Når den som valgte å gå ikke er likegyldig til eksen

[AnonymBruker]

Har du noen gang selv gått ut av et stabilt og greit forhold/samboerskap/ekteskap pga manglende følelser eller andre omstendigheter (kommunikasjon, forskjeller/ulikheter, men ikke utroskap eller annet svik/drittsekk-oppførsel fra den andre part), og likevel snakket/hatt behov for å snakke stygt og nedlatende om eksen til venner, familie, og lignende? Og hvorfor/hvorfor ikke, i tilfellet?

Jeg tenker at dersom man er den som går, fordi man ikke vil/ønsker mer av ulike grunner og ser seg ferdig med den andre parten, så skal det ikke være noen grunn til eller behov for å snakke stygt/vondt om den man gikk fra. Selvfølgelig sett at den andre parten i ettertid ikke oppfører seg på et vis som berettiger det.

Har selv opplevd å bli forlatt fordi h*n ikke ville mer og fordi følelsene ikke lenger strakk til, og hvor bruddet var pent (dog sårt) og tiden etterpå bar preg av kommunikasjon kun rundt praktiske ting - ellers så vi ikke noe til hverandre. Likevel fikk jeg vite at h*n hadde sagt og ment så mye stygt, sårende og ondskapsfullt om meg bare noen uker etter bruddet, og selv kunne jeg ikke fatte hvorfor. H*n var jo ferdig med meg, så veldig også i følge h*n selv, så hvorfor er ikke vedkommende da mer likegyldig (som jo er det motsatte av kjærlighet) innstilt til meg, livet mitt og hva jeg evt foretar meg, fremfor å tilegne meg noen direkte forferdelige egenskaper og sider som h*n vet godt at jeg ikke har.

Dette har jeg lurt en del på, så tenkte jeg ville høre om andres erfaringer med lignende - enten som forlatt hvor du har fått svar på hvorfor eksen sa/gjorde som h*n gjorde etter h*n gikk, eller den som selv har gått og sagt/ment stygge ting om eksen i etterkant av bruddet.

Anonymkode: 55704...276

[Virrevirrevapp]

Ja, det kan du si... Eksen min gikk fordi han hadde "mistet følelsene". Vi hadde våre uoverensstemmelser og ting han ville jeg skulle endre, men det gjorde jeg uten at det spilte noen rolle for ham når det kom til stykket. I forbindelse med bruddet har jeg samarbeidet med ham praktisk og økonomisk. Men jeg tror rett og slett han har vært sint på meg fordi HAN mistet følelsene - den forrige eksen min var akkurat likedan - og fordi han er sint på seg selv fordi han ikke fikk mer "ære" i bruddet. Det er jo ingen som skjønner hvorfor han forlot meg som er både pen og grei og bryr meg så mye om ham. Og ihvertfalll ikke hvorfor han flyttet ut så kjapt som om selv djevelen var i hælene på ham, mens jeg sto igjen og sa hæ. 

Jeg har snakket mye med en kompis som er veldig lik min eks i personlighet og som datet og dumpet ei dame som er ganske like meg i personlighet, og jeg har kommet til å forstå at for enkelte, så klarer de ikke å dele når ting blir vanskelig for dem. Og da blir de sint. Kanskje på seg selv, kanskje på den andre. Kanskje på begge parter. De vil jo forstå. De vil jo gjøre ting rett. Men de skjønner ikke, og de synes ting er skummelt. De slutter å tro at de kan betro seg - uansett hvor mye den andre vil det. Så de sliter med ting aleine, og når det går utfor, så går det utfor. De roter seg gjerne inn i løfter og planer som de ikke kan stå inne for. Veien ut av det blir ikke pen uansett hvordan de snur og vender seg. Det er vanskelig å forstå for meg som er både rett fram og ganske tillitsfull. Men sånn er det visst.

Jeg tror ikke et så veldig vanlig å være helt "likegyldig" til en som en en gang har elsket. Det er nok mye kjærlighet og hat, kjærlighet og ihvertfall sinne. Sånn må de kanskje bli. Jeg tror det mest realistiske for meg og eksen er at vi møtes sjelden inntil  det første året er gått og alt det praktiske er gjort opp. Da har vi begge fått tid til å sørge/tenke/omstille oss, og det er ikke lenger praktiske ting som binder oss. Så får vi heller se da, om vi ønsker å ha kontakt og i hvilken form. Jeg respekterer at eksen min også synes bruddet vårt er tungt, selv om han ville det selv. Jeg ser ikke ned på ham for det. Jeg skulle ønsker at ting var lettere for oss begge, ,men det er det ikke. Og sånn er livet iblant. 

Endret 24. november 2017 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Ja, det kan du si... Eksen min gikk fordi han hadde "mistet følelsene". Vi hadde våre uoverensstemmelser og ting han ville jeg skulle endre, men det gjorde jeg uten at det spilte noen rolle for ham når det kom til stykket. I forbindelse med bruddet har jeg samarbeidet med ham praktisk og økonomisk. Men jeg tror rett og slett han har vært sint på meg fordi HAN mistet følelsene - den forrige eksen min var akkurat likedan - og fordi han er sint på seg selv fordi han ikke fikk mer "ære" i bruddet. Det er jo ingen som skjønner hvorfor han forlot meg som er både pen og grei og bryr meg som om ham. 

Jeg har snakket mye med en kompis som er veldig lik min eks i personlighet og som datet ei dame som er ganske like meg i personlighet, og jeg har kommet til å forstå at for enkelte, så klarer de ikke å dele når ting blir vanskelig for dem. Og da blir de sint. Kanskje på seg selv, kanskje på den andre. Kanskje på begge parter. De vil jo forstå. De vil jo gjøre ting rett. Men de skjønner ikke, og de synes ting er skummelt. De slutter å tro at de kan betro seg - uansett hvor mye den andre vil det. Så de sliter med ting aleine, og når det går utfor, så går det utfor. De roter seg gjerne inn i løfter og planer som de ikke kan stå inne for. Veien ut av det blir ikke pen uansett hvordan de snur og vender seg. 

Jeg tror ikke et så vanlig å være "likegyldig" til en som en en gang har elsket. Det er nok mye kjærlighet og hat, kjærlighet og ihvertfall sinne. Sånn må de kanskje bli. Jeg tror det mest realistiske for meg og eksen er at vi møtes sjelden inntil  det første året er gått og alt det praktiske er gjort opp. Da har vi begge fått tid til å sørge/tenke/omstille oss, og det er ikke lenger praktiske ting som binder oss. Så får vi heller se da, om vi ønsker å ha kontakt og i hvilken form. Jeg respekterer at eksen min også synes bruddet vårt er tungt, selv om han ville det selv. Jeg ser ikke ned på ham for det. Jeg skulle ønsker at ting var lettere for oss begge, ,men det er det ikke. Og sånn er livet iblant. 

Hmm. Det hørtes sånn sett ut som en "rimelig" forklaring, selv om det likevel er en helt urimelig og irrasjonell oppførsel/tankegang.

I vårt tilfelle så vet jeg likevel ikke helt om det er/kan være en like plausibel forklaring. Min eks har nemlig levd det gode liv i etterkant av bruddet (som for øvrig fortsatt er ferskt) og ser ut til å kose seg glugg med sin nyvunnet frihet. H*n har også allerede blitt opptatt med noen andre, og er generelt sett bare sosial og med på alt som skjer, der det skjer. Så alt tyder jo på at følelsene for meg er borte og at h*n ikke sjenker verken meg, forholdet eller det som var, en eneste tanke.

Det er på bakgrunn av det at jeg ikke helt kan forstå, når h*n vet så inderlig godt at jeg er knust og har det tøft med bruddet, at h*n likevel finner det for godt å snakke og mene så utrolig stygt om meg til de rundt seg. Hvor kommer "behovet" for det fra, når h*n etter alt å dømme er så veldig ferdig med meg og allerede har gått videre "til neste", samtidig som h*n vet at jeg sliter fryktelig med dette? Det gir ingen mening. Slik jeg kjenner h*n så ville jeg forventet en mer sympatisk/empatisk holdning til meg, om ikke annet så for at h*n fortsatt er glad i meg og bryr seg om meg. Men med det som er blitt sagt, tyder det mer på forakt og avsky enn noe annet. Og det forundrer meg sånn. Det er sårende, og forferdelig vondt. Men mest av alt sjokkerer det meg så til de grader.

TS

Anonymkode: 55704...276

[Virrevirrevapp]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmm. Det hørtes sånn sett ut som en "rimelig" forklaring, selv om det likevel er en helt urimelig og irrasjonell oppførsel/tankegang.

I vårt tilfelle så vet jeg likevel ikke helt om det er/kan være en like plausibel forklaring. Min eks har nemlig levd det gode liv i etterkant av bruddet (som for øvrig fortsatt er ferskt) og ser ut til å kose seg glugg med sin nyvunnet frihet. H*n har også allerede blitt opptatt med noen andre, og er generelt sett bare sosial og med på alt som skjer, der det skjer. Så alt tyder jo på at følelsene for meg er borte og at h*n ikke sjenker verken meg, forholdet eller det som var, en eneste tanke.

Det er på bakgrunn av det at jeg ikke helt kan forstå, når h*n vet så inderlig godt at jeg er knust og har det tøft med bruddet, at h*n likevel finner det for godt å snakke og mene så utrolig stygt om meg til de rundt seg. Hvor kommer "behovet" for det fra, når h*n etter alt å dømme er så veldig ferdig med meg og allerede har gått videre "til neste", samtidig som h*n vet at jeg sliter fryktelig med dette? Det gir ingen mening. Slik jeg kjenner h*n så ville jeg forventet en mer sympatisk/empatisk holdning til meg, om ikke annet så for at h*n fortsatt er glad i meg og bryr seg om meg. Men med det som er blitt sagt, tyder det mer på forakt og avsky enn noe annet. Og det forundrer meg sånn. Det er sårende, og forferdelig vondt. Men mest av alt sjokkerer det meg så til de grader.

TS

Anonymkode: 55704...276

Eksen min lever tilsynelatende livet; en uendelig strøm av uteliv, cafebesøk, utenlandsreiser og jeg vet ikke hva. Om han har seg med andre vet ikke jeg, men det hadde ikke forundret meg. Jeg vet at han er helt ferdig med meg og ikke ønsker forholdet tilbake overhodet - han gikk jo veldig på overtid. Likevel har han det kjipt, vi var jo sammen i 13 år, har masse felles venner og han er nærere min familie enn sin egen. Det gir ham jo plenty anledning til å klage til alle som vil høre om hvor kjipt han hadde det DE SISTE TO årene vi var sammen (den samme perioden der jeg var forståelsesfull fordi han nettopp var ferdig med utdanning og skulle prøve å finne seg en god, fast jobb + det var krevende å pusse opp ny leilighet, så jeg skjønte jo at han var mye sur/oppgitt siden det var trangt med penger og det gikk to år før han fant en fast stilling han likte). Så jeg føler meg ganske utskjemt til tider - at folk tenker at jeg var naiv eller ikke behandlet ham bra nok. Og han føler nok for å snakke meg ned litt, så han skal føle seg bedre selv. Forrakt og selvforrakt er ofte to sider av samme mynt. Når han er kjip, prøver jeg ihvertfall å ikke være like kjip ttilbake og heller sette grenser. Men jeg har iblant måttet si fra at ting han sier til folk faktisk ikke stemmer (for eksempel at jeg ikke ante at han ikke hadde det bra - det var jeg som prøvde å få ham til å snakke om det, men han ville ikke). 

Jeg tror ofte det er en sånn ide når noen går fra noen, at de vil være venner og konvertere kjæresteforholdet til et vennskap, men så blir de tatt litt på senga av at følelsene er mye mer kompliserte enn som så. Kjærlighet og hat er samme tingen, sier de. Likegyldighet det helt motsatte av begge deler.... 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Eksen min lever tilsynelatende livet; en uendelig strøm av uteliv, cafebesøk, utenlandsreiser og jeg vet ikke hva. Om han har seg med andre vet ikke jeg, men det hadde ikke forundret meg. Jeg vet at han er helt ferdig med meg og ikke ønsker forholdet tilbake overhodet - han gikk jo veldig på overtid. Likevel har han det kjipt, vi var jo sammen i 13 år, har masse felles venner og han er nærere min familie enn sin egen. Det gir ham jo plenty anledning til å klage til alle som vil høre om hvor kjipt han hadde det DE SISTE TO årene vi var sammen (den samme perioden der jeg var forståelsesfull fordi han nettopp var ferdig med utdanning og skulle prøve å finne seg en god, fast jobb + det var krevende å pusse opp ny leilighet, så jeg skjønte jo at han var mye sur/oppgitt siden det var trangt med penger og det gikk to år før han fant en fast stilling han likte). Så jeg føler meg ganske utskjemt til tider - at folk tenker at jeg var naiv eller ikke behandlet ham bra nok. Og han føler nok for å snakke meg ned litt, så han skal føle seg bedre selv. Forrakt og selvforrakt er ofte to sider av samme mynt. Når han er kjip, prøver jeg ihvertfall å ikke være like kjip ttilbake og heller sette grenser. Men jeg har iblant måttet si fra at ting han sier til folk faktisk ikke stemmer (for eksempel at jeg ikke ante at han ikke hadde det bra - det var jeg som prøvde å få ham til å snakke om det, men han ville ikke). 

Jeg tror ofte det er en sånn ide når noen går fra noen, at de vil være venner og konvertere kjæresteforholdet til et vennskap, men så blir de tatt litt på senga av at følelsene er mye mer kompliserte enn som så. Kjærlighet og hat er samme tingen, sier de. Likegyldighet det helt motsatte av begge deler.... 

Her er vi kanskje inne på noe, dette med forakt og selvforakt. Ikke at det nødvendigvis handler direkte og så mye om konkret forakt, men likevel at det handler mer om den andre parten sin egne følelser/tanker knyttet til forholdet/bruddet/meg, og ikke så mye om meg som person. Jeg har hatt en tanke om at det kan være en slags forsvarsmekanisme/ansvarsfraskrivelse av noe slag. At til tross for at h*n tilsynelatende har det tipp topp med bruddet og sin egen avgjørelse i den forbindelse, og tilsynelatende (og antakeligvis faktisk) lever det gode liv i frihet nå, så er det likevel noen følelser (samvittighet, kjærlighet/hat, usikkerhet, eller lignende) knyttet til situasjonen, og til meg, som h*n ikke helt er seg selv bevisst på eller har bearbeidet ordentlig.
Og disse kommer frem i form av stygg, nedlatende og undergravende tanker og meninger om meg, for på den måten er det jo meg som er "den store stygge ulven" med alle mine ny-tilegnede fæle egenskaper, og ikke h*n som valgte å avslutte det.

Jeg vet ikke, jeg. Dette kommer likevel fra en person som på mange måter og områder er ganske umoden, og det kan være så enkelt som det også; en vanvittig umoden måte å reagere og håndtere situasjonen på. Det hindrer, dessverre, ikke meg i å føle meg sveket, såret og tråkket på av den personen som for meg fortsatt (rent følelsesmessig) står meg nærmest. Selv ville jeg aldri finne på å snakke på det viset om den andre parten, ikke engang fra et irrasjonelt, men såret og "dumpet" ståsted. Og iallfall ikke om det var JEG som hadde valgt å gå, og visste at den andre satt hjerteknust tilbake. Men så er man vel forskjellige der også, da.

TS

Anonymkode: 55704...276

[Virrevirrevapp]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

At til tross for at h*n tilsynelatende har det tipp topp med bruddet og sin egen avgjørelse i den forbindelse

Hvis du kjenner til det Sissel Gran skriver i boka si "Det er slutt", så er det ikke nødvendigvis sånn at den som går er "fornøyd" eller føler at det er "deres avgjørelse" sånn i den forstand at de får det som de vil ha det. Det kan like gjerne være det dårlige valget, sammenliknet med et enda dårligere valg (å forbli i forholdet og fortsette å føle det som de føler - de tenker ikke at ting kan endres til det bedre lenger). 

Eksen min er ikke noe eksempsjonelt stygg i forbindelse med bruddet, men snakker likevel så mye stygt om meg at det er mange som tror at det er jeg som har slått opp - eller vært så stygg med ham at han ble "nødt" til å gå. Jeg blir veldig sliten av å forholde meg til hans versjon av bruddet når han er i det hjørnet. Derfor har jeg begynt å bare si til folk "spør ham hvorfor han slo opp, du, for jeg skjønner ærlig talt ikke så mye av det. Eller bare tenk at det ikke alltid går an å finne ut av hvorfor det ble slutt". 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det hindrer, dessverre, ikke meg i å føle meg sveket, såret og tråkket på av den personen som for meg fortsatt (rent følelsesmessig) står meg nærmest. Selv ville jeg aldri finne på å snakke på det viset om den andre parten, ikke engang fra et irrasjonelt, men såret og "dumpet" ståsted. Og iallfall ikke om det var JEG som hadde valgt å gå, og visste at den andre satt hjerteknust tilbake. Men så er man vel forskjellige der også, da.

Det er jo klart; det er ikke en boost for selvtilliten å bli behandlet sånn. Det synes jeg ikke, selv om det heller ikke har vært vanskelig å gå videre (det er mulig han synes jeg er kald pga dette, det vet jeg ikke). Jeg blir fortsatt innimellom slått ut av "bølger" av påtrengende tanker rundt bruddet, selv om jeg ikke vil ha eksen min tilbake. Men i sånne øyneblikk holder jeg med hjemme og skrur av sosiale medier, jeg skrur meg ikke på nettet og går ut på byen. Halvannen måned etter vårt brudd på 17.mai gikk eksen rundt i byen og viste fram bunaden sin for alle med verdens største glis, mens jeg dro til utlandet og gjemte meg. Jeg sørget til jeg trodde jeg skulle stryke med. Men det er jeg som har fått meg kjæreste av oss to. 

Jeg snakker ikke stygt om eksen, men det hender at jeg har gjengitt fakta om ting som har skjedd, sånn at folk skal mer forstå hvordan eksen feks har talt med to tunger, når jeg får høre historiene om "stakkars eksen min som følte seg misforstått og ikke sett i vårt forhold", når jeg faktisk har mast på at han skal dele mer og spurt hva jeg kan gjøre for ham. Jeg har ikke sagt så mye mer enn at bruddet kom noe uventet og ikke etter mitt ønske. Jeg vet jo ikke så mye heller, om hvorfor han ville gå. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Virrevirrevapp skrev:

Hvis du kjenner til det Sissel Gran skriver i boka si "Det er slutt", så er det ikke nødvendigvis sånn at den som går er "fornøyd" eller føler at det er "deres avgjørelse" sånn i den forstand at de får det som de vil ha det. Det kan like gjerne være det dårlige valget, sammenliknet med et enda dårligere valg (å forbli i forholdet og fortsette å føle det som de føler - de tenker ikke at ting kan endres til det bedre lenger). 

Eksen min er ikke noe eksempsjonelt stygg i forbindelse med bruddet, men snakker likevel så mye stygt om meg at det er mange som tror at det er jeg som har slått opp - eller vært så stygg med ham at han ble "nødt" til å gå. Jeg blir veldig sliten av å forholde meg til hans versjon av bruddet når han er i det hjørnet. Derfor har jeg begynt å bare si til folk "spør ham hvorfor han slo opp, du, for jeg skjønner ærlig talt ikke så mye av det. Eller bare tenk at det ikke alltid går an å finne ut av hvorfor det ble slutt". 

Det er jo klart; det er ikke en boost for selvtilliten å bli behandlet sånn. Det synes jeg ikke, selv om det heller ikke har vært vanskelig å gå videre (det er mulig han synes jeg er kald pga dette, det vet jeg ikke). Jeg blir fortsatt innimellom slått ut av "bølger" av påtrengende tanker rundt bruddet, selv om jeg ikke vil ha eksen min tilbake. Men i sånne øyneblikk holder jeg med hjemme og skrur av sosiale medier, jeg skrur meg ikke på nettet og går ut på byen. Halvannen måned etter vårt brudd på 17.mai gikk eksen rundt i byen og viste fram bunaden sin for alle med verdens største glis, mens jeg dro til utlandet og gjemte meg. Jeg sørget til jeg trodde jeg skulle stryke med. Men det er jeg som har fått meg kjæreste av oss to. 

Jeg snakker ikke stygt om eksen, men det hender at jeg har gjengitt fakta om ting som har skjedd, sånn at folk skal mer forstå hvordan eksen feks har talt med to tunger, når jeg får høre historiene om "stakkars eksen min som følte seg misforstått og ikke sett i vårt forhold", når jeg faktisk har mast på at han skal dele mer og spurt hva jeg kan gjøre for ham. Jeg har ikke sagt så mye mer enn at bruddet kom noe uventet og ikke etter mitt ønske. Jeg vet jo ikke så mye heller, om hvorfor han ville gå. 

Jeg har hørt om boken, men ikke lest den selv. Men nå er den på nedlasting som lydbok, så om en stund er jeg nok noe mer opplyst. (Takk for tipset/påminnelsen )

Jeg skjønner hva du mener (mtp det Sissel Gran skriver om i boken), men jeg klarer ikke helt å forstå hvordan man kan "ta så lett på det", dersom det egentlig er et dårlig valg (dog sammenlignet med et dårligere valg). Hadde det nå enda kommet til uttrykk noen form for tristhet, såre følelser, vonde tanker eller hva enn, så hadde jeg nok enkelt, eller iallfall enklere, hengt dette utsvevende nye livet på knaggen om at dette er måten h*n føler det mest naturlig/riktig/lettvint å håndtere dette på.
Men med unntak av tårene som falt ved selve bruddsituasjonen, så har h*n aldri gitt uttrykk for eller vist noe tegn til noe som helst kjipt eller leit forbundet med dette. Tvert imot så har det gått i å være sosial til den store gullmedaljen, involvere seg (i en eller annen grad) med noen nye, dra på fest og gå ut, og ellers bare hygge seg som h*n selv vil, når h*n vil (som er hele tiden).

Jeg mener bare at hvis denne "livsstilen" er reell, at det faktisk ikke finnes noe sårt for den andre parten ved dette overhodet, da gir det enda mindre mening at vedkommende skal "ha behov for" eller føle det naturlig å reagere med avsky, forakt eller bare ren og skjær ondskap, hva angår meg. Når det ikke har vært et turbulent eller på noen måte et skadelig forhold, tvert imot. Og det heller ikke i etterkant av bruddet har vært noen (meg) som har sagt eller gjort seg fortjent å bli snakket om på en sånt vis.

Så det fortsetter bare å forundre meg hvordan den personen som 3-4 uker i forkant fortsatt stod en nærmest og var den en delte livet sitt med, kan snu så 180 grader og snakke, tenke og mene om meg så mye...jævlig, rett og slett. Den samme personen som i bruddsituasjonen bedyret å være så glad i meg og synes det var så trist å tenke på at h*n også ville miste sin beste venn i samme vending, og som 1 uke før der igjen fortsatt elsket meg (i følge vedkommendes egne ord og handlinger) som sin samboer, kjæreste og beste venn.

Jeg prøver vel bare etter beste evne å forstå den, i den grad det er mulig. Eller lete etter en forklaring på hvordan og hvorfor. Det er kommet helt klart og tydelig frem at det ikke blir oss igjen, etter eksens ønsker. Og det vitner jo også det nye leveviset om. Men at man kan "snakke ned" en person så til de grader, selv om en er aldri så ferdig med dem, når en vet så altfor godt at denne personen har det beintøft og sitter med hjertet knust i fillebiter...det er for meg en stor gåte. Som jeg ikke klarer å legge helt ifra meg..

Anonymkode: 55704...276

[Virrevirrevapp]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener (mtp det Sissel Gran skriver om i boken), men jeg klarer ikke helt å forstå hvordan man kan "ta så lett på det", dersom det egentlig er et dårlig valg (dog sammenlignet med et dårligere valg). Hadde det nå enda kommet til uttrykk noen form for tristhet, såre følelser, vonde tanker eller hva enn, så hadde jeg nok enkelt, eller iallfall enklere, hengt dette utsvevende nye livet på knaggen om at dette er måten h*n føler det mest naturlig/riktig/lettvint å håndtere dette på.
Men med unntak av tårene som falt ved selve bruddsituasjonen, så har h*n aldri gitt uttrykk for eller vist noe tegn til noe som helst kjipt eller leit forbundet med dette. Tvert imot så har det gått i å være sosial til den store gullmedaljen, involvere seg (i en eller annen grad) med noen nye, dra på fest og gå ut, og ellers bare hygge seg som h*n selv vil, når h*n vil (som er hele tiden).

Jeg mener bare at hvis denne "livsstilen" er reell, at det faktisk ikke finnes noe sårt for den andre parten ved dette overhodet, da gir det enda mindre mening at vedkommende skal "ha behov for" eller føle det naturlig å reagere med avsky, forakt eller bare ren og skjær ondskap, hva angår meg. Når det ikke har vært et turbulent eller på noen måte et skadelig forhold, tvert imot. Og det heller ikke i etterkant av bruddet har vært noen (meg) som har sagt eller gjort seg fortjent å bli snakket om på en sånt vis.

Så det fortsetter bare å forundre meg hvordan den personen som 3-4 uker i forkant fortsatt stod en nærmest og var den en delte livet sitt med, kan snu så 180 grader og snakke, tenke og mene om meg så mye...jævlig, rett og slett. Den samme personen som i bruddsituasjonen bedyret å være så glad i meg og synes det var så trist å tenke på at h*n også ville miste sin beste venn i samme vending, og som 1 uke før der igjen fortsatt elsket meg (i følge vedkommendes egne ord og handlinger) som sin samboer, kjæreste og beste venn.

Ja, det er mye som er vanskelig å forstå. Noen gråter ved et brudd. Andre søker distraksjoner. De sier at ingen måte er "bedre", men at de som hovedsakelig søker distraksjoner kan få det sterkt etterhvert om de ikke klarer å ta det underveis.

Det er nok også et element av lettelse involvert. Det er nok en god følelse å slippe unna et forhold en når det kom til stykket ikke ønsket. Den som går får jo også bestemme timinga, og det kan være lettere å "slippe" forholdet. Har en klart å "lure" eksen, er det også lettere å gå fordi en (bevisst eller ubevisst) får forberedt seg på bruddet.

Min eks sa helt tett opptil bruddet at han elsket meg. Det var ingenting å si på sexen - bortsett fra at det var litt sjeldent (men han holdt på å avslutte en jobb mens han intenst søkte jobber - forståelig, tenkte jeg da). Alt han gjorde i livet, var for meg/oss/barnet vi planla etc etc. Han hadde planlagt hvor vi skulle bo når vi var pensjonister. Vi hadde planlagt hvordan vi skulle takle arveoppgjøret etter hans foreldre. Det var ingen som forsto ham så godt som meg. Han kunne ikke få noe bedre enn meg. Jeg var det beste som hadde hendt ham osv osv osv. Og så bæm - brudd. Og det er klart at da begynner også jeg å se hans oppførsel - unnvikenhet, sinne osv. i et litt annet lys (ikke "min kjære som er stresset med all denne jobbsøkinga, men min på vei til å bli eks som er sint på seg selv og meg fordi han ikke klarer å gå helt enda).

[AnonymBruker]

Selv om jeg er ferdig med en person så betyr ikke det at han automatisk blir fritatt stempelet som idiot. 

Anonymkode: 23d43...9bd

[AnonymBruker]

Kanskje det handler om å rettferdiggjøre det? At man er under et feilaktig innrykk av at man må forklare andre og seg selv på en "bedre" måte enn at "jeg mistet følelsene". 

Kanskje også for å hjelpe seg selv å komme over personen? 

Anonymkode: 432ee...9bf

[AnonymBruker]

Min ex gjorde omtrent det samme. Stakk og fant seg en mye penere dame enn meg.

Han så veldig lykkelig ut. Likevel trashet han meg så til de grader til venner og omkrets i månedsvis etterpå. For meg fremsto det som et forsøk på å legitimere at han hadde forlatt meg, for ingen skjønte at det var HAN som gikk og ikke omvendt. Hvis han da kunne fortelle alle om hvor grusom og fæl jeg hadde vært så ville han oppnå forståelse for hvorfor han gikk fra meg (som egentlig bare var snill og god med han).

Anonymkode: 76bbd...83d

[AnonymBruker]

Sendte du det brevet?

Anonymkode: af177...600

[AnonymBruker]

På 24.11.2017 den 21.43, AnonymBruker skrev:

Kanskje det handler om å rettferdiggjøre det? At man er under et feilaktig innrykk av at man må forklare andre og seg selv på en "bedre" måte enn at "jeg mistet følelsene". 

Kanskje også for å hjelpe seg selv å komme over personen? 

Anonymkode: 432ee...9bf

Det første du skriver der har jeg ikke tenkt på selv, men når jeg leser det så er det overhodet ingen dum tanke. Det er kanskje mulig at det er sånn, selvhevdelse på et vis, og en mer gyldig grunn til faktisk å ha gjort det slutt når den andre parten faktisk "ikke er helt god". Selv om det er en egenskap man som utbryteren selv har tilegnet den andre parten, sannsynligvis uberettiget som få, men like fullt gjort dette nettopp for lettere å overbevise seg selv og evt andre om at det var riktig å gå.

Og kanskje kan det være så enkelt som det andre du skriver. På samme vis som man ofte blir anbefalt å fokusere på eksene negative sider og det som ikke var bra i forholdet, for lettere å komme seg videre. Samtidig skulle en jo tro at den som velger å bryte ut, attpåtil pga manglende følelser, ikke skulle behøve noen ekstra "drahjelp" for å komme den andre - de er jo allerede følelsesmessig ferdig og nyter sin etterlengtede frihet.

Takk for godt innspill

TS

Anonymkode: 55704...276

[AnonymBruker]

På 24.11.2017 den 22.16, AnonymBruker skrev:

Min ex gjorde omtrent det samme. Stakk og fant seg en mye penere dame enn meg.

Han så veldig lykkelig ut. Likevel trashet han meg så til de grader til venner og omkrets i månedsvis etterpå. For meg fremsto det som et forsøk på å legitimere at han hadde forlatt meg, for ingen skjønte at det var HAN som gikk og ikke omvendt. Hvis han da kunne fortelle alle om hvor grusom og fæl jeg hadde vært så ville han oppnå forståelse for hvorfor han gikk fra meg (som egentlig bare var snill og god med han).

Anonymkode: 76bbd...83d

Dette går vel på litt av det samme som AB over deg nevnte. Å legimitere overfor seg selv og andre at det var riktig å gå, fordi eksen tross alt er sånn og sånn, i negativ retning.

Det gir på en måte mening, eller det vil om ikke annet være en grei nok forklaring på det. Men fryktelig synd for oss det gjelder og som det sånn sett går ut over. Skulle gjerne sett at eksen var mer moden og voksen enn som så, men den gang ei..

 

TS

Anonymkode: 55704...276

[AnonymBruker]

På 25.11.2017 den 2.35, AnonymBruker skrev:

Sendte du det brevet?

Anonymkode: af177...600

Hvis du fulgte med i den tidligere tråden, som dette innlegget ditt antyder at du gjorde, så fikk du vel også med deg at jeg sendte det? Og med de konsekvenser det fikk, på både "godt" og vondt. Så det i seg selv er et tilbakelagt kapittel og ikke noe jeg får gjort noe med, men som jeg også skrev i mitt siste innlegg i den tråden så angrer jeg likevel ikke på at jeg sendte det. Det skapte den reaksjonen det skapte hos den andre parten, og det var en reaksjon som for meg vitner om en vanvittig umodenhet, manglende empati og sympati, og generelt en evne til å tråkke så til de grader på noen som allerede ligger og strever i søla, som jeg ikke har noen respekt for what so ever.

Jeg tar meg likevel i å undres over hva det kan være og hvordan det kan ha seg at noen i den posisjonen velger/føler det naturlig å reagere på sånt et vis. Derav denne tråden.

TS

Anonymkode: 55704...276

[AnonymBruker]

På 24.11.2017 den 20.55, Virrevirrevapp skrev:

Ja, det er mye som er vanskelig å forstå. Noen gråter ved et brudd. Andre søker distraksjoner. De sier at ingen måte er "bedre", men at de som hovedsakelig søker distraksjoner kan få det sterkt etterhvert om de ikke klarer å ta det underveis.

Det er nok også et element av lettelse involvert. Det er nok en god følelse å slippe unna et forhold en når det kom til stykket ikke ønsket. Den som går får jo også bestemme timinga, og det kan være lettere å "slippe" forholdet. Har en klart å "lure" eksen, er det også lettere å gå fordi en (bevisst eller ubevisst) får forberedt seg på bruddet.

Min eks sa helt tett opptil bruddet at han elsket meg. Det var ingenting å si på sexen - bortsett fra at det var litt sjeldent (men han holdt på å avslutte en jobb mens han intenst søkte jobber - forståelig, tenkte jeg da). Alt han gjorde i livet, var for meg/oss/barnet vi planla etc etc. Han hadde planlagt hvor vi skulle bo når vi var pensjonister. Vi hadde planlagt hvordan vi skulle takle arveoppgjøret etter hans foreldre. Det var ingen som forsto ham så godt som meg. Han kunne ikke få noe bedre enn meg. Jeg var det beste som hadde hendt ham osv osv osv. Og så bæm - brudd. Og det er klart at da begynner også jeg å se hans oppførsel - unnvikenhet, sinne osv. i et litt annet lys (ikke "min kjære som er stresset med all denne jobbsøkinga, men min på vei til å bli eks som er sint på seg selv og meg fordi han ikke klarer å gå helt enda).

Ja, også har man de som gråter ved er brudd, en hel haug, og som synes det er så inderlig trist, for ikke å nevne leit å skulle såre den andre på det viset, for så å hive seg i kast med noen nye 1-2 uker etter bruddet er et faktum, samt å nedsnakke eksen til et nytt nivå av lavmål. Men kanskje de likevel tilhører de som søker distraksjoner, til tross for at den umiddelbare reaksjonen var fortvilelse og tårer, etterfulgt av reaksjonen med lettelse og frihetsfølelse. Ikke godt å si. Men jeg håper likevel, som nevnt tidligere, at de møter seg selv litt i døra etter en stund og kanskje innser at ikke alt i forholdet og ved eksen var så aldeles galt, og dermed kan føle en form for dårlig samvittighet for hvordan situasjonen ble håndtert. Det hadde iallfall føltes godt for meg å blitt informert om en sånn oppvekker en gang, om det så er flere år frem i tid.

I vårt tilfelle må forberedelsene og bearbeidingene frem til bruddet for eksen sin del være særdeles ubevisst. For det var jeg som til slutt ba om at h*n måtte finne ut av om h*n i det hele tatt ønsket å være samme med meg, til en respons som "Jeg vet ikke. Jeg vet kanskje ikke om jeg vil det." Neivel, men da må du faktisk finne ut av det, før vi kaster forslag om løsninger og endringer frem og tilbake noe mer. 5 dagers tenketid førte til "Jeg føler meg tom, og har ikke overskudd eller energi til å ville prøve noe mer. Og bare på disse dagene alene (les: sammen med venner og muligens ny og spennende person) har jeg fått litt av det tilbake. Jeg er glad i deg, og jeg elsker deg, men ikke slik jeg pleide." Flott da! For 6 dager siden så var jeg også den beste, fineste, flotteste, og h*n bare elsket å kose på meg og være med meg! 6 jævla dager. Så ja, konklusjonen blir at dette må ha vært en ekstremt ubevisst prosess for en person som tydeligvis må pushes av MEG til å ta tak i sine egne tanker og følelser.

Med nye øyne, i nytt lys, kan jo jeg også se noen lettere/mindre indikasjoner på at alt ikke var som det skulle den siste tiden. Eller iallfall ikke frem til 3 uker før bruddet. For de siste 3 ukene var virkelig fine, og alt føltes balansert og veldig godt. Nei, det er ikke godt å si hva som rører seg i en annen person når slikt kan skje "over natta". Note to self: kommunikasjon er KEY.

Anonymkode: 55704...276

[AnonymBruker]

TS som svarte over her

Anonymkode: 55704...276

[Virrevirrevapp]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I vårt tilfelle må forberedelsene og bearbeidingene frem til bruddet for eksen sin del være særdeles ubevisst. For det var jeg som til slutt ba om at h*n måtte finne ut av om h*n i det hele tatt ønsket å være samme med meg, til en respons som "Jeg vet ikke. Jeg vet kanskje ikke om jeg vil det." Neivel, men da må du faktisk finne ut av det, før vi kaster forslag om løsninger og endringer frem og tilbake noe mer. 5 dagers tenketid førte til "Jeg føler meg tom, og har ikke overskudd eller energi til å ville prøve noe mer. Og bare på disse dagene alene (les: sammen med venner og muligens ny og spennende person) har jeg fått litt av det tilbake. Jeg er glad i deg, og jeg elsker deg, men ikke slik jeg pleide." Flott da! For 6 dager siden så var jeg også den beste, fineste, flotteste, og h*n bare elsket å kose på meg og være med meg! 6 jævla dager. Så ja, konklusjonen blir at dette må ha vært en ekstremt ubevisst prosess for en person som tydeligvis må pushes av MEG til å ta tak i sine egne tanker og følelser.

Med nye øyne, i nytt lys, kan jo jeg også se noen lettere/mindre indikasjoner på at alt ikke var som det skulle den siste tiden. 

Anonymkode: 55704...276

Jeg spurte han rett ut noen uker før det ble slutt, om det var sånn at han ønsket meg og planene våre? Fordi jeg syntes han virket litt fjern til tider. Og han var litt lite hjemme, og trente mye. Ikke noe galt i det, men det var noe der som fikk meg til å lure. Men da var det nei! , han var stressa over jobb-intervjuene... Han var såra over at jeg kunne tvile på hans intensjoner osv. Og jeg sa ok, vi får bedre anledning når han er "landa" i ny jobb, da tar vi oss fri sammen. Jeg tok ut spiralen siden vi skulle prøve på barn. Vi skrev vårt første testament. Han fikk jobben han ønska seg. Så slo han opp. Og jeg bare faen så mye tid jeg har kasta vekk på dette forholdet, og mannen jeg trodde var gull i to sko. Jeg har fortsatt meldingene han sendte kort tid før han slo opp der det var you and me, baby, jeg elsker deg så høyt etc, bare tull sikkert. Så flytta han ut etter halvannen uke, og plutselig sier han til alle vi kjenner at han har tvilt på forholdet lenge. Kanskje er det på sett og vis sant, hva vet jeg. 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du fulgte med i den tidligere tråden, som dette innlegget ditt antyder at du gjorde, så fikk du vel også med deg at jeg sendte det? Og med de konsekvenser det fikk, på både "godt" og vondt. Så det i seg selv er et tilbakelagt kapittel og ikke noe jeg får gjort noe med, men som jeg også skrev i mitt siste innlegg i den tråden så angrer jeg likevel ikke på at jeg sendte det. Det skapte den reaksjonen det skapte hos den andre parten, og det var en reaksjon som for meg vitner om en vanvittig umodenhet, manglende empati og sympati, og generelt en evne til å tråkke så til de grader på noen som allerede ligger og strever i søla, som jeg ikke har noen respekt for what so ever.

Jeg tar meg likevel i å undres over hva det kan være og hvordan det kan ha seg at noen i den posisjonen velger/føler det naturlig å reagere på sånt et vis. Derav denne tråden.

TS

Anonymkode: 55704...276

Nei, jeg har ikke fulgt med. Det blir for mye drama for at jeg orker lese all den selvmedlidenheten og selvopptattheten du legger for dagen i innleggene dine. Det er også grunnen til at jeg spurte om du hadde sendt brevet. Det kan forklare at hun nå har knekt sammen og sagt fra til andre om hva som er skjedd.

Når man presser et menneske hardt nok, så knekker det.

Anonymkode: af177...600

[Virrevirrevapp]

Det blir fort drama når det er en intens og direkte person er sammen med en mer bakpå og indirekte. Kanskje man gjensidig fornærmer hverandre uten å ville det?  Da jeg snakka med en kompis som er lik min eks, og droppa sin kjæreste året før, sa han at han aldri kunne diskutert sine kjølende følelser med eksen før han slo opp. Det var faktisk ikke et alternativ i hans hode, og kanskje ikke i min eks sitt heller. Kanskje ikke alle klarer å "snakke" seg ut av problemer.