Hvordan få et bedre familieliv?

[AnonymBruker]

Vi er en typisk kjernefamilie. To voksne. To barn. En på snart 6, og en på 1 år. Før nummer to kom, var vi en relativt harmonisk familie. Det kunne selvfølgelig være både trass og frustrasjoner knyttet til barnet.  Men ikke noe vi ikke taklet, og absolutt innenfor normalen. 

Så kom nummer to. Med skrik og skrål. Vi er godt forbi nyfødt og spedbarnstadiet. Og jeg er i permisjon. Men det går i ett. Jeg opplever at minste barn er veldig krevende. Det sutres, hyles, bables og gråtes hele tiden. Så fremt vi ikke kjører bil eller triller tur. Kan leke litt på gulvet innimellom. Jeg er helt utslitt når dagen er omme. Jeg gjør det jeg kan (og skal) gjøre. Alt fra mating, stell, trilling, leking osv. Jeg bærer og koser. Prøver å sørge for nok søvn. Ting å bite i om tennene klør. Jeg går med et konstant stress. For ungen sutrer eller gråter så ofte at det er et mareritt å ordne seg for å gå ut. Det er som en alarm som durer og går hele dagen og jeg kjenner at jeg blir aggressiv av det. 

Så har vi største barnet. Verdens beste storesøster. Som aksepterer at det er en baby i hus som krever sitt. Men for meg er det utrolig frustrerende at jeg ikke kan gjøre ting sammen med henne mens minste er våken og mannen er borte. Baby må mates. Bæsjer. Gulper utover hele seg. Jeg må lage middag. Prøve å få baby til å sove dupp. Sette på en klesvask. Tømme barnehagesekken. Oppvask. Så største underholder seg selv litt, og ser altfor mye TV. Men ender opp med å bli grinete, maser og fjaser. Imens vokser haugen av rot og ting som bør gjøres. 

Jeg gruer meg til å stå opp om dagene. Har mistet meg selv, og er ikke den mammaen jeg var, og vil være. Jeg blir så irritert og sint. Ikke nødvendigvis på barna, men på situasjonen. Det er klart at det skal være hektisk å ha små barn. Men det er liksom ikke grenser for hvor slitsom nummer to er. Det ødelegger alle forsøk på koselige stunder. Enten det er en middag, en tur ute eller besøk hos noen. 

Hva i alle dager skal jeg gjøre for å få til dette bedre?

Anonymkode: c91a0...29f

[AnonymBruker]

Lurer på det samme før jeg tar passet og reiser 1 uke til syden mens mannen har barna. Nei fra spøk til alvor, hva kan man gjøre? Avlaste hverandre ? Her må vi sove på skift. Passe på å sove nok ihvertfall. 

Anonymkode: 26003...255

[Minlillelykke]

Dele på husarbeidet tror jeg kan løse litt, ellers ser jeg litt depresivt på samme situasjon som snart kommer her, med unntak av storebror bare er 2.5. Babyen høres jo normal ut, mange barn er krevende i den alderen. Går babyen, eller bare krabber den? Vår gikk på den alderen og det løste mye, enda mer løste seg når vi klarte å lære han enkle ting for å gi beskjed om hva han ville ha. Peke på benken for mer vann, mat osv. Men jeg føler med dere, det er ikke veldig gøy å stå i det dere gjør nå.

[AnonymBruker]

Hvorfor er mannen "borte"? Få ham hjem, nå er da tiden for pappaperm? Han må jo både ta seg sv eldste, lage middag ig fiikse andre ting som hoper seg opp, like mye som deg. Søk barnehageplass. Skaff vaskehjelp? 

Anonymkode: 00bac...075

[Lammelåret]

Få avlastning og legg lista lavt. Det er ikke nå du skal forvente mye av deg selv. Pass på at du får gjort noe hyggelig for deg selv innimellom. Og skap rom for deg og storesøster. Forvent at mannen din stiller opp og vær tydelig på hva du trenger. En del menn har overhodet ingen idé om hvor strevsomt det kan være å gå hjemme med barn. 

Husk at dette er en fase. Det blir annerledes! 

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres «normalt» slitsomt ut.

jeg har en på 2,5 år og en som snart fyller året. Det er slitsomt med to, men tenker at det går seg til når minste blir litt eldre. Kanskje dere er litt bortskjemte med å ha vært to voksne på et barn som sikkert er ganske selvhjulpen, over en lengre periode?

Anonymkode: 94ae8...f9e

[Lammelåret]

Det er også interessant at du spør hva DU kan gjøre. Har ikke mannen din ansvar?

[Zienna]

Du skriver ingenting om din yrkessituasjon, altså om du permisjon fra en jobb.  Hvis du har det, evt. har mulighet for en jobb ute,   høres det for meg ut som ar det er på tide å komme seg ut. 

Selv husker jeg godt hvor uendelig befriende det føltes å kunne låse seg inn på kontoret, slå på PCn og konsentrere meg om jobben.  En annen fordel er at da er man to som deler på oppgavene etter arbeidstid. 

[bush babe]

Det går over. Det første året-andre året er litt tøft. man har dårlig samvittighet for andre barnet, det slapp man med førstemann. men så fort nr er to år vil det bli bedre. Da kan man gjøre flere ting sammen, og det blir morsommer for alle.

Og senk skuldrene for hva som skal bli gjort hjemme. Sov når barnet sover og slapp av litt. Pluss at mannen selvfølgelig må ta sin del.

[AnonymBruker]

Åh, jeg har det AKKURAT på samme måte! 

Hos oss er ikke det praktiske eller f.eks husarbeid det problematiske. Det er tid til barna. Jeg har vært en "perfekt" mamma til barn nr. 1. Alltid til stede, alltid forstått meg på han, alltid hadd en fantastisk kontakt, alltid hatt mye tid sammen. Så kom nr. 2... Og jeg føler jeg har mistet så mye kvalitetstid med eldste. Samtidig har jeg ikke så god tid til nr. 2. Får ikke til alt jeg vil! Føler ikke at jeg klarer å gi begge barna den oppmerksomheten de fortjener og som jeg så gjerne vil gi dem. Føler at det blir bare sånn halvveis med begge to. Jeg har f.eks ikke tid til å sette meg ned med minste for å leke på gulvet bare for å kose meg med den kontakten man får med barnet da. Ofte ser jeg han går rundt og faktisk kjeder seg, men jeg kan ikke konsentrere meg om han da fordi jeg MÅ gjøre ditten eller datten annet. 

Men jeg håper det blir bedre når minste blir større. Når han ikke krever så mye praktisk hjelp, når babyen ikke hyler og man må slippe alt og bare konsentrere seg om han. Nå må det sies at jeg ikke er så glad i baby og småbarnstiden. Eldste er 7 år nå og jeg elsker alderen han er i! Så mitt håp ligger i at det blir bedre i fremtiden. 

Men for din del høres det ut som om mannen skulle ha avlastet mer. Du trenger tid med eldste også! Hvor er mannen? 

Anonymkode: b8d91...8fa

[AnonymBruker]

Hvorfor inkluderer du ikke storesøster? I den alderen der elsker de ofte å få en oppgave, og det er supert om hun kan være med å lage mat, og underholde småsøsken. Prøv heller å aktiviser henne ved å hjelpe til hjemme. Mener ikke du skal kommandere hun rundt, men prøv heller å gjøre det til en koselig stund dere har sammen. Sett på musikk, eller snakk med henne om hvordan hun har hatt det mens dere står ved kjøkkenbenken å lager mat. Tror det er mye sunnere enn at det største barnet skal stues vekk, og føle seg avvist. 

Hvor er far? Han burde så abdolutt være tilstede. Har dere ikke venner, eller familie? Kan ikke mormor eller noen andre ta yngste barnet ut på trilletur en gang i uken mens du får tid med eldste alene, eller kommer ovenpå med hus og hjem? 

Det å få to barn er krevende, men du må jo selv sørge for avlastning i far, venner, familie eller leie inn noen som kan hjelpe.

Det er ikke godt for noen å ha en sint supermamma. Virker som du er i litt ubalanse når det gjelder rutiner. Altså det virker som du har rutiner, men det står kanskje litt ofte på mor skal gjøre, klare, og rekke. Lag en plan og skriv ting ned. Ofte ser man ting klarere når det står rett foran deg. I starten skriver du ned alt du vet du må gjøre. Alt i minste detalj. Så går du gjennom å sorterer rekkefølge. Skriv så ned hvem som skal gjøre hva. Kan storesøster hjelpe, kan far ta med søppel når han drar på arbeid osv. 

Anonymkode: 81104...d1b