Redd for å gå i en dyp depresjon - flytta hjemmefra

[AnonymBruker]

Er en 23 år gammel jente som har flytta ut for første gang til en annen bydel i byen jeg alltid har bodd i - men denne bydelen er veldig ukjent for meg. Det føles nesten som jeg nå bor i en annen by. Og for å si det sånn - jeg hadde ikke lyst til å flytte ut, dette var noe jeg tvang meg selv til å gjøre, fordi jeg begynner å bli så pass gammel nå at jeg følte jeg måtte komme meg ut. Jeg fyller 24 til neste år, da er det jammen på tide. Jeg må jo lære å ta ansvar for egen økonomi, mat, og alt som følger med. I tillegg ønsker jeg meg jo kjæreste etter hvert - og besøk av gutter (og venner for så vidt) er uaktuelt hjemme på jenterommet. 

MEN - jeg trives ikke her i det hele tatt! Som sagt er bydelen totalt ukjent for meg. Jeg føler meg så lite hjemme her. Leiligheta er lytt, og jeg kan høre familien over meg hoste, le, og på soverommet mitt er det så lytt at jeg kan høre samtalene deres. Jeg er også mye ensom. Jeg er vant til å ha noen å prate med, men her er det liksom bare meg. Da jeg kommer hjem er det mørkt og stille. Da jeg legger meg er det mørkt og stille. Jeg har ingen å prate med da jeg våkner opp. I tillegg er leiligheta på bakkenivå med mye innsyn, så må liksom ha persiennene igjen. Får inn lite dagslys pga. dette, og jeg savner å sitte hjemme hos familien min og kunne se utover den fine utsikta; havet, den blå himmelen, byen.. Om jeg ikke skal ut av leiligheta en dag føler jeg meg rett og slett innestengt og isolert fra hele verden, og det er en utrolig kjip følelse..

Ja, problemet er rett og slett at jeg er så ensom :-( Jeg har hatt en del besøk her, men da jeg ikke har besøk er det så stille. Jeg har heller ikke så utrolig mange venner at jeg har "muligheten" til å ha konstant besøk. 

Så, jeg sliter veldig med tanken på at jeg skal bo her i mange år fremover. Jeg er rett og slett redd jeg skal gå inn i en depresjon hvis jeg skal tvinge meg selv til og ikke gi opp. Idag f.eks., har jeg vært hjemme hele dagen og ikke sett en sjel, ikke sagt et ord - sånn blir det jo med mindre man skal på skole/jobb. Jeg har grått mye idag. Jeg savner sånn å bo hjemme, det gjør så vondt - alt jeg vil er å flytte hjem igjen men jeg kan jo ikke det :-(

Jeg tenker muligens å flytte hjem (midlertidig), og bo der til jeg finner meg en leilighet som er nærmere der mamma bor, i samme bydel jeg har bodd i før (nå bor jeg faktisk på motsatt kant av byen).  Da føler jeg meg mer hjemme mtp. bydel og at jeg har mer av det "kjente" rundt meg. Jeg hadde aldri i livet trodd at det skulle bli så her ille å flytte hjemmefra, men det er virkelig ensomt, lite stimulerende, kjedelig, bare negativt egentlig. Jeg prøver jo å tenke positivt, men det går på en måte ikke..

Men det jeg er livredd for er, er jeg egentlig ikke skapt for å bo alene? Kan jeg aldri trives alene? Må jeg flytte hjem og vente til jeg evt. får meg en kjæreste/noen av vennene mine flytter hjem fra andre byer for å flytte inn med dem? Jeg håper sånn at jeg kan trives i en annen leilighet i mer kjente omgivelser, men jeg har på følelsen at jeg er en skikkelig mammadalt, som savner mamma, og savner å ha noen og prate med da jeg er hjemme - det er jo hovedsakelig det som er problemet - at jeg ikke trives ALENE. Og det skremmer meg jo, jeg kan jo ikke bo hjemme hele livet.. og da tenker jeg at om det er det som er problemet så må jeg bare bli værende i denne grusomme leiligheta jeg bor i nå.. men mennesker er tross alt flokkdyr.. J

Jeg skammer meg samtidig. Tenk at jeg er så lite selvstendig? Så lite tøff? At jeg er så avhengig av mora mi hadde jeg ikke trodd. Det er jo flaut å flytte hjem nå, folk gjennomskuer sånt. Jeg skuffer virkelig både meg selv, mamma, og familien min, selv om det er helt greit at jeg flytter hjem etter deres mening. Men jeg fremstår jo på den måten utrolig svak. Men jeg er nesten redd for den psykiske helsa mi.. Jeg tror ikke jeg er skapt for å bo alene :-( Er for glad i lyder rundt meg, å ha noen og snakke med, at det skjer ting rundt meg..

Anonymkode: ee378...7dd

[AnonymBruker]

Helt normalt. Du er jo ganske gammel, så kanskje uvant for deg når du gjør et slikt sprang så sent. Bare venn deg til det. Du kan lete etter leilighet mens du bor der du bor nå. Du kan også få besøk av familien. Dere bor jo i samme by, de fleste flytter jo flyturer unna familien. 

Anonymkode: 46993...a2c

[AnonymBruker]

Denne er ikke til deg. Men til foreldre som lager mammadalter som ikke er selvsrendig og greier seg selv. Slutt å sy alt oppunder armene på barna deres. De skal flytte for seg selv og nynne på "tenke sjæl" av Trond Viggo. 

Gjør de klare for dette, og ikke ødelegg de batna dere bare har til låns. Se hvor tøft dette oppleves!

Anonymkode: 89d98...58a

[Miah]

Du må bare holde ut, det blir bedre. Søsteren min var også veldig redd da hun flyttet hjemmefra, men det tok ikke mange ukene før hun likte det. Prøv å ha persiennene åpne selv om det er innsyn; de fleste som går forbi vil heller føle seg brydd for at de eventuelt ser inn. Hva med en radio så det ikke blir så stille? Du må bare gi det litt mer tid. 

Endret 16. november 2017 av Miah

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du mistrives når det er så lytt! Jeg flytta fra to leiligheter kun pga det, og det gjorde meg gal, trist, deprimert og jeg bebreida meg selv for å ha flyttet ut Men så fant jeg en mye bedre leilighet, og der følte jeg meg trygg og ordnet med fint teppe og planter og møbler og følte meg virkelig hjemme ganske fort, og da ble humøret og selvfølelsen bedre også! 
Mine tips til deg : 
- Finn en annen leilighet! (unngå sokkelleilighet) 
- Skaff deg nye hobbyer og gå på kurs eller slike ting hvor du vil møte andre og bli kjent med nye folk! 

Det er nok vanlig å lengte hjem og føle seg malplassert og utilpass når man nettopp har flyttet ut fra redet, men med riktig leilighet så vil du kjenne at det var det beste valget du kunne gjort! For som du sier, du er jo mye mindre fri hjemme og kan ikke ha med deg gutter på pikerommet hos foreldrene dine akuratt. Selv om det er koselig å se tv med familien og den fine utsikten så fører det deg ingen steder. Når du har funnet en leilighet du "føler feng shui'en i" og kommer i gang med å gjøre det DITT rede, så vil du trives med å organisere bokhyllen eller teste hvor teppet skal ligge og finne det perfekte bildet til veggen osv og når du blir kjent med folk og har litt mer aktiviteter å gjøre så vil du føle deg så sinnsykt mye mer fri og selvstendig! Og å bo i en annen bydel enn de vennene du allerede har er jo ikke langt, det er jo ikke annen BY, så du kan fint invitere på jentekveld, vors, lage mat sammen i helgen osv fordet om, muligheter du ikke engang hadde når du bodde hjemme. 

 

Anonymkode: 2c50e...7a6

[AnonymBruker]

Jeg løste problemet med å snakke til meg selv. Men så følte jeg meg gal i hodet. Så jeg skaffet meg en katt å snakke til. Ikke akkurat bedre men løste problemene mine. 
Jeg er ikke skapt til et liv helt alene. Hos meg så er ikke mennesker problemet, men dyr. Jeg kan fint leve uten å snakke til et annet menneske i flere måneder. Men jeg må ha dyr rundt meg. Hvis ikke så føles alt så tomt og meningsløst. Jeg følte meg utilpass her i nesten et halvt år. Det ble ikke et hjem før jeg fikk meg en katt. Planen var fosterhjem for katter, men så snublet jeg over en katt som trengte et hjem. Så da ble det det i stedet. 

Anonymkode: 8b314...735

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg ts, og var i samme situasjon. Det er gått 3 mnd siden jeg flyttet ut, og må si jeg endelig begynner å syns livet er ganske godt! Var jævlig deprimert og sånn de første månedene. Du blir vant til det, hold ut! 😁

Anonymkode: 13a22...d2f

[AnonymBruker]

Man kan snakke seg selv opp, og man kan trykke seg selv ned. Å sitte og gråte over at livet ditt har endret seg, da gjør du sistnevnte. Livet har lært meg at det er en som kan gi meg selv mot til å møte det ukjente, og det er meg. Andre kan ikke bære deg på hendene og gi deg mot. Du må finne styrke i deg selv! 

Dette er en liten utfordring i livet. En liten og ufarlig endring, som er nødvendig for at du skal vokse og bli selvstendig. Ta tak i den og i deg selv, for om dette blir for overveldende, da kan du egentlig bare flytte hjem igjen, og bli boende for alltid. 

Et alternativ er at du velger kollektiv en stund, så har du noen rundt deg, men uansett er det du som må snakke deg opp, og gi deg mot. 

Anonymkode: be9cd...3af