hvorfor forstår ikke vi som ikke har barn?

[Gjest Anonymous]

Alle sier at man får en helt annerledes type kjærlighet til barnet sitt, en følelse en som ikke har banr noen gang kan vite.

Forklar da...hvordan er den følelsen?

jeg vet jo at jeg kommer til å elske barnet mitt høyt. Men hvor høyt? hvordan?

[birgitte242]

Det er vanskelig å forklare en følelse. For meg så kan det sammenlignes med en sterk, dyp, forelskelse uten den seksuelle dimensjonen. Pluss en sterk trang til å beskytte dette mennesket mot alt vondt i verden.

[Brunhilde]

Følelser kan ikke forklares.

Jeg er kjemepglad i tanteungene mine, de er eldst, men etter at jeg fikk mitt barn vet jeg hva det vil si at være så glad i noen at det nesten er vondt.

Jeg tror ikke barnet må være egenfødt for at man skal oppleve den følelsen, det kan være et stebarn, et adoptivbarn eller et forsterbarn som fremkaller den også.

Men noen ganger er det hold i utsagnet "vent til du selv får barn"....

[Gjest Turi]

Tror heller ikke det er mulig å forklare.

Det er en følelse som er uendelig mye sterkere enn jeg har opplevd tidligere. En blanding av kjærlighet, ren glede, stolthet hver gang poden klarer en helt basic ting som alle klarer, frykt når poden er i en potensielt farlig situasjon, intens fortvilelse når poden gråter og man ikke vet hvorfor og en mer intens frykt enn du kan tenke deg når h*n er alvorlig syk.

Etter at jeg selv fikk barn, forstår jeg bittelitt mer av hvor utrolig sterke foreldre er som overlever å miste et barn. Jeg vet jammen ikke om jeg hadde ønsket det.

Dessuten har jeg jammen meg fått et helt annerledes forhold til mammaen min (det var godt før også altså) . Nå vet jeg jo hvordan hun har hatt det når jeg vokste opp...

[Gjest annema]

Som professor Arne Næss sr. har hevdet....foreldre er ikke de beste oppdragere fordi følelsene står i veien. Han bygde dette bl.a. på den forskjellen han hadde gjort i oppdragelsen av sine egne barn kontra oppdragelsen av nevøen Arne Næss jr.

[Gjest Anonymous]

Jeg kan faktisk føle på meg nå barnet mitt har det ondt, og det er langt unna.

[Mistyen]

Er enig med de andre i at følelsen er ubeskrivelig. Den må oppleves for å kunne forstås. Og så tror jeg at man kjenner den enten man har egenfødte barn eller adoptiv-/stebarn

[Gjest Turi]

Jeg føler forskjell på egne barn og stebarn :oops: . Dessverre men slik er det. Ikke fordi jeg ikke elsker stebarnet mitt, det gjør jeg, men det er himmelvid forskjell allikevel.

Skulle oftere enn oftest ønske det ikke var sånn.

[Gjest Pjusk]

Jeg har hele livet følt meg elsket av mine foreldre. Men jeg har ikke forstått hvor glade mamma og pappa virkelig er i meg og mine søsken, før jeg fikk barn selv.

[Gjest salma på besøk]

Morsfølelse er noe som vokser fram etterhvert som båndene mellom mor og barn knyttes. Det er ikke noe som kommer automatisk med en fødsel. Derfor kan man være like glad i et adoptivbarn som i et egenfødt barn.

Stebarn er en annen sak, for det er så store individuelle forskjeller. Noen ganger trer steforelder inn i biologisk forelders sted, andre ganger har man et mer perifert ståsted i livet deres.

[Gjest Anonymous]

jeg tror salma her tar grundig feil, for hun har sikkert ikke barn selv.....

Hvordan forklare det? hmmmmm jo når jeg fødte barnet mitt, ble jeg oversvømmet av hormoner, og jeg ble veldig sårbar overfor det nye barnet mitt, og vekket følelser i meg jeg ikke trodde jeg hadde, og beskyttelsestrangen er enorm! man blir så glad i barnet sitt, at det er skremmende, det er nesten litt vondt også på samme tid, man ser for seg ulike farlige situasjoner barnet kan komme oppi, og blir enda mer bekymret..... et adoptivbarn kan ikke knyttes til dette på samme måte.....selvfølgelig kan man bli glad i et adoptivbarn også, men jeg tror neppe på samme måte, en fødsel setter i gang hormonene som skal få deg enda mer knyttet til, og lyst til å beskytte.... det kan sammenlignes med en megastor forelskelse, der du har en slags evig lykkerus, i hvertfall for min del, selv om sønnen min er to år.....man gleder seg stort til hver dag, og man tar seg i å spørre seg selv: har jeg blitt smårar? får man vil stadig klemme og nusse på den lille...... ja det er enorme følelser man ikke trodde man hadde før man får et barn.....

[Gjest annema]

beskyttelsestrangen er enorm! man blir så glad i barnet sitt' date=' at det er skremmende, det er nesten litt vondt også på samme tid, man ser for seg ulike farlige situasjoner barnet kan komme oppi, og blir enda mer bekymret..... et adoptivbarn kan ikke knyttes til dette på samme måte.[/quote']

Hmm...har du adoptivbarn Gjest?

[Gjest Pjusk]

Jeg har ikke adoptivbarn eller stebarn, kun egne. Men jeg tror man kan bli like glad i et adoptivbarn - særlig hvis man får det som et lite nurk.

Stebarn kommer gjerne med mye historie og har allerede en mor - og selv om man blir glad i dem, er det kanskje vanskelig å få de samme følelsene som for et egetfødt barn eller adoptivbarn.

[Gjest salma på besøk]

Jeg tror at Salma vet akkurat hva hun snakker om, ettersom hun har barn selv.

Rett etter man er født, er man full av hormoner og er veldig sliten og sårbar. Man blir lett overveldet av følelser, både negative og positive.

For min del vokste morskjæreligheten fram etterhvert, den begynte å gro i det barnet kom og blir sterkere for hver dag som går. Jeg har overhode ikke vanskelig for å tro at jeg kunne bli like glad i et adoptivbarn. Kjærlighet vokser seg kraftigere og sterkere jo lenger den har vart, er min erfaring.

[Gjest Anonymous]

nei, jeg har ikke adoptivbarn, kun en sønn..... og ikke tale om at et adoptivbarn kan sammenlignes med et egetfødt barn! man vil alltid ha i bakhodet at dette er DITT avkom ...og man tar seg ekstra av det.....

[Gjest annema]

nei' date=' jeg har ikke adoptivbarn, kun en sønn..... og ikke tale om at et adoptivbarn kan sammenlignes med et egetfødt barn! man vil alltid ha i bakhodet at dette er DITT avkom ...og man tar seg ekstra av det.....[/quote']

Hvordan i all verden kan du komme med så sterke ord når du ikke aner hva du snakker om?

[:-) anna]

:o Naturligvis blir man like glad i adoptivbarn som i egne barn. Tror dere virkelig at de som har adoptert et barn har ønsket dette barnet mindre enn vi som har født barna våre?! Man får da den samme følelsen av at barnet trenger en, man utvikler egne bånd til barnet, og kanskje får man en ekstra stor omsorg for et lite vesen som ikke har noen andre, og som hadde en ekstra tøff start på verden. Hvem kan si at disse følelsene ikke er like sterke som de man får for egenfødte barn?

Hva da med fedre?! De har jo heller ikke født, men de utvikler jo farsfølelse for barna sine likevel.

Jeg tror ikke det er mulig å si noe sikkert om andre mennesker. En del mennesker er nok veldig opptatt av å føre akkurat sine gener videre og ville dermed ikke opplevd et adoptivbarn som "sitt eget". Men det er nok antagelig ikke de som velger å adoptere.

Så for å svare på spørsmålet:

Om man har et menneske man har enorm omsorg for.. en lillesøster eller bror eller noe sånt- så kan følelsen sammenlignes. Det er den samme omsorgen, bare enormt mye sterkere. Det er igrunn sant at man må oppleve det.

[Gjest gjest1]

Det dreier seg om en fullstendig betingelsesløs kjærlighet.

Kjæresten din kan du slutte å være glad i dersom han behandler deg dårlig/er utro, eller lignende. Ungen din vil du elske uansett hvor mye trøbbel han lager for deg.

[Salamandra]

Jeg fikk også en sånn hormonell lykke-boost da jeg fikk ungene mine i armene første gang etter fødselen, men ettersom jeg har forstått er det ikke slik for alle. Særlig de med fødselsdepresjoner ol. sliter jo med denne morsfølelsen selv om de har født barnet selv.

Jeg tror man blir like glad i adoptivbarn som i egne, får ikke de et tilsvarende rush av følelser første gangen de ser ungen sin da?

Stebarn tror jeg de fleste får et litt annet forhold til enn sine egne barn (ikke at man ikke blir glad i dem altså) men de har ofte levd en stund før man blir kjent med dem, de er produktet av partnerens forhold til en annen person og det er vel kanskje ikke akkurat noe fortrinn sånn sett, og man har jo ikke den voldsomme følelsen av ansvar man får for sine egne barn siden stebarna som regle har en mor og en far fra før.

Man får jo en litt annen rolle.

Men litt tilbake til hovedinnleggers spørsmål igjen.. den morskjærligheten man får for barna sine lar seg (dessverre) ikke forklare for de som ikke har opplevd det tror jeg, jeg klarer det i allefall ikke

[Gjest gjest1]

nei' date=' jeg har ikke adoptivbarn, kun en sønn..... og ikke tale om at et adoptivbarn kan sammenlignes med et egetfødt barn! man vil alltid ha i bakhodet at dette er DITT avkom ...og man tar seg ekstra av det.....[/quote']

Her tror jeg rett og slett du tar feil!

Ditt barn er ditt barn enten du har født det selv eller ikke. Adoptivbarn får man gjerne som veldig små, og kjærligheten vokser med omsorgsfølelsen.

Stebarn blir noe annet - som de andre her inne sier; de har allerede en mor og en lang fortid uten deg. Med mindre du overtar dem også som bittesmå fordi barnets far eller mor er borte og din nye partner er eneforsørger. Alderen på barnet når det kommer inn i livet ditt har alt å si tror jeg..