hvordan tok du det da du fikk vite om PCOS?

[Gjest gjest1]

Eller om du fikk en annen dignose med (dårlige) prognoser ang graviditet?

Sitter å føler på at jeg er veldig overfølsom pga jeg "knakk sammen" da jeg fikk dignosa. DVS, gråt i kanskje en halvtimes tid rett etter lege timen.. Fikk høre at dette er så vanlig og det er da ikke noe å grine for.

hvordan tok du det? Og hva med omgivelsene dine?

[Brudulja]

Svarer selv om jeg ikke har pcos. Syns ikke det er noe rart til at du syns det var en tung beskjed å få, det må da være en ytterst normal reaksjon å gråte! Det at det er mange som har det gjør jo ikke noe til eller fra i så måte.

Selv klarer ikke kroppen min å modne egg ser det ut til. Om det er pga p-pillebruk eller noe annet vet jeg ikke enda. Men jeg syns i alle fall det er svært frustrerende, og det påvirker livet mitt svært negativt akkurat nå. Når man så gjerne vil ha barn, men ikke vet om man klarer å få det til noen gang, er det jo ikke noe rart om man blir lei seg.

[Gjest Melk]

Det ante meg at noe var feil, siden jeg ikke hadde mensen på mange måneder.

Jeg tok det rolig og fattet, men ringte en ganske lang telefon til mannen min etterpå. Og på kvelden så snakket vi om det, og jeg gråt en liten skvett, for det var jo litt trist å få vite at man kanskje ikke kom til å få barn.

Heldigvis fant vi ut dette før vi hadde begynt å prøve å få barn, så det ble dermed ikke fullt så "personlig" som om vi var midt i prøvingen.

Synes ikke det er rart om du tok det tungt. Men nå er det på tide å tenke positivt! Er MANGE med pco som får barn. Er et fint PCO-forum på Barn i magen, der er folk flinke til å backe hverandre opp.

[Gjest shy(ikke logget inn)]

Hei Becca!! Jeg var "bare" 22 da jeg fikk vite det, og da var det ikke noen planer om barn i sikte i livet mitt... Jeg husker at mamma ble ganske lei seg da vi fikk vite det (hun var med til legen), men jeg tok det ikke så tungt selv. Etter det, gikk jeg til gynekolog med UL en gang i året, og sjekket cystene.... Da jeg var der nå sist i mai 2004, sa hun at oi.. her er det bare å løpe hjem og lage barn, for nå ser det veldig fint ut.... men jeg skulle gifte meg i juni, og vi hadde ikke pratet om prøving enda, så jeg lot det være. I juli startet vi prøvingen, og i PP 5 i November, fikk vi full klaff.

Er nå lykkelig gravid, og har nettop fått se at babyen er frisk og fin!!

Ville bare fortelle deg dette, som en mulig inspirajon... Selvom jeg vet at dere har prøvd lenge alerede...

Ønsker deg lykke til!!!

shy

[Gjest Mayamor]

Husker at jeg ble litt "tom/fortumlet/energiløs/vakum"...

Dro på bibloteket (dette var før min "nettkarriere"... )

og slukte alt jeg kunne finne om emnet.

Husker at vi satt opp masse og snakket;

skulle fjerne cyster, ta hormoner eller ikke... :klø:

Da var jeg 21 år og vi bestemte oss for å jobbe noen år

og så ta opp igjen spørsmålet senere.

3 år senere ble jeg bare gravid - ut av det blå...

Men det er ikke en kjekk beskjed å få.

Håper du finner fred i deg selv...

Og hvis det er til noen som helst trøst:

Jeg har klart 2 ganger å bli gravid.

Håper det lykkes for deg også.

Klem fra Mayamor

[Gjest Madden]

Tok det egentlig ikke så veldig tungt med det samme. Men har jo etterhvert skjønt at det har forårsaket mye plager for meg og er ikke spesielt glad for at jeg lider av sykdommen! Ble naturligvis litt satt ut..men samtidig syntes jeg det var godt å få en diagnose..få vite at det var en spesifikk sykdom som var skyld i plagene..og at denne lar seg behandle. Det er etterhvert en svært vanlig sykdom, og for de aller fleste trenger den ikke forårsake så mye ubehag eller negative konsekvenser.

Håper du kan få god veiledning av gynekolog når det gjelder barnløsheten, for ofte er det svært lite som skal til for å bedre sjansene deres! (Pergo for eksempel!)

Lykke til Becca!