Familiedrama

[AnonymBruker]

Jeg(mann i tjueåra) har to brødre og ei søster. Som små(jeg i bhg alder - yngst) ble vi splittet. Min far flyttet med mine to brødre(eldst) til andre siden av landet. Vi bodde i Nord-Norge alle sammen før det tidspunktet. Derfor har jeg aldri kjent mine to eldste søsken og far, siden jeg ikke har vokst opp med dem. 

Vår mor ble senere gift med en mann som ikke var særlig snill, på grensen til psykisk vold. Jeg hadde det ikke bra på skolen(ikke min søster heller), og husker mye rart som skjedde i barndommen. Eksempel en nabo som var pedofil. 

Min søster flyttet da hun var 20 år til Trondheim for å studere. Jeg var 16 på det tidspunktet. Hun ble samboer med en grei mann som jeg likte godt. Vi var også på besøk ett par ganger(jeg, mor og ene broren min). 

Når jeg var atten, nesten nitten flyttet jeg til Meldal(1,5 time unna Tr.heim). Bodde der og bor der enda nå som jeg nærmer meg 30 år. For seks år siden fikk min søster barn med en mann fra England. Denne mannen var visst ikke helt god, og behandlet ikke min søster så bra psykisk. Jeg hørte at det var mye tull og rare greier i det forholdet. De hadde ikke vært sammen lenge før de fikk barn(uplanlagt). Etter hvert(når barnet var 5 år), gikk de fra hverandre etter mye om og men.

Etter det hadde de 50/50 omsorg for gutten. Dette fungerte ikke så bra, da denne mannen er veldig kontrollerende og skulle legge seg oppi alt med min søster(som ikke omhandlet barnet). Det endte med at han fikk besøksforbud. Og min søster har lagt han for hat.

I januar så bestemte min søster seg for å flytte til Spania, fordi hun ville starte ett nytt liv med en mann hun hadde møtt der nede på ferie. Hun fortalte meg at hun ville ta meg seg sønnen selv om far til barnet ikke ønsket det. Jeg ble selvfølgelig bekymret, og sa at det ikke er greit. Barnet har en far også, og fortalte henne at hun ikke kan ta med seg barnet når det er hun som skal flytte. Vi kranglet veldig over tlf den dagen, og jeg fant også ut at hun hadde løyet mye for meg for å ha meg på sin side i en barnefordelingssak. På denne tiden skulle de i rettsak på grunn av barnefordeling, da 50/50 ikke fungerte, og min søster prøvde å få 100% omsorg. Det gjorde meg enda mer bekymret, så jeg ringte barnevernet og fortalte min bekymring. Noe jeg fortalte min søster at jeg hadde gjort. Den dagen kuttet hun kontakten med meg, og sa at vi ikke var søsken mer, fordi søsken støtter hverandre fullt ut uansett. Også når det går utover ett barn, fordi det ga hun blaffen i. Det viktigste var henne selv, og at hun hadde det bra(ikke sønnen). 

 

Nå har det gått noen mnd, sønnen bor hos sin far i Tr. Heim og hun har ingen kontakt med sønnen sin. Hun venter ett nytt barn i mai med sin nye mann som hun har giftet seg med. Jeg har fortsatt kontakt med nevøen min, og han har det bra. Han savner selvfølgelig sin mor. 

Jeg har ikke hatt noe kontakt med min søster, men lurer på ofte om det er jeg som burde ta kontakt for å skvære opp? Har jeg gjort noe galt i denne prosessen? 

Jeg kunne jo ikke støtte henne i å flytte med barnet, og følte jeg måtte melde for å forhindre det, selv om jeg i ettertid har innsett at hun aldri ville fått med seg barnet uten fars underskrift. 

Måtte bare få det ut, da jeg har kvernet mye på dette de siste månedene.  Føler heller ikke at resten av familien bryr seg særlig om det. Takk til de som orker å lese det.

Anonymkode: 8f6bc...215

[Glød]

Fra den siden av historien som du kan beskrive synes jeg du har gjort det rette. 

Det er bare du som kan vite om du ønsker å ha din søster i livet ditt, og dermed gjøre et forsøk. Utifra det du beskriver hadde jeg personlig ikke orket å forholde meg til et slikt menneske. Familie har ikke automatisk rett på ens lojalitet, bare fordi man er i slekt. De må gjøre seg fortjent til den, på lik linje med andre mennesker.