Mine kjære barn..

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg for at mamma har blitt så syk og sliten. 

For snart ett år siden holdt ikke mamma ut mer. Jeg var alvorlig psykisk syk, blant annet fordi pappa ikke hadde vært snill med mamma. 3 desember 2016 ble jeg lagt inn på psykiatrisk akuttpost. Der gikk jeg gjennom mye behandling, men den psykiske ustabiliteten kom fram hver gang jeg skulle prøve å være hjemme. Etter et halvt år ble jeg skrevet ut. De neste månedene bar preg av depresjon, angst, selvskading og rusmisbruk. Mange innleggelser på akuttmottak og hjertrovervåkning pga alkoholintox og overdoser. Mange mange møter med politiet. Noen anmeldelser også. Nærpsykotisk var jeg også en gang sent i august etter mange uker med hardt og skadelig rusmisbruk. Den dagen gjorde jeg noe forferdelig. Jeg hadde tunnellsyn og en helt syk uvirkelighetsfølelse. En tanke fikk et opp i hodet mitt og det var som om jeg ble styrt. Som om jeg ikke kunne la vær å utføre handlingen. Så jeg gjorde det. Det var jo dere det gikk ut over. Selv om denne reaksjonen kom på grunn av noe faren deres hadde gjort mot meg. 

Jeg ligger her på rommet mitt. Nok en gang innlagt på psykiatrisk akuttpost. Jeg har vært beltelagt to ganger, jeg har forsøkt å gripe etter en saks  for å skade meh selv på legevakten i ruset tilstand. Med fire politibetjenter i samme rom. Da ble jeg lagt i bakken og fikk på håndjern. Det var ikke første gangen jeg hadde håndjern på. 

Jeg ser så mørkt på livet. Jeg har en straffesak hengende over meg. Kommer sikkert i fengsel for det. Jeg bryr meg ikke om meg selv sånn sett, men dere to. Guttene mine. Skal dere måtte leve med at mamma sitter i fengsel et par år? Det fortjener dere jo ikke? 

Jeg har skuffet dere mange ganger det siste året. Likevel elsker dere meg fortsatt så høyt. Dere kommer løpende mot meg når vi har samvær. Dere blir trist og lei når vi skal skilles igjen. Det fortjener jeg ikke. 

Og du, eldste gutten min. Du vet at mamma er syk. Og det bekymrer deg mye. Men du er likevel så liten, og dette er vanskelig for deg å forstå. Jeg prøver så godt jeg kan å skåne dere. Men dere har mistet mammaen deres. 

Den mammaen jeg var. Som var hundre% tilstede. Som gjorde alt for dere. Den mammaen ble så syk så syk. Og videre derfra har den mammaen blitt til meg. En mor som bare ser barna ca seks ganger i måneden. 

Jeg er så inderlig lei meg for å ha sviktet dere. Dere er virkelig det største og beste jeg noen sinne har gjort. Men slik ting er nå så er jeg ikke i stand til å følge dere opp slik som dere fortjener. Slik som alle barn fortjener. 

Blir jeg noen sinne frisk og stabil nok til at dere kan være 50/50 hos meg og faren deres? Jeg vet ærlig talt ikke. Og det river hjertet mitt i stykker. For dere fortjener så utrolig mye mer. 

Jeg skal legges inn til et nytt forsøk i rusbehandling. 37 dager klarte jeg meg sist. Men jeg var for psykisk syk til den plassen. Klarte ikke følge oppøe. Der jeg skal nå er det både behandling for rus-problematikk, men også mye fokus på psykiatri. Kanskje kan det være vendepunktet hvor jeg klarer å karre meg tilbake til livet. Kanskje får jeg sone dommen i behandling i stedet for fengsel. Paragraf 12-soning kalles det. 

Kjære vakre guttene mine. Det er ingen ord jeg kan komme med for å veie opp for all tiden vi har mistet. For alle gangene dere har savnet meg og for alle bekymringene deres, og spesielt du seksåringen min, har fått på grunn av mammas sykdom. 

Men vit at jeg elsker dere høyere enn himmelen og at jeg prøver å finne den mammaen dere fortjener igjen. 

(Og for dere som evt. skjønner hvem jeg er bak AB, vær snill og ikke "oute " meg. Send heller evt. en PM. ) 

Anonymkode: f4996...c5e

[AnonymBruker]

Beklager for alle skrivefeil. 

Der det står at "det fortjener jeg ikke" skulle det stå "det fortjener DERE ikke". 

Anonymkode: f4996...c5e

[AnonymBruker]

Anonymkode: 84f75...dcc

[Gjest NotNaomi]

 Stå på Ts. Kjærlighet og omtanke har du. Det vil barn forstå en dag. De forstår det nok alt. Livet tar mange retninger. Sånn er det. 

[Gjest NotNaomi]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager for alle skrivefeil. 

Der det står at "det fortjener jeg ikke" skulle det stå "det fortjener DERE ikke". 

Anonymkode: f4996...c5e

La ikke merke til skrivefeil. Budskapet ble viktigere :-)