Sliter med stesønn

[AnonymBruker]

Mannen har en sønn som er her annehver helg og i ferier. Jeg har to barn og sammen har vi en.

Vi fungerer veldig godt som familie, helt til samværshelgene kommer. Da forandrer humøret mitt seg totalt. Jeg blir stresset, nervøs og sur og ingenting føles koselig.

Gutten i seg selv er en kjempefin gutt og det er ingen problemer med han. Vi hadde en gang et kjempefint forhold, hvor jeg var oppriktig glad i han. Vi kunne snakke om det meste, finne på ting alene, leke og ha det gøy.

Problemet er hans mor, som fra første dag jeg traff mannen, har gjort det hun kan for å ødelegge og hun har hele veien vært åpen om at hun ønsker å ødelegge.

De gikk fra hverandre 1 år før jeg traff han, det var hun som gikk og jeg kjente han ikke da, så jeg var ikke grunnen til bruddet.

Hun har lagt opp til konflikter med mannen for den minste ting, konflikter som har eskalert helt ut av proposjoner om han ikke er enig.

Hun har skrevet hundre om ikke tusenvis av meldinger til meg både på facebook og sms, og når jeg har blokkert har hun skrevet fra andre nummer eller falske profiler. Det har vært mye om hvor stygg og mislykket jeg er, kritikk for alt, grove trusler, løgner om at mannen er utro, mye stygge løgner og rykter om meg, grove løgner om meg til mine venner, familie, arbeidsplass osv.

Hun har fulgt etter meg, stått utenfor soveromsvinduet vårt på kvelds og nattestid og lytta. Vi hadde alltid vinduet åpent, så hun har fått med seg private ting vi har snakket om og om vi har hatt sex feks. Så har hun sendt meldinger om dette. Vi lurte etterhvert på hvordan hun visste så mye og satte opp kamera, gikk ikke mange dagene før vi hadde henbe på film.

Det har vært falske anmeldelser til politiet, hvor vi har fått politiet på døra for ransaking mens barna har vært hjemme, mangfoldige falske bekymringsmeldinger til barnevernet osv.

Vi leverte inn alt av meldinger, bilder og alt som var sendt, sammen med bilder fra viltkamera utenfor til politi og barnevern og hadde et nært samarbeid med de. Alt av bekymringsmeldinger ble henlagt som grov sjikane (etter grundig undersøkelse som vi selv ønska) og alt av politianmeldelser ble henlagt. Hun fikk et års besøks/kontaktforbud mot oss.

Det har vært ganger der hun har holdt sønnen borte fra samvær på perioder over flere mnd og det er tydelig at hun har klart å manipulere gutten til å tro at jeg er verdens mest grusomme og farlige monster. 

Barnevernet gikk inn og satte ned foten og ga henne klar beskjed om at hvis ikke hun kutta ut å prøve og ødelegge oss samt trenere samvær, ville hun miste omsorgen for gutten til faren. Hun har tatt seg sammen (sikkert pga besøksforbud og krav fra barnevernet) og samvær har gått som vanlig i over ett år nå. Vi har ingen kontakt med henne, da all kontakt er via barnevernet. 

Men etter samvær starta opp, har det en gang fine forholdet til meg og stesønn forsvunnet. Han er veldig kjølig mot meg, ønsker ingen kontakt og snakker ikke til meg. Spør jeg han om noe får jeg om jeg er heldig et enstavelses ord tilbake.

Jeg har virkelig prøvd, gitt han tid, pratet med han og sagt jeg savner slik det var før, prøvd å være positiv, finne på ting osv.

Men jeg klarer ikke mer, det er som at jeg er som luft for han. Itillegg er jeg så redd for å gjøre noe galt eller feil,  som skal komme videre til mor, som igjen bruker det mot meg og kritiserer.  Føler alt må være perfekt når han er her, maten må være ting han liker og perfekt laga, rent og ryddig, gjøre gøye ting, ikke kjefte og klage osv fordi jeg er så redd for hva hun vil si om han skulle klage på noe.

Selvtilliten min har fått seg en skikkelig knekk etter de årene dette har pågått, jeg har fått utmattelsessyndrom og depresjon og har mista meg selv. Jeg er ikke den heg var.

Men INGENTING av dette er guttens feil, han er et offer for morens manipulasjon.

Det er bare så vondt å være så stressa og redd når han er her, føle meg som luft og at jeg blir sett på som grusom. Jeg hater helgene så mye at jeg har begynt å få angstsymptomer når det nærmer seg.

Og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å få det som før. 

Unnskyld langt innlegg

 

Anonymkode: 9abd7...22a

[AnonymBruker]

Hei Ts! Jeg er også stemor til ett fantastisk barn. Moren til barna har prøvd masse for å ødelegge forholdet mellom meg og barnet, og ikke minst meg og faren. Hun har prøvd å overtale meg om at han har vørt utro mot meg (med henne), hun har prøvd å kaste meg ut av mitt eget hjem, diverse bursdager osv. men heldigvis ikke så ille som du har hatt det..

Det har derimot, ikke skadet forholdet til meg og stebarnet heldigvis. Var en laaang periode han var veldig ukomfortabel med meg og far om hu var i nærheten, men med en gang han var alene med oss var alt bare bra. Nå har endelig mor akseptert at jeg har kommet for å bli og virker som om hu bare er positiv om meg til barnet, og inkluder er meg i alt hu kan. Etter at hun skjerpet seg så er ikke barnet ukomfortabel med å være med oss alle lenger, og det er supert.

Det eneste rådet jeg har er kanskje ta ting med ro, vise barnet tillit og omsort, så kommer han nok litt etter litt til å knytte seg til deg igjen. Han er nok bare redd for å såre mammaen sin, men barn har uendelig med kjærlighet og har lett for å elske, så gi det tid

Anonymkode: d39ac...a72

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei Ts! Jeg er også stemor til ett fantastisk barn. Moren til barna har prøvd masse for å ødelegge forholdet mellom meg og barnet, og ikke minst meg og faren. Hun har prøvd å overtale meg om at han har vørt utro mot meg (med henne), hun har prøvd å kaste meg ut av mitt eget hjem, diverse bursdager osv. men heldigvis ikke så ille som du har hatt det..

Det har derimot, ikke skadet forholdet til meg og stebarnet heldigvis. Var en laaang periode han var veldig ukomfortabel med meg og far om hu var i nærheten, men med en gang han var alene med oss var alt bare bra. Nå har endelig mor akseptert at jeg har kommet for å bli og virker som om hu bare er positiv om meg til barnet, og inkluder er meg i alt hu kan. Etter at hun skjerpet seg så er ikke barnet ukomfortabel med å være med oss alle lenger, og det er supert.

Det eneste rådet jeg har er kanskje ta ting med ro, vise barnet tillit og omsort, så kommer han nok litt etter litt til å knytte seg til deg igjen. Han er nok bare redd for å såre mammaen sin, men barn har uendelig med kjærlighet og har lett for å elske, så gi det tid

Anonymkode: d39ac...a72

Takk for svar og godt å høre at det endte så bra med dere ❤🙂

Mye av problemet her ligger jo hos meg, at kroppen ufrivillig stresser seg opp når det er samværshelg. Alt det som har skjedd har nok skadet psyken min så mye at jeg ikke lenger klarer være meg selv.

Og det er så utmattende. Jeg er så nervøs og redd at jeg blir stresset og sur på alt og alle, tar lett til tårene osv ( ikke foran barna ) og hele stemningen blir dårlig. Men jeg klarer ikke endre det, han er liksom eneste linken mellom oss og henne og jeg går bare å venter på at helvete skal bryte løs igjen.

Itillegg er det vondt å se hvor preget gutten er blitt og at han på en måte er redd for meg.

Føler det så uholdbart, men går jeg, så har hun jo fått det hun ville. Å ødelagt familien. Vet bare ikke lenger hva som er best

Anonymkode: 9abd7...22a