Jeg ønsker meg barn. Men er singel

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i starten av 30-årene, og har et sterkt ønske om barn. Jeg har aldri hatt kjæreste og har derfor aldri vært i nærheten av å få barn. Nå som jeg er i 30-årene begynner dette ønsket om barn å bli sterkt at jeg vurderer å skaffe meg barn på "egenhånd", altså ved å ta turen til Danmark.

Jeg har alt på stell, leilighet, fast jobb, stabil økonomi. Jeg har foreldre som ønsker seg barnebarn, og ville hjulpet meg mye. Mine venninner har også barn. 

Jeg har som sagt aldri hatt kjæreste, og det ser ikke ut til at jeg får kjæreste heller med det første. Jeg er ikke spesielt sosial, er mest alene. Så jeg møter sjeldent nye menn. 

En kjæreste og far til barnet er selvsagt vært mitt største ønske, men når det ikke er en mulighet, er det da innafor å få barn alene? 

Anonymkode: 1f913...0de

[AnonymBruker]

Det høres ut som dette er noe du har tenkt på lenge, og du har stabil økonomi, og andre ting på stell i livet. Jeg synes du ikke skal la mangel på en kjæreste stoppe deg fra å få barn.

Det er mange barn som vokser opp hos én forelder og har det helt fint. Så lenge du har et trygt og stabilt nettverk rundt deg som kan hjelpe og støtte.

Anonymkode: 2bc74...906

[AnonymBruker]

Jeg var evig singel til jeg var nesten 33. Da traff jeg han som nå er mannen min. Vi venter fårt første barn rett over nyåret, da har jeg bikket 36 år gammel. 

Jeg var også stresset over at jeg var singel, ble eldre og eldre, og hadde lyst på barn. Jeg tenkte at jeg skulle vente til jeg ble 35, og om jeg ikke hadde truffet noen å få barn med innen da, så skulle jeg dra til Danmark. 

Nå som jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være gravid, samt lest haugevis om babytiden, småbarnstiden, osv, hadde jeg nok aldri i livet valgt å få barn aleine... 

Anonymkode: 701e4...4de

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var evig singel til jeg var nesten 33. Da traff jeg han som nå er mannen min. Vi venter fårt første barn rett over nyåret, da har jeg bikket 36 år gammel. 

Jeg var også stresset over at jeg var singel, ble eldre og eldre, og hadde lyst på barn. Jeg tenkte at jeg skulle vente til jeg ble 35, og om jeg ikke hadde truffet noen å få barn med innen da, så skulle jeg dra til Danmark. 

Nå som jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være gravid, samt lest haugevis om babytiden, småbarnstiden, osv, hadde jeg nok aldri i livet valgt å få barn aleine... 

Anonymkode: 701e4...4de

Kloke ord. Er selv snart 35, og jeg og samboeren tenker å starte prøvingen snart. Møtte min store kjærlighet for snart to år siden. 

Anonymkode: 33b51...98d

[AnonymBruker]

Du må gjerne få barn alene, men da må du også bli litt mer sosial. Vanskelig å være usosial når du skal følge opp barn tilstrekkelig.

Anonymkode: 121da...a1e

[AnonymBruker]

Om du ikke treffer menn fordi du ikke er sosial, så prøv nettdating. Det var der jeg traff mannen min på sukker.no. Jeg er veldig asosial av meg, og det var omtrent eneste håp for meg, fant jeg ut. 

En ting er å være alene med en tre-fire-åring. Da er ungene ihvertfall litt mer selvhjulpne. Det er noe helt annet i spebarnstiden. Når du må ta alt av nattevåk alene (ikke lett å få hjelp om natten, og barnet trenger jo puppen din), for så å være alene med barnet mesteparten av dagen (der kan du jo få noen timers selskap om foreldrene dine er pensjonister). Du må ta alt av husarbeid i tillegg. Greit nok at foreldre er villig til å stille opp, men de har også grenser. Hvor mye er det greit å be om hjelp, og hvor mye er det mulig å få hjelp til? Det er ikke spesielt ok å be foreldre sove over hos deg og ta barnet noen timer om natten mer enn en uhyre sjelden gang... Tenk også om du blir syk, og skal ta deg av en hylende baby mens du har 40 i feber... 

Jeg grøsser ved tanken på å gjøre alt dette alene, og da være avhengig av hjelp fra foreldre og venninner. Det er en selv som har valgt å bli gravid, da synes jeg man skal være forsiktig med å la det bli en byrde for andre i veldig stor grad. Jeg synes det er hardt nok å være gravid selv med verdens beste mann som nesten ikke vet hva godt han skal gjøre for meg. Å måtte gå gravid aleine, og vite at det blir 1000 ganger hardere når babyen blir født, høres helt horribelt ut. 

Anonymkode: 701e4...4de

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri klart meg gjennom svangerskap og Småbarnstiden uten min mann! (Altså, må man så må man, men mannens hjelp til alt fra husarbeid til å ta vare på og leke med den lille er uvurderlig) 

Anonymkode: 2fab1...5be

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri gjort det (men så vil jeg aldri ha barn i det hele tatt), men om du virkelig vil dette og føler du ikke vil vente lenger, så får du det vel til å gå rundt.

Anonymkode: cca6e...b58

[AnonymBruker]

Jeg hadde absolutt gjort det!! Jeg er alene med to, og over 30. Ønsker fler, og hadde gledelig dratt til danmark hadde helsen vert iorden(kan ikke få barn nå). Du klarer deg helt fint alene! Jeg hadde en fraværende mann som var utro i svangerskapet, ikke følger han opp barna nå. Har det fantastisk alene! Og du MÅ ikke ha stort nettverk eller være supersosial som det nevnes. Du blir kjent med folk i barselgrp, bhg, skole og aktiviteter. Kjør på sier jeg. Angrer på mye i livet- men ikke barna. De er min store glede😊

Anonymkode: 31c8c...ad1

[AnonymBruker]

"Jeg hadde AAAAAAAAALDRI klart det alene!"

Bullshit!!! Man klarer det man må - og vet du? Det kommer til å gå helt fint!

Babyperioden kan være intens for enkelte, men alt kan legges til rette ved å sørge for at man har et nettverk som er til å stole på, som kan hjelpe deg om du selv blir syk, etc. 

Er selv alene med en jente på snart 5. Var alene gjennom hele svangerskapet, da barnefar bestemte seg etter 12 uke at han ikke ville bli far - ivertfall ikke med meg som mor. Han har aldri tatt kontakt, og jeg har klart meg helt fint. Jeg har selvfølgelig måttet svelge en del kameler, men lykken over å være mor til en nydelig jente overgår alt det strevsomme. Vi er en liten familie, men jammen har vi det bra  

Anonymkode: 4dc23...e44

[Horten Market]

Her synes jeg det er grunn til å tenke over hvorfor du ikke er sosial, og om denne mangelen hos deg kan gå utover barnets utvikling. Det fine med å være to er at man kan kompensere for slike mangler hos den andre.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Jeg hadde AAAAAAAAALDRI klart det alene!"

Bullshit!!! Man klarer det man må - og vet du? Det kommer til å gå helt fint!

Babyperioden kan være intens for enkelte, men alt kan legges til rette ved å sørge for at man har et nettverk som er til å stole på, som kan hjelpe deg om du selv blir syk, etc. 

Er selv alene med en jente på snart 5. Var alene gjennom hele svangerskapet, da barnefar bestemte seg etter 12 uke at han ikke ville bli far - ivertfall ikke med meg som mor. Han har aldri tatt kontakt, og jeg har klart meg helt fint. Jeg har selvfølgelig måttet svelge en del kameler, men lykken over å være mor til en nydelig jente overgår alt det strevsomme. Vi er en liten familie, men jammen har vi det bra  

Anonymkode: 4dc23...e44

Forskjellen her er at ts ikke må... Hun er ikke gravid ennå. Må man, så klarer man det selvsagt. Men ts er ikke gravid ennå. Hun kan velge å ikke måtte. 

Anonymkode: 701e4...4de

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid sent i 30-årene, ble helt alene. Har en sykdom som gjør at helsen er noe redusert (det visste jeg ikke da i starten). Jeg brukte bl.a. tiden til babyen skulle komme til å tilrettelegge mest mulig med tanke på at jeg måtte gjøre alt det praktiske etter fødselen. Og det har gått helt fint! Tøffe tider innimellom, men det har da de som er to også. Ved å være bare meg som voksen så har det vært forutsigbart og jeg vet hva jeg har og kan forvente. Jeg er ganske praktisk anlagt så er ikke ved det praktiske jeg har savnet en partner, men har savnet en som er like glad i barnet som meg og som opplever glede i de små ting ved henne. Nå kan jo hende dine foreldre vil utfylle noe av det, dessverre fikk ikke jeg helt den opplevelsen, men der er foreldre forskjellig. Nå er mitt barn så stort at hen har begynt å stille spørsmål om den fraværende pappaen, det er vanskelig, og det å se sårheten når "alle" har en pappa som henter/leverer, det er vondt! Men alt i alt går det veldig fint.

Anonymkode: cc979...291

[Minlillelykke]

Jeg hadde ikke ønsket å gjøre det, særlig ikke nå når jeg vet hvordan kroppen min reagerer på svangerskap. Jeg får skikkelig bekkenløsning og er ute av stand til å gjøre husarbeid, bære handleposer osv. Hvis man skal gjøre det alene må man vite at noen kan hjelpe deg om du blir skikkelig syk.

[Bambi1995]

Selvfølgelig. Jeg hadde nok ønsket samme som deg om jeg hadde vært i din situasjon

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Ved å være bare meg som voksen så har det vært forutsigbart og jeg vet hva jeg har og kan forvente. 

Anonymkode: cc979...291

Det er sant, og forskjellige forventninger til partneren sin er en stor kilde til konflikt for mange foreldre. 

Ts, snakk med fastlegen, eller gynekologen din dersom du har en du går til fast, og få hjelp til å sortere tanker og muligheter. 

Anonymkode: 843ab...902

[minister-mio]

innafor. 12% av norske barn fødes av alenemødre 

[AnonymBruker]

Takk for alle svar

Det er jo en stor avgjørelse å ta, og jeg setter pris på alle innspill Jeg tenker også på dette med å forklare barnet hvorfor det ikke har en pappa. Barnet vil jo ha andre farsfigurer, men det blir jo ikke det samme.

I tillegg ser jeg av venner og kolleger at dugnader, bursdager, fritidsaktiviteter ol er mye jobb, og jeg vil da være alene om alt dette i tillegg til det daglige. Men det er jo uansett noen år frem i tid etter fødsel.

Og så tenker jeg også på hva man sier til andre? Synes det er litt flaut å måtte si til kjente, bekjente og ukjente at jeg tok en tur til danmark. Alle vet jo at jeg ikke har kjæreste. Jeg kan kanskje si at barnefar ikke er inni bildet, og så ikke si mer om det?

Mye å tenke på!

Anonymkode: 1f913...0de

[Nerine_]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar

Det er jo en stor avgjørelse å ta, og jeg setter pris på alle innspill Jeg tenker også på dette med å forklare barnet hvorfor det ikke har en pappa. Barnet vil jo ha andre farsfigurer, men det blir jo ikke det samme.

I tillegg ser jeg av venner og kolleger at dugnader, bursdager, fritidsaktiviteter ol er mye jobb, og jeg vil da være alene om alt dette i tillegg til det daglige. Men det er jo uansett noen år frem i tid etter fødsel.

Og så tenker jeg også på hva man sier til andre? Synes det er litt flaut å måtte si til kjente, bekjente og ukjente at jeg tok en tur til danmark. Alle vet jo at jeg ikke har kjæreste. Jeg kan kanskje si at barnefar ikke er inni bildet, og så ikke si mer om det?

Mye å tenke på!

Anonymkode: 1f913...0de

Jeg syns det er mye bedre å si at du har vært i Danmark, enn at du sier barnefaren ikke er i bildet. Da kommer folk til å spekulere og mange teorier blir til. Jeg syns det står stor respekt til dem som velger å gjøre dette alene på en skikkelig måte. Du kan være sikker på at "alle" tror dette er resultat av tilfeldig sex om du ikke er ærlig. 

[AnonymBruker]

På 6.11.2017 den 8.49, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne i starten av 30-årene, og har et sterkt ønske om barn. Jeg har aldri hatt kjæreste og har derfor aldri vært i nærheten av å få barn. Nå som jeg er i 30-årene begynner dette ønsket om barn å bli sterkt at jeg vurderer å skaffe meg barn på "egenhånd", altså ved å ta turen til Danmark.

Jeg har alt på stell, leilighet, fast jobb, stabil økonomi. Jeg har foreldre som ønsker seg barnebarn, og ville hjulpet meg mye. Mine venninner har også barn. 

Jeg har som sagt aldri hatt kjæreste, og det ser ikke ut til at jeg får kjæreste heller med det første. Jeg er ikke spesielt sosial, er mest alene. Så jeg møter sjeldent nye menn. 

En kjæreste og far til barnet er selvsagt vært mitt største ønske, men når det ikke er en mulighet, er det da innafor å få barn alene? 

Anonymkode: 1f913...0de

Flere har gjort det før deg:

- Kristin Moe

- Marit Arnstad

- WWF-marinbiolog fra UiTø Nina Jensen 

Anonymkode: a1049...d4e