Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse/bordeline

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om en person med denne diagnosen? Det er ofte mennesker som har hatt en tøff oppvekst og som derfor har blitt psykisk skadet. 

Jeg er selv en av disse. Det vil si jeg har ikke diagnosen da det er mye uenighet i helsesektoren om hva som faktisk feiler meg. Noen mener emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, noen mener bipolar type to med avhengige trekk og ustabil adferd. 

Jeg oppfyller dog ikke hovedkriteriene for personlighetsforstyrrelse og kan derfor ikke få diagnosen. Har vært alt for ressurssterk og hatt for god selvkontroll for inntil 1,5 år siden da jeg fikk et mentalt sammenbrudd som jeg fortsatt ikke har klart å reise meg fra.

Men i alle fall. Jeg har vært og er alvorlig deprimert. Lar meg styre veldig av følelsestrykket og kan bli veldig impulsiv. Har selvskadet x antall ganger. Har noen selvmordsforsøk bak meg. Har fått et rusproblem med både alkohol, hasj og amfetamin. Jeg svinger en del i humøret. Dog ikke så hyppig som en med borderline ofte gjør. Jeg takler svært dårlig å være hjemme. Har vært mye innlagt siste 12 måneder og har i ruset tilstand vært svært irrasjonell og utagerende mot politi. 

Blir lett avhengig av å hele tiden ha helsepersonell rundt meg og hvis jeg føler jeg ikke blir tatt på alvor eller enda verre, føler meg avvist, så kan hele verden rase sammen for meg. Har for eksempel på impuls, etter å ha fått en særdeles frekk og sårende sms fra min x-svigermor tatt en alvorlig overdose som resulterte i nok en tur i ambulanse meg blålys til aluttmottaket.

Jeg vet hvilke tiltak jeg må gjøre for å kanskje få det bedre, men når jeg blir overveldet av følelsene mine så mister jeg all rasjonalitet. 

Familie og venner kjenner meg ikke igjen. De stiller opp for meg, men det er vondt for de å se meg slik og jeg føler meg som en byrde både for dem og for samfunnet for øvrig. 

Det jeg derimot aldri har gjort som mange med borderline gjør, det er å skade seg selv for å skape reaksjoner fra andre. Mange selvskader i avdeling på sykehuset for å trigge oppmerksomhet og omsorg. Jeg har aldri skadet meg selv på avdeling. Er veldig rolig og grei å ha med å gjøre da. Alle gangene jeg har skadet meg selv så har jeg vært dypt inne i et "emosjonelt anfall" hvor alt handler om å finne lindring raskest mulig, og jeg har alltid vært hjemme alene. Jeg har ikke fortalt eller involvert familie og venner i halvparten av alt jeg har gjort og utsatt meg selv for fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet rundt det og for at jeg vil skåne dem. 

Jeg er en veldig snill person (det vet jeg, men selvforakten og hatet mot meg selv er sterkt), lider av " flink pike-syndromet", er svært opptatt av å passe på at venner og familie har det bra. Strekker meg lenger enn langt for de fleste. For et halvt år siden da jeg led av begynnende hjertesvikt pga. ting jeg hadde utsatt kroppen min for, så klarte jeg ikke å la være å hjelpe den gamle damen på butikken som var utslitt og fortvilt. Hjalp henne hjem med varene. Pakket ut varene og nærmest før jeg visste ordet av det stod jeg og hjalp henne med kveldsstell. Jeg er sykepleier så det føltes jo ok. Men det er jo ikke normalt. Ble liggende i sengen i flere timer etterpå av utmattelse. 

Behandleren min sa jeg var ei fantastisk jente som gjorde dette for denne damen, men at det er jo dette som blant annet er problemet mitt. At jeg ikke klarer å sette grenser, at jeg er veldig lett å utnytte osv. Den selvutslettende adferden min.

I alle fall. Jeg har hatt en dårlig oppvekst, vært gjennom mye vondt og har blitt mishandlet i et ni år langt forhold. 

Det jeg funderer på er hva folk her tenker om "sånne som meg?" 

Jeg har noen nære venner og de er alle utrolig glad i meg, men på en måte forstår jeg ikke hvorfor de fortsatt ønsker å være venn med meg. Jeg har vært så ustabil og fæl mot meg selv så lenge. Tror de bekymrer seg mye. Jeg er en stor belastning for dem. 

Jeg har så lyst til å bli frisk, men det er en sperre i meg som hindrer meg fra å ta de riktige valgene. Det høres veldig rart ut, men jeg føler at jeg ikke bestemmer over meg selv på en måte. Det er noe destruktivt i meg som tar overhånd og jeg føler meg fullstendig maktesløs.  

Anonymkode: bb2e8...fd4

[AnonymBruker]

Jeg hadde en barndomsvenninne som havnet utpå og hadde en diagnose i bunn. Ga henne aldri opp og hun er rusfri i dag. Man gir ikke opp de man er glad i. Hva slags behandling går du på i dag? 

Anonymkode: 29021...200

[Skadeskutt]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en barndomsvenninne som havnet utpå og hadde en diagnose i bunn. Ga henne aldri opp og hun er rusfri i dag. Man gir ikke opp de man er glad i. Hva slags behandling går du på i dag? 

Anonymkode: 29021...200

Det er veldig bra at hun har klart det og at du stilte opp.

Akkurat nå er jeg ikke i aktiv behandling, men jeg skal få en kontakt i den psykiatriske hjemmetjenesten pluss oppfølging av fastlege. Så har jeg fått plass på rus og psykiatri over nyttår. Kjenner det blir en stor, og nesten uoverkommelig utfordring å skulle fungere hjemme fram til da. Men håper ROP kan være det som gjør at jeg klarer å komme meg på en bedre sti. 

[WubWub]

Jeg tenker ikke noe annet enn at jeg håper og ønsker at de får god behandling av helsevesenet. Unner ingen å være syke eller ha det vondt og vanskelig. Tidligere har denne gruppen vært mer utsatt for stigmatisering innen helsesektoren enn andre grupper men dette er i ferd med å snu seg og det er bra

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dere om en person med denne diagnosen? Det er ofte mennesker som har hatt en tøff oppvekst og som derfor har blitt psykisk skadet. 

Jeg er selv en av disse. Det vil si jeg har ikke diagnosen da det er mye uenighet i helsesektoren om hva som faktisk feiler meg. Noen mener emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, noen mener bipolar type to med avhengige trekk og ustabil adferd. 

Jeg oppfyller dog ikke hovedkriteriene for personlighetsforstyrrelse og kan derfor ikke få diagnosen. Har vært alt for ressurssterk og hatt for god selvkontroll for inntil 1,5 år siden da jeg fikk et mentalt sammenbrudd som jeg fortsatt ikke har klart å reise meg fra.

Men i alle fall. Jeg har vært og er alvorlig deprimert. Lar meg styre veldig av følelsestrykket og kan bli veldig impulsiv. Har selvskadet x antall ganger. Har noen selvmordsforsøk bak meg. Har fått et rusproblem med både alkohol, hasj og amfetamin. Jeg svinger en del i humøret. Dog ikke så hyppig som en med borderline ofte gjør. Jeg takler svært dårlig å være hjemme. Har vært mye innlagt siste 12 måneder og har i ruset tilstand vært svært irrasjonell og utagerende mot politi. 

Blir lett avhengig av å hele tiden ha helsepersonell rundt meg og hvis jeg føler jeg ikke blir tatt på alvor eller enda verre, føler meg avvist, så kan hele verden rase sammen for meg. Har for eksempel på impuls, etter å ha fått en særdeles frekk og sårende sms fra min x-svigermor tatt en alvorlig overdose som resulterte i nok en tur i ambulanse meg blålys til aluttmottaket.

Jeg vet hvilke tiltak jeg må gjøre for å kanskje få det bedre, men når jeg blir overveldet av følelsene mine så mister jeg all rasjonalitet. 

Familie og venner kjenner meg ikke igjen. De stiller opp for meg, men det er vondt for de å se meg slik og jeg føler meg som en byrde både for dem og for samfunnet for øvrig. 

Det jeg derimot aldri har gjort som mange med borderline gjør, det er å skade seg selv for å skape reaksjoner fra andre. Mange selvskader i avdeling på sykehuset for å trigge oppmerksomhet og omsorg. Jeg har aldri skadet meg selv på avdeling. Er veldig rolig og grei å ha med å gjøre da. Alle gangene jeg har skadet meg selv så har jeg vært dypt inne i et "emosjonelt anfall" hvor alt handler om å finne lindring raskest mulig, og jeg har alltid vært hjemme alene. Jeg har ikke fortalt eller involvert familie og venner i halvparten av alt jeg har gjort og utsatt meg selv for fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet rundt det og for at jeg vil skåne dem. 

Jeg er en veldig snill person (det vet jeg, men selvforakten og hatet mot meg selv er sterkt), lider av " flink pike-syndromet", er svært opptatt av å passe på at venner og familie har det bra. Strekker meg lenger enn langt for de fleste. For et halvt år siden da jeg led av begynnende hjertesvikt pga. ting jeg hadde utsatt kroppen min for, så klarte jeg ikke å la være å hjelpe den gamle damen på butikken som var utslitt og fortvilt. Hjalp henne hjem med varene. Pakket ut varene og nærmest før jeg visste ordet av det stod jeg og hjalp henne med kveldsstell. Jeg er sykepleier så det føltes jo ok. Men det er jo ikke normalt. Ble liggende i sengen i flere timer etterpå av utmattelse. 

Behandleren min sa jeg var ei fantastisk jente som gjorde dette for denne damen, men at det er jo dette som blant annet er problemet mitt. At jeg ikke klarer å sette grenser, at jeg er veldig lett å utnytte osv. Den selvutslettende adferden min.

I alle fall. Jeg har hatt en dårlig oppvekst, vært gjennom mye vondt og har blitt mishandlet i et ni år langt forhold. 

Det jeg funderer på er hva folk her tenker om "sånne som meg?" 

Jeg har noen nære venner og de er alle utrolig glad i meg, men på en måte forstår jeg ikke hvorfor de fortsatt ønsker å være venn med meg. Jeg har vært så ustabil og fæl mot meg selv så lenge. Tror de bekymrer seg mye. Jeg er en stor belastning for dem. 

Jeg har så lyst til å bli frisk, men det er en sperre i meg som hindrer meg fra å ta de riktige valgene. Det høres veldig rart ut, men jeg føler at jeg ikke bestemmer over meg selv på en måte. Det er noe destruktivt i meg som tar overhånd og jeg føler meg fullstendig maktesløs.  

Anonymkode: bb2e8...fd4

Slike folk er helt umulig å være sammen med. Mange av de. Alle forholdene deres er turbulente full av drama. Aldri igjen skal jeg bli sammen med en som har BPD.

Det er ikke bare oppvekst som er årsaken. Genetikk også. Det er som hovedregel mye mer hyppig med borderline hos kvin er enn menn. Med en 1-3 ratio

Anonymkode: b667d...49e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slike folk er helt umulig å være sammen med. Mange av de. Alle forholdene deres er turbulente full av drama. Aldri igjen skal jeg bli sammen med en som har BPD.

Det er ikke bare oppvekst som er årsaken. Genetikk også. Det er som hovedregel mye mer hyppig med borderline hos kvin er enn menn. Med en 1-3 ratio

Anonymkode: b667d...49e

En kvinne for hver tredje mann som har det er ikke mer hyppig, det er omvendt, det er i så fall langt sjeldnere.

Anonymkode: 46685...299

[Sirah]

1 minutt siden, WubWub skrev:

Jeg tenker ikke noe annet enn at jeg håper og ønsker at de får god behandling av helsevesenet. Unner ingen å være syke eller ha det vondt og vanskelig. Tidligere har denne gruppen vært mer utsatt for stigmatisering innen helsesektoren enn andre grupper men dette er i ferd med å snu seg og det er bra

Enig.

Mennesker med denne diagnosen er mennesker som alle andre. Ingen er diagnosen sin. En god venninne har denne diagnosen og hun er en like god venninne som alle andre. Nå er hun veldig åpen om dette og om hun f.eks får brå humørskifter for ting jeg personlig anser som "bagateller" så husker jeg bare på at dette ikke er noe hun "kan noe for" og så lar jeg det gå. Trekker hun seg tilbake  i perioder lar jeg henne få gjøre dette uten å lage noe drama rundt det. Det er bare sånn hun er. Jeg har garantert trekk hun syntes er sære og rare også og hun finner seg i dette uten problemer

[wahaj]

Redigert

Endret 16. februar 2018 av wahaj

[Mari Y]

Jeg trodde en del psykiske lidelser er medfødt? 

[Sirah]

5 minutter siden, Mari Y skrev:

Jeg trodde en del psykiske lidelser er medfødt? 

Mange psykiske diagnoser er medfødt ja, men det betyr ikke at alle som har det "liggende" får diagnosene. Det må gjerne en eller flere traumatiske hendelser til for å "utløse" dem. 

Sånn raskt forklart uten at jeg skal pårope meg noen som helst slags ekspertise på området 🙈

[Skadeskutt]

55 minutter siden, WubWub skrev:

Jeg tenker ikke noe annet enn at jeg håper og ønsker at de får god behandling av helsevesenet. Unner ingen å være syke eller ha det vondt og vanskelig. Tidligere har denne gruppen vært mer utsatt for stigmatisering innen helsesektoren enn andre grupper men dette er i ferd med å snu seg og det er bra

Jeg føler vel at det fortsatt er en veldig stigmatiserende diagnose. En diagnose jeg absolutt ikke vil ha. Synes det er bedre med diagnosen bipolar lidelse type to som jeg har per nå. Men for hver ny behandler så kommer en ny mening. 

Mulig det var mer stigmatisert før enn nå da. 

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slike folk er helt umulig å være sammen med. Mange av de. Alle forholdene deres er turbulente full av drama. Aldri igjen skal jeg bli sammen med en som har BPD.

Det er ikke bare oppvekst som er årsaken. Genetikk også. Det er som hovedregel mye mer hyppig med borderline hos kvin er enn menn. Med en 1-3 ratio

Anonymkode: b667d...49e

Det er du i din rett til å ikke ønske. Men husk også på at ingen er like. Heller ikke de med denne diagnosen. Jeg er selv veldig sjeldent i konflikter/drama. Kan ikke huske sist jeg var i noe sånt. Derimot har jeg blitt mobbet, utfryst, oversett, forlatt og mishandlet. Det har dessverre ført til en sterk følelse av total verdiløshet og jeg er veldig selvdestruktiv. 

43 minutter siden, Sirah skrev:

Enig.

Mennesker med denne diagnosen er mennesker som alle andre. Ingen er diagnosen sin. En god venninne har denne diagnosen og hun er en like god venninne som alle andre. Nå er hun veldig åpen om dette og om hun f.eks får brå humørskifter for ting jeg personlig anser som "bagateller" så husker jeg bare på at dette ikke er noe hun "kan noe for" og så lar jeg det gå. Trekker hun seg tilbake  i perioder lar jeg henne få gjøre dette uten å lage noe drama rundt det. Det er bare sånn hun er. Jeg har garantert trekk hun syntes er sære og rare også og hun finner seg i dette uten problemer

Du høres ut som en god venninne. Slik tenker jeg også om mine venninner og det er veldig viktig for meg å stille opp når de har det vanskelig. 

27 minutter siden, wahaj skrev:

Fikk diagnosen for 4 år siden, før det var jeg gjentagende deprimert, eller hva de kalte det. 

Har nok hatt det lenge, men det store utslaget skjedde etter en stor personlig tragedie for over 5 år siden, da tror jeg alt kom ut. 

Etter det ble  det tøft. 

Ustabile forhold har jeg hatt, mye selvskading og selvmordsforsøk, men ikke av oppmerksomhet, sjeldent jeg sa noe til de rundt. 

Var livredd for å bli forlatt, humøret forandret seg ofte, veldig nærtagen, påståelig osv. Veldig impulsiv, men ikke hverken voldelig, rus eller seksuelt utagerende. 

Gikk i mentaliserings basert terapi i 3 år, og er i dag "frisk", scorer ikke lenger for å få diagnosen. Noe som er veldig deilig, trodde aldri jeg kom til å bli normal. Var en lang periode i terapien jeg følte meg tom, men var jo for det jeg ikke hadde alle de enorme følelsene lengre, tar til meg kritikk bedre, ikke svart hvitt tenking, forholdet med mannen er stabilt, ikke like impulsiv osv. Rett og slett et rolig sinn. 

Har dog ei venninne med samme diagnose, og jeg orker rett og slett ikke når hu er som verst, spesielt selvskading, legevakt ect. Det krever for mye av meg, og jeg ender bekymret og mentalt sliten. 

Kunne delv aldri vært sammen med en sånn person, men det er vel for det jeg ser tilbake på hvor mye jeg har ødelagt og såret de rundt. 

Så bra at du har kommet så langt. Kanskje det er håp for meg også da, men det håpet mistet jeg egentlig for lenge siden og da eskalerte dessverre den selvdestruktive adferden. 

[Sirah]

8 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Du høres ut som en god venninne. Slik tenker jeg også om mine venninner og det er veldig viktig for meg å stille opp når de har det vanskelig. 

Takk for det  

Som jeg tenker: Alle har sitt å stri med, forskjellen er at mennesker med denne (og andre) diagnosen har et navn på hva de sliter med. De fleste av oss ville nok fått en eller annen slags form for diagnose om vi hadde dratt til utredning. Å ikke være "perfekt" er menneskelig og det gjør en person til den personen er. Så må man bare la de positive sidene ved personen veie opp for de mindre positive sidene. 

Personlig så beundrer jeg og ser opp til mennesker som selv skjønner at de har et "problem" og tar tak i det. Ja, kanskje får de en kjip diagnose med på kjøpet, men disse menneskene har kommet milevis lenger enn folk som sitter hjemme i sofaen og bare lar det skure og gå uten å skaffe hjelp. 

[Skadeskutt]

14 minutter siden, Sirah skrev:

Takk for det  

Som jeg tenker: Alle har sitt å stri med, forskjellen er at mennesker med denne (og andre) diagnosen har et navn på hva de sliter med. De fleste av oss ville nok fått en eller annen slags form for diagnose om vi hadde dratt til utredning. Å ikke være "perfekt" er menneskelig og det gjør en person til den personen er. Så må man bare la de positive sidene ved personen veie opp for de mindre positive sidene. 

Personlig så beundrer jeg og ser opp til mennesker som selv skjønner at de har et "problem" og tar tak i det. Ja, kanskje får de en kjip diagnose med på kjøpet, men disse menneskene har kommet milevis lenger enn folk som sitter hjemme i sofaen og bare lar det skure og gå uten å skaffe hjelp. 

Ja de fleste har vel ett eller flere trekk fra diverse diagnoser. Så er det kanskje opplevelser som dytter en over til at det slår ut i full blomst. Slik var det for meg. For ett år og åtte måneder siden så var jeg sykepleier i full jobb i rus og psykiatri, jeg var tobarnsmor som var veldig tilstede for begge, lagde middag daglig, gjorde alt av husarbeid, trente 3-5 dager i uken og min samboer gjennom nesten ni år som behandlet meg som dritt. Jeg har slitt med depresjoner helt fra niårsalder, men jeg har vært ressurssterk og karret meg opp og ut hver gang. Men så raste hele min verden.

Nå er jeg rusavhengig, institusjonsavhengig (svingdørspasient som blir stabil og bedre når jeg er innlagt og like fort dårlig når jeg er utskrevet). Jeg har flere anmeldelser hengende over meg, jeg ser barna mine bare ca seks til åtte ganger i måneden fordi jeg har ikke kapasitet til å ha de mer, når jeg forhåpentligvis kommer ut i jobb igjen så blir jeg omplassert for jeg kan ikke jobbe i rus og psykiatri så lenge jeg sliter med det selv. 

Så livet mitt har rast fullstendig sammen og det at jeg ikke har noe godt framtidshåp gjør at jeg sliter særdeles med å komme ut av den onde sirkelen jeg er i.

Men jeg søker hjelp og skal inn i langtidsbehandlibg. Så får vi se hva som skjer.

Ser jeg glemte å huke av for AB i stad, så da får jeg bare fortsette å ikke være anonym.

[Sirah]

12 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Ja de fleste har vel ett eller flere trekk fra diverse diagnoser. Så er det kanskje opplevelser som dytter en over til at det slår ut i full blomst. Slik var det for meg. For ett år og åtte måneder siden så var jeg sykepleier i full jobb i rus og psykiatri, jeg var tobarnsmor som var veldig tilstede for begge, lagde middag daglig, gjorde alt av husarbeid, trente 3-5 dager i uken og min samboer gjennom nesten ni år som behandlet meg som dritt. Jeg har slitt med depresjoner helt fra niårsalder, men jeg har vært ressurssterk og karret meg opp og ut hver gang. Men så raste hele min verden.

Nå er jeg rusavhengig, institusjonsavhengig (svingdørspasient som blir stabil og bedre når jeg er innlagt og like fort dårlig når jeg er utskrevet). Jeg har flere anmeldelser hengende over meg, jeg ser barna mine bare ca seks til åtte ganger i måneden fordi jeg har ikke kapasitet til å ha de mer, når jeg forhåpentligvis kommer ut i jobb igjen så blir jeg omplassert for jeg kan ikke jobbe i rus og psykiatri så lenge jeg sliter med det selv. 

Så livet mitt har rast fullstendig sammen og det at jeg ikke har noe godt framtidshåp gjør at jeg sliter særdeles med å komme ut av den onde sirkelen jeg er i.

Men jeg søker hjelp og skal inn i langtidsbehandlibg. Så får vi se hva som skjer.

Ser jeg glemte å huke av for AB i stad, så da får jeg bare fortsette å ikke være anonym.

Huff krysser virkelig fingrene for deg! Fortsett å kjemp så kommer du deg på beina igjen ♥️

Det er det jeg mener, folk er ikke diagnosene sine. Som du selv skriver så er du en ressurssterk person som takler livet godt, det er du selv om du nå har en diagnose. Du er IKKE diagnosen din, du er deg selv - på godt og vondt. Du er fremdeles denne ressurssterke personen, du trenger bare hjelp til å finne henne igjen ♥️

Absolutt alle kan ramle sammen og trenge hjelp. Alle! Det er ikke et nederlag, det er menneskelig. Krysser fingrene for at du kommer deg inn i langtidsbehandling og finner ut av det   

 

 

[Skadeskutt]

13 minutter siden, Sirah skrev:

Huff krysser virkelig fingrene for deg! Fortsett å kjemp så kommer du deg på beina igjen ♥️

Det er det jeg mener, folk er ikke diagnosene sine. Som du selv skriver så er du en ressurssterk person som takler livet godt, det er du selv om du nå har en diagnose. Du er IKKE diagnosen din, du er deg selv - på godt og vondt. Du er fremdeles denne ressurssterke personen, du trenger bare hjelp til å finne henne igjen ♥️

Absolutt alle kan ramle sammen og trenge hjelp. Alle! Det er ikke et nederlag, det er menneskelig. Krysser fingrene for at du kommer deg inn i langtidsbehandling og finner ut av det   

 

 

Tusen takk for fine ord. Håper det. Akkurat nå gruer jeg meg sinnsykt til å dra fra akuttposten i morgen. Hvis det var opp til meg så hadde jeg blitt her fram til jeg skal i den andre behandlingen, men jeg får dessverre ikke lov til det. 

[Sirah]

6 timer siden, Skadeskutt skrev:

Tusen takk for fine ord. Håper det. Akkurat nå gruer jeg meg sinnsykt til å dra fra akuttposten i morgen. Hvis det var opp til meg så hadde jeg blitt her fram til jeg skal i den andre behandlingen, men jeg får dessverre ikke lov til det. 

Ta med deg alt du har lært på akuttposten og bruk det hjemme om ting blir vanskelig ♥️ Vet du når du får komme til den andre behandlingen?

[Skadeskutt]

21 minutter siden, Sirah skrev:

Ta med deg alt du har lært på akuttposten og bruk det hjemme om ting blir vanskelig ♥️ Vet du når du får komme til den andre behandlingen?

Det blir ikke før over nyttår og det føles helt uoverkommelig. Føler nesten det er uansvarlig å skrive meg ut.

Mye mye angst i kveld på grunn av utskrivelse i morgen. 

[Sirah]

31 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Det blir ikke før over nyttår og det føles helt uoverkommelig. Føler nesten det er uansvarlig å skrive meg ut.

Mye mye angst i kveld på grunn av utskrivelse i morgen. 

Nå skal ikke jeg pårope meg hverken mye erfaring eller utdannelse på området, så det er mye mulig dette er et fullstendig skudd i blinde.

Jeg jobbet en periode med terapiridning. På våre timer kom det alt fra mennesker med prolaps i ryggen til mer alvorlige psykiske diagnoser. Jeg spurte aldri noen av "mine" om diagnose, da dette for meg var irrelevant. Hesten dømmer ingen og min jobb var å gi eleven en positiv opplevelse sammen med nettopp hesten. 

Noen av elevene var så fulle av angst at de første gangen ikke engang turte å snakke med meg, møte blikket mitt eller i det hele tatt bli med inn i stallen. Å få de opp på hesteryggen virket som en umulig oppgave. De aller aller fleste avsluttet kurset med å trave rundt som om de aldri hadde gjort annet ♥️ Å se et menneske ha en så positiv utvikling pga et dyr er en opplevelse du kan leve på i åresvis! Tro meg ♥️

Måten vi håndterte situasjonene på var å bevege oss med museskritt. For noen var kanskje det å sette en fot inne i stallen første gangen en milepæl. Andre gangen klappet de kanskje hesten på mulen. For noen er "bare" dette en så stor følelse av mestring at du nærmest kan se de vokse to meter. Får man først følelsen av mestring på en arena så er denne følelsen enklere å ta med seg inn i andre områder av livet. 

Felles for alle elevene var at jeg alltid ga de en hjemmelekse. Denne hjemmeleksen var at de hver eneste dag skulle gjøre tre ting bare for seg selv, som ga dem glede. Om det så var noe så enkelt som å drikke en kopp kaffe i ro og fred, klappe en hund, høre på favorittsangen på bånn gnu på anlegget eller traske en tur i nabolaget. Samme hva det var, så lenge det var en positiv ting. Tilbakemeldingene jeg fikk på dette var at det i begynnelsen "ikke ga dem noe", men etterhvert som de opplevde mestring ved å gjøre nettopp disse tre tingene hver dag så merket de at de begynte å glede seg til disse tre "oppgavene". Dette gjorde også andre oppgaver/gjøremål mer lystbetont, siden det ventet en "belønning" i andre enden. Jeg traff for en tid tilbake en tidligere elev som sa at selv etter endt kurs hadde hun fortsatt med disse tre tingene hver dag - fordi det ga henne så mye ♥️

Kan dette kanskje være noe å prøve på? Gjør tre ting hver dag som gir DEG glede. Mestring avler mestring, og om ikke annet så kanskje det kan gjøre ventetiden litt kortere?