Personlighet - undertrykt sinne

[AnonymBruker]

Hei,

jeg er en mann i slutten av tredveårene. Er inne i en lang og vanskelig tid etter samlivsbrudd/tillitsbrudd jeg ikke kan laste meg selv så mye for, men vondt gjør det. Dette er litt på siden av temaet, men i slike tider så lærer man mye om seg selv og forandrer seg mye. Selvinnsikt "blomstrer" også.

Tilbrakte en del tid med terapeut både under og etter samlivsbruddet, og selv om jeg følte jeg ikke fikk mye ut av det, så var det et ledd i å stabilisere meg selv, samt gi det en sjans. Intet å tape på slikt. 
I ettertid har jeg tenkt en del på noe terapeuten forsøkte å få ut av meg, men som hun ikke lyktes med. Hun spurte ofte om hvordan alt ting var på innsiden. Hva jeg "følte". Jeg svarte som jeg trodde det var, at det var sorg og skuffelse. Sistnevnte ord var nok det jeg brukte mest. "Skuffelse". Samtidig så tror jeg hun var ute etter "sinne", men jeg har aldri sett på meg selv som en sinna mann. Jeg er ekstremt behersket og tålmodig til det absurde. Ja, jeg kan hisse meg opp, men kun på innsiden, og ikke til alle. De jeg ikke forventer mer av har jeg enorm tålmodighet med, men med de jeg holder nærmest kan jeg være knivskarp i utrykksformen. Mister sjelden/aldri roen da, og forsøker så godt jeg kan å ikke la følelser styre meg. ENTP, for de som lurer.

Så i går, klisjeaktig nok, så dukket det opp noe i hollywood-verdenen.
Begynte å se første episode av en serie jeg har sett èn gang før, men som jeg holder som en av mine absolutte favoritter. Det er ei scene i starten der, når hovedpersonen, underforstått, spør eks-kona om han og forholdet til sinne. (han har aldri heller sett på seg selv som sint, og er veldig rolig, behersket, men med lite tålmodighet for de som ikke fortjener det) Hun svarer :

"You do a good job hiding it... and... I suppose most folks don't see it, but... honestly... you are the angriest man I have ever known"

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på dette. Er det slik med meg også? At det jeg ser på som selvbeherskelse, tålmodighet - faktisk er et uttrykk for sinne? Det er nok slik at jeg har disse egenskapene, men kanskje jeg benytter dem alt for ofte? Har behov for dem alt for ofte?

Jeg har grublet siden tidlig tenårene, grublet til jeg ble sliten og trist. Etter hvert lærte jeg å unngå noen av tingene som satte meg i disse flokene, eller bare forsøke å legge det bort før det gikk for mye inn på meg. Som voksen så grubler jeg fortsatt mye, men forsøker å kontrollere det, motvirke det. Er kjent som en morsom og livlig kar. På grensen til barnslig noen ganger, men jeg ser at de rundt meg trenger det, og det hjelper - spesiellt på arbeidsplass(ene). Er mye for min egen del også, for hvis det blir for surt eller for negativt, så trives jeg ikke selv. Til og med i de siste par årene, når jeg har trukket meg unna på toalettet for å grine jevnlig, så er det få eller ingen som forstår hvor vondt jeg egentlig har det. Jeg vil ikke at de skal vite heller - det har intet for seg å belemre absolutt alle med mitt helvete. Jeg kommer gjennom det - det tar bare tid.

Men jeg har vært redd for at jeg ikke vet mine egne grenser, derfor oppsøkte jeg også terapeut - for å ta forhåndsregler, for å trygge meg selv og barnet jeg har annenhver uke. For å være rustet mot motgang. Jeg har det egentlig ganske bra, sånn overordnet. Helse, økonomi, sosialt liv, hobbyer - det er på stell. Vondt på innsiden er det alikevel, og nylig hadde jeg et panikkanfall etter flere måneder med sommer og framgang. Var mye på en gang som utløste det, og når jeg fikk samlet meg igjen så gikk det over. Det var litt skummelt uansett.

Beklager lengden, men det er nå slik det ble. For å komme tilbake til poenget : Er jeg en sinna mann? Har jeg alltid vært en sinna mann? Stenger jeg det for mye inne? Er det derfor jeg sliter så med å komme videre i livet nå? Er det derfor annenhver uke er så tung? For at jeg ikke får utløp for dette sinnet?

Er det noen der ute med litt innsikt, og gjerne livserfaring, ift. slikt. Har dere noe råd?

På forhånd takk 

Anonymkode: fceed...dcc

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du høres ut som en sinna mann, men en følsom mann som ender med panikkanfall fordi han undertrykker følelser fordi han er redd de skal komme ut som sinne f.eks. Men hvis du er sinna: det høres ut som du har grunner til å være sint? Hvis folk blir sviktet blir de jo sint?

 

Anonymkode: 316aa...f1c

[AnonymBruker]

Du minner meg om en. For hvordan tror du folk oppfatter det når de er uenige med deg, legger frem sitt synspunkt, kanskje viser frustrasjon over at du ikke synes å ta til deg det de sier... og så blir de møtt med "en som ikke forventer mer" av de, og som ikke synes å bry seg i det hele tatt, og som bare er fullstendig behersket? I mine øyne viser du da en form for menneskeforakt, og jeg hadde ikke likt å bli behandlet på den måten. Så du bør i hvert fall være forsiktig med å undervurdere andre mennesker, eller å sette de i en situasjon der de føler seg undervurdert. Bare en tanke. For all del, det er ikke sikkert du er sånn, men det du skriver her fikk meg til å tenke i de baner. Tålmodighet er en dyd, men motsatt bør man unngå å fremstå som ufølsom og avvisende mot andre mennesker også.

Anonymkode: a1b78...02f

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Du minner meg om en. For hvordan tror du folk oppfatter det når de er uenige med deg, legger frem sitt synspunkt, kanskje viser frustrasjon over at du ikke synes å ta til deg det de sier... og så blir de møtt med "en som ikke forventer mer" av de, og som ikke synes å bry seg i det hele tatt, og som bare er fullstendig behersket? I mine øyne viser du da en form for menneskeforakt, og jeg hadde ikke likt å bli behandlet på den måten. Så du bør i hvert fall være forsiktig med å undervurdere andre mennesker, eller å sette de i en situasjon der de føler seg undervurdert. Bare en tanke. For all del, det er ikke sikkert du er sånn, men det du skriver her fikk meg til å tenke i de baner. Tålmodighet er en dyd, men motsatt bør man unngå å fremstå som ufølsom og avvisende mot andre mennesker også.

Anonymkode: a1b78...02f

Da tror jeg ikke jeg klarte å forklare godt nok, for det er heller motsatt. Jeg forventer for mye av de rundt meg. Stiller krav til de - uansett hvem de er. Dette er av stor omsorg, etter min mening. Manglende/falsk omsorg er å tilgi for raskt, eller la seg selv eller andre "slippe unna billig". Tough love, rett og slett.

TS 

Anonymkode: fceed...dcc

[Gjest Mass]

Har du sett filmen anger management? 

En veldig morsom film som handler om dette. "Terapeuten" sa til personen med undertrykt sinne: det sitter en dame i kassen på butikken som stilletiende tar imot mye kjeft fra en sint stamkunde dag inn, dag ut, hver eneste dag. En dag eksploderer hun. Det er mennesker med et slikt undertrykt sinne man bør bekymre seg for.

Det var ikke helt ordrett slik, for husket det ikke sånn, men jeg var så enig i budskapet. 

Men når det er sagt så tror jeg at personen som undertrykker et sinne vet om det selv og kjenner på sinnet. Graden av sinnet kan jo kanskje komme som en overraskelse, men ikke sinnet i seg selv for den som kjenner på det. Skuffelse kan jo gå over til sinne f.eks. og viss du ikke kjenner på det, så kan jo terapien ha hjulpet deg mer enn du kanskje tenker bevisst på?

Endret 8. november 2017 av Mass

[AnonymBruker]

5 minutes ago, Mass said:

Har du sett filmen anger management? 

En veldig morsom film som handler om dette. "Terapeuten" sa til personen med undertrykt sinne: det sitter en dame i kassen på butikken som stilletiende tar imot mye kjeft fra en sint stamkunde dag inn, dag ut, hver eneste dag. En dag eksploderer hun. Det er mennesker med et slikt undertrykt sinne man bør bekymre seg for.

Det var ikke helt ordrett slik, for husket det ikke sånn, men jeg var så enig i budskapet. 

Men når det er sagt så tror jeg at personen som undertrykker et sinne vet om det selv og kjenner på sinnet. Graden av sinnet kan jo kanskje komme som en overraskelse, men ikke sinnet i seg selv for den som kjenner på det. Skuffelse kan jo gå over til sinne f.eks. og viss du ikke kjenner på det, så kan jo terapien ha hjulpet deg mer enn du kanskje tenker bevisst på?

Takk for svar.

Har sett filmen ja, men ikke sikker på om det passer. Må kanskje se den igjen :-)
Tror ikke jeg mister selvbeherskelsen en dag - mer redd for at jeg blir bitter, innesluttet, grinete - og trekker meg unna mennesker. Er noe med dagens samfunn også. Bor selv i en bygd, litt utenfor en by, og vet absolutt at det fine familielivet og den enklere hverdagen eksisterer rundt meg. Og at alt det dritten som skjer i mediebildet ikke er noe man trenger å la seg trekke inn i, men noen ganger er det vanskelig å konstant opptre som apologist eller djevelens advokat. Folk blir lei av at man ikke bare føyer seg inn i dumhetene og jatter med. Alle vet hvem fotballfrue og whatsherface er, men kun en promille har hørt om Gunnar Tjomlid.

Kanskje jeg bør gå full Amish 

 

Anonymkode: fceed...dcc

[Perle]

Hvordan var det hjemme hos deg i oppveksten? Er du fra et veldig «behersket» hjem? Noen familier så konforme, at de selv under de værste kriser og uenigheter «leker dukkehjem».

Hvis du aldri fikk lov til å rase i fra deg som barn, og aldri lærte at det fint går å elske hverandre til tross for en krangel, eller en protest, har du vel egentlig rett og slett bare tatt med deg dette videre inn voksenlivet?

Bare for at jeg er nysgjerrig, men har du noen gang drevet med idrett eller konkurert? Altså vært aktiv i settinger hvor man må «peppe» seg opp å hente fram det indre «udyret» for og kunne vinne. 

Endret 8. november 2017 av Perle
Skriveleifer

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Mass skrev:

Har du sett filmen anger management? 

En veldig morsom film som handler om dette. "Terapeuten" sa til personen med undertrykt sinne: det sitter en dame i kassen på butikken som stilletiende tar imot mye kjeft fra en sint stamkunde dag inn, dag ut, hver eneste dag. En dag eksploderer hun. Det er mennesker med et slikt undertrykt sinne man bør bekymre seg for.

Det var ikke helt ordrett slik, for husket det ikke sånn, men jeg var så enig i budskapet. 

Men når det er sagt så tror jeg at personen som undertrykker et sinne vet om det selv og kjenner på sinnet. Graden av sinnet kan jo kanskje komme som en overraskelse, men ikke sinnet i seg selv for den som kjenner på det. Skuffelse kan jo gå over til sinne f.eks. og viss du ikke kjenner på det, så kan jo terapien ha hjulpet deg mer enn du kanskje tenker bevisst på?

Jeg må se den på nytt i kveld. 

Anonymkode: 7058b...36a

[AnonymBruker]

26 minutes ago, Perle said:

Hvordan var det hjemme hos deg i oppveksten? Er du fra et veldig «behersket» hjem? Noen familier så konforme, at de selv under de værste kriser og uenigheter «leker dukkehjem».

Hvis du aldri fikk lov til å rase i fra deg som barn, og aldri lærte at det fint går å elske hverandre til tross for en krangel, eller en protest, har du vel egentlig rett og slett bare tatt med deg dette videre inn voksenlivet?

Bare for at jeg er nysgjerrig, men har du noen gang drevet med idrett eller konkurert? Altså vært aktiv i settinger hvor man må «peppe» seg opp å hente fram det indre «udyret» for og kunne vinne. 

Tvert imot. Det var krangel og "helvete" hele tiden. På et labert nivå - tvert motsatt av mitt ekteskap, men mine foreldre holder nå ut ennå... Vi var flere brødre, og kranglet og sloss også mye. I dag er vi veldig forskjellige mennesker og snakker lite sammen.

Har drevet med mye forskjellig idrett og har mange hobbyer. Er veldig konkurranseorientert og elsker å piske opp stemningen på forhånd :-) 

TS

Anonymkode: fceed...dcc