Spiseforstyrrelse i samliv

[Gjest Villrede75]

Etter å ha vært symptomfri fra tidligere anorexia i mange år begynner ubehagelige tanker å melde seg igjen. (Jeg har vært "frisk" i ca 6-7 år ).

Dette i forbindelse med at sambo har begynt å trene og spiser streng diett. Det går mye i telling av kalorier og proteiner osv...og som følge av at han har holdt på med dette noen måneder så begynner jeg å tenke på slanking igjen. Det tok meg lang tid å bygge meg opp. Måtte gjøre det av egen vilje og hjelp. Spiste meg opp 20 kilo. Og jeg orker ikke den samme prosessen igjen.

Jeg trodde jeg ville takle det, men merker at jeg blir veldig deprimert og matbesatt. Jeg er relativt slank og begynner å bli besatt av karbohydrater og fett. Lar vær og spise og er på vei inn i samme onde sirkel som gjorde meg meget syk og nesten på randen av total kollaps-

Jeg har alltid vært av den oppfatning av at vi er ansvarlige for oss selv og våre valg. Vi kan ikke forvente at andre skal ta hensyn til våre eventuelle særegenskaper, men.... i parforhold..er det urimelig å forvente at sambo/type tar hensyn til at jeg nå begynner å slite med dette igjen?

Kan han kutte ut sine interesser og ønsker bare for å ta hensyn til mitt irrasjonelle selvbilde og sykdom?

Jeg har tatt dette opp flere ganger med sambo, men jeg har ikke stilt noen krav. Jeg får en følelse av at han mener det er urimelig av meg å forlange at han skal kutte ut, og det er jeg jo ganske enig i...eller?

Hva kan vi forvente i et parforhold?

synspunkter? Noen som har opplevd det samme?

[Gjest 1111]

Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser og blir nervøs med en gang det er noen rundt meg som slanker seg, tenker mye på mat eller rett og slett sliter med de samme problemene selv. jeg klarer ikke forholde meg helt normalt til andre mennesker som tenker på mat på samme måte som meg. jeg vet ikke hvorfor, men slik er det bare.

Poenget mitt er at jeg vet hvordan du har det. jeg syns du skal ta en til prat med samboeren din. du kan nok ikke kreve at han skal slutte å telle proteiner og kalorier, men du kan be han gjøre det mindre åpenlyst. det er ikke vits at han skal gjøre dette veldig tydelig hvis det skaper tankestyr for deg.

Håper du ikke vikler deg inn i det samme styret igjen

[Gjest Villrede75]

Samtidig fordømmer man seg for at man er så svak. At man ikke kan godta omgivelsene slik de er. Sambo er flink til å være diskre i sin karbohydrat/protein-telling, men jeg legger merke til detaljer, vurderingene som foretas ved handling og fekk kontra muskelmålingene hans. Har nettopp inført separat handling så jeg håper det hjelper litt.

Takk for svar

[Gjest 1111]

Ja, jeg kjenner igjen det å fordømme seg selv fordi man er svak. men egentlig er man ikke det, innerst inne. jeg tror ikke en spiseforstyrrelse noen gang kan forsvinne helt og har man først fått den er det lett å få tilbakeslag.

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner problemet ditt. jeg synes du skal fortelle samboeren din om tankene dine om slanking og at du føler at tidligere problemer er på vei tilbake. Jeg synes ikke du bør nekte samboeren din å trene/være opptatt av kosthold, men kan du ikke be han om å la være å snakke kalorier og evt vekt?

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner problemet ditt. jeg synes du skal fortelle samboeren din om tankene dine om slanking og at du føler at tidligere problemer er på vei tilbake. Jeg synes ikke du bør nekte samboeren din å trene/være opptatt av kosthold' date=' men kan du ikke be han om å la være å snakke kalorier og evt vekt?[/quote']

Joda, og han er flink til å ikke snakke om det, men jeg legger merke til deg uansett. Han har helt andre spiserutiner enn iv hadde før, så jeg blir litt "for meg selv" . Jeg klarer ikke unngå å å se at kjøleskapet er fullt av kalorifattig mat og proteinbomber.

Etter spiseproblemene ble jeg ekspert på kalorier så han brukte meg til å begynne med som kunnskapskilde . Det gikk bra da, og jeg trodde jeg hadde full kontroll, men...etterhvert kom tankene. jeg burde ha reagert tidligere kanskje.

Jeg vet jeg må jobbe med meg selv og at dersom jeg ikke takler det så er det mitt ansvar å gjøre no med det, eventuelt forlate forholdet...dersom slike drastiske skritt kreves. Jeg vil IKKE ende opp i det hullet jeg var i da.

Jeg synes det er så vanskelig å vurdere hvor grensen går for hva man kan kreve av en samboer. Man lever jo sammen og skal respektere hverandre, men når går det for langt? Hvor går man over fra å ta hensyn til å føle kravene som urimelig. man har jo valgt å leve med hverandre så visse offer må man jo gi.. vanskelig det der.. :-?

[Gjest Villrede75]

oops..mitt innlegg ovenfor

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner dilemmaet ditt. Jeg har slitt med sf selv og jeg og mannen har hatt et par runder rundt det det med mat og sånn.

Jeg prøver i hvert fall selv å tenke at andres slanking/fokus på kalorier ikke gjelder meg. Men det er klart at det er vanskelig med kjøleskapet full av light-produkter og å leve med en som tenker på ting som blir destruktiv for deg. Jeg tror rett og slett jeg hadde satt foten litt ned og sagt til mannen min hva det gjorde med meg. Greit nok at han lever sitt liv, men du skal også leve ditt. Si at det er viktig for deg med et normalt fohold til mat og at dere ikke kan ha et kjøleskap som ser ut som det tilhører en slankefarm. Ett eller 2 lettprodukter er en ting, men ikke når det blir bare det. Da blir fokuset feil.

[Mette]

Tråden er ryddet. Remyline Moderator.