Folk som bare vil at alt skal være galt

[AnonymBruker]

Folk som uttrykker kjempepessimisme på egne vegne, enten det er kjærlighetsrelasjoner, vennskapsrelasjoner, jobb og hva som helst. Når én ting ikke går slik de hadde håpet, så er det liksom ingen lyspunkter noe sted. I stedet for å gå videre eller prøve å finne en løsning, så skal det liksom bades mest mulig i elendigheten. Ja, hvordan imøtegå sånne personer på en god måte? Og hva er egentlig motivasjonen? 

Anonymkode: 9ad81...919

[AnonymBruker]

Det er da ganske normalt at folk blir lei seg av å miste ting som betyr noe for dem enten det er kjærester, venner eller jobb? De trenger ingenting annet enn tid. Mye tid noen ganger. Mas om se positiiiiiiiivt på livet og såkalt løsningsorientert pjatt er ikke lurt. De trenger bare omsorg fra folk rundt seg og det er nok motivasjonen for å nevne det om enn lite bevisst. 

Anonymkode: ec06d...368

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er lov å ha det dritt noen dager, der man kan sutre over at alt går feil vei. Forutsatt at man henter seg inn igjen. Trenger kanskje ikke omgåes så mye med andre på de dagene heller. Og hvor lenge dette er ok å gjøre avhenger jo mye av situasjonen.

Anonymkode: 95358...e8e

[AnonymBruker]

Denne måtte jeg bare svare på.. du høres ut som en «venn» av meg som nå ikke lenger er en «venn».. eller er du faktisk er nettopp denne??.. for jeg har nemlig just nu hatt en liten en med en «venn»..  folk som deg som er så navlebeskuende som må ha alt til å gå på skinner hele tiden og ikke tåler å høre annet enn overflatisk pjatt er nærmest noe en kan kalle en psykisk lidelse.. 

og det er du som har mer problemer enn den personen som har problemer for du orker ikke at det kommer en småstein i veien d8n en gang... 

Anonymkode: 3234a...385

[AnonymBruker]

Kanskje de faktisk har det veldig vondt og sørger fordi det er veldig slitsomt å ha det slik? 

Det er for galt at man ikke skal få gi uttrykk for det som er tungt og vanskelig og hele tiden oppleve å bli sett på som psykitrisk pasient.

Anonymkode: f2968...33e

[AnonymBruker]

Kall meg smålig så mye dere vil. Jeg tror dere misforstår litt. Dette er oppegående, intelligente folk jeg setter pris på å ha i livet mitt. De har tidvis sine ting som er vanskelig, som de fleste andre jeg kjenner, inkludert meg selv. Det prater vi om og forsøker å løse opp i som best vi kan sammen. Det jeg snakker om, er en sånn reaksjon som kommer noen ganger, gjerne helt ut av det blå, som jeg ikke skjønner verken vitsen med, eller hvordan de vil at jeg skal respondere på. 

For å ta et eksempel: 

Jeg har vansker med å bevege meg, så er sykmeldt en periode. Veldig husbunden, så dagen begrenser seg til en liten tur på butikken, ellers er det sofaen. Derfor treffer jeg ikke så mange folk nå, men chatter med dem i stedet. Chattet med ei venninne, som spurte om jeg kunne komme innom henne neste uke for å hjelpe henne med å farge håret. Jeg sa at jeg ikke kunne det. Det har ingenting med vilje å gjøre, for jeg tror det kunne vært en skikkelig hyggelig ting å gjøre. Ville gjerne ha hjulpet, men jeg sliter med å komme meg dit hun bor, og jeg har vansker med å stå lenge av gangen, så det oppleves som et helt umulig prosjekt å gjennomføre. Så jeg sa at jeg dessverre ikke kunne fordi det er så vondt å gå og stå nå. Svaret på det blir da ikke "ok, skjønner" eller noe i den dur. Samtalen går bare helt i stå. Det blir en lang post om hvor kjipt det er at folk ikke kan hjelpe til med noenting noensinne. At det virker som alle andre får hjelp til alt mulig hele tiden, bare ikke hun. Og derifra så eskalerer det bare til at alt skal være galt, "alle andre" har "alt". Fra en ok prat, så blir det en sånn chat jeg ikke skjønner helt hvordan jeg skal svare på. For uansett hva jeg svarer, så skal hun tilbake til det samme sporet før hun bare logger av. 

Dere som reagerer på samme måte: Hvorfor gjør dere det, hva er det man egentlig ønsker å oppnå? Hva kan jeg svare som kan bidra til å komme ut av et sånt tankespor?

Anonymkode: 9ad81...919

[AnonymBruker]

Det er faktisk bedre å ha det vondt en tid og ikke gjemme vekk følelsene sine. Det er bedre å kjenne på det vonde, bearbeide det og så komme seg på beina. Så ja jeg har det grusomt når jeg har det vondt i livet og innrømmer det til nære og kjente. Jeg takker for råd, men jeg må gjøre ting på min egen måte. Jeg ser ikke noe poeng i å gå på akkord med mine egne følelser for å tekke andre.

Anonymkode: f6719...57b

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne måtte jeg bare svare på.. du høres ut som en «venn» av meg som nå ikke lenger er en «venn».. eller er du faktisk er nettopp denne??.. for jeg har nemlig just nu hatt en liten en med en «venn»..  folk som deg som er så navlebeskuende som må ha alt til å gå på skinner hele tiden og ikke tåler å høre annet enn overflatisk pjatt er nærmest noe en kan kalle en psykisk lidelse.. 

og det er du som har mer problemer enn den personen som har problemer for du orker ikke at det kommer en småstein i veien d8n en gang... 

Anonymkode: 3234a...385

Du høres bitter ut! Det ER slitsomt å være rundt mennesker som sutrer og klager og velter seg i egen medlidenhet. Buhuu liksom, News Flash: livet skjer! Og livet skjer oss alle. Det er i motgang man viser styrke! Noen legger seg ned for å dø, andre reiser seg opp og kjemper. Du høres ut som førstenevnte. 

Anonymkode: 1e9e5...d37

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kall meg smålig så mye dere vil. Jeg tror dere misforstår litt. Dette er oppegående, intelligente folk jeg setter pris på å ha i livet mitt. De har tidvis sine ting som er vanskelig, som de fleste andre jeg kjenner, inkludert meg selv. Det prater vi om og forsøker å løse opp i som best vi kan sammen. Det jeg snakker om, er en sånn reaksjon som kommer noen ganger, gjerne helt ut av det blå, som jeg ikke skjønner verken vitsen med, eller hvordan de vil at jeg skal respondere på. 

For å ta et eksempel: 

Jeg har vansker med å bevege meg, så er sykmeldt en periode. Veldig husbunden, så dagen begrenser seg til en liten tur på butikken, ellers er det sofaen. Derfor treffer jeg ikke så mange folk nå, men chatter med dem i stedet. Chattet med ei venninne, som spurte om jeg kunne komme innom henne neste uke for å hjelpe henne med å farge håret. Jeg sa at jeg ikke kunne det. Det har ingenting med vilje å gjøre, for jeg tror det kunne vært en skikkelig hyggelig ting å gjøre. Ville gjerne ha hjulpet, men jeg sliter med å komme meg dit hun bor, og jeg har vansker med å stå lenge av gangen, så det oppleves som et helt umulig prosjekt å gjennomføre. Så jeg sa at jeg dessverre ikke kunne fordi det er så vondt å gå og stå nå. Svaret på det blir da ikke "ok, skjønner" eller noe i den dur. Samtalen går bare helt i stå. Det blir en lang post om hvor kjipt det er at folk ikke kan hjelpe til med noenting noensinne. At det virker som alle andre får hjelp til alt mulig hele tiden, bare ikke hun. Og derifra så eskalerer det bare til at alt skal være galt, "alle andre" har "alt". Fra en ok prat, så blir det en sånn chat jeg ikke skjønner helt hvordan jeg skal svare på. For uansett hva jeg svarer, så skal hun tilbake til det samme sporet før hun bare logger av. 

Dere som reagerer på samme måte: Hvorfor gjør dere det, hva er det man egentlig ønsker å oppnå? Hva kan jeg svare som kan bidra til å komme ut av et sånt tankespor?

Anonymkode: 9ad81...919

Hvorfor inviterte du henne ikke hjem til deg? Vær litt løsningsorientert, da. Hvis du sitter på en stol, og venninnen din sitter på gulvet foran deg klarer du fint å nå frem til håret hennes. 

Anonymkode: 87e10...671

[AnonymBruker]

Sånne folk som alltid skal ha det ille, hele tiden, ender til slutt opp med å ødelegge for seg selv. Jeg hadde en venninne som aldri, over flere år, klarte å se noe positivt, og det ble til slutt så slitsomt at jeg måtte fade ut vennskapet. Hun endte opp med å suge livslysten utav meg, og var konsekvent selvopptatt.

Det er en ting å ha det sånn i en periode og bruke en venn som en samtaleparter. Det er helt ok, og det er det venner er til for. Det er noe helt annet å ha det slik over flere år, nekte å innse det man holder på med og bruke (opp) vennene som psykolog. Det er oppskriften på å ende opp uten nære relasjoner.

Anonymkode: d3999...2d5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor inviterte du henne ikke hjem til deg? Vær litt løsningsorientert, da. Hvis du sitter på en stol, og venninnen din sitter på gulvet foran deg klarer du fint å nå frem til håret hennes. 

Anonymkode: 87e10...671

Det burde jeg tenkt på... Kanskje jeg hadde gjort det også, om ikke hun hadde svart som hun gjorde.

Anonymkode: 9ad81...919

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Folk som uttrykker kjempepessimisme på egne vegne, enten det er kjærlighetsrelasjoner, vennskapsrelasjoner, jobb og hva som helst. Når én ting ikke går slik de hadde håpet, så er det liksom ingen lyspunkter noe sted. I stedet for å gå videre eller prøve å finne en løsning, så skal det liksom bades mest mulig i elendigheten. Ja, hvordan imøtegå sånne personer på en god måte? Og hva er egentlig motivasjonen? 

Anonymkode: 9ad81...919

Om jeg forsto deg rett, så klarer jeg faktisk ikke å tilbringe for mye tid rundt slike mennesker. Kall meg slem eller va dere vil, men om jeg forsto TS rett, når noen aldri kan se noe posetivt i livet så sliter det meg ut selv. En ting er personer som virkelig har det vanskelig og trenger støtte (selfølgelig stiller jeg opp), noe annet er di som alltid leter frem noe galt. Dersom den ene tingen ordner seg, så leter di bestemt etter den neste tingen som kan gå galt. Jeg synes det er nedbrytende å være rundt folk som ikke "aksepterer" at ting kan gå bra i ny og ne, selv i en vanskelig hverdag. Heldigvis er min erfaring at di som virkelig har vanskelig problemer å stri med også dem som jobber hardest for å komme seg ut av di med litt positivitet i hverdagen.

Anonymkode: 94d68...e7f

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎11‎.‎2017 den 23.17, AnonymBruker skrev:

Det er da ganske normalt at folk blir lei seg av å miste ting som betyr noe for dem enten det er kjærester, venner eller jobb? De trenger ingenting annet enn tid. Mye tid noen ganger. Mas om se positiiiiiiiivt på livet og såkalt løsningsorientert pjatt er ikke lurt. De trenger bare omsorg fra folk rundt seg og det er nok motivasjonen for å nevne det om enn lite bevisst. 

Anonymkode: ec06d...368

I hvor lang er det akseptabelt å klage og sutre? Uker,måneder eller år?  

Anonymkode: 8787e...abc

[AnonymBruker]

Er venninna di handicappet? Jeg har aldri bedt noen å farge håret mitt. Det er noe man klarer fint selv, om man ikke er skadet. Hadde ikke orket med slike krevende mennesker.

Anonymkode: adb23...c7f

[Ullvott]

«Kos med misnøye» kalles det fenomenet som beskrives i hovedinnlegget. Noen har lagt seg til et slikt tankemønster og tenker ikke over hvor sytete det kan høres ut. 

Det ER selvsagt lov å ikke ha det 100% supertopp bestandig, men det er en stor forskjell mellom på den ene siden å ha ekte problemer, og på den andre siden å syte over mer eller mindre bagateller, alltid tolke glasset som halvtomt (ikke halvfullt), eller å ergre seg over detaljer som KUNNE vært bedre istedenfor å fokusere på at det store bildet er veldig bra. Sistnevnte er personlig valgte holdninger. Jeg pleier å svare sytepavene med noe enkelt og positivt når de setter i gang, f.eks: «Men været er jo fint, da!» eller «Men ellers er dere friske?» sagt med et smil og glimt i øyet. 

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎11‎.‎2017 den 23.29, AnonymBruker skrev:

Denne måtte jeg bare svare på.. du høres ut som en «venn» av meg som nå ikke lenger er en «venn».. eller er du faktisk er nettopp denne??.. for jeg har nemlig just nu hatt en liten en med en «venn»..  folk som deg som er så navlebeskuende som må ha alt til å gå på skinner hele tiden og ikke tåler å høre annet enn overflatisk pjatt er nærmest noe en kan kalle en psykisk lidelse.. 

og det er du som har mer problemer enn den personen som har problemer for du orker ikke at det kommer en småstein i veien d8n en gang... 

Anonymkode: 3234a...385

Det var da noen voldsomme anklager? Jeg er også lei av mennesker som er i den offerrollen, de suger energien ut av sine omgivelser med sin terping på alt som er vondt og vanskelig. De glemmer helt at andre kan ha det verre, men at de ikke bruker opp vennene sine ved å " kreve" at de skal fungere som gratis psykolog.

Anonymkode: 8787e...abc

[AnonymBruker]

På ‎10‎.‎11‎.‎2017 den 13.31, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk bedre å ha det vondt en tid og ikke gjemme vekk følelsene sine. Det er bedre å kjenne på det vonde, bearbeide det og så komme seg på beina. Så ja jeg har det grusomt når jeg har det vondt i livet og innrømmer det til nære og kjente. Jeg takker for råd, men jeg må gjøre ting på min egen måte. Jeg ser ikke noe poeng i å gå på akkord med mine egne følelser for å tekke andre.

Anonymkode: f6719...57b

Da håper jeg også at du ikke krever at dine venner skal gå på akkord med sine følelser ved at de må lytte på mye klaging over lengre tid. Venner som har en pessimistisk grunnholdning er utrolig tappende å være med, uten at jeg skal si at du er der, det vet jeg jo ikke.

Anonymkode: 8787e...abc