En forelskelsen som har "gjort meg forandret"

[AnonymBruker]

Jeg startet et nytt liv mars 2016. Jeg begynte å reise rundt for å se hverden. Det er i forbindelse med jobb. Det har seg bare slik at et sted falt jeg for en mann. Jeg hadde noe gående med en jeg hadde vært forelsket i i 3 år i norge, men følelsene til oss begge fadet ut. Han har nylig fått seg dame og jeg forelsket meg altså i en i landet jeg da befant meg i. Bare at jeg er ikke lykkelig med det. Jeg har gode følelser og liker tanken på hvordan vi kunne hatt det. Men han er veldig generøs med komplimenter, hjerter og slik. Folk i utlandet virker generelt mer pågående og åpne om følelser. 

Så, for det første. Jeg har blitt så nysgjerrig på hvordan det er å vokse opp i et annet land. Jeg stiller spørsmål ved det å være norsk. Siden vi er "øverst på rangstigen" så betyr det vel at det er våres måte å leve på som er den rette? Det jeg merker at jeg savner er denne varmheten. Vi finnes ikke pågående og er vel lettere reddere for å forstyrre folk enn å tørre å ta kontakt. I noen andre land er det motsatt. Men jeg er så redd for å ha mistolket han fullstendig. Til tross for at han skrev at han ville kjenne meg bedre, likte meg og sa jeg var vanskelig å nå inn til.  Han vet ikke at jeg har følelser for han. Men jeg merker bare at dette er ikke en man skal bli kjøreste med dersom man er litt småsjalu. Han har masse kvinnelige venninner. Men siden jeg fikk følelser tenker jeg at muligheten kan være der for at han føler det samme. Men igjen, når jeg leser her hvordan menn oppførerer seg, så viser det vel nok en gang at jeg kommer til å bli utsatt for et spill om jeg gjør meg sårbar for ham. 

Jeg er fra ei norsk bygd, der de fleste av min familie har bosatt seg. Jeg føler jeg kommer til en annen verden når jeg er "hjemme" i mitt barndomshjem hos mamma. Som om jeg blir helt isolert fra livet. Og familien min er litt "sær". Med det mener jeg at de er typisk sånne som er redd for alt der ute i verden, og liker seg i sin trygge boble på bygda. Det er deres valg, jeg skal ikke dømme dem for det. Men det er litt vondt å ikke føle seg hjemme med sine slektninger, familie og i sitt barndomshjem. Jeg vil bare være ute i verden. Jeg tenker på denne mannen konstant og han er fra en storby nede i europa. Han er oppvokst og bor i den byen. Mens jeg har mine slektninger i denne lille isolerte bygda som jeg ikke føler jeg er en del av. Dette har gjort meg fremmed for meg selv. 

Denne fyren har også spurt meg om jeg synes han er masete , om han har gjort noe galt. Nå har jeg ikke vært der på halvt år, og han kan fremdeles ta kontakt en gang i blandt for å høre hvordan det går. Men tror dessverre dette er noe han gjør med alle. 

 

Anonymkode: b98f9...643

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart at han synes du er vanskelig å komme inn på, hvis du ikke deler hva du føler. 

Anonymkode: 18c79...e36

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke rart at han synes du er vanskelig å komme inn på, hvis du ikke deler hva du føler. 

Anonymkode: 18c79...e36

Men dette kan ikke være sunt? Jeg har bare lyst til å være der hele tiden. Føler meg enda mer fremmedi hjembygda nå når jeg ser hva verden har å by på  skulle nesten ønske jeg aldri begynte og reise....

Anonymkode: b98f9...643