Når kjæresten er sur

[2353]

Jeg har en kjæreste som jeg er veldig, veldig glad i. Han er en utrolig snill, omtenksom mann, som vanligvis setter andre foran seg selv. Problemene oppstår når han blir sur/gretten/i dårlig humør, noe han for øvrig ikke blir så veldig ofte. Men når det først skjer, da blir det vanligvis sykt dårlig stemning.

En typisk opptakt er at jeg oppfatter at det er noe som plager han, i form av at han prater lite, virker uinteressert i meg, han er veldig lite fysisk (han er egentlig en skikkelig kosegris) og virker generelt litt nedstemt. Jeg spør da om noe er galt, men han sier vanligvis nei eller at han bare er trøtt. Oppførselen hans vedvarer, gjerne over flere dager, og jeg spør flere ganger om det noe galt. Han sier fremdeles nei, før et eller annet sprekker og han blir skikkelig sur uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når han når dette punktet er alt vanligvis min feil, og jeg blir megastressa og prøver alt jeg kan for å få han i godt humør igjen, og skjønner ingenting. Han kan gjerne være sur i flere dager, opp mot en uke faktisk. Han snakker ikke til meg, og hvis jeg prøver å få han til å snakke lar han enten vær å svare eller blir endra surere. Det der takler ikke jeg i det hele tatt, og veklser mellom å gråte, be på mine knær om at han ikke skal være sur på meg, prøve å snakke rolig med han eller å være frekk. Noen ganger har han gått så langt som å si at han ikke vil være sammen med meg lenger, at han vil flytte, osv. Etterpå beklager han alltid og sier han ikke mente det, men for min del er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor skal han si noe sånt hvis han ikke mener det? I tillegg blir jeg jo veldig usikker hver gang han er i dårlig humør, skal han true med å flytte fra meg denne gangen?

Så, spørsmålet er jo egentlig hvem er det som er dust her? Er det jeg som er for nevrotisk og presser ham for langt med alt maset mitt, eller er det han som burde greid å kommunisere før det går altfor langt? Er det liksom nødvendig og normalt å være smågretten i flere dager uten å kunne si noe? Jeg har sagt til ham så mange ganger at det er helt greit at du er i dårlig humør, men forklar meg hvorfor! Eller han kan bare si at han er i dårlig humør, men at det ikke har noe med meg å gjøre og han vil ikke prate om det. Men han sier bare ar ingenting er galt og nekter for at han oppfører seg annerledes, og da blir jeg så utrolig frustrert. Tips til hvordan vi kan håndtere dette?

 

PS jeg ser jo når jeg leser dette at jeg fremstår som ganske koko jeg er kanskje det også, men av og til er det greit å høre det fra noen utenforstående

 

[FluffyJuggernaut]

Jeg syns det virker som han leker med følelsene dine når han er skikkelig sint. Er han sint for noe burde han ta det opp når det skjer, ikke la det bygge seg opp til han eksploderer. Men han er kanskje en person som trenger en tid alene etter er krangel for å komme seg over krangelen, og da hjelper det sikkert ikke om du får helt panikk om han er stille. Dere burde kanskje snakke litt om hvordan dere kan krangle bedre. F.eks han kan ikke slenge ut ting bare for å såre deg og han må ta ting opp når han blir sint. Og du må la han få tid til å jobbe igjennom følelsene sine i fred. Selvfølgelig kan han ikke trampe igjennom huset som en svart sky, men om han har behov for å sitte litt i fred å høre på musikk eller noe sånt så burde han få lov til det.

[2353]

Takk for svar han gjør kanskje det, men jeg har veldig vondt for å tro at han gjør det med vilje. Det virker som han bare har store problemer med å håndtere sine egne følelser, og da blir liksom jeg syndebukken uansett. Han føler nok at det er andre veien - at jeg skylder alt på han. Det skal nevnes at han har dårlig selvtillit, og kjenner ofte på at han ikke er bra nok. Kanskje han "rakker ned" på meg og ubevisst behanlder meg dårlig når han er sur for å føle seg bedre selv? Jeg vet ikke.

Det er helt klart et problem det du sier om at han nok trenger mer tid alene etter en krangel. Der må jeg bare bli bedre, men det er så vanskelig. Jeg blir generelt stressa når folk er sinte/sure på meg, og vil bare gjøre alt godt igjen. I tillegg er jeg veldig redd han skal gå fra meg, og jeg føler at han HATER meg når han er i det humøret der. Jeg syns heller ikke det er greit å være sånn i flere dager uten å si noe. Jeg kan jo ikke stå på pinne for han fordi han skal være sur og vil være i fred i 4 dager, liksom. Hvor mye er nok, liksom? Men denne gangen prøver jeg en annen taktikk - å ikke mase på han, snakker bare til ham om det mest nødvendige. Så får vi se om det blir annerledes denne gang. Men det føles sykt teit da, at det er sånn det skal være.

[AnonymBruker]

53 minutter siden, 2353 skrev:

Jeg har en kjæreste som jeg er veldig, veldig glad i. Han er en utrolig snill, omtenksom mann, som vanligvis setter andre foran seg selv. Problemene oppstår når han blir sur/gretten/i dårlig humør, noe han for øvrig ikke blir så veldig ofte. Men når det først skjer, da blir det vanligvis sykt dårlig stemning.

En typisk opptakt er at jeg oppfatter at det er noe som plager han, i form av at han prater lite, virker uinteressert i meg, han er veldig lite fysisk (han er egentlig en skikkelig kosegris) og virker generelt litt nedstemt. Jeg spør da om noe er galt, men han sier vanligvis nei eller at han bare er trøtt. Oppførselen hans vedvarer, gjerne over flere dager, og jeg spør flere ganger om det noe galt. Han sier fremdeles nei, før et eller annet sprekker og han blir skikkelig sur uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når han når dette punktet er alt vanligvis min feil, og jeg blir megastressa og prøver alt jeg kan for å få han i godt humør igjen, og skjønner ingenting. Han kan gjerne være sur i flere dager, opp mot en uke faktisk. Han snakker ikke til meg, og hvis jeg prøver å få han til å snakke lar han enten vær å svare eller blir endra surere. Det der takler ikke jeg i det hele tatt, og veklser mellom å gråte, be på mine knær om at han ikke skal være sur på meg, prøve å snakke rolig med han eller å være frekk. Noen ganger har han gått så langt som å si at han ikke vil være sammen med meg lenger, at han vil flytte, osv. Etterpå beklager han alltid og sier han ikke mente det, men for min del er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor skal han si noe sånt hvis han ikke mener det? I tillegg blir jeg jo veldig usikker hver gang han er i dårlig humør, skal han true med å flytte fra meg denne gangen?

Så, spørsmålet er jo egentlig hvem er det som er dust her? Er det jeg som er for nevrotisk og presser ham for langt med alt maset mitt, eller er det han som burde greid å kommunisere før det går altfor langt? Er det liksom nødvendig og normalt å være smågretten i flere dager uten å kunne si noe? Jeg har sagt til ham så mange ganger at det er helt greit at du er i dårlig humør, men forklar meg hvorfor! Eller han kan bare si at han er i dårlig humør, men at det ikke har noe med meg å gjøre og han vil ikke prate om det. Men han sier bare ar ingenting er galt og nekter for at han oppfører seg annerledes, og da blir jeg så utrolig frustrert. Tips til hvordan vi kan håndtere dette?

 

PS jeg ser jo når jeg leser dette at jeg fremstår som ganske koko jeg er kanskje det også, men av og til er det greit å høre det fra noen utenforstående

 

Hvorfor fortsetter du?

Det er ikke alle som vil prate når de er nedstemt. Han er ikke pliktig det heller.

Jeg blir sprø av sånt. Kan du ikke bare gå i et annet rom og la ham være?

Anonymkode: 00926...056

[Sheherasade]

For min (vår. Mannen min er akkurat som meg) del er det uakseptabelt å oppføre seg slik. Om det er noe man sliter med eller er sur for, så skal man snakke om det. Synes det rett og slett er barnslig, bortkastet og unødvendig å oppføre seg slik. Det gjør ingen noe godt. Ja, det er slitsomt å vanskelig å ta tak i ubehagelige samtaler og åpne kjeften og SNAKKE OM DET, men sånn må det bare være. Er han ellers også en som helst unngår ubehagelige situasjoner? 

Synes du bør kjefte på ham tilbake, jeg. I tillegg til å forklare ham tydelig hva oppførselen hans gjør med deg og forholdet deres. Han kan da for f ikke oppføre seg som en bortskjemt guttunge sånn. To i et forhold har et ansvar for å holde det ved like, og å ta problemer med roten med en gang er en av tingene det innebærer. 

Endret 20. november 2017 av Sheherasade

[2353]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor fortsetter du?

Det er ikke alle som vil prate når de er nedstemt. Han er ikke pliktig det heller.

Jeg blir sprø av sånt. Kan du ikke bare gå i et annet rom og la ham være?

Anonymkode: 00926...056

Nei, si det. Jeg vet ikke helt. Kanskje er det fordi jeg føler meg dårlig behandle når han ikke kan forklare hva som er galt men likevel lar det gå ut over meg, og vil at han skal skjønne det selv.

Jeg kan selvsagt la ham være, men hvor lenge skal jeg gjøre det? To dager? Fire dager? En uke? Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva om blir ansett som greit her, så hvis du har et forslag er jeg veldig takknemlig for å høre det. Det er denne usikkerheten som gjør at det klikker litt for meg - hvor lenge skal han være i dårlig humør denne gang?

Takk for tilbakemelding uansett, det er fint å høre fra noen som ikke tenker på samme måte som meg

 

TS

[2353]

15 minutter siden, Sheherasade skrev:

For min (vår. Mannen min er akkurat som meg) del er det uakseptabelt å oppføre seg slik. Om det er noe man sliter med eller er sur for, så skal man snakke om det. Synes det rett og slett er barnslig, bortkastet og unødvendig å oppføre seg slik. Det gjør ingen noe godt. Ja, det er slitsomt å vanskelig å ta tak i ubehagelige samtaler og åpne kjeften og SNAKKE OM DET, men sånn må det bare være. Er han ellers også en som helst unngår ubehagelige situasjoner? 

Synes du bør kjefte på ham tilbake, jeg. I tillegg til å forklare ham tydelig hva oppførselen hans gjør med deg og forholdet deres. Han kan da for f ikke oppføre seg som en bortskjemt guttunge sånn. To i et forhold har et ansvar for å holde det ved like, og å ta problemer med roten med en gang er en av tingene det innebærer. 

Ja, jeg er jo i utgangspunktet enig med deg, men jeg vil ikke overkjøre han og hans behov heller. Vi er jo veldig forskjellige på akkurat dette punktet, liksom, som nok er en stor del av problemet. Han er veldig konfliktsky ja, og sliter med å sette ord på negative følelser. Kan utsette ting han gruer seg for og syns er ubehagelig veldig lenge.

Jeg har prøvd å kjefte tilbake, men når han først har blitt så sur så føles det som å stange hodet i en vegg. Det går ikke inn, han bryr seg ikke. Eller, han blir enda sintere når jeg sier at han ikke bryr seg, så han gjør nok det innerst inne. Problemet er bare at det aldri skjer noe. Vi snakker om det i ettertid og han unnskylder seg og sier han skal forbedre seg, men det skjer jo igjen.

Det jeg syns er vanskeligst er å vite når jeg skal sette foten ned og ikke. Når er det jeg som må skjerpe meg og når er det han som må skjerpe seg?

TS

[Marie90]

Vel, du kan få noen tanker fra "den andre siden".

Hvis jeg er sliten eller sur for noe, så vil jeg ikke nødvendigvis "prate ut" om det. Har innsett at jeg er atypisk som kvinne her, ettersom de fleste kvinner tydeligvis har munndiare og/eller må "få det ut". Har en søster som er ekstrem på dette punktet, og ikke ser ut til å ha noe problem med det heller. Hun er blitt referert til som "dronningen av utblåsninger" og synes visst bare at det er morsomt. Det er ingen forståelse for hvor slitsomt det er for oss andre å måtte lytte til dette babbelet hele tiden. 

Det ideelle er nok et sted midt imellom - at man KAN snakke om følelser, men at man også er flink til å bearbeide ting selv. Konflikter og negative situasjoner er en del av livet, og man må kunne takle det selv. For å snu på det - forestill deg at en mann mener at hans seksuelle behov skal være tilfredsstilt på lik linje med dine emosjonelle. Han skal få sex når han vil for "sånn er det i et forhold" - han høres jo ut som en drittsekk. Noen kvinner ser ut til å tenke at de sitter med definisjonsmakten på hvordan et forhold skal se ut, som om det er et naturgitt talent å vite alt dette her. Det verste jeg hører er "kommunikasjon er det viktigste i forholdet!" - da vet du hun er en skravlebøtte.

Jeg mistenker at noen rett og slett føler de har rett til innsyn i ens tanker og indre liv, og at det er et slags tillitsbrudd å ikke dele alt. Kanskje lurer de også på hva som kan foregå der inne i hodet hans og er frustrert for at de ikke "slipper til". Vel, folk har et indre liv, noen av oss mer enn andre, og du har ikke "rett" på det. Så er det jo slik det er med de fleste ting, at man får mindre jo mer man maser. Eller bare et annet svar. Blir jeg mast for mye på, så vil jeg antakeligvis bare si noe for å få vedkommende til å holde kjeft, og som regel bare en enkel versjon av sannheten. "Er bare sliten pga. noe på jobben".

Jeg forstår at du kanskje sliter litt med å la ham være sur, og der er vi ulike. Er noen sure, så er de sure. Greit for meg. Jeg setter meg med en serie eller drar på trening. Du kan ignorere folk som er stille, du kan ikke ignorere de som hele tiden skal snakke til deg.

Går dere litt mye oppå hverandre? En kompis av meg sa en gang at den beste gaven man kan gi sin mann er å reise bort en uke. Nå høres dette sikkert fælt ut for de fleste, men det er rett og slett bare en realitet at for noen av oss er samboerskap et tidvis helvete. Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med partneren, men fordi boformen i seg selv er slitsom.

Endret 20. november 2017 av Marie90

[2353]

Tusen takk for et godt formulert svar det er jo egentlig dette jeg er ute etter, å skjønne hva som foregår i hodet hans. Det er nok litt dumt av og til. Du treffer nok òg spikeren på hodet når du sier at det ideelle er å både kunne snakke om følelser OG være flink til å bearbeide ting selv. Jeg er vel fryktelig dårlig på å bearbeide ting selv, merker jeg når du sier det sånn. Er litt avhengig av å diskutere ting og få ting ut, jeg. Vi har snakket om at vi kanskje bør gå til en samlivsterapeut for å bedre forstå hverandre og tilpasse oss hverandre, det er nok et godt sted å begynne. Det er også veldig greit å få andres perspektiv på ting!

[AnonymBruker]

Jeg vet at kjæresten min tenker på mye rart med sukker på. Det jeg pleier å gjøre, hvis jeg merker at han er litt tankefull eller kanskje sur, er å spørre litt forsiktig om han tenker på noe, eller om han vil snakke om det. I 9 av 10 tilfeller grubler han på noe som ikke har med meg å gjøre, for eksempel:

- Jobben (kranglet med sjefen)

- Dyr (katten falt ned fra verdaen og skadet seg, han ville ikke si det til meg da jeg var borte fordi han var redd jeg ikke skulle "takle" det)

- Eiendom (vi har blitt frastjålet pc, sykkel - som han fikk igjen - og en del andre gjenstander)

- Penger (vi har nå bragt på det rene ca hva vi skylder/har i regninger og hvordan vi skal håndtere det og prioriterer sammen nå)

- Livet  etc.

I den grad han bekymrer seg for forholdet, så er det om han må enten være "sterk" (han har skjønt at han kan lene seg på meg) eller om jeg bli stressa av at han bekymrer seg for overnevnte. Han har veldig lite å utsette på meg, men desto mer for seg selv.

Så jeg sa ok, hvis du ikke vil snakke om det så er det greit for  meg. Jeg prøver kanskje å lage te til ham, eller kose på ham om han vil det. Eller jeg foreslår at han kan spille mobilspill, sove, eller ringe en venn - det han vil. Jeg kan "underholde" meg selv. 

Samtidig går det ut over meg hvis:

- Surheten/fjernheten varer mange dager (flere enn la oss si tre)

- Han begynner å bli gretten og bitende mot meg

- Han ikke reagerer når jeg snakker, selv ikke om praktiske ting (jeg skjønner jo at det ikke er tida for chit-chat)

- Han ikke vil ha sex med meg osv.

En gang var han skikkelig ute da vi hadde jubileum. Men da skjønte jeg jo at det var noe alvorlig i veien og bad ham slutte i jobben så snart den travle perioden der var over. Han har nå fått en annen jobb som han trives mye bedre i.

Anonymkode: 2d18c...a02

[Sheherasade]

4 timer siden, Marie90 skrev:

Vel, du kan få noen tanker fra "den andre siden".

Hvis jeg er sliten eller sur for noe, så vil jeg ikke nødvendigvis "prate ut" om det. Har innsett at jeg er atypisk som kvinne her, ettersom de fleste kvinner tydeligvis har munndiare og/eller må "få det ut". Har en søster som er ekstrem på dette punktet, og ikke ser ut til å ha noe problem med det heller. Hun er blitt referert til som "dronningen av utblåsninger" og synes visst bare at det er morsomt. Det er ingen forståelse for hvor slitsomt det er for oss andre å måtte lytte til dette babbelet hele tiden. 

Det ideelle er nok et sted midt imellom - at man KAN snakke om følelser, men at man også er flink til å bearbeide ting selv. Konflikter og negative situasjoner er en del av livet, og man må kunne takle det selv. For å snu på det - forestill deg at en mann mener at hans seksuelle behov skal være tilfredsstilt på lik linje med dine emosjonelle. Han skal få sex når han vil for "sånn er det i et forhold" - han høres jo ut som en drittsekk. Noen kvinner ser ut til å tenke at de sitter med definisjonsmakten på hvordan et forhold skal se ut, som om det er et naturgitt talent å vite alt dette her. Det verste jeg hører er "kommunikasjon er det viktigste i forholdet!" - da vet du hun er en skravlebøtte.

Jeg mistenker at noen rett og slett føler de har rett til innsyn i ens tanker og indre liv, og at det er et slags tillitsbrudd å ikke dele alt. Kanskje lurer de også på hva som kan foregå der inne i hodet hans og er frustrert for at de ikke "slipper til". Vel, folk har et indre liv, noen av oss mer enn andre, og du har ikke "rett" på det. Så er det jo slik det er med de fleste ting, at man får mindre jo mer man maser. Eller bare et annet svar. Blir jeg mast for mye på, så vil jeg antakeligvis bare si noe for å få vedkommende til å holde kjeft, og som regel bare en enkel versjon av sannheten. "Er bare sliten pga. noe på jobben".

Jeg forstår at du kanskje sliter litt med å la ham være sur, og der er vi ulike. Er noen sure, så er de sure. Greit for meg. Jeg setter meg med en serie eller drar på trening. Du kan ignorere folk som er stille, du kan ikke ignorere de som hele tiden skal snakke til deg.

Går dere litt mye oppå hverandre? En kompis av meg sa en gang at den beste gaven man kan gi sin mann er å reise bort en uke. Nå høres dette sikkert fælt ut for de fleste, men det er rett og slett bare en realitet at for noen av oss er samboerskap et tidvis helvete. Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med partneren, men fordi boformen i seg selv er slitsom.

Jeg synes det er problematisk slik du formulerer det om at de som ønsker å være ærlige og kommunisere om problemer i forholdet er skravlekjerringer. La oss skille mellom snørr og barter. Om det han går og er sur for er noe utenfor forholdet så er det greit at han ikke deler alt i hytt og pine, men da får han si at det ikke gjelder henne eller forholdet, og ikke la det gå ut over andre. Man har et ansvar å ikke spre ubehag og bekymringer til andre hvis man går og sliter med noe som ikke angår dem, og som man vil takle selv. Hvis det derimot gjelder henne og forholdet, så har han et ansvar å ta tak i det og slutte å gjemme seg unna ubehagelige situasjoner som en bortskjemt drittunge.

[AnonymBruker]

Her i huset er det uakseptabelt å gå rundt på en slik måte. Helt i orden at noen har dårlige dager eller er sure for noe, men man får informere de andre man bor med, og så trekke seg tilbake om man ikke vil prate om det. Ikke sitte i stua/kjøkkenet og forsure for resten av familien. Dette gjelder både barn og voksen. Ser jeg tenåringen er i dårlig humør, og spør om det, og hun sier ja, så blir det litt ekstra dulling for å trøste. Samme med mannen. Da gir jeg han gjerne frokost på senga, og ber han sette seg med fotballkamp eller lignende. Å gå rundt og surmule slik at jeg blir usikker på om JEG har gjort noe galt, er helt uakseptabelt. Har det med meg å gjøre så får han værsågod å snakke om det. Jeg er ikke interessert i et forhold der man drar hverandre ned. 

Er man sur for noe annet derimot, slik at man kan varsle at "nå er ikke jeg i særlig godt humør, det har ingenting med deg å gjøre", så forsøker resten av familien å støtte opp litt ekstra, nettopp for å vise at vi bryr oss. Gi litt mer alenetid, litt mindre plikter, gi tenåringen en kopp kakao til leksene etc. 

Anonymkode: c1d0e...ba3

[Marie90]

21 minutter siden, Sheherasade skrev:

Jeg synes det er problematisk slik du formulerer det om at de som ønsker å være ærlige og kommunisere om problemer i forholdet er skravlekjerringer. 

Jeg formulerte det som at de som konsekvent understreker viktigheten av kommunikasjon som det absolutt viktigste i et forhold, har en tendens til å være "skravlekjerringer" (per min erfaring).

Så skill mellom snørr og bart som du selv ber om; jeg sa ikke at alle som vil kommunisere om problemer automatisk er skravlekjerringer.

Selvsagt er det ting man skal prate om, som jeg også skrev; det beste er å befinne seg et sted i mellom der man både kan snakke om følelser OG holde tett og bearbeide ting for seg selv iblant. Det er ikke jo mer prating desto bedre, til tross for hva enkelte ser ut til å tro. 

[Sheherasade]

3 minutter siden, Marie90 skrev:

Jeg formulerte det som at de som konsekvent understreker viktigheten av kommunikasjon som det absolutt viktigste i et forhold, har en tendens til å være "skravlekjerringer" (per min erfaring).

Så skill mellom snørr og bart som du selv ber om; jeg sa ikke at alle som vil kommunisere om problemer automatisk er skravlekjerringer.

Selvsagt er det ting man skal prate om, som jeg også skrev; det beste er å befinne seg et sted i mellom der man både kan snakke om følelser OG holde tett og bearbeide ting for seg selv iblant. Det er ikke jo mer prating desto bedre, til tross for hva enkelte ser ut til å tro. 

Du skrev "Det verste jeg hører er "kommunikasjon er det viktigste i forholdet!" - da vet du hun er en skravlebøtte.". Synes det var ganske generaliserende. Men greit om det ikke var slik du mente det.

Endret 20. november 2017 av Sheherasade

[oqegic]

7 timer siden, 2353 skrev:

Jeg har en kjæreste som jeg er veldig, veldig glad i. Han er en utrolig snill, omtenksom mann, som vanligvis setter andre foran seg selv. Problemene oppstår når han blir sur/gretten/i dårlig humør, noe han for øvrig ikke blir så veldig ofte. Men når det først skjer, da blir det vanligvis sykt dårlig stemning.

En typisk opptakt er at jeg oppfatter at det er noe som plager han, i form av at han prater lite, virker uinteressert i meg, han er veldig lite fysisk (han er egentlig en skikkelig kosegris) og virker generelt litt nedstemt. Jeg spør da om noe er galt, men han sier vanligvis nei eller at han bare er trøtt. Oppførselen hans vedvarer, gjerne over flere dager, og jeg spør flere ganger om det noe galt. Han sier fremdeles nei, før et eller annet sprekker og han blir skikkelig sur uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når han når dette punktet er alt vanligvis min feil, og jeg blir megastressa og prøver alt jeg kan for å få han i godt humør igjen, og skjønner ingenting. Han kan gjerne være sur i flere dager, opp mot en uke faktisk. Han snakker ikke til meg, og hvis jeg prøver å få han til å snakke lar han enten vær å svare eller blir endra surere. Det der takler ikke jeg i det hele tatt, og veklser mellom å gråte, be på mine knær om at han ikke skal være sur på meg, prøve å snakke rolig med han eller å være frekk. Noen ganger har han gått så langt som å si at han ikke vil være sammen med meg lenger, at han vil flytte, osv. Etterpå beklager han alltid og sier han ikke mente det, men for min del er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor skal han si noe sånt hvis han ikke mener det? I tillegg blir jeg jo veldig usikker hver gang han er i dårlig humør, skal han true med å flytte fra meg denne gangen?

Så, spørsmålet er jo egentlig hvem er det som er dust her? Er det jeg som er for nevrotisk og presser ham for langt med alt maset mitt, eller er det han som burde greid å kommunisere før det går altfor langt? Er det liksom nødvendig og normalt å være smågretten i flere dager uten å kunne si noe? Jeg har sagt til ham så mange ganger at det er helt greit at du er i dårlig humør, men forklar meg hvorfor! Eller han kan bare si at han er i dårlig humør, men at det ikke har noe med meg å gjøre og han vil ikke prate om det. Men han sier bare ar ingenting er galt og nekter for at han oppfører seg annerledes, og da blir jeg så utrolig frustrert. Tips til hvordan vi kan håndtere dette?

 

PS jeg ser jo når jeg leser dette at jeg fremstår som ganske koko jeg er kanskje det også, men av og til er det greit å høre det fra noen utenforstående

 

Minner litt om som jeg har hatt det, men ikkje såååå lenge sur da, men alt anna er likt. Han er feig, og tør ikkje sei at følelsene er borte og han vil gjøre det slutt. Sånn var det iallfall i mitt tilfelle. Spør han rett ut når han ikkje er sur;om han vil gjøre det slutt, eller gi det en sjangse. Kom han i forkjøpet. Men viss han er like feig som min x/samboer, så nekter han for at det er det han vil, løgn......Så gjør han det slutt om ein mnd, når du har gjort alt for at det skal bli bra

[AnonymBruker]

Som introvert med samboer så vil jeg si det er du som er for nevrotisk her altså.... 
Man (jeg hvertfall) trenger tid for meg selv uten å tenke på den andre, ja både timer og dager hvor jeg er mutt og kan oppfattes kanskje sur eller lei meg for andre fordi jeg ikke smiler og er sprudlende og kosete. Jeg fra min side mener overhodet ingenting med det, og blir fryktelig stressa og irritert når noen skal overanalysere bare fordi jeg slapper av og er meg selv.  
At man er stille og ikke orker å bruke smilemusklene og pusestemmen betyr ikke at man er sur og gretten! 

Den eneste grunnen til at jeg har orket å være sammen med kjæresten min i så mange år er fordi han er den eneste av mine partnere som har skjønt dette. Han overanalyserer ikke, klenger ikke når jeg trenger å bare tenke på meg selv og lade opp , og spør ikke om noe er galt selv om "det ser sånn ut", for han er trygg på at jeg sier i fra om noe er galt og det gjør jeg også. 
Med alle de andre kjærestene mine så har jeg fått klaustrofobi omtrent om jeg er med de i mer enn to døgn, fordi jeg rett og slett trenger å være i min egen sone, mutt og stille og slapp og skru av "sjarmøren" og den "presentable" versjonen av meg for å lade opp. 
Om kjæresten din er som meg så må du faktisk stole på at ingenting er galt og slutte å "forstyrre" og analysere så mye. Han lader opp, og er like glad i deg selv om han ikke koser og koseprater og smiler.

Anonymkode: cd860...d2a

[AnonymBruker]

Jeg er nok også mer som kjæresten din. Ser ikke helt poenget i å prate om at jeg er i dårlig humør. Da vil jeg heller bare være alene med en bok eller serie til det går over. Så masingen din hadde fått meg fra dårlig humør og over til forbanna.

Men jeg synes allikevel det er en selvfølge at jeg forteller kjæresten at det ikke har noe med ham å gjøre. Og har det noe med ham å gjøre må vi snakke om det så vi kan løse det. Forstår veldig godt at du blir usikker når han ikke forteller deg noen ting, det er ikke OK. 

Hva om dere blir enige om at du kan spørre ham om han er i dårlig humør? Og om det har noe med deg å gjøre? Og om svarene er ja og nei lover du å la ham være fred.

Anonymkode: 29ebc...78d

[Mousj]

10 timer siden, 2353 skrev:

Jeg har en kjæreste som jeg er veldig, veldig glad i. Han er en utrolig snill, omtenksom mann, som vanligvis setter andre foran seg selv. Problemene oppstår når han blir sur/gretten/i dårlig humør, noe han for øvrig ikke blir så veldig ofte. Men når det først skjer, da blir det vanligvis sykt dårlig stemning.

En typisk opptakt er at jeg oppfatter at det er noe som plager han, i form av at han prater lite, virker uinteressert i meg, han er veldig lite fysisk (han er egentlig en skikkelig kosegris) og virker generelt litt nedstemt. Jeg spør da om noe er galt, men han sier vanligvis nei eller at han bare er trøtt. Oppførselen hans vedvarer, gjerne over flere dager, og jeg spør flere ganger om det noe galt. Han sier fremdeles nei, før et eller annet sprekker og han blir skikkelig sur uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når han når dette punktet er alt vanligvis min feil, og jeg blir megastressa og prøver alt jeg kan for å få han i godt humør igjen, og skjønner ingenting. Han kan gjerne være sur i flere dager, opp mot en uke faktisk. Han snakker ikke til meg, og hvis jeg prøver å få han til å snakke lar han enten vær å svare eller blir endra surere. Det der takler ikke jeg i det hele tatt, og veklser mellom å gråte, be på mine knær om at han ikke skal være sur på meg, prøve å snakke rolig med han eller å være frekk. Noen ganger har han gått så langt som å si at han ikke vil være sammen med meg lenger, at han vil flytte, osv. Etterpå beklager han alltid og sier han ikke mente det, men for min del er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor skal han si noe sånt hvis han ikke mener det? I tillegg blir jeg jo veldig usikker hver gang han er i dårlig humør, skal han true med å flytte fra meg denne gangen?

Så, spørsmålet er jo egentlig hvem er det som er dust her? Er det jeg som er for nevrotisk og presser ham for langt med alt maset mitt, eller er det han som burde greid å kommunisere før det går altfor langt? Er det liksom nødvendig og normalt å være smågretten i flere dager uten å kunne si noe? Jeg har sagt til ham så mange ganger at det er helt greit at du er i dårlig humør, men forklar meg hvorfor! Eller han kan bare si at han er i dårlig humør, men at det ikke har noe med meg å gjøre og han vil ikke prate om det. Men han sier bare ar ingenting er galt og nekter for at han oppfører seg annerledes, og da blir jeg så utrolig frustrert. Tips til hvordan vi kan håndtere dette?

 

PS jeg ser jo når jeg leser dette at jeg fremstår som ganske koko jeg er kanskje det også, men av og til er det greit å høre det fra noen utenforstående

 

Dette er forferdelig slitsomt, og kan trigge at det eskalerer - at du presser frem et svar og det ender med at han sier han vil vekk fordi han ikke får satt ord på noe annet. Men samtidig er det temmelig urimelig av ham å la det gå så langt at du setter i gang med alt dette, i stedet for å bare fortelle at han føler seg nedstemt, og at det ikke er din feil. Men det virker som det ikke nødvendigvis alltid er en bestemt årsak, men humørsvingninger. Man kan føle seg trist og deprimert uten at en helt kan spore det tilbake til en hendelse. Dere må snakke sammen i en god periode, der du må forklare at dette skremmer deg. Gråting og drama er helt pyton for en som er deprimert, selv om du har god grunn til å bli oppgitt over oppførselen hans.

[a l'orange]

På 20.11.2017 den 8.34, 2353 skrev:

Jeg har en kjæreste som jeg er veldig, veldig glad i. Han er en utrolig snill, omtenksom mann, som vanligvis setter andre foran seg selv. Problemene oppstår når han blir sur/gretten/i dårlig humør, noe han for øvrig ikke blir så veldig ofte. Men når det først skjer, da blir det vanligvis sykt dårlig stemning.

En typisk opptakt er at jeg oppfatter at det er noe som plager han, i form av at han prater lite, virker uinteressert i meg, han er veldig lite fysisk (han er egentlig en skikkelig kosegris) og virker generelt litt nedstemt. Jeg spør da om noe er galt, men han sier vanligvis nei eller at han bare er trøtt. Oppførselen hans vedvarer, gjerne over flere dager, og jeg spør flere ganger om det noe galt. Han sier fremdeles nei, før et eller annet sprekker og han blir skikkelig sur uten at jeg helt skjønner hvorfor. Når han når dette punktet er alt vanligvis min feil, og jeg blir megastressa og prøver alt jeg kan for å få han i godt humør igjen, og skjønner ingenting. Han kan gjerne være sur i flere dager, opp mot en uke faktisk. Han snakker ikke til meg, og hvis jeg prøver å få han til å snakke lar han enten vær å svare eller blir endra surere. Det der takler ikke jeg i det hele tatt, og veklser mellom å gråte, be på mine knær om at han ikke skal være sur på meg, prøve å snakke rolig med han eller å være frekk. Noen ganger har han gått så langt som å si at han ikke vil være sammen med meg lenger, at han vil flytte, osv. Etterpå beklager han alltid og sier han ikke mente det, men for min del er jo skaden allerede skjedd. Hvorfor skal han si noe sånt hvis han ikke mener det? I tillegg blir jeg jo veldig usikker hver gang han er i dårlig humør, skal han true med å flytte fra meg denne gangen?

Så, spørsmålet er jo egentlig hvem er det som er dust her? Er det jeg som er for nevrotisk og presser ham for langt med alt maset mitt, eller er det han som burde greid å kommunisere før det går altfor langt? Er det liksom nødvendig og normalt å være smågretten i flere dager uten å kunne si noe? Jeg har sagt til ham så mange ganger at det er helt greit at du er i dårlig humør, men forklar meg hvorfor! Eller han kan bare si at han er i dårlig humør, men at det ikke har noe med meg å gjøre og han vil ikke prate om det. Men han sier bare ar ingenting er galt og nekter for at han oppfører seg annerledes, og da blir jeg så utrolig frustrert. Tips til hvordan vi kan håndtere dette?

 

PS jeg ser jo når jeg leser dette at jeg fremstår som ganske koko jeg er kanskje det også, men av og til er det greit å høre det fra noen utenforstående

 

Min utheving. Det du beskriver her er i mitt hode et voldelig forhold.

Det er ikke nødvendigvis bare en voldelig person i et forhold. Det kan være to og de kan være nokså jevnbyrdige.

Du har, som Marie90 sier, ingen rett på hva han har i hodet sitt. Det du gjør når du forsøker å presse det ut av han likevel, ved å be og mase og gråte, er faktisk vold. Det at han da reagerer med å si at han vil flytte ut, er noe han sier som en reaksjon på det at du presser han.

Men du skriver også at du får skylden for alt de gangene han sprekker og derfor er det om å gjøre å komme han i forkjøpet. Det å jevnlig bygge opp frustrasjon og ta det utover den andre, slik mannen din gjør, er noe som heter voldshjulet. Les om dette. På Wikipedia står dette;

"Det karakteristiske med vold i nære relasjoner eller familievold er at volden skjer i helt bestemte faser og over tid. Typisk er at første fase er preget av at det bygger seg opp spenning. Deretter kommer en fase hvor voldsutøvelsen skjer. Etter det kommer gjerne en «hvetebrødsfase», hvor utøveren søker å vinne tilbake offeret, typisk ved å forsikre om at voldsutøvelsen ikke skal gjenta seg. Disse fasene gjentas over tid, og kalles voldshjulet. Den gjør det vanskelig for offeret å bryte ut."

https://no.wikipedia.org/wiki/Vold_i_nære_relasjoner

 

Du spør hvem som er mest dust av dere. Det må jeg si at jeg ikke vet, dere virker begge som dere oppfører dere VELDIG DÅRLIG mot hverandre.

Men denne tråden minner meg uansett om en annen, så her kommer lenke til den;

 

[Sheherasade]

6 timer siden, a l'orange skrev:

Min utheving. Det du beskriver her er i mitt hode et voldelig forhold.

Det er ikke nødvendigvis bare en voldelig person i et forhold. Det kan være to og de kan være nokså jevnbyrdige.

Du har, som Marie90 sier, ingen rett på hva han har i hodet sitt. Det du gjør når du forsøker å presse det ut av han likevel, ved å be og mase og gråte, er faktisk vold. Det at han da reagerer med å si at han vil flytte ut, er noe han sier som en reaksjon på det at du presser han.

Men du skriver også at du får skylden for alt de gangene han sprekker og derfor er det om å gjøre å komme han i forkjøpet. Det å jevnlig bygge opp frustrasjon og ta det utover den andre, slik mannen din gjør, er noe som heter voldshjulet. Les om dette. På Wikipedia står dette;

"Det karakteristiske med vold i nære relasjoner eller familievold er at volden skjer i helt bestemte faser og over tid. Typisk er at første fase er preget av at det bygger seg opp spenning. Deretter kommer en fase hvor voldsutøvelsen skjer. Etter det kommer gjerne en «hvetebrødsfase», hvor utøveren søker å vinne tilbake offeret, typisk ved å forsikre om at voldsutøvelsen ikke skal gjenta seg. Disse fasene gjentas over tid, og kalles voldshjulet. Den gjør det vanskelig for offeret å bryte ut."

https://no.wikipedia.org/wiki/Vold_i_nære_relasjoner

 

Du spør hvem som er mest dust av dere. Det må jeg si at jeg ikke vet, dere virker begge som dere oppfører dere VELDIG DÅRLIG mot hverandre.

Men denne tråden minner meg uansett om en annen, så her kommer lenke til den;

 

Interessant. Mulig jeg ikke helt forstår hva du mener, men jeg har her uthevet det du karakteriserer som vold. Jeg er ikke enig i at det TS gjør er vold. Men som du påpeker i det andre jeg uthevet ville jeg også faktisk definert det andre veien, med at HAN ved å fryse henne ut og ignorere henne driver med psykisk vold. Kunne faktisk vært på grensen til psykisk mishandling ved å leke med følelsene hennes slik. 

Nei, hun har ikke rett til å vite alt som foregår i hodet hans. Men han har heller ingen rett til å behandle henne dårlig uten å 1) forklare at det ikke handler om henne/deres relasjon og skjerpe seg så det ikke går ut over henne, eller 2) ta mot til seg og prate om situasjonen så de kan skvære opp i det. 

Man kan da for F ikke holde på sånn. 

Endret 21. november 2017 av Sheherasade