"Misunnelig" venninne

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne jeg har kjent siden vi var unge, og det har alltid vært et tema at hun har sett veldig opp til meg og rakket ned på seg selv. Helt fra vi var ungdommer har hun kommentert kroppen min, andre ting ved utseendet mitt m.m, typisk med komplimenter etterfulgt av "jeg kommer aldri til å bli så tynn som deg osv". Rent objektivt sett tenker jeg at hun er penere enn meg, med et veldig sjarmerende smil bl.a, men det hører hun ikke på når jeg har sagt det. Dette gjelder ikke bare utseende, men også karrierevalg. Vi hadde begge gode karakterer fra vgs og kunne komme inn på det meste vi måtte ønske av studier. Jeg gikk for min drøm, som også ga gode jobbmuligheter, mens hun gikk for en av sine drømmer med veldig usikker fremtid, som resulterte i at hun ikke fikk jobb og har siden aldri brukt utdannelsen til noe, men hatt diverse jobber. Hun har ofte sagt at hun skulle ønske hun hadde min jobb, at jeg virker så flink i jobben osv. I tillegg var hun singel i mange år, mens jeg hadde samboer (som hun også var forelsket i før jeg og han ble sammen, og det var hun som introduserte oss...), og var veldig misfornøyd med å ikke ha kjæreste.

Så fikk hun kjæreste, en veldig fin fyr. Men det gikk ikke lenge før hun betrodde seg om at hun skammet seg over at han var lavere enn henne, og jeg var så heldig som hadde en høyere mann... Så kom hun seg heldigvis over det, og vi fikk begge barn mer eller mindre samtidig. Da også den evige sammenligningen, hvor hun syns jeg var så sprek og flott som gravid, mens hun selv følte seg stor og uattraktiv. Nå er barna blitt litt større, men i barnehagealder, og jeg har skjønt at hun kvier seg for å treffes sammen med barna, fordi hun mener jeg er en bedre mor enn henne... Jeg ser jo at mine barn er roligere enn hennes, og de hører nesten alltid på det jeg sier, mens hennes er mer aktive og vil ikke ditt og datt. Men sånn er jo barn, og jeg tror ikke det har noe mer oss foreldre å gjøre, men mer personlighet.

Beklager at det ble litt langt, men jeg lurer sånn på hva jeg skal gjøre med denne situasjonen. Det er helt tydelig at hun sliter med selvtilliten. Hun tenker mye negativt om seg selv, har veldig høye forventninger til hvor bra alt skal bli og blir veldig lett skuffa når ting ikke går helt etter planen. Og så kan man jo tenke at det er hyggelig at hun gir meg så mange komplimenter, men det er alltid med en undertone av at hun ikke er like flink, tynn osv. som meg. Og så blir vi sittende og snakke om det, men jeg føler ikke at noe jeg sier hjelper. Jeg har sagt mange ganger at hun burde gå til psykolog, men det tar hun også negativt, fordi hun føler jeg mener hun har "problemer". Vi gjør mye hyggelig sammen også, og jeg vil gjerne at vi skal være venner, men hvordan komme seg ut av dette fokuset på prestasjoner hele tiden? Og hadde jeg vært den "perfekte" venninne, som var superpen og fikk til alt mulig, mens hun var den rake motsetning, hadde det nå vært en ting, men det er jo ikke sånn heller. Hovedforskjellen på oss nå er at jeg tjener mer enn henne og har et større hus, men ellers oppfattes vi som like på mange ting. Og dette fører til at jeg ikke orker å fortelle henne om mange ting, og merker noen ganger at jeg nesten kan høres litt negativ ut, fordi jeg forteller mer negativt om ting hjemme, på jobb osv enn det egentlig er fordi jeg ikke vil virke så "vellykket". Jeg skulle ønske jeg kunne være mer avslappet sammen med henne, og ikke tenke så mye på hvordan hun vil reagere på en eller annen bisetning jeg sier (tar veldig mye som kritikk, selv om det ikke er ment sånn i det hele tatt).

Noen gode råd?

Anonymkode: 6642b...57a

[AnonymBruker]

Har du tatt dette opp som et tema? Direkte og ikke bare i form av oppmuntring, påpeking av hennes positive sider? Ikke enkelt, men feks i fm at hun sier noe om morsrollen, bruke det som en inngangsport til å si at du føler hun ofte sammenlikner seg med deg og konkluderer eller synser i hennes egen disfavør. At du både lurer på hvorfor, at du samtidig føler at hun tar feil, ser kun «det halvtomme glasset» for egen del, men «det halvfulle» når det gjelder deg og at det er vanskelig for deg å da dele gleder fordi du føler det virker selvskrytete og redd for at hun skal føle du vil gni det inn..

Unngå stakkarslige ord som misunnelse. 

Anonymkode: c1262...1a6

[KillerKitty]

Hørtes slitsomt ut for dere begge :/

[Raven.Writingdesk]

Må innrømme at jeg henger meg litt opp i at du ble gift og fikk barn med en mann hun var forelsket i, som hun også presenterte deg for.. det tror jeg ville gi de aller fleste en selvtillitsknekk... personlig vet jeg ikke om jeg hadde klart å leve som venn engang med noen om de hadde gjort dette mot meg... har dere to snakket noe særlig mer om dette? 

Har hun virkelig klart å tilgi deg for det? 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en god venninne jeg har kjent siden vi var unge, og det har alltid vært et tema at hun har sett veldig opp til meg og rakket ned på seg selv. Helt fra vi var ungdommer har hun kommentert kroppen min, andre ting ved utseendet mitt m.m, typisk med komplimenter etterfulgt av "jeg kommer aldri til å bli så tynn som deg osv". Rent objektivt sett tenker jeg at hun er penere enn meg, med et veldig sjarmerende smil bl.a, men det hører hun ikke på når jeg har sagt det. Dette gjelder ikke bare utseende, men også karrierevalg. Vi hadde begge gode karakterer fra vgs og kunne komme inn på det meste vi måtte ønske av studier. Jeg gikk for min drøm, som også ga gode jobbmuligheter, mens hun gikk for en av sine drømmer med veldig usikker fremtid, som resulterte i at hun ikke fikk jobb og har siden aldri brukt utdannelsen til noe, men hatt diverse jobber. Hun har ofte sagt at hun skulle ønske hun hadde min jobb, at jeg virker så flink i jobben osv. I tillegg var hun singel i mange år, mens jeg hadde samboer (som hun også var forelsket i før jeg og han ble sammen, og det var hun som introduserte oss...), og var veldig misfornøyd med å ikke ha kjæreste.

Så fikk hun kjæreste, en veldig fin fyr. Men det gikk ikke lenge før hun betrodde seg om at hun skammet seg over at han var lavere enn henne, og jeg var så heldig som hadde en høyere mann... Så kom hun seg heldigvis over det, og vi fikk begge barn mer eller mindre samtidig. Da også den evige sammenligningen, hvor hun syns jeg var så sprek og flott som gravid, mens hun selv følte seg stor og uattraktiv. Nå er barna blitt litt større, men i barnehagealder, og jeg har skjønt at hun kvier seg for å treffes sammen med barna, fordi hun mener jeg er en bedre mor enn henne... Jeg ser jo at mine barn er roligere enn hennes, og de hører nesten alltid på det jeg sier, mens hennes er mer aktive og vil ikke ditt og datt. Men sånn er jo barn, og jeg tror ikke det har noe mer oss foreldre å gjøre, men mer personlighet.

Beklager at det ble litt langt, men jeg lurer sånn på hva jeg skal gjøre med denne situasjonen. Det er helt tydelig at hun sliter med selvtilliten. Hun tenker mye negativt om seg selv, har veldig høye forventninger til hvor bra alt skal bli og blir veldig lett skuffa når ting ikke går helt etter planen. Og så kan man jo tenke at det er hyggelig at hun gir meg så mange komplimenter, men det er alltid med en undertone av at hun ikke er like flink, tynn osv. som meg. Og så blir vi sittende og snakke om det, men jeg føler ikke at noe jeg sier hjelper. Jeg har sagt mange ganger at hun burde gå til psykolog, men det tar hun også negativt, fordi hun føler jeg mener hun har "problemer". Vi gjør mye hyggelig sammen også, og jeg vil gjerne at vi skal være venner, men hvordan komme seg ut av dette fokuset på prestasjoner hele tiden? Og hadde jeg vært den "perfekte" venninne, som var superpen og fikk til alt mulig, mens hun var den rake motsetning, hadde det nå vært en ting, men det er jo ikke sånn heller. Hovedforskjellen på oss nå er at jeg tjener mer enn henne og har et større hus, men ellers oppfattes vi som like på mange ting. Og dette fører til at jeg ikke orker å fortelle henne om mange ting, og merker noen ganger at jeg nesten kan høres litt negativ ut, fordi jeg forteller mer negativt om ting hjemme, på jobb osv enn det egentlig er fordi jeg ikke vil virke så "vellykket". Jeg skulle ønske jeg kunne være mer avslappet sammen med henne, og ikke tenke så mye på hvordan hun vil reagere på en eller annen bisetning jeg sier (tar veldig mye som kritikk, selv om det ikke er ment sånn i det hele tatt).

Noen gode råd?

Anonymkode: 6642b...57a

Eneste jeg ser er at du skriver alt du gjør bedre og har bedre enn henne. Du valgte riktig utdannelse ift jobb i fremtiden, du valgte en høy mann og hun en lav, du fikk kjæresten hun likte. Fysj! Slitsomt for deg at du har det beste livet da eller?

Anonymkode: 4b2fa...a74

[Gjest O.G.]

Du må kutte ut slike "venninner" hvor alt er konkurranse.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Eneste jeg ser er at du skriver alt du gjør bedre og har bedre enn henne. Du valgte riktig utdannelse ift jobb i fremtiden, du valgte en høy mann og hun en lav, du fikk kjæresten hun likte. Fysj! Slitsomt for deg at du har det beste livet da eller?

Anonymkode: 4b2fa...a74

Samme her. Av dette innlegget får jeg aller mest inntrykk av at TS er litt høy på seg selv.

Anonymkode: 4c496...ce3

[Gjest Walkingdead]

Kanskje du kan snakke med henne om å snakke med noen angående selvbilde. Høres forferdelig ut for henne å ha det sånn, spesielt når hun har hatt det sånn så lenge, og det er også kjedelig for deg å ikke kunne si ting til henne selvfølgelig. Når det er sagt, så er hun i hvert fall ærlig med deg om det, og det er jo fint. Jeg har en venninne som alltid har vært i konkurranse med meg uten at jeg har villet det og hun har ikke vært veldig hyggelig.

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Av dette innlegget får jeg aller mest inntrykk av at TS er litt høy på seg selv.

Anonymkode: 4c496...ce3

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eneste jeg ser er at du skriver alt du gjør bedre og har bedre enn henne. Du valgte riktig utdannelse ift jobb i fremtiden, du valgte en høy mann og hun en lav, du fikk kjæresten hun likte. Fysj! Slitsomt for deg at du har det beste livet da eller?

Anonymkode: 4b2fa...a74

Jeg gjør ikke det. TS påpeker at de begge er to ressurssterke kvinner som har gjort det godt i livet men at venninnen konkurrerer med henne. Jeg oppfatter TS som omsorgsfull og empatisk (hun vil jo at venninna skal ha det bra, og ber derfor om råd) - men må innrømme at det å bli sammen med mannen som bestevenninna har vært forelsket i, for meg er ganske big deal. Venninna har ikke «rett» på en mann som ikke vil være sammen med henne, så sånn sett er det ikke noe fasit her, men det at hun ble avvist av en mann som heller ville ha bestevenninna kan definitivt forsterke TS sin venninnes opplevelse av mindreverdighetskomplekser, til den grad at det kan være veldig destruktivt og selvutslettende for henne å fortsette vennskapet med TS. 

Endret 8. november 2017 av veggteppe

[AnonymBruker]

1 time siden, veggteppe skrev:

 

Jeg gjør ikke det. TS påpeker at de begge er to ressurssterke kvinner som har gjort det godt i livet men at venninnen konkurrerer med henne. Jeg oppfatter TS som omsorgsfull og empatisk (hun vil jo at venninna skal ha det bra, og ber derfor om råd) - men må innrømme at det å bli sammen med mannen som bestevenninna har vært forelsket i, for meg er ganske big deal. Venninna har ikke «rett» på en mann som ikke vil være sammen med henne, så sånn sett er det ikke noe fasit her, men det at hun ble avvist av en mann som heller ville ha bestevenninna kan definitivt forsterke TS sin opplevelse av mindreverdighetskomplekser, til den grad at det kan være veldig destruktivt og selvutslettende for henne å fortsette vennskapet med TS. 

Nei, mannen er jo med å velge hvem han vil ha, vi er jo ikke dumme heller. Saken er heller hvordan hun velger å ordlegge seg. Det høres ut som om hun er veldig høy på seg selv!

Anonymkode: 4b2fa...a74

[AnonymBruker]

Ts her.

Når det gjelder det med mannen min, så oppfatter jeg virkelig det som en avklart greie hun er er ferdig med for lengst nå. Dette skjedde for 20 år siden, og ut fra hva hun har sagt i ettertid og det jeg husker fra før jeg ble interessert i han, så var det ikke snakk om en dyp forelskelse fra hennes side, mer en betatthet. Han har heller aldri vært interessert i henne. Men det er klart det ikke var fint av meg å forfølge interessen for han når jeg visste hva hun følte. Samtidig som det for meg og mannen min ble rart å ikke kunne være sammen når vi var forelska i hverandre. Men det var en vanskelig periode i vennskapet mellom venninnen min og meg, ja. Men det ble bra og hun har sagt mange ganger at hun er glad for at jeg og han ble sammen, at vi passer bedre sammen enn hva de to ville gjort.

Til de som syns jeg virker høy på meg selv, så var beskrivelsene over et forsøk på å vise hvordan venninnen min tenker. Jeg er ikke opptatt av sånne ting og sammenligner meg generelt ikke med andre. Men jeg trakk fram de tingene hun stadig har nevnt for å illustrere problemet her. 

Og så tok jeg dette ordentlig opp med henne for et par år siden på en vennlig og rolig måte, men hun ble så lei seg at jeg endte opp med å glatte over og ta tilbake noe av det jeg hadde sagt. Og når en annen felles venninne er direkte med henne når det gjelder styr som lages av venninnens usikkerhet, blir det dårlIg stemning. Og med fullt kjør med jobb og barn, har jeg ikke overskudd til å møtes i timesvis over flere runder i flere uker for å ordne opp hvis jeg skal ta opp dette temaet.

Anonymkode: 6642b...57a

[AnonymBruker]

Og så ble det kanskje feil av meg å bruke ordet misunnelig, men visste ikke helt hva jeg skulle skrive i overskriften for å vise hva det dreide seg om. Skrev det i hermetegn, da, for å vise at jeg ikke mente sånn sur og negativ misunnelse.

Anonymkode: 6642b...57a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Når det gjelder det med mannen min, så oppfatter jeg virkelig det som en avklart greie hun er er ferdig med for lengst nå. Dette skjedde for 20 år siden, og ut fra hva hun har sagt i ettertid og det jeg husker fra før jeg ble interessert i han, så var det ikke snakk om en dyp forelskelse fra hennes side, mer en betatthet. Han har heller aldri vært interessert i henne. Men det er klart det ikke var fint av meg å forfølge interessen for han når jeg visste hva hun følte. Samtidig som det for meg og mannen min ble rart å ikke kunne være sammen når vi var forelska i hverandre. Men det var en vanskelig periode i vennskapet mellom venninnen min og meg, ja. Men det ble bra og hun har sagt mange ganger at hun er glad for at jeg og han ble sammen, at vi passer bedre sammen enn hva de to ville gjort.

Til de som syns jeg virker høy på meg selv, så var beskrivelsene over et forsøk på å vise hvordan venninnen min tenker. Jeg er ikke opptatt av sånne ting og sammenligner meg generelt ikke med andre. Men jeg trakk fram de tingene hun stadig har nevnt for å illustrere problemet her. 

Og så tok jeg dette ordentlig opp med henne for et par år siden på en vennlig og rolig måte, men hun ble så lei seg at jeg endte opp med å glatte over og ta tilbake noe av det jeg hadde sagt. Og når en annen felles venninne er direkte med henne når det gjelder styr som lages av venninnens usikkerhet, blir det dårlIg stemning. Og med fullt kjør med jobb og barn, har jeg ikke overskudd til å møtes i timesvis over flere runder i flere uker for å ordne opp hvis jeg skal ta opp dette temaet.

Anonymkode: 6642b...57a

Hvis du oppfatter det som en avklart greie forstår jeg ikke hvorfor det er ene av punktene her..

Plager det deg virkelig så mye at hun må forandre seg? Dere har da vært venner i over 20 år og hun er den hun er. Du må bare være med henne så mye du orker ut fra den hun er.

Anonymkode: 4b2fa...a74

[Gjest Mysticgirl]

6 timer siden, veggteppe skrev:

Må innrømme at jeg henger meg litt opp i at du ble gift og fikk barn med en mann hun var forelsket i, som hun også presenterte deg for.. det tror jeg ville gi de aller fleste en selvtillitsknekk... personlig vet jeg ikke om jeg hadde klart å leve som venn engang med noen om de hadde gjort dette mot meg... har dere to snakket noe særlig mer om dette? 

Har hun virkelig klart å tilgi deg for det? 

Var akkurat det jeg også tenkte. Var litt vanskelig å lese resten etter å ha lest det . Er jo en uskreven regel om å ligge unna venninners ekser, kjærester eller forelskelser  

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du høres høy ut på deg selv. Jeg kjenner meg litt igjen, jeg har en venninne som er veldig pen, har god utdannelse, kan gjøre hva hun vil og få det til. Men stadig vekk får jeg høre at jeg er så mye flinkere enn henne, penere, finere hår, klarer alt bedre osv. Det blir pinlig og ekkelt, og jeg hører også meg selv snakke negativt om meg og mitt, for at hun ikke skal si disse tingene. Har også tatt en prat med henne, og sagt hva jeg tenker. At det er lite oppbyggelig og trist at hun sier slikt. Men dette skjer igjen og igjen. Og hver gang føles det ut som hun suger energien ut av meg, jeg føler ikke glede når jeg drar fra henne, heller sliten og litt lei meg. 

Jeg vet snart ikke annet enn at jeg vil la vennskapet fade ut, for dette kan umulig være bra for noen av oss. 

Anonymkode: bf3c5...97b

[AnonymBruker]

Jeg syns heller ikke du høres høy ut på deg selv, og jeg har også en slik venninne. I tillegg så har hun det alltid værre enn meg når jeg opplever noe og bruker meg som søppelbøtte. Jeg har bestemt meg for å la vennskapet fade ut etter å ha gitt gjentatte beskjeder om at jeg ikke syns dette er ok.

Anonymkode: 67e8e...83c