Jeg ønsker familie, han alenetid

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 6 år. Etter et par år fikk han meg til å innse at jeg var deprimert og jeg slet med angst og tvangstanker. Dette hadde vært en del av livet mitt i så mange år at jeg visste det ikke selv, at dette måtte gjøres noe med. En dag gikk jeg på den regelrette smellen og han hjalp meg til å få den hjelpen jeg trengte. Han sto ved min side igjennom hele prosessen og jeg vet det ikke var lett til tider. Vi snakket alltid løst om det å få barn, men han ville hele tiden at jeg skulle bli frisk først, noe jeg egentlig innså og var helt enig i. Jeg nærmer meg 37 i alder og kjenner jo statistikken og prognosene. Selv er han 41 og har ingen barn fra før. Han er veldig glad i barn og har sagt selv at han føler at han ville blitt en mye bedre pappa nå som han er voksen. Jeg har hatt disse ordene i bakhodet hele tiden. Nå er jeg frisk og tilbake i jobb. Jeg går heller ei på medisiner lenger så føler at ting går rett vei. Her har jeg da hatt dette ønske om barn som en «gulrot» og en driv til å bli frisk. Jeg merker at det er et vanskelig tema å snakke om. Kommer det på bane, ender det alltid i krangel. Vi har jo mange venner med barn og naturlig nok dreier deres liv seg om familie. Noe som blir en liten utfordring når vi er på besøk og jeg så vidt bringer ting på banen. Han har kamerater som er blitt presset i rollen og det har nok skremt han. Han er livredd for å føle seg presset og jeg lister meg rundt. Han vil være sammen med meg, men higer hele tiden etter et ekstremt behov for å være alene. Altså tid for seg selv, noe alle trenger. Til en viss grad. Vi bor sammen i en leilighet og har det bra sammen i grunn. Jeg prøver å føye meg, men er hjemmekjær og kan føle at jeg er uønsket hjemme til tider. Han ønsker at jeg skal ut å finne på mer ting. Noe som er lettere sagt enn gjort når jeg liker å slappe av  etter jobb hjemme i mitt hjem. Han er veldig opptatt av, og skremt av «ustabile» folk og jeg kan skjønne at med min historie og når jeg var på mitt værste så slet nok han ekstra. 

Som sagt jeg har jobbet meg veldig til hit jeg er i dag. Nå kom bomben i går, at han tror ikke han ønsker barn. Det endte jo selvfølgelig i tårer på min part. I stedet for å fokusere på framtiden og alt som kan vente, velger han å fokusere på den jeg var. Da er det jo ikke lett å se opplyst på framtiden. Så kommer disse tidene da han trenger «space» og usikker på oss osv. Så går det over og vi har det fint igjen.

Nå er jeg så livredd og rådløs hva jeg skal gjøre. Dette forholdet var jo min investering for livet og det er han jeg vil ha. Det er et barn med mannen jeg elsker som jeg vil ha.

Tiden renner ut og jeg vil jo ikke finne noen andre heller. Det vet man jo aldri om skjer, og ting må da bygges opp på ny før man får barn mener jeg. Hva burde jeg gjøre?

 

Hilsen rådvill

Anonymkode: 02d51...8ef

[AnonymBruker]

Men passer dere sammen egentlig da?

Anonymkode: 42b7c...380

[Gjest yeans]

Dere burde gå til samtale terapi om dere virkelig ønsker å dele livet sammen. Og da må dere snakke grundig igjennom dette med barn og evt frykt for tilbakefall. 

[AnonymBruker]

Hvis du i dag MÅTTE velge: et liv uten han, eller et liv der du aldri kommer til å få barn. Hva hadde du valgt? 

Anonymkode: afab1...1ec

[AnonymBruker]

Kanskje han vil ha barn men bare ikke med deg? Syns han virker veldig usikker på alt, og det er jo litt spesielt å jage samboer ut av huset, selvsagt skal man kunne slappe av hjemme hos seg selv! Om han trenger alenetid får han få seg eget rom eller han må komme seg ut av huset selv. Tror jeg hadde fått psykiske problemer av å føle meg uønsket i mitt eget hjem.

Anonymkode: 04dca...a0d

[kisskissbangbang]

Jeg synes egentlig ikke det høres ut som om du har det så godt med ham, jeg? 

[Meadow]

Du lister deg rundt og føler deg til tider uønsket i eget hjem, og han trenger mye space og ser på deg som ustabil. Det høres ikke ut som om dette er et godt utgangspunkt for å skape en familie. Jeg tror kanskje dere må vurdere å få ryddet opp hos en terapeut, eller så må dere ihvertfall sette dere ned og snakke sammen om fremtiden -rolig og saklig. Vil dere helt ulike ting i livet, så bør dere kanskje ikke leve sammen? 

[Ulrikke]

Jeg er normalt sett for å snakke sammen og inngå kompromiss... Men hvis jeg hadde vært 37 år og VISSTE at jeg ønsket meg barn, og han jeg hadde vært sammen med i årevis stadig kom med nye unnskyldninger for å ikke få barn - samtidig som man tidvis føler seg uønsket i eget hjem - DA hadde jeg satt hardt mot hardt. Og ikke med lang tidsfrist heller....

I en sånn situasjon hadde det vært kniven på strupen (det er lov å ikke ville ha barn, men da må man innrømme det og være ærlig!). Hadde han ikke kunnet si ja til barn rimelig umiddelbart, hadde jeg sagt takk og farvel. Og - det er sikkert politisk ukorrekt - men da ville jeg valgt å få barn alene med donor (Danmark feks). Mange ønsker seg ikke barn, det er flott og fint. Ikke alle trenger å få barn! Men dersom det er et stort ønske og han er såpass diffus, vag og til tider på grensa til ufin, så må DU være sterk i deg selv og kreve et svar og handle deretter. 

Jeg ble sammen med en mann som hadde tre barn fra før. Vi måtte jo snakke om dette med barn, jeg hadde ingen selv. Det hadde vært HELT ok om han ikke ville ha flere barn, det kunne jeg ikke tvinge ham til - men da kunne ikke han ha tvunget meg til å bli heller! (nå fikk vi et barn sammen, altså).

Spør deg selv: hva kan du "enklest" leve videre med resten av livet? Sammen med en mann som tydeligvis ikke ser på deg som et udelt positivt tilskudd til livet sitt og uten barn - eller alene (akkurat nå) med et barn etter hvert (også alene, og JA knalltøft selvfølgelig, men det tror jeg man fikser....)

Jeg vet hva mitt svar hadde vært, men du må finne ut hva som er ditt riktige svar her! Ikke hva du tror han synes er riktig eller hva familie og venner synes er riktig - men det svaret DU kan leve med resten av livet ditt!