Prøver å bli gravid, venninne som ikke er glad på andres vegne

[AnonymBruker]

Jeg og samboer driver å prøver på barn. Jeg sluttet på pillen i juni, har ikke klaffet enda, fikk nettopp mensen igjen Er jo tidlig enda, det tar jo tid. Er på prøveperiode 2 nå (fikk mensen tilbake i sept). Så det er jo naturlig å bli litt skuffa, eller ganske skuffa, jeg vil jo ha barn nå. Har jo hatt lyst på barn i flere år jeg, men har ikke vært helt tiden for det. Og så er det jo naturlig å tenke, tenk om jeg ikke kan få barn. Det er jo ingen selvfølge. Men så har det seg slik da, at jeg har en venninne. Min nærmeste venninne. Hun driver også og prøver. Hun har prøvd i 2 år snart. Hatt en SA og en kjemisk. Så hun er jo mega stressa. Det virker ikke som at jeg har lov til å ha bekymringer eller deler mine tanker angående barn og prøving, fordi hun har det verre på en måte. Får alltid høre tenk på meg da som har hatt SA og kjemisk, stakkars meg liksom og bla bla. JA det er synd, men jeg må da og få lov til å dele mine tanker, bekymringer, skuffelser fordi om?  Syns bare det er så skuffende av min nærmeste venninne å holde på slik, jeg får på en måte ikke lov å tenke slik pga det som har hendt henne. Hun er tross alt 3 år yngre enn meg, og ikke like nærme 30 årene som det jeg er (Jeg er 28). Samboeren hennes har også en søster som er gravid, og en bror som nettopp har fått barn, og når hun fikk høre det, så ble hun drit sur. Vil ikke snakke om det når de er på besøk hos foreldra til samboeren hvis søstra/broren er der. Vil ikke høre om andre sin graviditet pga det sm skjedde henne for godt over 1 år siden (SA). Ja det er helt sikkert sårt å gå gjennom en SA, men man kan da ikke holde på slik som hun gjør? Hun sier hun blir glad på mine vegne om jeg hadde blitt gravid, men jeg er neimen ikke så sikker. Jeg tror hun innerst inne hadde blitt drit forbanna og ENDA mer stressa. Det virker som hun er så bitter og misunnelig på andre og at andre ikke kan få lov å føle seg skuffa eller bekyrma når det kommer til prøving  og det å få barn. Syns det er så vanskelig å snakke med henne om dette med prøving, fordi det handler alltid om HENNE. Og hun er den eneste jeg kan snakke med dette om. Vil ikke si det til mine andre venninner da jeg føler hun står meg nærmest, og de andre venninnene  er mer opptatt av å feste og være single...

Men får vel bare holde alt for meg selv.. Flere som har opplevd slike venninner? Hva gjør man? Driter i å si noe og engasjere seg? Jeg må alltid lytte til henne, men får ikke det samme tilbake akkurat.

Anonymkode: 293d6...140

[AnonymBruker]

Du har prøvd noen måneder, hun har holdt på i to år og mistet underveis. Nei, jeg synes faktisk ikke du skal legge dine bekymringer og skuffelser på henne.

Anonymkode: 4f9db...081

[AnonymBruker]

Syns du er ganske barnslig her og må si jeg skjønner at venninna di blir irritert på deg. Du har prøvd i 2 mnd og lurer på om du ikke kan få barn? Det er helt absurde, virkelighetsfjerne tanker som er umulig å ta seriøst. Det er 25-30% sjanse for å bli gravid ved eggløsning hver syklus derfor tar det gjerne litt tid når det er 70% sjanse for at en ikke blir det. 

Hun har prøvd i 2 år, bare blitt gravid 2 ganger og mistet begge i midten av 20 årene. Hun har større grunn til bekymring enn deg. Prøv minimum 6-12 mnd før du klager. Kroppen trenger tid på å justere seg inn etter pillen. Ellers tror jeg ikke du forstår så mye i det hele tatt. Det er vanlig å slite med sorg etter spontanabort. 

Anonymkode: abda0...b19

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg egentlig litt.. husker tiden da jeg prøvde å bli gravid, og den skuffelsen som kom hver måned i form av mensen. Samtidig tenker jeg på venninnen din,.hun har det nok vanskelig og frustrasjonen hennes er nok stor. Jeg tror du burde ofre det litt mer tid og ha forståelse for at hun går igjennom noe vanskelig. Jeg forstår derimot deg også, da du er 28 år og villet helst ha blitt gravid i går:) Når det har gått litt tid kan du jo snakke med venninnen din igjen, og si til henne hvordan du har behov for å snakke litt du også. Da forstår hun det sikkert når hun ser at du har holdt tilbake litt. 

Anonymkode: cf8dd...882

[AnonymBruker]

Ja selvfølgelig skjønner jeg skuffelsen hennes. Det er nok ikke lett med SA, men hun har snakket mye med meg om det, og jeg forstår henne veldig godt. Vi bor jo like ved hverandre og, så vi har snakket mye om hennes situasjon. Føler bare litt på den at vi ikke kan snakke om meg og mine tanker. Så ja, mulig jeg er barnslig. Føler bare at hun kanskje ikke forstår at jeg også kan bli stressa med tanke på at jeg er eldre og gjerne vil få barn nå. Men ja, jeg vet vi ikke har prøvd lenge. Så jeg har ikke grunn for bekrymring. Bare meg og mine tanker som spinner.

 

Anonymkode: 293d6...140

[AnonymBruker]

Jeg synes mann skal unngå å klage  til noen som har det «verre».

sitter ikke å klager over øm skulder til en som er dausyk av kreft F.ek 

Anonymkode: 1e2e6...6c9

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg har en venninne som er i så og si lik situasjon. Søstra til mannen hennes er gravid, og midt oppi dette hadde hun selv en kjemisk, + at hun hadde MA i januar, så det er nok tungt for henne. Så jeg skjønner godt det er vondt for henne og at hun kanskje føler det slik. Jeg støtter henne uansett hva. Hun hadde MA, og jeg forstår godt hun sørger. Å bli gravid tar tid. Det er ikke bare å knipse med fingrene så er man preggy. Mange bruker flere måneder, og kroppen trenger tid på å bli stabilisert. Støtt venninna di og la hun få tenke slik hun gjør. Selvfølgelig er hun stressa! Selv om jeg gjerne skulle blitt gravid i dag, så gidder jeg ikke stresse med å bekryme meg enda, har da bare prøvd i 2 mnd selv. Jeg nevnte jo dette til henne jeg og, at tenk om jeg ikke kan bli gravid, men da var hun rask med å si at jeg ikke kunne tenke slik enda, og at jeg måtte tenke på hva hun gjennomgikk etter 2 år. Så hun fikk meg til å innse at jeg har absolutt ikke noe å klage på. Tror du skal tenke det samme! Sluttet selv på pillen i juli. Så å bli gravid på første forsøk er ganske sjeldent tror jeg? Tror nok ikke du skal bekymre deg enda. Tenk heller på venninna di som har prøvd så lenge. Klag heller til samboeren din.

Anonymkode: 293d6...140

[AnonymBruker]

2 pp og du klager til en som har prøvd i 2 ÅR? 

Nei, vettu hva.. 

Anonymkode: 3633c...f23

[Sitronmelis]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, jeg har en venninne som er i så og si lik situasjon. Søstra til mannen hennes er gravid, og midt oppi dette hadde hun selv en kjemisk, + at hun hadde MA i januar, så det er nok tungt for henne. Så jeg skjønner godt det er vondt for henne og at hun kanskje føler det slik. Jeg støtter henne uansett hva. Hun hadde MA, og jeg forstår godt hun sørger. Å bli gravid tar tid. Det er ikke bare å knipse med fingrene så er man preggy. Mange bruker flere måneder, og kroppen trenger tid på å bli stabilisert. Støtt venninna di og la hun få tenke slik hun gjør. Selvfølgelig er hun stressa! Selv om jeg gjerne skulle blitt gravid i dag, så gidder jeg ikke stresse med å bekryme meg enda, har da bare prøvd i 2 mnd selv. Jeg nevnte jo dette til henne jeg og, at tenk om jeg ikke kan bli gravid, men da var hun rask med å si at jeg ikke kunne tenke slik enda, og at jeg måtte tenke på hva hun gjennomgikk etter 2 år. Så hun fikk meg til å innse at jeg har absolutt ikke noe å klage på. Tror du skal tenke det samme! Sluttet selv på pillen i juli. Så å bli gravid på første forsøk er ganske sjeldent tror jeg? Tror nok ikke du skal bekymre deg enda. Tenk heller på venninna di som har prøvd så lenge. Klag heller til samboeren din.

Anonymkode: 293d6...140

Helt enig. Har også en venninne som er i lik situasjon. Hun hadde også MA i fjor desember eller januar. Og nå i høst fikk hun positiv test og mista samme uke. Mannen hennes sin søster ble gravid nå i sommer og har termin i mars tror jeg, så det er jo ikke rart det er sårt for henne. Virker jo som alle rundt henne bare kan knipse med fingrene så er de gravide. Da er det nok ikke lett for henne. Vanskelig å bli glad på andre sine vegne når du har mista og sliter selv. Dette er jo sterkt ønsket i tillegg! Så jeg skjønner godt det ikke er noe hyggelig å høre andre klage. Virker ikke som det er så mange forståelsesfulle venner der ute etter hva jeg leser. Og virker som mange er i lik situasjon.. Snakket selv med min beste venn om dette i dag, og jeg ser at jeg har ingenting å bekymre meg over enda. 2 mnd med prøving er ingenting i forhold til 2 fuckings år! Så ja, enig med deg, støtt venninna di, og ikke klag til henne. Selv om det kanskje er litt kjipt å ikke kunne dele akkurat hva du tenker til henne, men tenk at du er tidlig ute enda. Skal besøke bestevenninna mi neste helg, og tenker ikke å sitter der å dele mine små bekymringer med henne når jeg vet hun har det mye verre enn meg. Jeg har absolutt ikke noe å bekymre meg for heller så. Etter å ha lest en del inne på dette forumet ser jeg jo det er helt vanlig at man kan bruke 6-12 mnd på å bli gravid. Så jeg akter ikke gå rundt og tenke TENK OM. Å lese dette innlegget til TS gjorde så jeg fikk lyst til å gjøre noe ekstra fint for min bestevenn som er i helt lik situasjon nå neste helg når jeg skal besøke henne. Men jeg vet ikke hva..

Endret 11. november 2017 av Sitronmelis

[AnonymBruker]

Du er ELDRE, hele tre år eldre og faktisk blitt 28(!), og derfor burde hun, som tross alt er YNGRE, (selvom hun har prøvd i to år og opplevd to aborter) forstå DEG i denne situasjonen? For hun "nærmer seg ikke 30. Er du helt blåst? Hvilken situasjon er du i forresten, det har jo ikke hendt deg noen ting?  Det er ikke trist , dramatisk eller uvanlig å forsøke å bli gravid, det er jo spennende og hyggelig? Hvordan skal hun liksom støtte deg (med/i hva da? Å jo, du fikk mensen) eller vise noe forståelse forat du har det vanskelig når du overhodet ikke har det vanskelig? Ikke det minste, lille pytt? Enten troller du, eller du bør ligge langt unna henne og håpe hun tilgir deg en dag. Hun er den siste du burde snakke om dette med (selvsagt!), ikke "den eneste". Og igjen, hva er "dette"? At dere prøver har ingen andre noe med.

Hilsen en som var ufrillig barnløs i seks år. Tok tre år før jeg klagde til noen som helst, og de jeg visste slet/hadde slitt selv holdt jeg klokelig kjeft til. Er du ikke frisk? Er 28 år gammelt? Er det synd på deg? 

Anonymkode: 02fb2...df9

[AnonymBruker]

Drit i å snakke med henne om graviditet og prøving da, din egoist.

Anonymkode: a3848...9f4

[Sitronmelis]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ELDRE, hele tre år eldre og faktisk blitt 28(!), og derfor burde hun, som tross alt er YNGRE, (selvom hun har prøvd i to år og opplevd to aborter) forstå DEG i denne situasjonen? For hun "nærmer seg ikke 30. Er du helt blåst? Hvilken situasjon er du i forresten, det har jo ikke hendt deg noen ting?  Det er ikke trist , dramatisk eller uvanlig å forsøke å bli gravid, det er jo spennende og hyggelig? Hvordan skal hun liksom støtte deg (med/i hva da? Å jo, du fikk mensen) eller vise noe forståelse forat du har det vanskelig når du overhodet ikke har det vanskelig? Ikke det minste, lille pytt? Enten troller du, eller du bør ligge langt unna henne og håpe hun tilgir deg en dag. Hun er den siste du burde snakke om dette med (selvsagt!), ikke "den eneste". Og igjen, hva er "dette"? At dere prøver har ingen andre noe med.

Hilsen en som var ufrillig barnløs i seks år. Tok tre år før jeg klagde til noen som helst, og de jeg visste slet/hadde slitt selv holdt jeg klokelig kjeft til. Er du ikke frisk? Er 28 år gammelt? Er det synd på deg? 

Anonymkode: 02fb2...df9

Enig. Tror ikke folk som ikke har gått gjennom det samme selv forstår hvordan det er for de som går gjennom det. Aldri opplevd det selv, men jeg føler med de som opplever det, og ber til gud at jeg slipper å gjennomgå det samme. Klaging holder jeg meg for god til. Selv syns jeg at disse to månedene har gått saakte siden jeg vi begynte, men tenk på hvor himla sakte tiden går for de som prøver i 2,3,4,5 elle SEKS år. Nei fy søren! Jeg skal ihvertfall ikke klage enda, skammer meg litt over å ha tenkt idag at jeg var litt skuffa/bittelitt bekymra over at jeg ikke ble gravid denne gangen og.. men den tanken slår jeg glatt fra meg når jeg leser hva alle andre har slitt med og hva min bestevenninne må gjennomgå. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboer driver å prøver på barn. Jeg sluttet på pillen i juni, har ikke klaffet enda, fikk nettopp mensen igjen Er jo tidlig enda, det tar jo tid. Er på prøveperiode 2 nå (fikk mensen tilbake i sept). Så det er jo naturlig å bli litt skuffa, eller ganske skuffa, jeg vil jo ha barn nå. Har jo hatt lyst på barn i flere år jeg, men har ikke vært helt tiden for det. Og så er det jo naturlig å tenke, tenk om jeg ikke kan få barn. Det er jo ingen selvfølge. Men så har det seg slik da, at jeg har en venninne. Min nærmeste venninne. Hun driver også og prøver. Hun har prøvd i 2 år snart. Hatt en SA og en kjemisk. Så hun er jo mega stressa. Det virker ikke som at jeg har lov til å ha bekymringer eller deler mine tanker angående barn og prøving, fordi hun har det verre på en måte. Får alltid høre tenk på meg da som har hatt SA og kjemisk, stakkars meg liksom og bla bla. JA det er synd, men jeg må da og få lov til å dele mine tanker, bekymringer, skuffelser fordi om?  Syns bare det er så skuffende av min nærmeste venninne å holde på slik, jeg får på en måte ikke lov å tenke slik pga det som har hendt henne. Hun er tross alt 3 år yngre enn meg, og ikke like nærme 30 årene som det jeg er (Jeg er 28). Samboeren hennes har også en søster som er gravid, og en bror som nettopp har fått barn, og når hun fikk høre det, så ble hun drit sur. Vil ikke snakke om det når de er på besøk hos foreldra til samboeren hvis søstra/broren er der. Vil ikke høre om andre sin graviditet pga det sm skjedde henne for godt over 1 år siden (SA). Ja det er helt sikkert sårt å gå gjennom en SA, men man kan da ikke holde på slik som hun gjør? Hun sier hun blir glad på mine vegne om jeg hadde blitt gravid, men jeg er neimen ikke så sikker. Jeg tror hun innerst inne hadde blitt drit forbanna og ENDA mer stressa. Det virker som hun er så bitter og misunnelig på andre og at andre ikke kan få lov å føle seg skuffa eller bekyrma når det kommer til prøving  og det å få barn. Syns det er så vanskelig å snakke med henne om dette med prøving, fordi det handler alltid om HENNE. Og hun er den eneste jeg kan snakke med dette om. Vil ikke si det til mine andre venninner da jeg føler hun står meg nærmest, og de andre venninnene  er mer opptatt av å feste og være single...

Men får vel bare holde alt for meg selv.. Flere som har opplevd slike venninner? Hva gjør man? Driter i å si noe og engasjere seg? Jeg må alltid lytte til henne, men får ikke det samme tilbake akkurat.

Anonymkode: 293d6...140

Hun er nok veldig nervøs for at til og med du får det til før henne. Syns ikke du skal dele dine bekymringer med henne, hun har nok med seg selv.

Anonymkode: 208ce...573

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja selvfølgelig skjønner jeg skuffelsen hennes. Det er nok ikke lett med SA, men hun har snakket mye med meg om det, og jeg forstår henne veldig godt. Vi bor jo like ved hverandre og, så vi har snakket mye om hennes situasjon. Føler bare litt på den at vi ikke kan snakke om meg og mine tanker. Så ja, mulig jeg er barnslig. Føler bare at hun kanskje ikke forstår at jeg også kan bli stressa med tanke på at jeg er eldre og gjerne vil få barn nå. Men ja, jeg vet vi ikke har prøvd lenge. Så jeg har ikke grunn for bekrymring. Bare meg og mine tanker som spinner.

 

Anonymkode: 293d6...140

Du skjønner tydeligvis veldig lite! Du hører og du tror du skjønner, men frem til du er gjennom det selv kommer du ikke til å forstå. Du er skuffet etter en prøving, gang det med 24 så begynner du å nærme deg hvordan hun har det.

Anonymkode: 208ce...573

[Jordbæra]

Du klager ikke på en forkjølelse til noen som har kreft liksom!

[AnonymBruker]

Herregud, selvfølgelig klager du ikke til en som har prøvd i 2 år - 24 mnd. 

Er det virkelig så vanskelig å sette seg inn i hennes situasjon? Hold munn om "problemene" dine til henne. 

Anonymkode: 0f95f...126

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du blir utålmodig og skuffet for hver gang mensen kommer. Jeg husker selv de 3 månedene det tok og jeg var skuffet. Tanker som hva om jeg ikke er gravid om et år, hva om jeg aldri kan få barn, hva om det er noe galt med meg. Disse tankene har du aldri noe garanti for at skjer eller ikke. Det finner en ut om lenge. Men vi valgte å ikke si noe før jeg var gravid. Fordi jeg ikke ønsket for mye fokus på det, og det var gøy med ddn hemmeligheten. Og ville ikke pratet med noen i situasjonen som venninna di er i. Fordi 2 måneder er ingenting. Og ikke en grunn for å si at en sliter med å bli gravid. 

Anonymkode: 12b25...405

[AnonymBruker]

Dette kan vel ikke være seriøst? 

Jeg var ufrivillig barnløs i tre år, og er nå endelig gravid. På den tiden har mange av venninnene mine rukket å få både ett og to barn. Jeg kunne fint lytte og være støttende i dere prøving, når de fortalte om spenningen og ventingen på å ta en test. Men hadde de funnet på å KLAGE over å ha prøvd i to måneder, så hadde jeg bare gått. Den fasen du er i skal være kjekk og morsom. Masse sex, nerver, og så klart litt nervøsitet når det ikke går som planlagt. Men å sitte og klage over at man kanskje ikke kan få barn etter to måneder er jo helt meningsløst?! Du har såvidt begynt å prøve jo. 

Anonymkode: 54450...742

[Sirah]

Skjerp deg TS. Du har prøvd i 2mnd! Venninnen din har prøvd i 24mnd OG hatt SA! 

Så klart har du lov til å være skuffet, men dine problemer er ørsmå i forhold til venninnen din sine! Skjønner godt at hun blir irritert over å høre på deg!

[AnonymBruker]

Dette må jo være trolling. Jeg sliter meg å tro at hovedinnlegg er en reel situasjon. Om det er en reel situasjon så får jeg veldig vondt av venninnen som har prøvd lenge og mistet to ganger. Situasjonen hennes virker jo desto mørkere og mer håpløs om en som har prøvd i to måneder skal bli stressa å. 

Anonymkode: 0818b...96b