Noen her som har/ har hatt barn som ikke vil på skolen?

[AnonymBruker]

Enten hele tiden eller i perioder?

Min datter på 7 år har de siste ukene klaget veldig mye over vondt i magen, og sier både kveld og morgen at hun ikke vil på skolen. Enkelte morgener gråter hun og er helt fra seg. Prøver å nøste opp i hva det kan være, men hun sier bare: det er fordi det er så kjedelig... 

På skolen oppfører hun seg fint, er veldig flink faglig og har mange venner, som hun også er sammen med etter skolen. Men hun sier hun ikke liker den ene læreren sin.  

Hun sier selv at alle fag er kjedelige, bortsett fra gym. Hun liker friminutt og når de kan være ute. 

Jeg klarer ikke forstå at hun "hater" skolen så mye? Hun er jo flink og mestrer alle fag. Skal sies at hun har et enormt behov for å være fysisk aktiv og har utrolig mye energi. Jeg lurer på om hun synes det er vanskelig å sitte stille, og at oppgavene de har er for lette? Tenker også litt på adhd, men hun har ikke problemer sosialt eller med konstentrasjon og å kontrollere adferd. 

Synes det er fælt å se at hun sliter sånn ift å gå på skolen. Kan det være bare en periode? Føler meg rådvill. 

Anonymkode: c3021...bb2

[AnonymBruker]

Det høres ut jo som en ganske typisk mobbesak. 

Anonymkode: e671a...9d7

[AnonymBruker]

Uff, sånt er veldi leit. Det første som jeg tenkte var: Har du nevnt dette for læreren? Evt kan man sikkert høre med helsesøster også. Er nok flere barn som i perioder opplever noe sånt, og det kan jo hende lærer eller helsesøster har noen gode forslag om hva det kanskje kan handle om. Evt så kan også da lærer observere om det er noe på skolen.

Anonymkode: c26cd...ca4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut jo som en ganske typisk mobbesak. 

Anonymkode: e671a...9d7

Det virker ikke som mobbing. Hun er av typen som aldri går alene, hun alltid mange venner rundt seg. Hun sier friminutt er det beste med skolen. Det er timene hun "hater".. Det hun sier når jeg spør, er at hun synes det er kjedelig og at hun ikke liker den ene læreren. 

Det med læreren kan jeg for så vidt forstå, hun er litt skarp i stemmen og kan virke streng. Men hun bryr seg veldig om elevene (jeg har snakket med henne). Min datter er veldig tøff fysisk, men sensitiv følelsesmessig. Og foretrekker milde voksne. Men skjønner bare ikke hvorfor det har snudd, fra å løpe glad avgårde for bare noen uker siden, til nå å grue seg SÅ mye. 

Anonymkode: c3021...bb2

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, sånt er veldi leit. Det første som jeg tenkte var: Har du nevnt dette for læreren? Evt kan man sikkert høre med helsesøster også. Er nok flere barn som i perioder opplever noe sånt, og det kan jo hende lærer eller helsesøster har noen gode forslag om hva det kanskje kan handle om. Evt så kan også da lærer observere om det er noe på skolen.

Anonymkode: c26cd...ca4

Har snakket med ene læreren og skal snakke med helsesøster. Læreren sier at de ikke merker noe på skolen, annet at hun kan virke litt "på alerten" ift når hun snakker med henne. Men jeg lurer på om det er pga min datter er skeptisk til denne læreren.. 

Anonymkode: c3021...bb2

[makkapakka]

Min hata timene fordi han var livredd ene læreren, hun var jo dragen selv, og stort sett pyton mot alle. Var ny lærer på skolen og fikk heldigvis sparken 1 år etterpå. Heldigvis var de to lærere og den andre tok seg av han og hjalp han med fagene og fikk han opp på toppnivå (han er veldig flink i alle fag). Han sa rett ut at han hata timene til læreren men når den læreren slutta så hadde vi aldri noen problemer mer med skolen. 

[AnonymBruker]

Min datter (nå i 20-årene) hatet skolen helt fra hun var liten.

 Allerede i 3-klasse forsøkte hun å skulke skolen etter vi foreldre hadde dratt på jobb. En periode ble vi hjemme og så til at hun gikk, men da etter hvert viste det seg at hun gikk, ventet på en lekeplass e.l til vi hadde dratt på jobb, og dro hjem igjen. En periode sluttet vi med dette, ettersom det gikk så bra. Hun var ofte også "syk", og lærer ringte fra skolen og sa hun måtte hjem. Hadde fantastiske måter å få til dette på. 

I 5-klasse begynte hun igjen å skulke, enda mer utspekulert. Vi dro fortsatt hjem for å sjekke at hun faktisk hadde dratt, noe vi trodde hun hadde gjort. Viste seg at hun hørte vi kom i innkjørselen og gikk å gjemte seg. Bak sofaen, inni klesskap, under senger, i boden, ute i hageskjul, i lekestuen mm... Hun hadde da tidlig på morgenen tyvlånt enten min eller far sin telefon og sendt melding til kontaktlærer at hun var syk og ikke kom på skolen den dagen, slik at vi ikke skulle motta noen telefon om at hun var borte. Den sendte meldingen var så klart slettet. Hun lærte seg også å etterligne vår underskrift og skrev meldinger i meldingsbok til kontaktlærer om at hun hadde vært syk.

Ungdomsskolen var et mareritt, og på det verste semesteret hadde hun vel 37 dager og ca 40 enkelttimer fravær. Igjen, mye skulking osv. Vi måtte flere ganger hente henne hjemme og kjøre henne på skolen. Periodevis var det en seier i seg selv om hun var tilstede 4/5 dager i uken.

Videregående var "likedan", og hun skulket mang en dag og time, fikk varsel om ikke godkjent fag pga fravær osv. Til syvende og sist var det hennes eget ansvar, dette hadde pågått så lenge slik at vi ikke lenger orket å gjøre noe med det.

Selv nå som hun går på høgskole vet jeg det ikke er ofte hun drar i forelesning.

Den eneste grunnen til at vi ikke gjorde så mye med det ettersom tiden gikk var fordi hun var veldig faglig sterk, og til tross for fravær gjorde hun det veldig godt. Jeg har pratet med henne om dette i ettertid, og spurt henne, "Du ser vel nå i ettertid at du burde vært flinkere til å møte opp på skolen", hvor hun selv i dag sier at nei, hun trivdes ikke på skolen og syntes det var grusomt å skulle dra dit hver dag. Likte ikke strukturen, hvordan hun ble "tvunget" til å følge med på ting hun følte hun kunne godt og heller ville bruke tiden på andre ting, var trøtt halve dagen, måtte gå i all slags vær for å sitte rett opp og ned på en kjip pinnestol i mange timer per dag.

Hun har fortalt at hun i utgangspunktet begynte å forsøke å skulke allerede i barnehagen da det var tur-dag x2 i uka. Hun likte å leke inne/ha mulighet til å gå inn, syntes det var ubehagelig å ha på regntøy, bli våt og kald osv. På barneskolen fortsatte det med gymtimene. Hun kom tidlig i puberteten og var ganske lubben i 8-15 års alderen, og syntes det var ubehagelig å måtte dusje o.l med de andre. Hadde blant annet mye acne på bryst, ansikt og rygg som hun skjemtes over. Og det var jo ikke slik at hun fikk dra hjem rett før gymmen, så da måtte hun komme seg ut av hele dagen. I tillegg har hun aldri likt sport e.l og syntes det var ydmykende å måtte eks spille fotball og aldri treffe ballen, at ingen av de andre barna klarte å løfte henne i turn osv.

Ved 10-12 års skiftet skjedde det noe med hennes venninner, og de ble veldig "fjortis" og fulgte strømmen, mens min datter alltid har vært veldig meningssterk og gjort sin egen greie. Det ble ikke veldig populært, og hun var veldig ensom fra ca 11-16 år. Som hun sier var dette veldig umotiverende å måtte møte opp på skolen når det ikke var noe å se frem til, og alle hennes gamle venninner var enten falske mot henne, og det var veldig "av og på" om hun fikk være med eller ikke.

I tillegg har vi i mange år slitt med at hun har ligget veldig langt frem faglig og ikke følte at timene ga henne noe nytt. Forsøkte hun å jobbe med andre fag fikk hun tilsnakk og beskjed om å legge det vekk, og timene ble veldig lange og intetsigende.

På vgs-nivå tror jeg hun hadde bestemt seg for å gjøre det slik hun alltid hadde gjort, og dukket opp litt som hun ville selv. Passet på å ikke ha nok fravær til å stryke, men var borte så mye som hun kunne.

.......

Det var rundt 15-års alderen jeg begynte å skjønne at det gikk bra. Hun fikk seg jobb, og har omtrent aldri vært borte fra de. Tjent egne penger, fått gode karakterer, god tilbakemelding fra arbeidsgivere etc. Nå som hun går høgskole syntes jeg så klart det er trist at hun ikke går mer i forelesning (som mor vil man jo gjerne at barna skal være pliktoppfyllende og gjøre som de skal), men det er ikke alltid det går. Likevel gjør hun det bra på studiet og i praksis.

Det jeg skulle med dette innlegget var egentlig bare å si at det er meget mulig det går bra, det er meget mulig hun "aldri" kommer til å like skolen, og det er meget mulig det er forbigående. Det finnes mange forskjellige barn, og selv om man uroer seg mye så ordner det seg som oftest.

Anonymkode: 84e0d...c19

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det virker ikke som mobbing. Hun er av typen som aldri går alene, hun alltid mange venner rundt seg. Hun sier friminutt er det beste med skolen. Det er timene hun "hater".. Det hun sier når jeg spør, er at hun synes det er kjedelig og at hun ikke liker den ene læreren. 

Det med læreren kan jeg for så vidt forstå, hun er litt skarp i stemmen og kan virke streng. Men hun bryr seg veldig om elevene (jeg har snakket med henne). Min datter er veldig tøff fysisk, men sensitiv følelsesmessig. Og foretrekker milde voksne. Men skjønner bare ikke hvorfor det har snudd, fra å løpe glad avgårde for bare noen uker siden, til nå å grue seg SÅ mye. 

Anonymkode: c3021...bb2

Det er ikke læreren som mobber da?

[Måbarefåsiat...]

Skolevegring er alvorlig og blir fort en uvane. Finn ut hva som er årsaken. Du må snakke med skolen, SFO, sosiallærer, nøst opp i hva som kan være årsaken. Kanskje hun er understimulert i timene, da blir det fort kjedelig. Dette burde i så fall skolen finne ut av/få testet.

Vi har hatt skolevegringsproblematikk lenge, men min sønn har asperger, og det er ganske vanlig. Det er overstimulering av lys og lyd, stress etc som gjør det.

Uansett råder jeg deg til å få løst det nå, ellers forplanter det seg fort i årene fremover og tiden går fort.

[AnonymBruker]

Her har det jo skjedd noe som ikke er bra og som hun ikke vil si til deg. Har du noen anelse om hvorfor hun ikke vil si det?

Anonymkode: 7ab74...1b6

[AnonymBruker]

Hadde det sånn en periode etter flytting, og jeg kontaktet helsesøster ganske raskt, da jeg følte dette ikke var noe jeg kunne ta ansvar for alene. Helsesøster gjorde en kjempejobb, og hadde oppfølging med barnet et halvt år fremover, før barnet selv sa at det ikke ønsket mer hjelp. Nå var det forbigående problemer hos oss (pga flyttingen og nytt miljø), men uansett var helsesøster helt uvurderlig hjelp. Ikke minst for meg, som følte at uansett hva jeg gjorde ble det galt. Barnet gråt og jeg tvang det på skolen, og etterpå gråt jeg. Det var så godt å vite at en annen voksenperson tok tak, og at barnet hadde flere å lene seg på. 

Anonymkode: 325ec...56f

[bettsa]

Tror ikke det er mobbing, da hadde hun mislikt friminuttene og gym. Kanskje hun er litt rastløs og liker å være ute i bevegelse?

Ta kontakt med klasseforstander. Må være grusomt for dere å ha det sånn. 

[AnonymBruker]

Min 6-åring vil aldri på skolen, men her er det nok mest fordi han ikke liker overganger. Han stortrives når han først er der og vil ikke hjem når jeg henter ham på sfo.

Han har ikke kommet på å si at han har vondt i magen eller noe, men om jeg synes han virker litt varm eller pjusk og spør hvordan han føler seg, så er det ikke måte på hvor dårlig han plutselig er. Han gråter ikke da, men han hadde nok gjort det hvis han hadde trodd det kunne føre til at han fikk bli hjemme.

Men dette er mitt barn... jeg kjenner jo ikke ditt.

Anonymkode: a5d64...877

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det virker ikke som mobbing. Hun er av typen som aldri går alene, hun alltid mange venner rundt seg. Hun sier friminutt er det beste med skolen. Det er timene hun "hater".. Det hun sier når jeg spør, er at hun synes det er kjedelig og at hun ikke liker den ene læreren. 

Det med læreren kan jeg for så vidt forstå, hun er litt skarp i stemmen og kan virke streng. Men hun bryr seg veldig om elevene (jeg har snakket med henne). Min datter er veldig tøff fysisk, men sensitiv følelsesmessig. Og foretrekker milde voksne. Men skjønner bare ikke hvorfor det har snudd, fra å løpe glad avgårde for bare noen uker siden, til nå å grue seg SÅ mye. 

Anonymkode: c3021...bb2

Det høres ut som noe har skjedd, siden hun plutselig gruer seg så mye. At hun har mange venner betyr ikke at hun ikke blir mobbet, for det kan være barn fra andre klasser som mobber henne. Vil anbefale deg å ta kontakt med kontaktlærer og helsesøster, så kan dere møtes og prøve å finne ut hvorfor hun gruer seg sånn til skolen. 

Anonymkode: a03b4...d7a

[AnonymBruker]

Min 7 åring hadde en slik periode i fjor. Så fikk hun en bestevenn og alt ble bedre. Etter sommerferien var skolevegringen helt glemt. Nå er det bare leksene som er et evinnelig mas. 

Anonymkode: 1e35e...aec

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enten hele tiden eller i perioder?

Min datter på 7 år har de siste ukene klaget veldig mye over vondt i magen, og sier både kveld og morgen at hun ikke vil på skolen. Enkelte morgener gråter hun og er helt fra seg. Prøver å nøste opp i hva det kan være, men hun sier bare: det er fordi det er så kjedelig... 

På skolen oppfører hun seg fint, er veldig flink faglig og har mange venner, som hun også er sammen med etter skolen. Men hun sier hun ikke liker den ene læreren sin.  

Hun sier selv at alle fag er kjedelige, bortsett fra gym. Hun liker friminutt og når de kan være ute. 

Jeg klarer ikke forstå at hun "hater" skolen så mye? Hun er jo flink og mestrer alle fag. Skal sies at hun har et enormt behov for å være fysisk aktiv og har utrolig mye energi. Jeg lurer på om hun synes det er vanskelig å sitte stille, og at oppgavene de har er for lette? Tenker også litt på adhd, men hun har ikke problemer sosialt eller med konstentrasjon og å kontrollere adferd. 

Synes det er fælt å se at hun sliter sånn ift å gå på skolen. Kan det være bare en periode? Føler meg rådvill. 

Anonymkode: c3021...bb2

da min datter hadde vondt i magen hver dag og ville være hjemme, antok jeg som deg at det var noe galt med skolen, og maste veldig for å finne ut om det var noe som var galt. Men hun var skoleflink og hadde gode venner, så det var ikke noe å finne. Til slutt gikk vi til fastlegen for å sjekke ut om det var noen fysisk grunn til magevondten, og da viste det seg at hun har cøliaki. 

Nå sier jeg ikke at jeg tror det er tilfelle her, men jeg tror det er lurt å sjekke ut det fysiske symptomet først, for det er fort å glemme.

Anonymkode: 285ba...2e6

[Surriball]

Jeg hadde det sånn da jeg var sju og begynte på skolen. Jeg kjeda vettet av meg, for alt var for lett. Skulka skolen. Endte med at jeg fikk flytte opp er trinn og fikk det mye bedre. 

[Tba]

15 timer siden, bettsa skrev:

Tror ikke det er mobbing, da hadde hun mislikt friminuttene og gym. Kanskje hun er litt rastløs og liker å være ute i bevegelse?

Ta kontakt med klasseforstander. Må være grusomt for dere å ha det sånn. 

Utifra hva TS skriver så er nettopp den ene læreren (muligens klasseforstander) som er grunnen til at hun misliker skolen så sterkt. Da ville jeg gjøre mange undersøkelser og være godt forberedt før jeg snakket med vedkommende. Det er ikke alle lærere som tar slike tilbakemeldinger kontruktivt.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal hun ønske å gå på skolen når det er kjedelig og lett? Snakk med lærer om mer utfordringer eller bytt skole til privat.

Anonymkode: 936ef...6e1

[AnonymBruker]

Min sønn (andre klasse) har det også sånn i perioder fordi han mener at det blir for mye med forventningene etter han sluttet i barnehagen. Det er den der overgangen med at du kan leke, være fri hele dagen og bare kose deg, mens nå så skal du lære ting og du skal sitte stille. Problemet her var at det ble for mye tid til å sitte stille i løp av en dag. I barnehagen så var han vant med et høyt aktivitetsnivå og han trengte å komme i gang med noe på ettermiddagen. Det roet seg betraktelig etter at han kom i gang med to fritidsaktiviteter. Når sinnet roet seg ned så hjalp det med å gi ro til skolearbeidet. Nå så gjør han ekstreme mengder med ekstraoppgaver og er ekstremt fornøyd med skolen. 

Nå sier jeg ikke at det samme gjelder for ditt barn, men du er nødt til å undersøke og finne ut hva det kan være. 

Anonymkode: 6a42e...63a