Gruer meg til å treffe barnefsr

[AnonymBruker]

Det er 10 år siden vi skiltes. Han flyttet langt unna og ofret ikke barna en eneste tanke alle de årene. Nå har han flyttet tilbake pga ny jobb. Han tok opp kontakten med barna som nå er blitt 19 og 22 år. Det setter jeg stor pris på.

Problemet er at jeg vet jeg vil treffe han en dag. Sikkert flere ganger senere også. Det gruer jeg meg veldig til. Vi har ikke snakket eller sett hverandre på disse årene.

Jeg har en del innebygd sinne mot han. Måten vi ble skilt på, måten han behandlet oss etter bruddet og ikke minst at han dret i sine barn.

Jeg lurer derfor på om andre har opplevd det jeg gruer meg til og evt hvordan var det å treffe barnefar igjen? Jeg er så redd for hvordan jeg vil reagere, kanskje med sinne, kanskje gråt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Barna vet at jeg er ferdig med han og ikke vil treffe han, men de sier at hvis de feks skal gifte seg, døpe barn, feire bursdag osv så vil begge bli bedt og de ønsker at begge skal være tilstede.

Hjelp 😰

Anonymkode: 03842...224

[AnonymBruker]

Du burde hvertfall møte han før dagen deres barnebarn skal døpes/barna deres skal gifte dere slik at dagen ikke blir ødelagt av at dere plutselig står å krangler! Send han en melding og hør om dere kan prate ut slik at du blir ferdig med det.

Anonymkode: b1bbe...541

[Ulrikke]

Jeg skjønner at du kan grue deg til å se ham igjen! Ikke misforstå meg! Men altså.... TI år? Han er ikke verdt verken tårer, sinne eller noe som helst.... Det du tjener aller mest på er å være blid, nøytral og høflig! Skjønner at det kan føles rart at han plutselig "eksisterer" igjen, men barna ønsker dere begge der, noe som er fullstendig logisk og sunt! Det eneste du gjør ved å ikke få kontroll på følelsene dine, er å skade forholdet til barna dine. 

Pust med magen. Han har sikkert gjort en haug med dumme ting, kanskje slemme også! Men det gagner INGEN å grave i det ti år etter... Du vet hva han har gjort og hva han evt. IKKE har gjort som han burde.... Det holder. Man legger det bak seg, er raus og et STORT menneske, og omgås ham som en hvilken som helst bekjent.

Jeg er selvfølgelig enig med deg i at man ikke reiser og driter i barna sine i ti år. Det er ikke det det går på. Jeg skjønner godt frustrasjon og sinne. Men det er som det er. Han er ikke verdt verken tårer eller vondt i magen nå. Og hvem vet - det KAN til og med hende at han kan bli en ressurs igjen, til tross for feil han har gjort og at han har såret deg og barna. Hvis de voksne barna som ikke har hatt ham der største delen av oppveksten har klart å starte på nytt burde du også klare det....

[AnonymBruker]

Bare møt opp og fokuser på alle andre. 

Ikke snakk eller se på han. 

Klart er dere bare eks kjernefamilie og barnebarn blir det litt vanskelig. Om det blir enn 10 -20 personer eller fler går dette lett .

prøver han å snakke m deg - så enten overhør det- eller si roligt: jeg er her for xxx, og for å kose meg. Vi kan heller snakkes en annen gang..

Vil du stikke litt kniver i hjerte så Når tiden kommer og barnebarna er i den alderen der far forlot dem og oppover så kommenter (hele tiden) når han hører det : Åå hen er ssåååå lik xxx når hen var i den alderen o.l.. snakk ALLTID om den tiden han gikk glipp av..

ellers kan du jo håpe at fyren dør tidlig slik at du i fremtiden slipper familiesammenkomster.,menn er jo mer utsatt for hjerteinfarkt enn kvinner  

 

føler med deg ! Stooor klem 

Anonymkode: b2bbe...b05

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare sende ham en melding ved første felles invitasjon og si at du respekterer barnas ønske om å være inkluderende, men at du ikke ønsker noen former for kontakt med han utover normal høflighet man har for ukjente fremmede.

Så kan du jo si til barna dine at de selvsagt inviterer hvem de vil- du kommer ikke til å vise noe misnøye direkte mot ham i sosiale situasjoner, men du kommer aldri til å ha en relasjon til ham utover det ytterst nødvendige heller. Det må også de respektere, akkurat slik du respekterer deres ønske. 

Nå kan det jo hende han svikter litt igjen, så jeg ville ikke forskuttert så mange situasjoner heller. 

Anonymkode: 48fa8...2a7

[Myrthel]

Det beste rådet er å overse han totalt. Lat som han er totalt ukjent for deg og oppfør deg deretter. Det å bli oversett svir mer enn at du kjefter og er sur. Da blir han trigget til å krangle med deg. Pynt deg, lev ditt liv, vær blid - vis han at du er lykkelig og at han bare er luft for deg.

[Carrot]

Har du tatt noen steg i disse ti årene på å bearbeide dette sammen med noen som kan hjelpe deg bli ferdig med det? Å gå i ti år og bære på sinne og sorg er lenge, det gjør noe med et menenske. Da hjelper det neppe å se han dagen før en begivenehtsrik dag osv - da kan det være greit å få lagt det på is først - lenge før gjerne.

Selv om du fungerer godt i hverdagen og ikke akkurat går og tenker kun på dette er det å gru seg et tegn på at du kanskje bør få litt hjelp til å legge det bak deg for godt.

[Gjest Mass]

For din egen del, og for at du skal gi slipp og gå videre uten denne ballasten, så ville jeg prøvd å få til et møte og snakke ut om det som skjedde og hva du har følt. 

Jeg tror det ville blitt kjempe sunt for deg å frigjøre deg fra dette. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Myrthel skrev:

Det beste rådet er å overse han totalt. Lat som han er totalt ukjent for deg og oppfør deg deretter. Det å bli oversett svir mer enn at du kjefter og er sur. Da blir han trigget til å krangle med deg. Pynt deg, lev ditt liv, vær blid - vis han at du er lykkelig og at han bare er luft for deg.

Dette gjelder for kvinner ikke menn. Hvis en kvinne overser meg eller kona overser meg så er fred i seg selv.

For kvinner i mellom, så er det å overse noe sårende i forhold til menn.

Anonymkode: f62c2...cf3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er 10 år siden vi skiltes. Han flyttet langt unna og ofret ikke barna en eneste tanke alle de årene. Nå har han flyttet tilbake pga ny jobb. Han tok opp kontakten med barna som nå er blitt 19 og 22 år. Det setter jeg stor pris på.

Problemet er at jeg vet jeg vil treffe han en dag. Sikkert flere ganger senere også. Det gruer jeg meg veldig til. Vi har ikke snakket eller sett hverandre på disse årene.

Jeg har en del innebygd sinne mot han. Måten vi ble skilt på, måten han behandlet oss etter bruddet og ikke minst at han dret i sine barn.

Jeg lurer derfor på om andre har opplevd det jeg gruer meg til og evt hvordan var det å treffe barnefar igjen? Jeg er så redd for hvordan jeg vil reagere, kanskje med sinne, kanskje gråt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Barna vet at jeg er ferdig med han og ikke vil treffe han, men de sier at hvis de feks skal gifte seg, døpe barn, feire bursdag osv så vil begge bli bedt og de ønsker at begge skal være tilstede.

Hjelp 😰

Anonymkode: 03842...224

Det går bedre enn du tror. Jeg hadde vodsomt sinne. Han hadde ikke samvær eller noe. Aldri møtt opp til noe.

Han bodde langt vekke. Så ble ungene store, flyttet osv. De fikk kontakt med han via Skype bla. Så kom det barnebarn for 2 pr siden, og han ble bedt i dåp. Han tok ikke med sin kone. Hun var grunnen til brudd. Vi hilste og utvekslet en setning eller to. 

Så ble det bryllup. Han kom også der alene. Nå snakket vi mer sammen. Ikke om årene som har gått. Det gikk bra, og kjente at de vonde følelsene er borte

Anonymkode: b9b2a...4c3