følelsesmessig utslitt

[Gjest bare innom]

Dette kommer til å bli langt og komplisert, men jeg må bare få det ut en plass. Har ikke noen jeg tør å prate om dette med. Jeg er i et forhold som har vart i en del år, jeg hoppet i det som 16-åring uten å være forelsket, jeg visste med meg selv at jeg måtte komme meg ut av det fordi han var feil for meg. Men så har det ballet på seg, vi er fortsatt sammen, bor sammen og har et barn. Tidligere har jeg ved flere anledninger prøvd å gjøre det slutt, men han nekter liksom å godta det. Han er ekspert på å gi meg dårlig samvittighet, og jeg tar han tilbake hver gang. Av alle de gale grunnene. Han er ikke vond mot meg på noen måte, men vi er veldig forskjellige, har ulike drømmer i livet, forskjellige livssyn, meninger,smak... det er motsetninger uansett tema. Han er snill og hjelpsom og en god pappa, men der stopper de positive sidene. Jeg føler meg overvåket og kontrollert, han vil alltid prøve å forandre meg til noe jeg ikke er og ikke har lyst til å være. Vi diskuterer alt uten å komme fram til løsninger som funker for begge, noe som gjør at vi aldri får gjort noen ting, alt blir med tanken. Vi klarer ikke å snakke sammen. Vi har nesten ikke sex, jeg klarer bare ikke. Grøsser av tanken på sex i det hele tatt, har helt mistet lysten (spesielt etter at jeg ble mamma). Han derimot vil hele tiden, han spør og maser om vi ikke kan gjøre det, han mener at "bare vi gjør det litt oftere så går det sikkert bedre etterhvert" mens jeg får mer og mer avsmak. Og jeg har fortalt ham det flere ganger. Har slitt med dette i 2-3 år nå og det sliter veldig på oss. Han sier ofte at jeg må "snakke om det" men jeg orker ikke flere sånne samtaler, fordi vi har prøvd det så mange ganger, jeg forteller ham omtrent det samme hver gang (sånn ca. sannheten, men sier ikke alt, er redd for å såre, redd for konflikt) og han kommer med de samme motreplikkene hver gang-han forstår ikke hva jeg mener i det hele tatt, og mener det er jeg som må forandre meg, men jeg er allerede så forandret at jeg ikke kjenner igjen meg selv. Tidligere var jeg en sosial og glad jente, men pga hans sykelige sjalusi har jeg ikke orket så mye sosial kontakt m andre fordi det blir konfrontasjon med han ("hvor skal du, hvem er du sammen med, når kommer du hjem, er du sammen med en fyr, kan jeg hente deg" osv-men han har heldigvis skjerpet seg med dette) jeg har utviklet sosial angst og depresjoner. Jeg blir kvalt her. Har møtt en nydelig gutt da, som jeg falt pladask for. Det er et år siden nå, og jeg kommer ikke over han. Tenker fortsatt på han hver eneste dag. Han bor i en annen kant av landet. Vi klikket fort, og har litt kontakt,sms og mail.. Er ikke sikker, men ser ikke bort fra at det kunne blitt noe seriøst mellom oss hvis min situasjon var annerledes. Jeg blir gal av dette, jeg har lyst å flytte ut og finne meg selv igjen. Og dette er nok ikke en forbigående greie, jeg vet med sikkerhet at problemene vi har ikke lar seg løse, jeg vil ikke løse dem. Og jeg vet at jeg aldri kan få det livet jeg ønsker meg så lenge jeg må ta hensyn til ham. Jeg mister meg selv og lever for andre. Vil ikke ha det sånn. Er redd det er meg det er noe feil med, at jeg forventer for mye.,jeg er tilhenger av å kjempe for forholdet, men hvor langt kan man tøye strikken, liksom? Jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag heller,siden jeg har vært i dette forholdet siden jeg var 16. Psyker meg opp til å prøve å få en slutt på dette, men kommer ikke til å ta fra ham barnet, det blir for mye syns jeg, men forferdelig tanke å forlate barnet også, da. Hvis jeg flytter ut, kommer jeg til å flytte en godt stykke unna, pga skole(er student), men jeg vil kunne komme hjem i helgene for å være med barnet mitt. Selv om jeg kan planlegge i det uendelige i hodet mitt, vet jeg ikke om jeg noen gang blir sterk nok til å gjøre dette i praksis. Har tenkt å skaffe meg en psykolog som kan hjelpe meg å sortere tankene mine litt da.

Jeg forventer ikke at noen kan hjelpe, måtte bare få det ned på "papiret" en plass. Men tanker fra dere tas i mot med stor takk.

[~sikka~]

Ville bare gi deg en god

Håper alt ordner seg for deg

[Maya22]

oi..dette var ikke småtterier heller..jeg skal prøve svare så godt jeg kan..

Må få sagt med en gang,at det å hoppe rett inn i et forhold med en ny mann IKKE er løsningen for deg nå. Du har alt for mye følelsesmessig "bagasje",som du blir nødt til å få ordnet opp i før du innvolverer deg med noen andre. Gjør du ikke dette,vil du ta med deg bagasjen inn i forholdet,og det vil forgifte og ødelegge forholdet. Det siste du skal tenke på er å få deg en ny kjæreste! Nå må du først og fremst tenke på hva som er best for både deg og barnet. Jeg kjenner ikke dere,så jeg kan kun gi råd ut i fra det du har skrevet. Om det er slik at du føler sånn avsky som jeg har forstått det,og du også sier at ikke du vil fikse det,så er det ingen vei utenom enn at dere får gå hvert til dere. Det går ikke an å fikse noe,dersom du ikke vil. At du konstant tar han tilbake må du slutte med. Jeg tror ikke mannen din er en dårlig person i det hele tatt,men at det bygger på kontraster og ulikheter. Jeg har en følelse av at det er gått så langt at du har kommet inn i en litt egoistisk periode,og den må du prøve å komme deg ut av. Jeg sier ikke dette for å såre deg. Du skal slettes ikke reise fra barnet ditt. Selvfølgelig trenger du tid for deg selv,men å "straffe" barnet for det er ikke riktig. Du får bite tennene sammen å komme deg ut av dette forholdet,slik at du/dere ikke blir mer ødelagt. Barnet kan jo være hos sin far til du er kommet litt i orden,og deretter finne ut hvordan dere vil foreta fordelingen av ansvar. Gjør du ikke endringer nå,vil det kanskje aldri skje og du vil angre resten av livet. Men for all del,gjør du dette så gjør det på en rolig og sivilisert måte! Det vinner du på. Lykke til!