Dette med å ha blitt mobbet, å ta alt som kritikk..

[AnonymBruker]

Opplevde mobbing på hele grunnskolen og vgs. Skal ikke skrive så mye om det, men jeg har tenkt over hvordan jeg har reagert på felles meldinger f.eks i ettertid. 

Eksempel: Jeg flyttet inn i et kollektiv. Vi hadde vasket noen klær sammen, deriblant sokker. Hun ene fant ikke ene sokken sin. Hun hintet til at noen hadde tatt den. Vi var bare 3, så hun snakket med den andre jenta i kollektivet og hintet til at "noen" hadde benyttet seg av sjansen å ta sokken. Følte meg mistenkt :/

Så var jeg i et annet kollektiv. Vi hadde vaskeuker. Så ser jeg plutselig at noen hadde skrevet "vask skikkelig når det er DIN tur". Tok dette som at hun siktet til meg. Men mulig jeg tok det for personlig og tenker at det kunne vært en felles beskjed? 

Anonymkode: b3f89...8ed

[AnonymBruker]

Haha, hvem stjeler EN sokk?? 

Anonymkode: ddb6e...fd8

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat lik. Kan ta ting som kritikk og veldig personlig selv om det egentlig ikke er ment sånn. Jeg ble også mye mobbet da jeg var yngre, men vet ikke om dette har en sammenheng. 

Anonymkode: 36c6c...948

[Maleficenta]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er akkurat lik. Kan ta ting som kritikk og veldig personlig selv om det egentlig ikke er ment sånn. Jeg ble også mye mobbet da jeg var yngre, men vet ikke om dette har en sammenheng. 

Anonymkode: 36c6c...948

Samme her. Tror det har med at minnene fra barndommen dulker opp der man stadig fikk høre stikk og stygge bemerkninger. Damt at man blir paranoid. Man blir veldig var på blikk og kroppsspråk og kan tolke det i verste mening.

[AnonymBruker]

Veldig mange er slik uten at de er blitt mobbet. Det er vel en kombinasjon av lav selvfølelse og det å være veldig granskende.

Jeg er en introvert som kan bruke veldig mye tid i egne tanker, og da faller det seg også naturlig å overanalysere ting.

Jeg prøver å anerkjenne det, og aktivt ta meg i det. Først anerkjenn hvor irrasjonelt det er, og at vedkommende ikke tenker på dette i det hele tatt. Så pleier jeg noen ganger å tenke "hva er aller verste scenario?". Det er sjelden så ille. Det siste er rett og slett å distrahere seg selv og gjøre noe annet som krever all oppmerksomhet.

Anonymkode: 52766...3ad

[GulSitron]

Jeg har blitt mobbet selv og på ungdomsskolen hadde noen i klassen tatt busskortet mitt slik at jeg ikke kom meg hjem. Visst hvem det var og de ble sendt til rektor dagen etter. Meeen rektor trodde mer på de enn på meg. 

Fikk enda mer problemer i etterkant og derfor kan jeg lett ta meg nær av slike ting som du nevner Ts. Jeg kan i perioder være så paranoid og full av angst at vilt fremmende som snakker sammen kan si noe «herregud så du det? Det er det styggeste jeg har sett» også kan jeg tolke det til at de snakker om meg. 

Men lapp med beskjeder kan også tolkes i verste mening og føles veldig rettet mot meg. 

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn, men jobber med å bli mer "care face". Også til det som er kritikk, men som egentlig bør være helt ubetydelig for meg.

Likheten her er at jeg heller ikke var den kuleste i grunnskolen. Jeg var ikke direkte mobbeoffer, men jeg hadde ingen venner og var litt rar, noe som gjerne kunne bli påpekt av de "kule"  Veldig godt mulig at det er en sammenheng der!

Anonymkode: e1ce2...b49

[bortebra]

Jeg har en del venner og bekjente som er tidligere mobbeoffer, og opplever at jeg må trå varsomt oftere med dem enn andre. De reagerer på ting som mange andre ikke reagerer på - og det er ikke alltid lett å forstå hvorfor. Men jeg er nokså overbærende av natur, så det går greit.