27år gammel. Aldri vært i arbeid, ikke fullført VGS. Hjelp

[AnonymBruker]

Jeg fylte nylig 27. Og merket at panikken og angsten jeg har jobbet med i noen år og fått relativt god kontroll over snike seg tilbake. Eller glem sniking, den kom sprintende. 

Er vel kanskje ikke så jævla rart at jeg freaker ut heller? 27år? Aldri vært i arbeid? Ikke fullført videregående? Hva har jeg kastet bort livet mitt på liksom? 

Vel, som så mye annet så har det sin grunn, og uten at jeg skal gå for dypt inn på dette, så kan det allikevel være greit med litt bakgrunn. 

Helt fra jeg var 11år og opp til jeg ble ca 18 har jeg vært hardt preget av en autoimmun sykdom. Det å mestre sykdommen, samt takle bivirkninger av medisiner og hyppige behandlinger på et sykehus som lå 400km unna min hjemby har vært vanvittig tungt.  Og i tillegg måtte deale med å være skilsmisse barn midt oppi sykdom og helvete med to foreldre som ofte brukte meg som en kanal for å uttrykke hatet de hadde mot hverandre har heller ikke hjulpet, og det har satt sine spor. 

Og dette er bare den fysiske delen av det. 

Psykisk så har sinnet mitt blitt spylt ned i dass alt for mange ganger. Har slitt med alt fra depresjoner til vanvittig sinne. Jeg har kanskje hatt 12 psykologer i mitt liv, og er nå i terapi med den trettende. 

Over så nevnte jeg at min mor å far kranglet vanvittig mye og at det gitt ut over meg. Men til tross for dette så hadde jeg et vanvittig godt forhold til min mor. Det er mye takket være hennes pågangsmot å viljestyrke at jeg klarte meg igjennom sykdomsperioden. Dessverre så begynte hun også å slite en del psykisk og da hun ikke fikk den hjelpen hun trengte så tok hun livet sitt. Dette skjedde når jeg var 21 og ga meg nok et slag i trynet. Etter dette så har jeg faila skolen 2 ganger på nav sin regning (angsten tok over, og når jeg ikke klarte å prestere 100% så shutta jeg ned og klarte ingenting) + mye mer, nok til at selvtilliten min ble kraftig svekket og jeg sådde tvil om absolutt alt jeg trodde jeg hadde av evner. 

Det er mye mer, men det er umulig å få skrevet ned alt. Det ville tatt meg årevis. Og det er heller ikke poenget. poenget er at jeg har jobbet mye med alt dette. Har kommet meg langt opp igjen og føler jeg har hodet på plass nå. Fysisk er jeg også så nært frisk som jeg kan få blitt. (dvs vært symptom fri i 10år) 

Føler meg klar for å gjøre noe, men alt virker håpløst når det kommer til det. Jeg er per i dag under AAP hos NAV og følger et opplegg de har lagt ut for meg. (går i behandling osv) Men de virker ikke særlig lystne på å gi meg noe å gå videre på. Noe som er litt forståelig og da jeg har "skuffet" dem med å ikke klare skolen. Men jeg føler jeg bare råtner vekk her. Føler jeg er helt ubrukelig og jo lengre jeg sitter inne uten å gjøre noe jo mer håpløs å ubrukelig føler meg meg. 

Noen her som kanskje har vært i lignende situasjon? Eller som ellers har noen råd eller erfaringer å dele? Ville satt pris på det. Føler meg så sykt alene om å ha fucka opp alt.. 

Beklager for et rotete innlegg. Ante virkelig ikke hvordan jeg skulle strukturere dette. 

 

Anonymkode: f0446...a8d

[AnonymBruker]

Kan du be NAV hjelpe deg med arbeidspraksis? Ikke alle jobber krever utdanning. Høres ut som det å jobbe litt kunne være bra for selvfølelsen din. Hvis jeg var deg ville jeg prøvd å finne en jobb, om det så er kun noen timer i uken f.eks. Hva som helst er bedre enn ingenting. Jobbe som frivillig med et eller annet er også noe som er bra både for CVn og for deg selv, slik at du føler at du bidrar med noe. 

Eller skaffe deg en hobby, noe som gir deg noen form for mestringsfølelse. Du må sette deg et helt konkret mål, hvis ikke er det vanskelig for andre å hjelpe deg videre. 

Anonymkode: c3f79...d2e

[AnonymBruker]

Har ikke vært i samme situasjon selv forresten, men har en søster som er i en lignende situasjon men er på vei tilbake sakte men sikkert. Vet at det er vanskelig, men det er virkelig helt nødvendig at man bestemmer seg for noe og setter seg et mål og flere (realistiske) delmål å jobbe mot. 

Anonymkode: c3f79...d2e

[AnonymBruker]

Har jobbet litt, men mesteparten av 20-årene har gått bort i sykdom. 

For min del tenker jeg ikke på det som bortkastet tid. Jeg ble utdelt de kortene jeg fikk, og ingenting jeg kunne gjort ville endret på sykdomsforløpet mitt. Det eneste man kan gjøre er å se fremover og se hvor mye tid man har igjen til å bruke på det man vil. Tiden som er tapt er tapt og ikke noe å tenke på. Man har alltids lært noe og gjort seg erfaringer i løpet av den tiden, så bortkastet ville jeg ikke sagt den er. Du har for eks en innsikt i sykdom og et annerledes liv som få andre har, denne type kunnskap og innsikt kan du bruke til din fordel. Kanskje du til og med kunne skrevet en bok om opplevelsen din. Eller blogget eller youtubeblogget om livet ditt. Selvsagt vanskelig å slå gjennom, men ville bare nevne at annerledes erfaringer kommer med annerledes muligheter

Anonymkode: 148eb...d5b

[AnonymBruker]

Har du prøvd å involvere deg i noe som ikke er skole eller jobb? Hvis ikke råder jeg deg til å gjøre det. Det er ikke slik at du må være i arbeid når helsen din ikke tillater det. Det å ha en arena der du trives og der du bygger opp et nettverk er viktig, og dersom du eventuelt skulle prøve deg ut på skolen/i arbeid senere igjen har du noe å falle tilbake på dersom det ikke skulle fungere. 

Du har dårligere forutsetninger enn folk flest, så det å konsentrere deg om alt det du ikke har er urettferdig mot deg selv. Det er nok lurt å sette seg litt mindre mål. Selv om det ikke kan virke så stort der og da vil det gi deg små fremskritt her og der, og om en del år kan du se tilbake og se at du faktisk har kommet ganske langt. Det er deg selv du må sette som målestokk. Det er ikke gunstig eller riktig å sammenligne seg selv med andre og hvor langt de har kommet. 

Jeg ville i hvert fall ha tatt opp med psykologen at det kan være en idé å lage en plan sammen med små, konkrete mål som du skal oppnå. Det er viktig at det ikke er for store mål at du går ned i kjelleren dersom du ikke klarer å nå de, men de bør være store nok til at du får litt mestringsfølelse og ser litt progresjon. 

Anonymkode: 35c95...461

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å involvere deg i noe som ikke er skole eller jobb? Hvis ikke råder jeg deg til å gjøre det. Det er ikke slik at du må være i arbeid når helsen din ikke tillater det. Det å ha en arena der du trives og der du bygger opp et nettverk er viktig, og dersom du eventuelt skulle prøve deg ut på skolen/i arbeid senere igjen har du noe å falle tilbake på dersom det ikke skulle fungere. 

Du har dårligere forutsetninger enn folk flest, så det å konsentrere deg om alt det du ikke har er urettferdig mot deg selv. Det er nok lurt å sette seg litt mindre mål. Selv om det ikke kan virke så stort der og da vil det gi deg små fremskritt her og der, og om en del år kan du se tilbake og se at du faktisk har kommet ganske langt. Det er deg selv du må sette som målestokk. Det er ikke gunstig eller riktig å sammenligne seg selv med andre og hvor langt de har kommet. 

Jeg ville i hvert fall ha tatt opp med psykologen at det kan være en idé å lage en plan sammen med små, konkrete mål som du skal oppnå. Det er viktig at det ikke er for store mål at du går ned i kjelleren dersom du ikke klarer å nå de, men de bør være store nok til at du får litt mestringsfølelse og ser litt progresjon. 

Anonymkode: 35c95...461

Føler at jeg er relativt aktiv ellers ja. Spiller bassgitar og har en enorm stor interesse for musikk, nesten på grensa til nerdete. Og dette er på en måte noe jeg lever på. Det er et felt jeg føler jeg mestrer og jeg føler på genuin lykke når jeg f.eks får til en vanskelig passasje jeg har jobbet med en stund. Eller eventuelt "komponerer" noe selv som jeg synes er kult. 

Har et relativt greit sosialt liv. Noen få men gode venner, mange bekjente. Savner dog veldig å ha noen som "har ryggen min" F.eks foreldre som kan hjelpe til om du roter det til økonomisk eller bare noen som er der og er støttende (er veldig vanskelig for meg å prate med venner om slikt). Så kjenner mye på ensomhet og. Blir litt som å stå å skrike blant en hel folkemengde uten at noen så mye som løfter et øyelokk. 

Men jo, små konkrete mål er noe jeg setter for meg hver dag. Og jeg føler jeg blir flinkere å flinkere på å "leve" for hver dag som går. 

Problemet er jo det at jeg føler meg ubrukelig i den sammenheng at jeg aldri har gjort noe ut av meg selv. Eneste grunnen til at jeg har mat på bordet er fordi andre folk jobber ræva av seg å betaler skatt. Jeg er faktisk ute av stand til å ta vare på meg selv og dette spiser meg opp. 

Anonymkode: f0446...a8d

[mjauritz]

Men hva vil du TS? Er det noe du er motivert til å arbeide med? Noe du virkelig brenner for og ønsker å drive med?

At du har hatt en bulkete vei frem til 27 betyr ikke at den nødvendigvis må bli bulkete frem til 60! Jeg syntes det virker som du har mye selvinnsikt og en god holdning her, og jeg kan ikke se noen grunner til at du ikke skulle fått det til hvis du selv føler deg helt klar for det. 

Det går ann å ta VGS utenom NAV, men med lånekassen, selv om det ikke er mye å leve på. Jeg skjønner om det blir for stramt, men det er en mulighet og er du virkelig motivert og klar så er det jo en mulighet. Du kan ta vitnemål på færre år, eller du kan ta akkurat det du må for så å bygge på et fagbrev. 

Ellers går det ann å ta et møte med NAV og rett og slett be om en ny sjanse, eller høre om de har noen gode løsninger de vil hjelpe til med. 

 

[Hesitation]

Har ikke noen gode råd egentlig, men du kan godt sende en melding om du vil ha noen å prate med

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fylte nylig 27. Og merket at panikken og angsten jeg har jobbet med i noen år og fått relativt god kontroll over snike seg tilbake. Eller glem sniking, den kom sprintende. 

Er vel kanskje ikke så jævla rart at jeg freaker ut heller? 27år? Aldri vært i arbeid? Ikke fullført videregående? Hva har jeg kastet bort livet mitt på liksom? 

Vel, som så mye annet så har det sin grunn, og uten at jeg skal gå for dypt inn på dette, så kan det allikevel være greit med litt bakgrunn. 

Helt fra jeg var 11år og opp til jeg ble ca 18 har jeg vært hardt preget av en autoimmun sykdom. Det å mestre sykdommen, samt takle bivirkninger av medisiner og hyppige behandlinger på et sykehus som lå 400km unna min hjemby har vært vanvittig tungt.  Og i tillegg måtte deale med å være skilsmisse barn midt oppi sykdom og helvete med to foreldre som ofte brukte meg som en kanal for å uttrykke hatet de hadde mot hverandre har heller ikke hjulpet, og det har satt sine spor. 

Og dette er bare den fysiske delen av det. 

Psykisk så har sinnet mitt blitt spylt ned i dass alt for mange ganger. Har slitt med alt fra depresjoner til vanvittig sinne. Jeg har kanskje hatt 12 psykologer i mitt liv, og er nå i terapi med den trettende. 

Over så nevnte jeg at min mor å far kranglet vanvittig mye og at det gitt ut over meg. Men til tross for dette så hadde jeg et vanvittig godt forhold til min mor. Det er mye takket være hennes pågangsmot å viljestyrke at jeg klarte meg igjennom sykdomsperioden. Dessverre så begynte hun også å slite en del psykisk og da hun ikke fikk den hjelpen hun trengte så tok hun livet sitt. Dette skjedde når jeg var 21 og ga meg nok et slag i trynet. Etter dette så har jeg faila skolen 2 ganger på nav sin regning (angsten tok over, og når jeg ikke klarte å prestere 100% så shutta jeg ned og klarte ingenting) + mye mer, nok til at selvtilliten min ble kraftig svekket og jeg sådde tvil om absolutt alt jeg trodde jeg hadde av evner. 

Det er mye mer, men det er umulig å få skrevet ned alt. Det ville tatt meg årevis. Og det er heller ikke poenget. poenget er at jeg har jobbet mye med alt dette. Har kommet meg langt opp igjen og føler jeg har hodet på plass nå. Fysisk er jeg også så nært frisk som jeg kan få blitt. (dvs vært symptom fri i 10år) 

Føler meg klar for å gjøre noe, men alt virker håpløst når det kommer til det. Jeg er per i dag under AAP hos NAV og følger et opplegg de har lagt ut for meg. (går i behandling osv) Men de virker ikke særlig lystne på å gi meg noe å gå videre på. Noe som er litt forståelig og da jeg har "skuffet" dem med å ikke klare skolen. Men jeg føler jeg bare råtner vekk her. Føler jeg er helt ubrukelig og jo lengre jeg sitter inne uten å gjøre noe jo mer håpløs å ubrukelig føler meg meg. 

Noen her som kanskje har vært i lignende situasjon? Eller som ellers har noen råd eller erfaringer å dele? Ville satt pris på det. Føler meg så sykt alene om å ha fucka opp alt.. 

Beklager for et rotete innlegg. Ante virkelig ikke hvordan jeg skulle strukturere dette. 

 

Anonymkode: f0446...a8d

Jeg fullførte heller aldri vgs,og bare sporadiske jobber.Var selv skilmisdebarn og havna utpå p.ga. rusing og narkotika i mange år..Plutselig blei jeg 40(ohhhh shit!!Hvor blei det av alle de årene liksom???Jeg skjønte jo ingenting)VELDIG ENSONTMT VAR DET,så du er ikke alene om det....Kom meg heldigvis på rehab.og slutta med narko....Man MÅ JO BESTEMME SEG.Også starter man.Og man klarer det...Ingen gjør det for en.Er selv på aap med et oplegg på gang...Føler med deg..Dine evner bør du aldri så tvil om

Anonymkode: 4106c...d1a

[AnonymBruker]

1 time siden, mjauritz skrev:

Men hva vil du TS? Er det noe du er motivert til å arbeide med? Noe du virkelig brenner for og ønsker å drive med?

At du har hatt en bulkete vei frem til 27 betyr ikke at den nødvendigvis må bli bulkete frem til 60! Jeg syntes det virker som du har mye selvinnsikt og en god holdning her, og jeg kan ikke se noen grunner til at du ikke skulle fått det til hvis du selv føler deg helt klar for det. 

Det går ann å ta VGS utenom NAV, men med lånekassen, selv om det ikke er mye å leve på. Jeg skjønner om det blir for stramt, men det er en mulighet og er du virkelig motivert og klar så er det jo en mulighet. Du kan ta vitnemål på færre år, eller du kan ta akkurat det du må for så å bygge på et fagbrev. 

Ellers går det ann å ta et møte med NAV og rett og slett be om en ny sjanse, eller høre om de har noen gode løsninger de vil hjelpe til med. 

 

Hva jeg vil? Det å bli selvstendig er hovedmålet mitt. Komme meg ut av NAV, kunne dra inn mine egne penger slik at ikke andre skal måtte betale for min eksistens. Hva jeg jobber blir ett fett nå til å begynne med. Tar til takke med omtrent hva som helst så lenge det ikke innebærer å jobbe ute på vinteren. 

Når det kommer til interesser og hva jeg muligens "drømmer" om, så er jeg som sagt vanvittig interessert i musikk, og nesten like interessert i mennesker. Kunne tenke meg å jobbe med noe innenfor helse. Helst psykisk ærlig talt. Vet det sikkert virker litt småironisk da jeg ikke en gang har fått skikkelig orden på mitt eget hode, men jeg føler det er så mye som kunne vært gjort innenfor psykisk helsevern her i Norge at det på en måte er noe jeg brenner litt for. 

Tror dessverre NAV er drittlei av meg nå, etter endeløse bomskudd. Har kun AAP frem til juli 2018. Etter det så kan ting se enda mørkere ut om jeg ikke har fått orden på ting. Sosialstøtte er neppe det jeg trenger for å komme meg opp igjen. 

Anonymkode: f0446...a8d

[AnonymBruker]

Jeg hadde begynt med å bli ferdig med VGS. Når det er i boks, la oss si om 1-2 år, så kan du søke studier. (Og ja, det er fullt lov å være en litt mer voksen student!). 

 

Har du VGS så har allerede mange dører blitt åpnet.

Mtp. jobb, så anbefaler jeg å begynne et sted der det er lett....serveringsbransjen er tøff i byen, men det er mange jobber å få. 

Anonymkode: 42138...f5a