Venner

[Ciara]

Jeg sitter og tenker litt på vennskap. Det er kanskje en følelse alle har i blant, men noen ganger føles det som om alle andre har flere venner enn en selv

Jeg har tre virkelig gode venner. Disse kan jeg snakke med alt om, og de kan snakke med alt med meg, og vi er der alltid for hverandre. Jeg forguder disse tre 8)

Så er det noen som jeg definerer som venner, men som ikke er i nærheten av å være like gode som de andre tre. Her har vi kanskje 10-15 personer.

Så har man alle de andre man kjenner som man kommer overens med, men som man ikke deler sitt privatliv med. Slår gjerne av en hyggelig prat med disse (kollega, medstudent etc), men det er liksom alt. Men de kan jo bli venner med tiden, de også.

Som oftest tenker jeg at jeg har nok med de vennene jeg har. Med studier, deltidsjobbing, samboer og katt er det grenser for mange mennesker man rekker å sette av tid til regelmessig. Men noen ganger blir jeg likevel misunnelig på de med alle vennene.

Som en jente på jobben. Hun får praten til å gå med alle, hun får folk til å le og hun blir bedt til alt som finnes av sosiale sammenkomster. Slik er absolutt ikke jeg. Jeg har sjelden blitt stjernevenn med noen sånn med en gang. Som oftest har det utviklet seg gradvis. Mange mennesker vet jeg ikke hva jeg skal snakke med om. Og det er så ubehagelig, når den tausheten varer.

Dette ble mange løse tanker, og jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil hen, heller.

Noen tanker, folkens?

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Med en liten forskjell. De tre vennene som jeg kjenner veldig godt er likevel ikke venner jeg kan betro meg til om alt.

Jeg kjenner til den ensomhetsfølelsen selvom man egentlig har en del venner... Det er ikke noe bra.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du kjenner alt for mange! :o

Det er kvaliteten på relasjonene som betyr noe, ikke antallet.

Tenk litt på hva du ønsker fra hver av de menneskene du omgir deg med. Er du sammen med folk av ren desperasjon fordi du bare "må være sammen med noen", eller er du mer reflektert og ønsker en dialog med noen av dem om spørsmål du lurer på?

Hvis man aldri lurer på ting og aldri spør om noe, har man kanskje ikke så mye å snakke om?

Dersom man kjenner seg selv dårlig, vet man kanskje ikke hva man skal lete etter hos andre?

[Gjest ung mor]

takk og pris!

trodde det bare var meg, jeg..

som ikke ser helt vitsen med å jevnlig skulle menge meg med folk jeg egentlig ikke føler den rette kjemien med... :-)

men nå er dagen min reddet!

Ps. selv har jeg en venninne som er "super-sosial", og bare snakker om alle sine venner (?)

selv om ho er i full jobb, og har familie og hus ++++

men jeg har alltså Ikke antall på hvor mange som er hennes Gode Venner...

[Gjest Anonymous]

Jeg synes det bedre med få gode venner enn mange venner....

[Gjest gjesta]

Jeg har to veldig nære venner, og to som er gode venner. Andre er mer bekjente, mindre nære venner.

Typen min har hundrevis av venner føler jeg, men det er bare noen av de som er gode & nære venner.

Jeg vil heller ha få nære venner enn mange "ikke så gode venner".

[glaciera]

Jeg har også en sånn venninne som bare er enhver sosial settings naturlige midtpunkt. Og hun er helt skjønn og absolutt ikke noe tilgjort, så jeg skjønner på mange måter hvorfor hun er så superpopulær og trekker så mange til seg.

Selv er jeg mer som deg, med noen få virkelig gode venner og en god del bekjentskaper. Har lett for å snakke med folk, men det å bli fortrolig sitter langt inne for meg.

Jeg synes det er helt greit, egentlig. Vi er alle forskjellige. Noen ganger tenker jeg at det kunne vært morsomt å være den satt med ørten invitasjoner og problemer med å velge, men da tenker jeg at jeg har sikkert noe som de jentene ikke har, og som de savner. Man kan ikke få alt, og det gjelder å glede seg over de velsignelser man har fått. Som noen virkelig gode venner

[Ciara]

Dere har mange gode poeng

Jeg er helt enig i at det er kvalitet og ikke kvantitet som teller.

Og til den andre gjesten ovenfra her - du er kanskje litt rask med å trekke slutninger? Jeg lurer på ting, og jeg har også ting å spørre om, men det betyr ikke at det er enkelt å kommunisere med alle uansett. Det dreier seg heller ikke om å ikke vite hva man skal lete etter hos andre... Jeg vet jo hvilke mennesker jeg tiltrekkes av og ikke. Men igjen, det er garanterer ikke god kommunikasjon.

Jeg tror jeg er et symptom på en kultur hvor det å ha mange venner blir sett på som å være vellykket. Og jeg finner at selv om jeg har flere venner som jeg er tilfreds med, så måler jeg meg opp mot denne håpløse standarden likevel. Når jeg egentlig burde la være å tenke på det og konsentrere meg om å være fornøyd.

Det er bare så vanskelig noen ganger! Man har likevel en ensomhetsfølelse, som en annen gjest sa så bra. Det som kreves er vel å tenke seg om å innse alt det fantastiske vi har.

Og til ung mor - så hyggelig at dagen din ble reddet!

[Gjest Anonymous]

Jeg har EN jeg kan fortelle alt til...

Noen få jeg kan snakke med det meste om...

2-3 her i distriktet... Og 4 som bor langt unna....

Og mange relasjoner (gjennom jobb) som kun

er det det er, uten dype følelser... Men som jeg

slår av en prat med (om vær og vind) om jeg

treffer på dem på gata.

Jeg setter mye mere pris på venner som er nære,

som jeg kan slappe av med, le med, snakke med

om alt, være meg selv, og som kan tåle stillhet

uten at det er "flaut"

Bor i ei bygd, og her er det så mye snakk,

at jeg orker ikke være sosial engang. Er innflytter

og aldri skjønt det der med og prate drit om andre...

Synes bare det er slitsomt å høre på...

Når til og med venninner snakker stygt om hverandre,

ja... *riste på oppgitt på hodet*

Den som taler negativt om andre i ditt nærvær,

taler negativt om deg i ditt fravær

*Arabisk ordtak*

Men nå har jeg fått litt kontakt med nabo-dama her,

hun er også innflytter, og veldig okey Koser meg

når jeg er hos henne. Men kan nok ikke betro meg til

henne, men veldig hyggelig

[Gjest Anonymous]

Æsj.... Jeg har ingen venner bortsett ifra samboeren min. I oppveksten var jeg med på flyttelasset til mine skilte foreldre rundt om kring i hele Oslo. Nå er jeg 35 år, har aldri bodd et sted mer enn 5 år, har ingen nære venner, men er fryyyktelig godt kjent i Oslo :-) Ganske trist egentlig...

[Gjest Anonymous]

Bor i ei bygd, og her er det så mye snakk,

at jeg orker ikke være sosial engang. Er innflytter

og aldri skjønt det der med og prate drit om andre...

Synes bare det er slitsomt å høre på...

Når til og med venninner snakker stygt om hverandre,

ja... *riste på oppgitt på hodet*

Jeg er fra ei bygd, men bor nå i Oslo. Synes ikke det er mer sladder og baksnakking på byga enn i byen. Kanskje det virker værre på bygda ettersom "alle kjenner alle". Men innad i miljøene i byen er det like ille synes jeg.

Men for ikke spore av:

Samboeren min kan jeg snakke med absolutt alt om.

Jeg har to venninner og en kompis som jeg ser på som mine nærmeste venner. De kan jeg snakke med nesten alt om.

Videre har jeg kanskje rundt en 10 venner som jeg ser på som gode venner (nå er det vel ingen som har dårlige venner så kanskje litt dumt skrevet...). Dette er personer jeg stoler på og som jeg bryr meg mye om. Blandt annet samboers beste venner som etterhvert betyr mye for meg også.

Jeg foretrekker heller få gode venner enn mange perifere beskjente.

[Annie]

Den ene venninnen min og jeg snakket faktisk om dette nå på fredag. Ingen av oss har MANGE venninner. Men de vi har holder HØY kvalitet. Med mann, barn, og familie ellers så har jeg faktisk ikke tid til flere.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ingen venner her jeg bor jeg! Men har det faktisk meget bra for det. Svigermor sa nemlig at jeg fløy rundt og spredte rykter på bygda, da jeg forlot hennes sønn, derfor beviser jeg nå som da at det gjør jeg faktisk ikke! Selv er hun venn med bl.a NTB i bygda.

[Gjest Anonymous]

Jeg er en urban byjente som har flyttet ut på bygda. Det er absolutt ikke mer sladder her enn i byene og folk her er hyggelige. Utdannelsesnivået og refleksjonsnivået er mye, mye bedre og flottere enn hva ryktene i Norge skal ha det til.

Her på bygda møter jeg mange flere oppegående mennesker enn i Oslo (for å ta en norsk by som eksempel).

Jeg har 1 skikkelig god bestis-venn fra barndommen av- også har jeg hyggelige kolleger og en venn samt flere bekjente.

Det holder i massevis!

De som har reist mye og er voksne vet at "trender" bare er tåpelig i forhold til å være en guideline for en selv og sitt liv. Man må ta trender med en klype salt da og vise at man har et snev av kritisk sans.

Man kan få lov til å gjøre som man føler for. Det skulle bare mangle.

[Gjest Anonymous]

Jeg er fra ei bygd, men bor nå i Oslo. Synes ikke det er mer sladder og baksnakking på byga enn i byen. Kanskje det virker værre på bygda ettersom "alle kjenner alle". Men innad i miljøene i byen er det like ille synes jeg.

Dette er vel da forskjellig fra miljø til miljø.

Jeg er FRA en by, og der opplevde jeg aldri noe slikt.

Det jeg gjorde var det ingen som fant ut, her får jeg

høre det igjen før jeg rekker registrere at jeg har

gjort det jeg har gjort...