Hva er det med meg?

[AnonymBruker]

Trenger lufte litt tanker i kveld. Jeg har ofte lurt på hva som er "galt" med meg. Helt siden jeg var liten har jeg følt at folk behandler meg annerledes. Jeg var aldri Sterling populær på skolen, ble valgt sist i gymmen når vi hadde lagspill, jeg var nok litt klønete og ikke like god som de andre så det er jo forsåvidt forståelig. Jeg har alltid vært veldig omtenksom og snill, får vi nye ansatte på jobb er jeg alltid veldig imøtekommende og får høre at jeg var den de fikk best kontakt med. Men sån etterhvert så er det som om jeg blir usynlig. De andre kollegene mine som var krass og lite imøtekommende blir plutselig sett opp til av nykommerne på jobben. Har ei på jobb, hun er konstant sur og gretten, men likevel blir hun behandlet 100% ganger bedre enn meg, hun får være med på avgjørelser osv. Om vi står i et rom å prater med en annen enser de ikke meg engang, det er som jeg bare er luft. Om kun meg og hun står å prater og det kommer en til er det alltid hun de ser på og henvender seg til. Sånn har jeg opplevd mye og ikke bare med hun på jobben. Så og si i alle sammenhenger om jeg står ved siden en annen person er det som om jeg ikke er der. De kikker ikke på meg engang. Jeg prater jeg også, men blir fort "overkjørt" og faller ut av samtalen. Jeg skjønner jo at det er jeg som er problemet, men jeg klarer bare ikke forstå hva det er, og hva kan jeg gjøre med det? Fremstår jeg som svak? Er jeg for vennlig og må sette meg litt mer i respekt, utstråle litt mer attityde? Hvorfor er det alltid de som er mest krass som kommer noen vei, hvorfor er det alltid de som blir sett opp til? Føler meg som ingenting. 

Anonymkode: 3572a...089

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trenger lufte litt tanker i kveld. Jeg har ofte lurt på hva som er "galt" med meg. Helt siden jeg var liten har jeg følt at folk behandler meg annerledes. Jeg var aldri Sterling populær på skolen, ble valgt sist i gymmen når vi hadde lagspill, jeg var nok litt klønete og ikke like god som de andre så det er jo forsåvidt forståelig. Jeg har alltid vært veldig omtenksom og snill, får vi nye ansatte på jobb er jeg alltid veldig imøtekommende og får høre at jeg var den de fikk best kontakt med. Men sån etterhvert så er det som om jeg blir usynlig. De andre kollegene mine som var krass og lite imøtekommende blir plutselig sett opp til av nykommerne på jobben. Har ei på jobb, hun er konstant sur og gretten, men likevel blir hun behandlet 100% ganger bedre enn meg, hun får være med på avgjørelser osv. Om vi står i et rom å prater med en annen enser de ikke meg engang, det er som jeg bare er luft. Om kun meg og hun står å prater og det kommer en til er det alltid hun de ser på og henvender seg til. Sånn har jeg opplevd mye og ikke bare med hun på jobben. Så og si i alle sammenhenger om jeg står ved siden en annen person er det som om jeg ikke er der. De kikker ikke på meg engang. Jeg prater jeg også, men blir fort "overkjørt" og faller ut av samtalen. Jeg skjønner jo at det er jeg som er problemet, men jeg klarer bare ikke forstå hva det er, og hva kan jeg gjøre med det? Fremstår jeg som svak? Er jeg for vennlig og må sette meg litt mer i respekt, utstråle litt mer attityde? Hvorfor er det alltid de som er mest krass som kommer noen vei, hvorfor er det alltid de som blir sett opp til? Føler meg som ingenting. 

Anonymkode: 3572a...089

Jeg har ingen gode råd å komme med, men jeg vil bare at du skal vite at du er ikke alene om å føle det slik. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og jeg har gått hundre runder med meg selv for å finne ut hva det er. Det eneste jeg har komt frem til er at jeg nok opplever situasjonen litt annerledes enn slik den egentlig er, og det er på grunn av at jeg er ganske usikker på meg selv og er generelt veldig sjenert.

Jeg jobber med å godta ting slik de er. Jeg ER litt annerledes enn andre (og med det mener jeg ikke at jeg er bedre enn andre, bare at jeg er ikke innenfor "normalen" sosialt sett). Prøver å balansere det å være meg selv på godt og vondt, med å gi litt mer av meg selv (i og med at jeg er veldig sjenert). 

Anonymkode: 11af4...768

[Teddi]

Oj! Dette kunne nesten vært skrevet av meg selv! Har det ofte på samme måte.

Folk kommer ofte bort til meg for å prate, spørre om ting eller noe, men så fort det kommer en annen, blir jeg glemt og oversett. 

[AnonymBruker]

Har det sånn selv.. kan det være noe med at vi ikke er tydelige nok på egne meninger og at vi ikke styrer samtalen, men henger med på det som blir sagt? 

Ofte de som er tydelige eller som har det i seg å baksnakke/ sladre som får en annen posisjon. 

 

Anonymkode: c39ea...0fe

[AnonymBruker]

On 10.11.2017 at 9:38 PM, Teddi said:

Oj! Dette kunne nesten vært skrevet av meg selv! Har det ofte på samme måte.

Folk kommer ofte bort til meg for å prate, spørre om ting eller noe, men så fort det kommer en annen, blir jeg glemt og oversett. 

Amen. Når sånt skjer, blir jeg alltid forundret over at andre bare kan valse inn i en samtale på den måten og overta personen jeg snakker med uten å reflektere over at her pågår det faktisk en interaksjon fra før. Når jeg ser to personer snakke sammen, venter jeg alltid til jeg tror jeg ser en logisk inngang til samtalen, eller så går jeg vekk igjen og prøver med den jeg ville snakke med senere. MÅ jeg avbryte for å gi en viktig beskjed, begynner jeg alltid med "Beklager at jeg avbryter dere, men".

Det er kanskje sånn at man får den plassen man selv tar, her i verden. Vil vi ha mer plass, må vi kanskje bare ta den. Det bare føles så unaturlig å skulle "grabbe til seg" på den måten som noen andre gjør  

Anonymkode: 0e302...aaa

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Amen. Når sånt skjer, blir jeg alltid forundret over at andre bare kan valse inn i en samtale på den måten og overta personen jeg snakker med uten å reflektere over at her pågår det faktisk en interaksjon fra før. Når jeg ser to personer snakke sammen, venter jeg alltid til jeg tror jeg ser en logisk inngang til samtalen, eller så går jeg vekk igjen og prøver med den jeg ville snakke med senere. MÅ jeg avbryte for å gi en viktig beskjed, begynner jeg alltid med "Beklager at jeg avbryter dere, men".

Det er kanskje sånn at man får den plassen man selv tar, her i verden. Vil vi ha mer plass, må vi kanskje bare ta den. Det bare føles så unaturlig å skulle "grabbe til seg" på den måten som noen andre gjør  

Anonymkode: 0e302...aaa

Det er jo ikke å grabbe til seg, men å ta naturlig del i samtalen. Hvis man venter på å bli invitert til å si noe, blir man vel stående litt taus...

Anonymkode: 6a31a...898