Anmerkninger på ungdomsskolen

[AnonymBruker]

Hva gjør man når tenåringen samler anmerkninger på ungdomsskolen, allrede titalls og jeg er bekymret da det nytter ikke å snakke med henne om det. Hun bryr seg ikke om hun får anmerkninger sier hun, glemmer stadig å ta med hjem bøker. Så selvom jeg sjekker om leksene blir gjort så hjelper det lite når hun kommer hjem uten skolebøkene, så kommer det ny anmerkning dagen etterpå. 

Gidder ikke å engasjere seg, får også anmerkninger for å ikke følge med i timen, nekte å gjøre oppgaver. 

Hatt flere samtaler med henne, hun tar seg sammen i korte perioder men så er det på'n igjen. 

Hverken avtaler om belønning i helgen om hun klarer en uke uten anmerkning, eller straff som å slå av internettet i helgen fungerer. 

Lærer prøver å snakke men ingen av oss når helt inn. Hva gjør man da ? 

Ute så er hun morsom, glad og går bra sosialt. Hjemme så er hun en tyran, jeg får daglig høre: Dra til helvete, hater deg. Dette da jeg har den morsomme oppgaven å få henne til å gjøre leksene. Daglig mas er jo ikke motiverende. Men vi har tidligere testet et par uker der vi lagde avtale på forhånd at nå skulle hun ha fulle ansvaret for å ta med hjem bøker, gjøre lekser og jeg lovet å ikke mase. Og det holdt jeg, men det gikk mildt sagt dårlig. Hun tok ikke ansvaret og det ble mye verre en det er når jeg følger opp med masing. Hun kan være hyggelig med meg også men hver gang jeg stiller noen krav så går hun i vranglås. 

Har av og til mistenkt at hun er deprimert, da har jeg ventet til "en god dag" for å tatt det forsiktig opp. Da har hun sagt at hun føler seg tom innvendig. Jeg har fortalt at det finnes hjelp. At hun kan få fagfolk å snakke med som kan hjelpe henne, at dette er midlertidig og hun vil ikke alltid føle det slik. Hun vil ikke snakke med fremmede, blir rasende om jeg nevner dette igjen. På andre gode dager så har jeg foreslått nye fritids aktiviteter, foreslår at jeg kan kjøre henne og venner til kino, badeland eller andre ting. Hun sier nei til alt. Andre ganger sier hun at hun har det fint. 

Er bekymret for hennes fremtid, virker som hun gir mer og mer blaffen i skolen. Føler at jeg må være "på" for ellers frykter jeg at hun vil slutte helt å delta på skolen og gjøre lekser. 

I våre samtaler så snur hun opp ned på fakta, alt er min feil, aldri hennes. Uansett hva det gjelder, så er det min feil. Om hun ikke våkner til alarmen så er det min feil, om jeg spørr fint om hun kan gjøre leksene før kl 19, og så maser av og til i opptil en time etter kl 19,  så er det min feil når hun blir sint da jeg påpeker at NÅ må du gjøre leksene. Om jeg stiller min alarm, prøver å vekke henne i en halvtime og så spretter hun opp og blir sint for det er så dårlig tid for å rekke bussen. 

Jeg kan tåle hennes raseri utbrudd, det har jeg gjort i mange år allrede. Hun har alltid hatt utfordrende temperament, helt siden hun var liten. Veldig sårbar og blir lett fornærmet og emosjonell.

Men  all bekymringen rundt det at hun nå holder på å ødelegge skolegangen sin, og ikke blir det bedre med årene når det blir mer og mer krav fra ungdomsskolen, gjør meg fortvilet. 

Men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre lenger, føler jeg har prøvd så mye forskjellig og ingenting fungerer på henne. 

Trenger råd på hva jeg skal gjøre videre ? Jeg har prøvd å være mild og ikke mase, har prøvd å være streng og følge tett opp, har prøvd å lage avtaler som bare brytes, har tett samarbeid med skolen men ingen av oss kommer igjennom veggene hun har oppe. 

Hva skjer om hun samler opp utallige anmerkninger videre ?

Jeg har to andre barn som har forskjellige personligheter fra henne, så skjønner ikke helt hvordan tredje barnet er en  sånn utfordring. 

Konstruktive råd tar jeg gjerne imot ! Hva ville du gjort videre ? 

Anonymkode: 3b6c8...d91

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville tatt kontakt med helsesøster på skolen, evt familie teamet i kommunen for å få veiledning. Begge disse er lavterskel tilbud som du selv kan kontakte. Kanskje kan helsesøster ta en prat og finne ut om hun er deprimert. Om hun ikke er motivert for samtaler så trenger uansett du noen profesjonelle å støtte deg på å diskutere med, vanskelig å stå i dette alene.  

Anonymkode: bcd5c...d2e

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør man når tenåringen samler anmerkninger på ungdomsskolen, allrede titalls og jeg er bekymret da det nytter ikke å snakke med henne om det. Hun bryr seg ikke om hun får anmerkninger sier hun, glemmer stadig å ta med hjem bøker. Så selvom jeg sjekker om leksene blir gjort så hjelper det lite når hun kommer hjem uten skolebøkene, så kommer det ny anmerkning dagen etterpå. 

Gidder ikke å engasjere seg, får også anmerkninger for å ikke følge med i timen, nekte å gjøre oppgaver. 

Hatt flere samtaler med henne, hun tar seg sammen i korte perioder men så er det på'n igjen. 

Hverken avtaler om belønning i helgen om hun klarer en uke uten anmerkning, eller straff som å slå av internettet i helgen fungerer. 

Lærer prøver å snakke men ingen av oss når helt inn. Hva gjør man da ? 

Ute så er hun morsom, glad og går bra sosialt. Hjemme så er hun en tyran, jeg får daglig høre: Dra til helvete, hater deg. Dette da jeg har den morsomme oppgaven å få henne til å gjøre leksene. Daglig mas er jo ikke motiverende. Men vi har tidligere testet et par uker der vi lagde avtale på forhånd at nå skulle hun ha fulle ansvaret for å ta med hjem bøker, gjøre lekser og jeg lovet å ikke mase. Og det holdt jeg, men det gikk mildt sagt dårlig. Hun tok ikke ansvaret og det ble mye verre en det er når jeg følger opp med masing. Hun kan være hyggelig med meg også men hver gang jeg stiller noen krav så går hun i vranglås. 

Har av og til mistenkt at hun er deprimert, da har jeg ventet til "en god dag" for å tatt det forsiktig opp. Da har hun sagt at hun føler seg tom innvendig. Jeg har fortalt at det finnes hjelp. At hun kan få fagfolk å snakke med som kan hjelpe henne, at dette er midlertidig og hun vil ikke alltid føle det slik. Hun vil ikke snakke med fremmede, blir rasende om jeg nevner dette igjen. På andre gode dager så har jeg foreslått nye fritids aktiviteter, foreslår at jeg kan kjøre henne og venner til kino, badeland eller andre ting. Hun sier nei til alt. Andre ganger sier hun at hun har det fint. 

Er bekymret for hennes fremtid, virker som hun gir mer og mer blaffen i skolen. Føler at jeg må være "på" for ellers frykter jeg at hun vil slutte helt å delta på skolen og gjøre lekser. 

I våre samtaler så snur hun opp ned på fakta, alt er min feil, aldri hennes. Uansett hva det gjelder, så er det min feil. Om hun ikke våkner til alarmen så er det min feil, om jeg spørr fint om hun kan gjøre leksene før kl 19, og så maser av og til i opptil en time etter kl 19,  så er det min feil når hun blir sint da jeg påpeker at NÅ må du gjøre leksene. Om jeg stiller min alarm, prøver å vekke henne i en halvtime og så spretter hun opp og blir sint for det er så dårlig tid for å rekke bussen. 

Jeg kan tåle hennes raseri utbrudd, det har jeg gjort i mange år allrede. Hun har alltid hatt utfordrende temperament, helt siden hun var liten. Veldig sårbar og blir lett fornærmet og emosjonell.

Men  all bekymringen rundt det at hun nå holder på å ødelegge skolegangen sin, og ikke blir det bedre med årene når det blir mer og mer krav fra ungdomsskolen, gjør meg fortvilet. 

Men jeg aner ikke hva jeg kan gjøre lenger, føler jeg har prøvd så mye forskjellig og ingenting fungerer på henne. 

Trenger råd på hva jeg skal gjøre videre ? Jeg har prøvd å være mild og ikke mase, har prøvd å være streng og følge tett opp, har prøvd å lage avtaler som bare brytes, har tett samarbeid med skolen men ingen av oss kommer igjennom veggene hun har oppe. 

Hva skjer om hun samler opp utallige anmerkninger videre ?

Jeg har to andre barn som har forskjellige personligheter fra henne, så skjønner ikke helt hvordan tredje barnet er en  sånn utfordring. 

Konstruktive råd tar jeg gjerne imot ! Hva ville du gjort videre ? 

Anonymkode: 3b6c8...d91

Her har læreren og skolen mer enn forsømt sin plikt om å melde fra til barnevernet eller andre hjelpeinstanser når barn og unge sliter. 

Anonymkode: eee97...0af

[AnonymBruker]

Vanskelig alder det der. Jeg var selv skolelei både på ungdomsskolen og på VGs mistrivdes jeg skikkelig. La ikke mye ned i lekser eller prøver, hadde masse fravær og svake karakterer. Mammas mas hjalp ingenting, heller ikke advarsler fra lærere.

Har likevel tatt en bachelor med høyt snitt og siden hatt lederstilling. 

Hva som skjedde? Jeg elsket friheten det var å studere og det var langt mer interresant enn grunnskolen. Datteren din er ikke nødvendigvis fortapt selv om hun viser lite interesse for skolen nå. Mas hjelper svært lite. Kan hun motiveres på annen måte fungerer det bedre.

 

Anonymkode: 73fce...e5c

[AnonymBruker]

Er du i stand til å eksplodere i sinne? Min bror har en datter og når hun gjorde noe uakseptabelt sa moren alltid forsiktig, at nei, sånt må du ikke gjøre. Det endret ingenting, hun skjerpet seg bare når min bror med rasende og myndig stemme, ba henne SKJERPE SEG...NÅ!! Tror vi har mistet mye av den myndighet som foreldre på 70-tallet hadde helt naturlig, var ikke mange som turde å sette seg opp mot lærere og foreldre den gang, for da visste man at konsekvensene ble temmelig ubehagelige.

Anonymkode: d43ab...f79

[AnonymBruker]

Jeg var nok litt slik når jeg var ungdom. I mitt tilfelle hjalp ikke hjemmesituasjon med fysisk og psykisk vold, manipulering, en totalt ustabil mor, fraværende far osv, men uansett.

På skolen var det om å gjøre å være mest mulig rebell og vanskelig. Drømmen var å være problembarn. 
Er klar over at det høres ille ut..

Det var slik ut ungdomsskolen og halve vg1, og så bare gikk det over, egentlig  

Vet ikke egentlig om det er noe noen kunne gjort.

Anonymkode: 93e55...c92

[AnonymBruker]

Hun er absolutt ikke fortapt, det finnes håp for hennes skolegang også.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg ikke karakterer i noen fag, pga sykdom (sykehusinnleggelser), og at jeg ikke brydde meg om skolen i det hele tatt. Kan ikke huske at jeg gjorde en eneste hjemmelekse. På VGS forandret jeg meg, og nå studerer jeg på universitet. 

Anonymkode: 70bed...f48

[AnonymBruker]

 Hva skjer dersom en elev på ungdomsskolen får veldig mange anmerkninger?    

 Er man nødt til å repetere ett helt skoleår, dersom man får alt for mange sånne klager på seg?   

Anonymkode: 392dc...441

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hva skjer dersom en elev på ungdomsskolen får veldig mange anmerkninger?    

 Er man nødt til å repetere ett helt skoleår, dersom man får alt for mange sånne klager på seg?   

Anonymkode: 392dc...441

Har ingen betydning, du må ikke gå skoleår om igjen på grunnskolen, iallefall ikke pga anmerkninger

Anonymkode: 1bae1...9c5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Her har læreren og skolen mer enn forsømt sin plikt om å melde fra til barnevernet eller andre hjelpeinstanser når barn og unge sliter. 

Anonymkode: eee97...0af

Begrunn svaret ditt, skolelei og opprørsk ungdom grunn til å melde fra til barnevernet ? Om hun oppførte seg dårlig ute og ikke bare hjemme så hadde jeg nok vært enda mer bekymret en det jeg er nå, men hun gjør ikke det. Hun kjefter ikke på lærere eller oppfører seg dårlig på skolen, bortsett fra å ikke følge med i enkelte timer, glemme bøker innimellom og synes hele skolen er bortkastet tid. Oppførselen hjemme består av frekke svar med respektløs språk, trenering av tid. Men også av gode dager som går helt uten noen som helt problem. 

Anonymkode: 3b6c8...d91

[Eidvo]

Er det kanskje en mulighet med familievernkontoret? Så du får pratet med noen, noen som garantert har sett dette før og kan komme med ideer og konstruktive forslag. Vet ikke om fvk er rette instans. 

En jeg er i familie med kontaktet barnevernet, men hennes sønn var nok litt mer utagerende på skolen også. Hun fikk hvertfall hjelp til å takle ungdommen og forbedre forholdet dem imellom. 

Ellers lurer jeg på om du har forsøkt med en voksen samtale med henne? Forklare ærlig det du tenker og føler, la henne slippe til på samme måte. Si at du er bekymret, spør hva som kan hjelpe situasjonen. 

Er ikke tenåringsforelder, så vet ikke om jeg er helt på viddene her, men håper du kanskje ser noe fornuftig i svaret  

[AnonymBruker]

https://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse#Symptomer_og_tegn

Anonymkode: af0ad...bfe

[AnonymBruker]

Ta ttlefonen- det er eneste disse ungdommer bryr seg om. Etter en ike uten tilgang til sosial media kanskje skjønner hun at du mener alvor. BUP burde også være med i bildet. Snakk med kontakt læreren og helsesøsteren på skolen. 

Anonymkode: b1fbb...4f7

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her har læreren og skolen mer enn forsømt sin plikt om å melde fra til barnevernet eller andre hjelpeinstanser når barn og unge sliter. 

Anonymkode: eee97...0af

Du mener skolen skal sende bekymringsmelding til barnevernet fordi en elev roter med å ta med seg bøker hjem og får noen anmerkninger ..? Jeg antar at du ikke er lærer. For å si det sånn.

Anonymkode: c578a...9d9