Mitt barn gjør meg litt lei meg

[AnonymBruker]

Mitt barn er 23 år, bor hjemme ennå. Godt likt av folk rundt seg og kan snakke med hvem som helst. Hsr selv dårlig selvtillit, så hjemme er det nesten som er mur av mutt atmosfære.

Verdens snilleste og god som gull, men kommer seg ikke videre i livet. Har begynt på skole flere ganger, men droppet ut. Mangler kun 2 år som lærling, men vil ikke bli utdannet til dette yrket likevel. Får deg jobb veldig enkelt, jobber som bsre det en periode for så å bli lei av hele jobben. Ender med sykmelding og finner seg ny jobb igjen. Samme runddans hver gang. Klarer ikke å finne fotfeste noe sted virker det som.

Har tatt noen kurs som må betales for, selv om de kursene også droppes ut av. Mange baller i luften. Ene dagen kan interessen være feks å bli forfatter, uka etter så er det noe helt annet. Jeg har oppmuntret hele tiden og sagt at gå for det du ønsker. Nå orker jeg ikke håpe lenger når jeg hører nye prosjekt. 

Hen sparer litt på bsu, men er langt fra å ha en egenkapital. Har heller ikke økonomi til å kunne leie noe her vi bor.

Nå har jeg sagt at tiden er inne til å bestemme seg snart for hvilken retning av utdannelse som skal tas, men nei.

Neste år har jeg tenkt å flytte til noe mindre enn jeg eier idag og har sagt fra om det for lenge siden. Har også sagt st da flytter jeg for å bo for meg selv, noe som ble godt mottatt.

Jeg er bare så fortvilet over at en så ressurssterk person ikke kommer seg videre i livet og vet ikke hva mer jeg kan få gjort. Har noen andre foreldre noen tips til meg, evt om du har vært sånn selv, men kommet deg videre?

Anonymkode: 9fb23...fab

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Mitt barn er 23 år, bor hjemme ennå. Godt likt av folk rundt seg og kan snakke med hvem som helst. Hsr selv dårlig selvtillit, så hjemme er det nesten som er mur av mutt atmosfære.

Verdens snilleste og god som gull, men kommer seg ikke videre i livet. Har begynt på skole flere ganger, men droppet ut. Mangler kun 2 år som lærling, men vil ikke bli utdannet til dette yrket likevel. Får deg jobb veldig enkelt, jobber som bsre det en periode for så å bli lei av hele jobben. Ender med sykmelding og finner seg ny jobb igjen. Samme runddans hver gang. Klarer ikke å finne fotfeste noe sted virker det som.

Har tatt noen kurs som må betales for, selv om de kursene også droppes ut av. Mange baller i luften. Ene dagen kan interessen være feks å bli forfatter, uka etter så er det noe helt annet. Jeg har oppmuntret hele tiden og sagt at gå for det du ønsker. Nå orker jeg ikke håpe lenger når jeg hører nye prosjekt. 

Hen sparer litt på bsu, men er langt fra å ha en egenkapital. Har heller ikke økonomi til å kunne leie noe her vi bor.

Nå har jeg sagt at tiden er inne til å bestemme seg snart for hvilken retning av utdannelse som skal tas, men nei.

Neste år har jeg tenkt å flytte til noe mindre enn jeg eier idag og har sagt fra om det for lenge siden. Har også sagt st da flytter jeg for å bo for meg selv, noe som ble godt mottatt.

Jeg er bare så fortvilet over at en så ressurssterk person ikke kommer seg videre i livet og vet ikke hva mer jeg kan få gjort. Har noen andre foreldre noen tips til meg, evt om du har vært sånn selv, men kommet deg videre?

Anonymkode: 9fb23...fab

For det første burde vedkommende vært ute av huset for flere år siden. Hvorfor bor ditt voksne barn hjemme?

Anonymkode: 12716...706

[AnonymBruker]

Sliter hun med noe? Eller har hun blitt så bortskjemt at det egentlig ikke har vært vits for henne å finne seg noe? Betaler hun for seg hos deg, eller gjør plikter i huset på lik linje som deg? 

Jeg skjønner at det er leit, og det er nok leit for henne også. Om det ikke er noe spesielt hun ønsker å drive med, får hun nesten bare ta noe. At hun ikke har råd til et eget sted å bo er jo nettopp fordi hun ikke jobber, så da må hun finne seg en jobb så fort som mulig, og så finne seg et eget sted å bo. Ikke la henne flytte hjem igjen. Da må hun holde på jobben sin eller begynne på skole til høsten. Det kan og være kjempe viktig og fint for henne å komme seg ut og bli selvstendig, da kan følelsen av å ville noe komme tilbake. 

Anonymkode: 16a4d...6db

[Raven.Writingdesk]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første burde vedkommende vært ute av huset for flere år siden. Hvorfor bor ditt voksne barn hjemme?

Anonymkode: 12716...706

Jeg bodde tidvis hjemme i perioder også etter jeg bikka 20 (flyttet hjemmefra i første omgang som 17-åring..) - så det i segselv er ikke så uvanlig. Spesielt i andre kulturer er heller normen at en stor familie bor sammen lenge. 

Det jeg reagerer på er at «barnet» har fått dekket skolegang som ikke har blitt fullført. Det ville vært fullstendig uakseptabelt for min del. 

«Barnet» bør også enten jobbe eller studere. Om TS gir barnet lommepenger får hun/han slutte med det, og la barnet forstå konsekvensene av å ikke bidra på noe som helst måte. Om barnet jobber noen år i en enkel jobb vil det kunne motivere til å ta utdannelse for å bedre arbeidsutsiktene. Nå er nok «barnet» mer opptatt av venner, hobby, kjærester, nettopp fordi «mamma/pappa betaler». Det er en massiv bjørnetjeneste og vil kunne skade barnet i det lange løp.

 

og TS; jeg var litt sånn selv, jeg var ikke helt sikker på «hva jeg ville bli når jeg ble stor», men jeg fikk ikke bo hjemme uten å gjøre noe, og ikke fikk jeg penger til utdannelse/kurs, om jeg ikke besto og fullførte. 

Jeg fikk beskjed om at det var bedre å i det minste fullføre, selv om jeg ikke ville bli eller benytte meg av kurset/utdannelsen, pga at en CV bør ikke ha masse hull. 

Så mitt tips er å sette ned foten nå, ikke la barnet få penger, da må hen finansiere segselv, eller du kan hjelpe om barnet forplikter seg til en utdannelse. 

Endret 18. november 2017 av veggteppe

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første burde vedkommende vært ute av huset for flere år siden. Hvorfor bor ditt voksne barn hjemme?

Anonymkode: 12716...706

Det svaret hjalp nok.

Anonymkode: e71a5...754

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det svaret hjalp nok.

Anonymkode: e71a5...754

Tja, TS har sydd puter under armene på barnet sitt i altfor mange år. På tideå kutte navlestrengen.

16 minutter siden, veggteppe said:

Jeg bodde tidvis hjemme i perioder også etter jeg bikka 20 (flyttet hjemmefra i første omgang som 17-åring..) - så det i segselv er ikke så uvanlig.

Det er svært uvanlig å bo hjemme frem til man er 23 år om man ikke har en diagnose som tilsier at man trenger det.

Anonymkode: 12716...706

[AnonymBruker]

Om du skal selge.. hvorfor sier du ikke at om hun gjør seg ferdig med utdannelsen og skaffe seg jobb, så vil du hjelpe med 300.000 til egenkapital. Da kan hun flytte inn på kollektiv når hun går på skolen, så får hun ikke noe penger før hun er ferdig.. dette må vel være motivator nok.

Anonymkode: 37b6b...97a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

hvorfor sier du ikke at om hun gjør seg ferdig med utdannelsen og skaffe seg jobb, så vil du hjelpe med 300.000 til egenkapital

WTF

Hvilken verden lever du i?

Anonymkode: 12716...706

[Raven.Writingdesk]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, TS har sydd puter under armene på barnet sitt i altfor mange år. På tideå kutte navlestrengen.

Det er svært uvanlig å bo hjemme frem til man er 23 år om man ikke har en diagnose som tilsier at man trenger det.

Anonymkode: 12716...706

Tja. I dag er der visstnok ikke så enkelt å skaffe seg en jobb i store deler av Norges land, så jeg vet ikke? Men jeg kan si meg enig i at det å være 23 og aldri ha bodd alene i perioder eller bodd hjemmefra er nok litt spesielt. Også avhengig av hva slags hus foreldrene har da; idag er det kanskje ikke så unormalt med små hybler knyttet til en enebolig eller leilighet. Bor en 23-åring i egen hybel knyttet til mor og fars bolig er jo ikke det så unormalt ? Men dette ble vel kanskje en digresjon. 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, veggteppe skrev:

Jeg bodde tidvis hjemme i perioder også etter jeg bikka 20 (flyttet hjemmefra i første omgang som 17-åring..) - så det i segselv er ikke så uvanlig. Spesielt i andre kulturer er heller normen at en stor familie bor sammen lenge. 

Det jeg reagerer på er at «barnet» har fått dekket skolegang som ikke har blitt fullført. Det ville vært fullstendig uakseptabelt for min del. 

«Barnet» bør også enten jobbe eller studere. Om TS gir barnet lommepenger får hun/han slutte med det, og la barnet forstå konsekvensene av å ikke bidra på noe som helst måte. Om barnet jobber noen år i en enkel jobb vil det kunne motivere til å ta utdannelse for å bedre arbeidsutsiktene. Nå er nok «barnet» mer opptatt av venner, hobby, kjærester, nettopp fordi «mamma/pappa betaler». Det er en massiv bjørnetjeneste og vil kunne skade barnet i det lange løp.

 

og TS; jeg var litt sånn selv, jeg var ikke helt sikker på «hva jeg ville bli når jeg ble stor», men jeg fikk ikke bo hjemme uten å gjøre noe, og ikke fikk jeg penger til utdannelse/kurs, om jeg ikke besto og fullførte. 

Jeg fikk beskjed om at det var bedre å i det minste fullføre, selv om jeg ikke ville bli eller benytte meg av kurset/utdannelsen, pga at en CV bør ikke ha masse hull. 

Så mitt tips er å sette ned foten nå, ikke la barnet få penger, da må hen finansiere segselv, eller du kan hjelpe om barnet forplikter seg til en utdannelse. 

Barnet får ikke lommepenger og er flink til å gjøre ting hjemme uten at jeg må be om det. Det er heller ikke jeg som betaler for kurs/skoler som påbegynnes.

Fritiden brukes ofte hjemme eller sammen med kjæresten. Barnet er veldig stille og rolig, fornuftig på mange måter. Problemet er at det er vanskelig å stake ut kursen i livet.

Barnet hsr slitt en del psykisk, sosial angst, dårlig selvbilde. Den sosiale angsten hsr bedret seg mye. Alle ser stort potensiale i hva personen kan utføre av studier/jobb. På skolen var det stort sett 5 og 6 i karakterer. Tar ting veldig lett, men mister piffen veldig fort.

Aldri mottat penger fra nav, har alltid hatt jobb så lenge det ikke har vært skole på gang. At jeg hsr skjemt bort er nok sant, men samtidig lar jeg h*n selv ta ansvar for sitt liv. 

Å søke og få den jobben som ønskes er ikke noe problem. Skriver og snakker på en svært voksen måte. Hadde kunnet jobbe med akkurat hva som ønskes, men så er det alle disse ballene i luften da.

Jeg klarer ikke oppmuntre lenger, men jeg snakker ikke nedsettende heller. Jeg er så lei av å få god følelse av at endelig er kursen staket ut, for så å droppe ut igjen.

 

Anonymkode: 9fb23...fab

[AnonymBruker]

Ikke alle MÅ ha staket ut kursen i en alder av 23. Jeg synes det er bra at barnet ditt prøver ut forskjellige ting, selv om de ikke blir fullført. Det kan sikkert være frustrerende for deg, men tenk på at han/hun faktisk gjør noe. Barnet har jobbet når det ikke har vært skole, er snill og rolig, og hjelper til hjemme. Jeg synes h*n skal få finne ut av ting selv, uten mas fra andre på en stund. 

Anonymkode: 23634...2a6

[AnonymBruker]

"Barnet" er 23 år gammelt - altså voksen og har vært myndig i fem år. Kanskje ikke noe svar på din hovedproblemstilling, men jeg synes du skal slutte å tenke på ham/henne som et barn. Og så synes jeg du skal forvente selvstendighet, at vedkommende må bo for seg selv og enten jobbe (tjene penger) eller studere (ta opp studielån). Jeg mener, hvem som helst kan jo få bestemmelsesvegring av at det ikke blir satt noen krav og at man bare kan bo gratis hjemme på ubestemt tid. Det er også noe en kan få dårlig selvtillitt av, det å ikke bli stilt krav til! Litt som å si "du klarer deg ikke selv, stakkars lille venn". 

Jeg vet i hvertfall for min egen del at jeg nok hadde mistet mye selvtillitt og pågangsmot hvis jeg bodde hjemme hos mamma med alt betalt når jeg var 23. Jeg hadde følt meg uselvstendig, og dermed blitt uselvstendig. Skjønner godt at man som mor gjerne vil stille opp for barnet sitt, men det kan hende det er lurt at vedkommende hvordan det er å leve uten sikkerhetsnett. Og det å bare ta ut sykemelding når man er lei en jobb, det er jo ikke normalt?? 

Anonymkode: 582a2...f53

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er på tide at du får ungen ut av huset.

Ikke på en brutal eller kjip måte, men forklar at du opplever at hun trenger å begynne å klare seg helt på egenhånd. Det kan nok være sparket bak hun trenger, enten for å oppsøke hjelp for å undersøke om det ligger en diagnose bak her - eller for å innse at livet faktisk er dritslitsomt i perioder. 

Jeg måtte klare meg selv fra jeg var 18 år selv midt på VGS, og jeg var kronisk syk og hadde mye psykiske plager etter vanskelig oppvekst. Det tvang meg jo til å gjennomføre valg som handlet om å klare seg i hverdagen, selv om ikke valgene alltid var helt gjennomførbare en gang.

Jeg måtte betale relativt dyrt for det - men det endte greit etterhvert. Jeg ser ikke helt at hun får det noe bedre av å bo hjemme, snarere tvert imot kanskje. 

Anonymkode: a707e...08b

[AnonymBruker]

Jeg vet man skal være forsiktig med å slenge om seg med diagnoser. Men jeg tenker ADHD. Problemer med å finne ut hva barnet vil, og problemet med å holde på jobber særlig lenge får meg spesielt til å tenke på det. Hvis en med ADHD virkelig finner en ting det faller for så er det virkelig en resurs, mens "alt annet"  er uinteressant. 

Bare en tanke at det er ikke sikkert det er lat og sydd puter til som de fleste andre svarer. 

Anonymkode: bf41b...2b3

[AnonymBruker]

Synes det er rart at alle råder TS få «barnet» ut av huset. Er jo ingen som kaster ungdommen ut når hun allerede er i en vanskelig situasjon? Jeg er sikker på at barnet selv ikke synes det er morsomt fortsatt bo hjemme i en alder av 23. Hun trenger nok oppmuntring og støtte fra mor for å få til livet sitt. Prøv å hjelpe, fortrolige samtaler, finne ut hvor problemene ligger og hva som er fremtidsplanene.

Anonymkode: 346df...8cf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er rart at alle råder TS få «barnet» ut av huset. Er jo ingen som kaster ungdommen ut når hun allerede er i en vanskelig situasjon? Jeg er sikker på at barnet selv ikke synes det er morsomt fortsatt bo hjemme i en alder av 23. Hun trenger nok oppmuntring og støtte fra mor for å få til livet sitt. Prøv å hjelpe, fortrolige samtaler, finne ut hvor problemene ligger og hva som er fremtidsplanene.

Anonymkode: 346df...8cf

TS sier jo at hun har holdt på med det i flere år nå, uten at det kommer noe sted. Og neste år skal hun flytte til et mindre sted og ønsker å bo alene, så datra må ut uansett. Noen ganger må man bare bli presset ut i det for å komme i gang.

Anonymkode: 16a4d...6db

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er rart at alle råder TS få «barnet» ut av huset. Er jo ingen som kaster ungdommen ut når hun allerede er i en vanskelig situasjon? Jeg er sikker på at barnet selv ikke synes det er morsomt fortsatt bo hjemme i en alder av 23. Hun trenger nok oppmuntring og støtte fra mor for å få til livet sitt. Prøv å hjelpe, fortrolige samtaler, finne ut hvor problemene ligger og hva som er fremtidsplanene.

Anonymkode: 346df...8cf

Enig med deg. Er selv mor til en voksen sønn og fikk "råd" her inne om å kaste ham ut. Går ikke an det vet du. 

Anonymkode: 10e2a...2c4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tja, TS har sydd puter under armene på barnet sitt i altfor mange år. På tideå kutte navlestrengen.

Det er svært uvanlig å bo hjemme frem til man er 23 år om man ikke har en diagnose som tilsier at man trenger det.

Anonymkode: 12716...706

Det er svært vanlig å bo hjemme dersom studiestedet ligger passende til i forhold til boligen da man slipper å nedsyltes i gjeld bare for å skulle bo for seg selv.

Anonymkode: 2dca3...8cb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Om du skal selge.. hvorfor sier du ikke at om hun gjør seg ferdig med utdannelsen og skaffe seg jobb, så vil du hjelpe med 300.000 til egenkapital. Da kan hun flytte inn på kollektiv når hun går på skolen, så får hun ikke noe penger før hun er ferdig.. dette må vel være motivator nok.

Anonymkode: 37b6b...97a

Trur du jeg vasser i penger eller? Jeg har dessuten flere barn og har ingen mulighet til å gi likt, noe jeg higer etter å gjøre.

Anonymkode: 9fb23...fab

[AnonymBruker]

Lett uttale seg anonymt i nettforum om å kaste barna på dør straks de er «voksne». Virkeligheten er en helt annen. Man er avhengig av en utdannelse og iallefall fast inntekt for å bo for seg selv. Man må hjelpe barna i dagens samfunn.

Anonymkode: 346df...8cf