrykk for det - "det er bare å rulle opp ermene" - noen ganger må man bare gjør en innsats selv om man ikke er veldig lykkelig underveis. 

Jeg vet ikke om jeg helt skjønner hva han mente var hans oppgave. Livet er jo ikke sånn at man alltid er lykkelig! Jeg hadde lave krav til ham på den tiden - ikke skjell meg ut, og la meg fikse familien min i fred. Det var jeg av oss som stadig foreslo at vi skulle gjøre mer av de tingene vi hadde likt å gjøre før, og han som sa nei. Selv ville han gå på fjellet med meg sammen med en kompis som løper maraton som hobby. Da jeg sa at jeg ikke var i så godt fjellform, og om kompisen kunne ta det rolig med oss, sa han nei, det måtte være ordentlig trening. Da jeg spurte om vi kunne gå rolig bare vi to, og heller bli med kompisen senere, siden jeg kunne risikere å bli overtrent, sa han nei. Det var sånne rare ting som det. Men jeg tenkte at det kan jo være trått i en overgang i et forhold. Jeg hadde jo ikke tenkt å hive ham ut bare fordi vi ikke helt skjønte oss på hverandre alltid. 

[AnonymBruker]

Jeg har lest innleggene dine, @Virrevirrevapp, men svarer uten å sitere  

Noen ganger finnes det et mønster. Den ene er veldig pågående, den andre er veldig unnvikende. De mønstrene kan enten være personavhengig og vil prege et menneske i nært sagt alle relasjoner, eller de kan oppstå mellom to personer som er en dårlig match. 

Men det er ikke alltid det finnes noe mønster...

I går kom jeg med en teori om at det var du som presset han og en annen om at det var han som presset deg, men ut fra det du forteller i de siste innleggene, så synes jeg ikke noe av det høres plausibelt ut. Jeg synes ikke det er noe mønster å spore i noen av retningene. Det høres mer ut som om dere rett og slett ikke klarte å få ting til, uten at det foreligger noen tydelig forklaring.

Det er faktisk ikke alltid så godt å si hva det skyldes.

De tingene du fortalte at han gjorde er ting jeg enda tenker på som nokså voldsomme. Man bør være litt på vakt når noen kjemper med store gester. Men jeg vet jo ikke om han prøvde så godt han kunne over år, eller om det bare var noe han gjorde i desperasjon. Og noen ganger skjer bare ting, helt utenfor mønster av noe slag. En krise. En påkjenning, slik det du forteller om din mor. Utviklingen av demens, samt arbeidet med å få noen inn på en plass hvor de kan få hjelp, er en av de mer ekstreme tingene man kan oppleve. Det er som å få et barn uten å ha planlagt det, og miste en man er glad i, på en og samme gang. Ja, jeg vil si det er en ekstrem påkjenning. Og han var deprimert. 

Så selv om jeg mener at det kan være mønster i hva folk gjør og føler, så mener jeg ikke alltid det. Og deres tilfelle ville jeg nok avskrive som en krise. En krise som ikke nødvendigvis sier så mye om hvordan et menneske er ellers i livet, og som man heller ikke bør dømme folk så hardt for hvordan de reagerer.

Anonymkode: af177...600

[AnonymBruker]

En ting til, @Virrevirrevapp. Da jeg skrev krise, og manglende mønster, så tenkte jeg da på dere begge. At dere begge var i en krise. At det derfor er vanskelig, eller umulig, å uttale seg om mønster.

--

Det sagt, jeg kjenner meg igjen i å være eldstedatter, den som tar ansvar, den som ordner opp og ikke slapper av før alt er i orden. Og tilsvarende følelse av at andre ikke klarer det eller at andre er giddeløse eller tilmed motarbeider. Det er et mønster det og.

F.eks. kan det føles nærmest helt umulig for sånne som oss å forstå mennesker som ikke er sånn. Hvorfor tar de så lite ansvar? Hvordan kan de overlate ting til andre? Og vi nøyer oss til slutt ofte med "at de, i det minste, holder seg unna når man selv holder på med noe". 

Det er et mønster det også. Et mønster som omhandler kontroll. For oss kan det være like utenkelig og umulig å slippe kontrollen og overlate ting til andre, som det kan være for andre å la være å ta kontakt med noen eller håpe at andre skal gripe inn. Ikke nok med det, men det mønsteret med å ta ansvar og ha kontroll, føles som en slags nobel egenskap. Noe vi ikke ønsker å kvitte oss med.

Ja, det er også det. Det å ta ansvar og holde kontroll er på mange måter en god og edel egenskap. Men også det kan være et problem i en relasjon. Når man spør folk på et jobbintervju om de liker å jobbe alene eller samarbeide, så er det mange av oss som foretrekker å jobbe alene, for vi vet at vi er de eneste som tar ansvar. Det å ta ansvar er en god egenskap generelt i livet. Men det er ikke ubetinget en relasjonsbyggende egenskap, hvis man stenger andre ute og ikke delegerer ansvaret eller tillater andre å være med å bestemme.

Dette ble bare noen refleksjoner uten verken mål eller mening, men som i det minste handler om de mønstrene vi kan kjenne igjen over tid. Mener ikke du gjorde noe feil, en krise er en krise. Men til hverdagsbruk kan det nok være nyttig å forsøke å overlate kontroll til den andre. Øve seg på å la han eller henne styre mer av hverdagen enn vi er komfortabel med. På sikt kan det være godt å ha noen å støtte seg til, og da er det noe man må jobbe med seg selv for å klare.

Anonymkode: af177...600

[Virrevirrevapp]

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

En ting til, @Virrevirrevapp. Da jeg skrev krise, og manglende mønster, så tenkte jeg da på dere begge. At dere begge var i en krise. At det derfor er vanskelig, eller umulig, å uttale seg om mønster.

--

Det sagt, jeg kjenner meg igjen i å være eldstedatter, den som tar ansvar, den som ordner opp og ikke slapper av før alt er i orden. Og tilsvarende følelse av at andre ikke klarer det eller at andre er giddeløse eller tilmed motarbeider. Det er et mønster det og.

F.eks. kan det føles nærmest helt umulig for sånne som oss å forstå mennesker som ikke er sånn. Hvorfor tar de så lite ansvar? Hvordan kan de overlate ting til andre? Og vi nøyer oss til slutt ofte med "at de, i det minste, holder seg unna når man selv holder på med noe". 

Det er et mønster det også. Et mønster som omhandler kontroll. For oss kan det være like utenkelig og umulig å slippe kontrollen og overlate ting til andre, som det kan være for andre å la være å ta kontakt med noen eller håpe at andre skal gripe inn. Ikke nok med det, men det mønsteret med å ta ansvar og ha kontroll, føles som en slags nobel egenskap. Noe vi ikke ønsker å kvitte oss med.

Ja, det er også det. Det å ta ansvar og holde kontroll er på mange måter en god og edel egenskap. Men også det kan være et problem i en relasjon. Når man spør folk på et jobbintervju om de liker å jobbe alene eller samarbeide, så er det mange av oss som foretrekker å jobbe alene, for vi vet at vi er de eneste som tar ansvar. Det å ta ansvar er en god egenskap generelt i livet. Men det er ikke ubetinget en relasjonsbyggende egenskap, hvis man stenger andre ute og ikke delegerer ansvaret eller tillater andre å være med å bestemme.

Dette ble bare noen refleksjoner uten verken mål eller mening, men som i det minste handler om de mønstrene vi kan kjenne igjen over tid. Mener ikke du gjorde noe feil, en krise er en krise. Men til hverdagsbruk kan det nok være nyttig å forsøke å overlate kontroll til den andre. Øve seg på å la han eller henne styre mer av hverdagen enn vi er komfortabel med. På sikt kan det være godt å ha noen å støtte seg til, og da er det noe man må jobbe med seg selv for å klare.

Anonymkode: af177...600

Jeg prøvde å overlate mer oversikt til andre. Men eksen min klarte det ikke (og var sliten med andre ting). Onkelen min og tanta mi klarte det ikke (ble sint på hjelpeapparatet). Søstera mi klarte det ikke, er ikke bestemt nok etc. Faren min var frynsete, var derfor jeg overtok ansvar fra ham, for ingenting blei gjort. Det eneste som virkelig funka, var at jeg hadde overblikk og delegerte konkrete oppgaver til andre. Søstera mi prøvde i tre mnd å gjøre det jeg ellers gjorde, og ble helt utslitt. Vi snakker ikke om å gå på månen, men snakke med etatene og holde ut med mamma når hun ble som en psykopatisk femårig. Eksen min mente at jeg bare burde la foreldrene mine seile sin egen sjø, når slekta mi sa at faren min kom til få hjerteinfarkt hvis han sto med alt aleine (og mora mi garantert dø, for hun var i tillegg til nesten dement også undervektig). Jeg var forskrekket over hvor hjerteløs han kunne virke, jeg kunne aldri drømme om å svikte mi eiga mor. Noe av det eksen min klagde mest over, var at det tok mamma lang tid å få fast plass. Selv om det var jeg av oss som har erfaring med å jobbe i omsorgstjenester, ville han ikke gå med på at jeg visste hva jeg snakket om da jeg sa at det aldri går under ett år, fordi man er pliktig å prøve andre tiltak først. Dessuten er mamma ikke umyndig og vi kunne ikke søke om tiltak hun ikke samtykket til. Det tok litt  tid før hun vente seg til tanken på å bo på institusjon for alltid, og fordi hun er delvis dement måtte hun samtykke én gang til, det er veldig omstendelig. 

Ja, det var ei krise, men det er hvordan vi håndterer slikt som viser hva vi er lagd av. Ei venninne av meg mista svigermor helt uventa seks måneder etter bryllupet, mens hun var gravid med første barn. Ei anna venninne spontanaborterte utallige langtkommede fostre før de endelig fikk en fullbåren, frisk unge. Ingen av de forholdene ble brutt opp. Så det er ikke det at ingen andre takler det uforutsette... 

Jeg lener meg mye på andre, både familie og venner. Jeg snakker mye med andre om både følelser og praktiske ting, det var til stor nytte for meg i den tida å ikke være aleine om ting. Jeg følte meg omsluttet av folk og det var stor og herlig trøst i det. Andre hadde gått veien før. Min eldre venninnes demente mor døde midt oppi dette (deres forhold tok heller ikke slutt). Jeg fulgte særlig hennes råd i dette. Jeg var ikke skuffet over eksen, han har aldri vært sterk i kriser, har heller lent seg på meg. Men vi trodde vi kunne komme oss gjennom det. Pleide å spøke om at unger var lite mot dette osv. Virker jo naivt nå. 

Jeg prøvde også på andre områder å gi eksen mer ansvar, feks for logistikken i hjemmet. Det reagerte han negativt på, ble nesten forvirret av det. Så jeg tror en del av de problemstillingene du nevner egentlig er litt omvendt, at det var han som ikke fant seg i å bli stilt krav til. Hans mor er hjemmeværende kontrollfrik, hun lagde matpakke til barna var 18 og du kan spise av gulvet hennes. Hans svigerinne er av typen som har full jobb, to barn og tellekant i skapene. Kanskje jeg heller var for lite kontrollfrik? Jeg er som min mor mer avslappet på interiør og bruker heller tid på å invitere folk på middag og slikt. Det var sånt jeg syntes var gøy. Å alltid være den som kjøpte inn batterier, dopapir, lys og servietter var derimot noe jeg ble lei av. Hvis vi fortsatt hadde vært sammen hadde jeg sørget for at han gjorde mer sånt, fullt så langt kom vi ikke. Han rakk å bli frustrert fordi jeg nedla streik og plutselig fant han ikke servietter når han ønsket dem. Eksen min ønska ikke å være med på å bestemme mer. Han ville at jeg skulle fikse ting uten ham og samtidig være lykkelig når jeg var i sorg. Men jeg skjønner ham. Han har ikke vokst opp med at det er ok å være ærlig om følelser eller ta opp konflikter. Han sa selv at husfred var hellig i hans oppvekst og ingen fikk ha noen konflikter om noe.