Hva bør vi gjøre når vi kjenner på at vi ikke har følelser for hverandre?

[AnonymBruker]

Det gikk litt fort for seg, jeg ble gravid første måneden vi traff hverandre. Så satset vi på at alt ville ordne seg. Det er bare ingen følelser igjen. Vi har hatt graviditet og småbarnsperiode i stedet for forelskelse. Og er 23 og 25 år, vært sammen i to år.

Skal man jobbe for å holde sammen uansett pga barnet? Eller innse at vi kanskje aldri burde vært sammen - dette skjedde kun pga graviditeten.

Takker for tips og råd!

Anonymkode: 8aeaa...830

[Tippemor]

Noen vil sikkert si, jobbe for barnet....

 

joda..det er såklart best om barnet har en mor if far som bor sammen. Men... man lever 1 gang.. og jeg mener livet er for verdifult til å ikke være lykkelig. Og jeg er sikker på at ditt barn ville likt at mor og far skulle være lykkelig❤️Om det er sammen med bf,eller ikke sammen med bf...det er det kun du som vet. Barnet vil uansett få en fin oppvekst, og få oppmerksomhet. 

 

 

[AnonymBruker]

Dere er jo ikke over kneika uansett da. Det er mindretallet hos har et flott forhold når de har et barn som bare er ett år. 

Jeg hadde ingen følelser for annet enn barnet mitt i minst to år etter fødsel. Det var liksom ikke plass. 

Hold ut to år til. Ting blir lettere ved toårsalderen, og da får dere kanskje sjans til å finne litt tilbake til hverandre. Men det tar litt tid!

Anonymkode: 33b82...3e1

[Ulrikke]

Jeg synes ikke man skal holde sammen for en hver pris selv om det er barn inne i bildet.

Når det er sagt: Småbarnsfasen er ikke akkurat glamorøs.... Dersom dere har en ettåring er det litt unntakstilstand fortsatt...

Snakker dere om dette? Er dere på samme sted ang. følelsene? ØNSKER dere å finne tilbake til hverandre, eller er viljen egentlig borte? Det er jo også litt avgjørende...

Man skal prøve mye når man har barn sammen, mener jeg.... Men at mamma og pappa ikke har det bra fra barnet er ett år til det flytter ut, og SÅ skiller mamma og pappa lag - det er heller ikke bra.... Da er det bedre om dere går fra hverandre før dere er så drittlei at dere ikke får et ok forhold etterpå heller....

[AnonymBruker]

Vi innser vel at vi ikke hadde blitt sammen om det ikke var fordi jeg ble gravid. Vi er så ulike. En av oss har ambisjoner om videre utdanning og karriere, kun en ønsker å kjøre bil, vi er uenig om hvor vi skal bo, hva vi skal bruke fritid og penger på, hvordan investere i fremtiden, osv. Til daglig ser vi ikke en gang på TV sammen. Så.. vi kan vel ikke fortsette sammen bare pga barnet?

ts

Anonymkode: 8aeaa...830

[AnonymBruker]

Det spørs litt... Vi er i noenlunde samme situasjon. Jeg har ingen romantiske/seksuelle følelser for mannen min, og er usikker på om han har det for meg. Vi har vært sammen i 10 år og har to barn. Men det går helt greit! Vi er eldre enn dere, da, i starten av 40-åra, og det er kanskje en viktig forskjell. Jeg orker ikke å se meg om etter andre menn, og det å være alenemor frister absolutt ikke. Vi krangler sjelden, og har det helt OK i hverandres selskap, gode venner. Som bor sammen, med barn. Den lille familien vår har det egentlig veldig idyllisk i forhold til mange andre jeg kjenner som. Dersom jeg møter en mann som jeg får heftige følelser for, vil jeg nok slite. Men jeg har aldri vært spesielt romantisk anlagt, verken før eller etter mannen min. Hadde jeg hatt store behov for nærhet (fysisk el psykisk) til et annen menneske, ville dette kanskje ikke gått. Men vi trives altså sammen tross alt!

Det er ingen skam eller tragedie å gi opp forholdet dersom det ikke fungerer, mange har banet den veien før dere. Men jeg ville i så fall ventet til jeg ikke orket mer i forholdet. Forhold fungerer på mange måter.  Ulike interesser er ikke grunn til å gå fra hverandre, i alle fall. Og som noen over her sier, så er småbarnsfasen ikke en højdare for noen, man har som regel nok med fokus på barnet.

Anonymkode: d6008...89c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs litt... Vi er i noenlunde samme situasjon. Jeg har ingen romantiske/seksuelle følelser for mannen min, og er usikker på om han har det for meg. Vi har vært sammen i 10 år og har to barn. Men det går helt greit! Vi er eldre enn dere, da, i starten av 40-åra, og det er kanskje en viktig forskjell. Jeg orker ikke å se meg om etter andre menn, og det å være alenemor frister absolutt ikke. Vi krangler sjelden, og har det helt OK i hverandres selskap, gode venner. Som bor sammen, med barn. Den lille familien vår har det egentlig veldig idyllisk i forhold til mange andre jeg kjenner som. Dersom jeg møter en mann som jeg får heftige følelser for, vil jeg nok slite. Men jeg har aldri vært spesielt romantisk anlagt, verken før eller etter mannen min. Hadde jeg hatt store behov for nærhet (fysisk el psykisk) til et annen menneske, ville dette kanskje ikke gått. Men vi trives altså sammen tross alt!

Det er ingen skam eller tragedie å gi opp forholdet dersom det ikke fungerer, mange har banet den veien før dere. Men jeg ville i så fall ventet til jeg ikke orket mer i forholdet. Forhold fungerer på mange måter.  Ulike interesser er ikke grunn til å gå fra hverandre, i alle fall. Og som noen over her sier, så er småbarnsfasen ikke en højdare for noen, man har som regel nok med fokus på barnet.

Anonymkode: d6008...89c

Dette var veldig deilig å lese! Jeg er i akkurat samme situasjon. Har overhode ingen romantiske eller seksuelle følelser for mannen min, og tviler på at han har det for meg heller. Men vi bryr oss jo om hverandre som venner og fungerer godt sammen i hverdagen. 

Vi ble sammen veldig unge og har to barn, hus, bil og «hele pakken». Jeg har lurt på om jeg snyter både ham og meg selv for sjangsen til å oppleve ekte kjærlighet, men tanken på brudd og alt det med følger praktisk og økonomisk virker for stress. Og tanken på å skulle ut og date og jakte på en ny mann...slitsomt! Men tror nok ikke jeg ville savnet ham..

Vi er egentlig rimelig lykkelige i vår lille familie, barna har det veldig godt, og hverdagen går rundt. Så jeg tror jo at vi har det bedre enn mange andre likevel. 

 

Anonymkode: d79f6...239

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs litt... Vi er i noenlunde samme situasjon. Jeg har ingen romantiske/seksuelle følelser for mannen min, og er usikker på om han har det for meg. Vi har vært sammen i 10 år og har to barn. Men det går helt greit! Vi er eldre enn dere, da, i starten av 40-åra, og det er kanskje en viktig forskjell. Jeg orker ikke å se meg om etter andre menn, og det å være alenemor frister absolutt ikke. Vi krangler sjelden, og har det helt OK i hverandres selskap, gode venner. Som bor sammen, med barn. Den lille familien vår har det egentlig veldig idyllisk i forhold til mange andre jeg kjenner som. Dersom jeg møter en mann som jeg får heftige følelser for, vil jeg nok slite. Men jeg har aldri vært spesielt romantisk anlagt, verken før eller etter mannen min. Hadde jeg hatt store behov for nærhet (fysisk el psykisk) til et annen menneske, ville dette kanskje ikke gått. Men vi trives altså sammen tross alt!

Det er ingen skam eller tragedie å gi opp forholdet dersom det ikke fungerer, mange har banet den veien før dere. Men jeg ville i så fall ventet til jeg ikke orket mer i forholdet. Forhold fungerer på mange måter.  Ulike interesser er ikke grunn til å gå fra hverandre, i alle fall. Og som noen over her sier, så er småbarnsfasen ikke en højdare for noen, man har som regel nok med fokus på barnet.

Anonymkode: d6008...89c

Jeg er alenemor og singel, og vil mye heller være det enn i et helt feil forhold. Klarer meg helt fint alene.

Felles interesser er MYE viktigere enn romantikk. Romantikken forsvinner eller i beste fall varierer. Eksperter sier det er to ting som er avgjørende i et forhold; bruk av ressursene penger og fritid. De fleste av oss må jobbe og liker forhåpentligvis jobben, men det er jo på fritida man kan leve mer av det livet man drømmer om.

Hvis den ene  bare vil pusse opp hus med pengene og se tv-serier på fritida, mens den andre vil bruke pengene på å dra til Asia/Afrika og vil bruke fritida i skog og mark, blir det jo en dragkamp. Den som "taper" vil jo føle at livet kastes bort på ting man ikke vil, evt sitter man i et kompromiss der ingen er fornøyd. Og deri ligger mye bitterhet...

Det er godt å være en kjernefamilie, men ikke for enhver pris.

Anonymkode: bf379...374

[Minlillelykke]

Jeg tenker at barnet har det bra om dere har det bra. Hvis dere ikke har det bra sammen er jo ikke det en god følelse for barnet heller. Særlig ikke hvos det blir krangling og diskusjoner. 

[Ulrikke]

Barnet er så lite at det ikke vil huske at dere har bodd sammen. Dersom dere er enige om dette, og begge tenker at det ikke er en fase pga småbarnstiden, men at dere ikke ville vært sammen om du ikke hadde blitt gravid, så synes jeg dere skal ta hele diskusjonen om å skille lag, hvordan legge opp samvær, hvor skal dere bo osv. Dersom begge får si sin mening om dette, og det går an å snakke konstruktivt om dette, kanskje det blir en lettelse? Kanskje ender det med at dere gjennomfører, kanskje ser dere hverandre i litt nytt lys, men uansett kan det være godt å få snakket om det og få det fram i dagen dersom dere begge er enige om følelser og ingen blir såret osv. Dere vil jo helt tydelig det beste for barnet, siden det er på grunn av barnet dere fortsatt bor sammen.... Det er det beste utgangspunktet også for et brudd, og dersom dere ikke er følelsesmessig engasjert i hverandre ved brudd vil det være mulig å gjøre det ganske smertefritt om det er det dere velger...

[AnonymBruker]

Det er interessant å lese hvor ulike svarene i denne tråden har vært fra tilsvarende tråder under Samliv og relasjoner. 

TS: hva med å prøve terapi? Det kan åpne øynene for sider hos partner som man ikke visste om. Jeg og mannen er på samme sted som dere, men i tidlig 40 årene. Jeg skulle ønske vi hadde gått i terapi for 10 år siden, når barna var små. Vi krangler ikke, men har glidd fra hverandre og følelsene fra min side er helt borte. Men jeg kjenner et håp ift at de kan komme tilbake etter at vi begynte å ta tak i forholdet sammen med en terapeut. Og hvis følelsene ikke kommer tilbake, og vi går fra hverandre (man er fortsatt ung når man er 40 selv om andre i tråden her tenker at venneforhold er Ok, så gjelder det ikke for alle), så vil vi fungere mye bedre sammen som foreldre enn vi ville ha gjort uten terapi. Så jeg tenker at det er verdifullt uansett. 

Anonymkode: 57ab7...9ab

[AnonymBruker]

Fra en alenemor: det er ikke verdt å være i et dårlig forhold bare for barnets skyld. Barnet har det mye bedre med en mor og far som er fornøyde. Gå fra hverandre mens dere fortsatt kan samarbeide godt. Dere er unge, finn dere noen dere elsker. 

Anonymkode: e6a85...006

[AnonymBruker]

På 18.11.2017 den 14.17, AnonymBruker skrev:

Det gikk litt fort for seg, jeg ble gravid første måneden vi traff hverandre. Så satset vi på at alt ville ordne seg. Det er bare ingen følelser igjen. Vi har hatt graviditet og småbarnsperiode i stedet for forelskelse. Og er 23 og 25 år, vært sammen i to år.

Skal man jobbe for å holde sammen uansett pga barnet? Eller innse at vi kanskje aldri burde vært sammen - dette skjedde kun pga graviditeten.

Takker for tips og råd!

Anonymkode: 8aeaa...830

Oi...😳

Dere bør jo få dere separate liv, utdanning og jobb...

Anonymkode: dccf5...0ab

[AnonymBruker]

Dere har bare holdt sammen pga en altfor tidlig graviditet. Syns ikke det er noe poeng å fortsette forholdet når dere ikke har noen følelser for hverandre. Barnet vil ha en mye bedre oppvekst med å se mor og far med hver sine kjærester de er glad i , enn mor og far som går å er kalde mot hverandre hjemme og ikke viser kjærlighet til hverandre. Ikke minst fortjener jo også dere å ha det godt i livet og ikke føle at dere er sammen bare fordi dere må av plikt. 

Anonymkode: dc5f2...452