Dere som har overlevd utroskap

[Gjest Undrende!!]

Dere som har opplevd en utro partner og ikke forlatt h*n, hvordan kom dere dere videre?

I morges oppdaget jeg at den jeg har bodd sammen med i mange år har hatt et forhold til en annen siden i november.

De er forelsket. Jeg har snakket med den "andre" og h*n er hysterisk for at ektefellen skal få vite noe.Min partner sier h*n vil bli hos meg.

Begge partene har barn.

Jeg trenger hjelp til å sortere tanker.

[Gjest Madam Felle]

Vil bare gi deg en klem

[Gjest Anonymous]

Min eks samboer hadde en one night stand mens jeg var på reise i Asia i 2 mnd. Dette fortalte han meg først ett halvt år senere.

Jeg trodde det skulle fungere, men før det var gått to år etter, så ba jeg han flytte. Vi har også barn.

Fra den dagen han fortalte meg om det han hadde gjort, så har jeg vært iskald. Det var ikke mange følser igjen der. Og det gikk ikke å undertrykke for min del hvertfall.

Jeg trodde ikke jeg skulle reagere slik som jeg gjorde, man har jo gjerne gjort seg noen tanker om dette fra før. Men det spilte ingen rolle, han ødela all min tillitt og respekt i det øyeblikket han bestemte seg for og bli med henne hjem. Uannsett hvor meningsløst det var. Han var i stand til og gjøre det.

I dag har jeg fremdeles tillittsproblemer. Og det er forferdelig slitsomt. Det satte en støkker i meg som jeg helt skulle ha vært uten.

Håper du finner ut av det for din egen del.

[Gjest gjesten]

Min mann har vært utro med to forskjellig damer. Den ene en engangs og den andre en måndshistorie.

Jeg fikk vite det i ettertid, hos legen faktisk da jeg hadde fått sykdommer man ikke får når man er bare to.

Før jeg opplevde det selv trodde jeg at jeg ville kaste han ut på dagen hvis han gjorde noe slikt. Jeg trodde jeg var ganske sjalu og ikke ville tolelere utroskap. Men det ble ikke slik.

Da jeg fikk vite dette trodde jeg at jeg kom til å gå under, hadde vel ikke følt meg så dårlig noen gang. Vi hadde da to små barn. Min første tanke var ikke å kaste han ut eller sjalusi, men jeg hadde et stort behov for å vite hvorfor, fordi vi hadde et ganske bra sexliv så det var ikke sex mangel som drev han.

Jeg syntes den gangen han opptrådde feigt og hadde ikke mange gode tanker om han. Men jeg ble, håpet vel at denne oppklaringen skulle gjøre forholdet bedre for det hadde skrantet en stund før jeg fikk vite det.

Må også fortelle at min mann virkelig krøp og angret seg.

Etterhvert så ble forholdet bra igjen og vi har hatt mange gode år.

Så skrantet sexlivet på alvor, det var han som ikke hadde lyst. Etter noen år med dårlig sex var jeg utro,

og etter det forstår jeg at man kan virkelig falle dypt for en annen og gå over den grensen man aldri trodde man skulle over, og alikevel elske sin partner høyest i verden.

Etter min egen utroskap har forholdet til min mann blitt mye bedre fordi jeg nå vet at dette kan alle gjøre og man er ikke noe dårlig menneske for det.

Alle kan gjøre feil. Men ikke alle kan tilgi og glemme.

[Gjest Anonymous]

Det du beskriver tror jeg aldri jeg har opplevd.

Det vil si jeg har opplevd tilsvarende, men fikk vite det først mange måneder etter at forholdet opphørte. Det gjorde noe med meg, og jeg ble temmelig iskald. Samtidig følte jeg meg som et null og et niks, og alle de pene ordene hans (samtidig som forholdet med den andre pågikk...) ble plutselig helt meningsløse, eller - motbydelige?

Jeg forsøkte å ta tida til hjelp, det fungerte på et vis, men tilliten var brutt og ingenting var det samme som før, og en dag orket jeg ikke mer.

En ons hadde jeg tilgitt, tror jeg, men ikke noe slikt...

Det vil si, jeg bærer ikke noe nag lenger, og er ferdig med det. Man kan ikke ta det til seg personlig, men det er ganske ille når slikt kommer fram i lyset. Mange spørsmål man aldri får svar på osv.

[nyibyen]

Synes det er flott at du prøver å få orden på sakene. Det er ganske urealistisk å tro at en skal klare å ha et forhold uten utroskap nå til dags (dessverre) ettersom flørting er noe overraskende mange aksepterer og grenser blir skjøvet lengre og lengre ut.

Jeg ble selv sveket og forholdet sto ikke til å redde. Men dette var på grunn av at han ikke la seg flat og sa at han angret, og at han ville satse på OSS. Dette er jo ikke situasjonen mellom deg og din partner!

Jeg tror det skal gå an å overleve dette, når dere begge to er innstilt på det. Forelskelser går over med tiden når man kutter navlestrengen så den ikke får næring.

[Gjest Undrende!!]

Vi har snakket mye om dette med å bli forelsket i en annen, men at manhar et valg om hva man skal gjøre med forelskelsen. Disse to hadde også snakket om hva de ville gjøre om de ble oppdaget og begge var enige om at de ville være hos partnerene sine.

Kan de velge det? Er det ikke litt den som har blitt sveket sitt valg?

Jeg tenker at de har snakket over hodene på oss om at dette bare er en flyktig forelskelse, om vi blir oppdaget, så er det bare å gå tilbake til det gamle, faste, kjedelige.

Det føles ganske ille.

Jeg er tygd, spyttet ut og tråkket på.

Jeg takker til de som ville dele sine historier med meg. Jeg vil veldig gjere høre flere. Litt banalt føles det godt at jeg ikke er den eneste.

[Gjest Anonymous]

Jo, det er den som er blitt sveket sitt valg om forholdet skal fortsette (men noen ganger har selv ikke den som er sveket noe valg, man kan strekke seg langt, tro tida leger alle sår osv, men det er ikke alltid at det stemmer. Noe er ødelagt, og ting kan virke bra etter ett år eller to, men det ligger og gnager uansett, og man taper kraft og energi...).

At de ikke engang har tenkt på at de kanskje ikke har noe valg dersom de blir oppdaget, virker helt horribelt.

[Gjest gjest1]

Jeg har også opplevd utroskap, men vi fikk det bedre etterpå enn vi hadde det på forhånd. Men nå har nok jeg en ganske forsonende personlighet og tok det ikke så veldig personlig at han var utro. Det var hans problem, og ikke mitt. Jeg fikk jo høre etterpå at han unnskyldte seg med at jeg "lukket igjen" så han ikke fikk noe hjemme, hvilket var bare bullshit, så ergo tolket jeg det som at det faktisk ikke var meg det var noe galt med i det hele tatt. Det var ham.

Men som sagt; ting ble bedre etter denne episoden - som altså varte i noen måneder...

[Gjest Anonymous]

Jeg er mann - og oppdaget sommeren 2003 at min samboer, som jeg har barn med, hadde et forhold på si. Det handlet ikke om fysisk sex, men ellers alt: SMS-sex, telefon-sex og følelselser.

Sjokket var helt forferdelig. Mye verre enn om et tett familiemedlem hadde dødd. For her var det et svik så ille at jeg fikk et enormt sjokk, dyp sorg og en vanvittig sinne.

At vi klarte oss, og i dag har det kjempeflott - 1,5 år etter - skyldes en rekke ting:

- Hun la seg øyeblikkelig langflat, gråt om tilgivelse og sørget med meg i månedene som fulgte.

- Hun fortalte alt igjen og igjen om hva som hadde foregått.

Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, klarte jeg etter hvert å analysere hvorfor dette hadde skjedd og at jeg ikke var skyldfri.

Det tok 15 måneder - på dagen - å komme over den historien. Det var en periode med voldsomme opp- og nedtyrer, men jeg - og vi - holdt ut, fordi en dag ville det være tilbakelagt.

I dag har vi bedre enn noen gang.