Hvis jeg hadde død så er det svært få som hadde savnet meg.Det er trist å tenke på

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet dame på 38 år. Som har nesten ikke noe nettverk.Jeg har to personer i mitt liv .ett familie medlem og en utenfor familien.Jeg har valgt å leve livet helt isolert fra den vanlige verden.Sliter med å omgås folk jeg ikke kjenner så godt.

Jeg føler jeg har satt lte spor.Det gjør meg trist.Når min far døde så var det nesten ingen som var lei seg.Han isolerte seg også mye .Jeg sørget litt men ikke mye.Han var en fraværende far som aldri tenkte på meg.

Anonymkode: 4787a...162

[AnonymBruker]

Hva med dere ? Har dere satt mye spor.Ville mange savnet dere ?

Anonymkode: 4787a...162

[AnonymBruker]

Jeg tenkte egentlig t det triste er vel ikke hvor mange som hadde kommet i en begravelse, men heller det at du savner flere rundt deg i livet ditt. Kan du se for deg at du kan forsøke å ta del i et miljø slik at du kan få et nettverk? Kanskje bli kjent med noen på nett først, det kan være lettere å bli godt kjent på nett dersom du synes det er vanskelig å omgåes folk du ikke kjenner. Klem

Anonymkode: 15ce4...aae

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en klem

Anonymkode: 3e90c...0bb

[AnonymBruker]

Jeg er også uføretrygdet og lever isolert med minimal kontakt med familie eller venner. Har ikke hatt noe nettverk rundt meg på 8-10 år, og får 2 meldinger når jeg har bursdag, og ingen ellers. 
Men jeg har satt spor for mange selvom jeg ikke aktivt holder kontakt, og jeg tror at fler enn jeg tror vil komme i både min, og din begravelse. Du kan være viktig for mange uten at du vet det, og du kan være husket av mange selvom de ikke tar kontakt med deg lenger. De fleste har et opptatt og aktivt liv og går ut i fra at andre også har det, men det betyr ikke at de ikke vil huske deg eller savne deg. 

Anonymkode: fa416...b1a

[Bag]

Jeg tenker på de tre damene som isolerte seg på Romsås og ble funnet døde. Det kom mange i deres begravelse. Sevfølgelig var det en del som kom av nysgjerrighet o.s.v.. Jeg tror ofte vi har et større nettverk enn vi tror.

Men det viktigste er å gjøre noe med situasjonen nå ved å ta kontakt med noen. Begynn i sangkor, Bridge, Amnesty Internasjonal, en menighet, syklubb, turgruppe i Turistforeningen  o.s.v. og ikke forvent for mye med en gang. Det tar tid å bygge opp relasjoner. Begynn å snakk med noen og fortsett å prate med. Over lenger tid så blir man knyttet til hverandre. Jeg tror mange har alt for store forventninger med en gang og gir opp hvis de ikke har fått gode venner etter 3 måneder. Unntatt når du er ung og skal begynne å studere på et nytt sted så tar det lang tid å bygge opp relasjoner. (Men man kan også som 38 åring dra på 10 ukers Italiensk kurs i Italia og få mage nye bekjente.). Jeg tror det også hjelper mye å ta fokuse vekk fra seg selv og rette det mot andre: Still som frivillig hos Røde Kors, Frivillighetssentral, Kirkens bymisjon o.s.v. med fokus å glede andre.

[Elaine Marley]

Jeg har ikke et stort nettverk, og bor langt unna familien. 

Så det kunne nok ha tatt en stund før jeg hadde blitt funnet om jeg hadde dødd hjemme for eksempel. Familien har jeg ikke så mye kontakt med. Det blir mest meldinger, om jeg ikke hadde dukket opp på undervisning så hadde ingen brydd seg, men mulig de hadde begynt å lure om jeg ikke kom på de tingene jeg går på fast og har sagt at jeg skal komme på. 

Spørs jo om de hadde tatt kontakt da eller bare tenkt at jeg ikke kunne allikevel eller var syk. 

Så jeg tror at noen ville savnet meg, men jeg tror at det ville tatt tid før jeg ble funnet. 

[AnonymBruker]

Hvis dette plager deg. Er det bare du som kan gjøre noe med det. 

Selv om det kanskje er tøft i starten. Så bør du sette i gang først som sist. Hvis du virkelig vil sette et større fotavtrykk.

Er du ikke sikker på hvor du kan begynne. Så få deg en hobby og oppsøk andre som har tilsvarende hobby. F.eks en idrett, sjakk-klubb, skyting. De rekrutterer nye hele tiden. Eller bare meld deg på et kurs. Alt i fra jegerprøvekurs til rideskole. Der vil du treffe mennesker og kanskje på silt bygge noen relasjoner utenom denne hobbyen/kurset.

Det nytter ikke å sitte i sofaen og tro at en forandring skal skje av seg selv.

Anonymkode: effa3...f77

[AnonymBruker]

Blir lei meg, når jeg leser sånt. Ikke så stort nettverk selv,men har satt noen spor. Har ikke familie her. Er det noe du føler mest på selv? Skulle gjerne invitert deg på kaffe og en prat.

De tre som døde og ingen savnet. Ikke første gang slike ting skjer. Hver gang så står folk frem i media, og forteller hvor ille det er at ingen bryr seg. Etter to dager er det glemt,og vi lever som før. 

Når tok du kontakt med naboen? Hvor er naboen du ikke har sett på lenge? Hva med naboen som alltid går alene, som folk oppfatter som litt "rar".  Sannheten er at vi bryr oss ikke.

Så til deg...prøv å gå på kafé.  Tenk på hva du liker, og finn plasser som driver med ting som du liker. Er det noe frivillig arbeide du kan tenke deg?rødekorsvenn? Støttekontakt?

Ønsker deg alt godt

Anonymkode: 5f16c...c9d

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg har det akkurat som deg. Trist, forferdelig trist. 

Anonymkode: 8f2b2...e10

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden sitter du å tenker på dette? Vil du ha det jævlig?

Nok av folk i dette landet som kunne ha ligget død i månedsvis uten å være savnet, men er det noe å tenke på da? Er man død så er man død, man våkner ikke til live om noen sitter og savner deg.

Og hvis du har det så miserabelt så får du gjøre noe med det å ikke sitte å sutre over det. Nok av frivillige organisasjoner man kan melde seg inn i eller kontakte om  man har behov for sosial omgang. Livet er hva man gjør det til. Du har jo selv valgt å isolere deg og da blir det slik.

Anonymkode: 1fcca...5be

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir lei meg, når jeg leser sånt. Ikke så stort nettverk selv,men har satt noen spor. Har ikke familie her. Er det noe du føler mest på selv? Skulle gjerne invitert deg på kaffe og en prat.

De tre som døde og ingen savnet. Ikke første gang slike ting skjer. Hver gang så står folk frem i media, og forteller hvor ille det er at ingen bryr seg. Etter to dager er det glemt,og vi lever som før. 

Når tok du kontakt med naboen? Hvor er naboen du ikke har sett på lenge? Hva med naboen som alltid går alene, som folk oppfatter som litt "rar".  Sannheten er at vi bryr oss ikke.

Så til deg...prøv å gå på kafé.  Tenk på hva du liker, og finn plasser som driver med ting som du liker. Er det noe frivillig arbeide du kan tenke deg?rødekorsvenn? Støttekontakt?

Ønsker deg alt godt

Anonymkode: 5f16c...c9d

Det er akkurat dette. Folk reagerer etter at tragedien har skjedd, men i hverdagen blir ting ikke prioritert. De fleste har nok med seg og sitt. Har opplevd selv at en jeg kjente ble hovedpersonen i en tragedie. Det satt i lenge ... Egentlig ennå.

Anonymkode: 86832...6c3

[AnonymBruker]

Frivilligsentralen i kommunen er et fint sted å starte😊 

Anonymkode: 6a582...d1f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i all verden sitter du å tenker på dette? Vil du ha det jævlig?

Nok av folk i dette landet som kunne ha ligget død i månedsvis uten å være savnet, men er det noe å tenke på da? Er man død så er man død, man våkner ikke til live om noen sitter og savner deg.

Og hvis du har det så miserabelt så får du gjøre noe med det å ikke sitte å sutre over det. Nok av frivillige organisasjoner man kan melde seg inn i eller kontakte om  man har behov for sosial omgang. Livet er hva man gjør det til. Du har jo selv valgt å isolere deg og da blir det slik.

Anonymkode: 1fcca...5be

Unødvendig kommentar. Det har litt med hvordan man legger fram ting.

Anonymkode: 86832...6c3

[AnonymBruker]

Uff, kjære deg.. dette var trist å lese. Du trenger et nettverk rundt deg. Har du sosial angst? Det er nok mange som er i din situasjon. Kan du finne et nettverk via nett kanskje, folk som kan kjenne seg igjen i din situasjon? 

Anonymkode: 8c981...f09

[Hoppetaujenta]

Innlegget til ts forteller meg at problemstillingene går dypere og løsninger ala "det er bare å ta seg i nakken, meld deg inn i en klubb og komme seg ut", er gitt av folk som ikke forstår hvordan ts har det i sitt liv. Ja, det er bare den enkelte som kan gjøre noe med situasjonen, men enkelt er det ikke. Sitter en fast i håpløs tristhet og har gjort det en stund, er det ikke bare noe som helst.

Ingen kan klare å dra seg selv opp etter håret når en har havnet i tilstander i livet hvor grunnen gir etter under føttene og en synker. Da trenger en kvalifisert hjelp utenfra. Ikke nødvendigvis helsepersonell, men et medmenneske som forstår, har tid og er villig til å dele. Noen timers regelmessige samtaler om alt som gnager kan rett som det er føre til en halvtimes gåtur i fellesskap. Kanskje bare et kvarter i starten. Håper at du finner noen som kan hjelpe deg ts. Hvis en trenger sånn basishjelp til litt kvalitet i livet, så skal en da kunne få det.   

[AnonymBruker]

6 hours ago, Bag said:

Jeg tenker på de tre damene som isolerte seg på Romsås og ble funnet døde. Det kom mange i deres begravelse. Sevfølgelig var det en del som kom av nysgjerrighet o.s.v.. Jeg tror ofte vi har et større nettverk enn vi tror.

Mine slektninger som jeg ikke har snakket med på 7 år og der vi ikke kjenner hverandre hadde kommet til min begravelse fordi noe annet "hadde ikke tatt seg ut". Det handler mer om plikt enn om nettverk. De hadde gjort det for foreldrene mine, ikke meg

Anonymkode: 0f2b7...32a

[AnonymBruker]

6 timer siden, Bag skrev:

Men det viktigste er å gjøre noe med situasjonen nå ved å ta kontakt med noen. Begynn i sangkor, Bridge, Amnesty Internasjonal, en menighet, syklubb, turgruppe i Turistforeningen  o.s.v. og ikke forvent for mye med en gang. Det tar tid å bygge opp relasjoner. Begynn å snakk med noen og fortsett å prate med. Over lenger tid så blir man knyttet til hverandre. Jeg tror mange har alt for store forventninger med en gang og gir opp hvis de ikke har fått gode venner etter 3 måneder. Unntatt når du er ung og skal begynne å studere på et nytt sted så tar det lang tid å bygge opp relasjoner. (Men man kan også som 38 åring dra på 10 ukers Italiensk kurs i Italia og få mage nye bekjente.). Jeg tror det også hjelper mye å ta fokuse vekk fra seg selv og rette det mot andre: Still som frivillig hos Røde Kors, Frivillighetssentral, Kirkens bymisjon o.s.v. med fokus å glede andre.

Hun skriver at hun er uføretrygdet og da er hun antagelig for syk til å drive med hobbyer og frivillig arbeid, ellers hadde hun antagelig allerede drevet med det. Å gå på kurs koster mye penger, og det har gjerne ikke en som er uføretrygdet. 

 

Ts, du kan kontakte kommunen og søke om samtaler med støttekontakt. Da får du en person som kommer hjem til deg og dere kan prate eller kanskje bare lage middag sammen. Dere skal gjøre det du har lyst til og orker. Veldig ofte blir støttekontakten god venn med den de besøker. Dersom kommunen din har lang venteliste kan du høre med Røde kors om de har en besøksvenn som kan komme til deg, det er i grunn det samme tilbudet som støttekontakt. 

Anonymkode: d9515...9f5

[Bag]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hun skriver at hun er uføretrygdet og da er hun antagelig for syk til å drive med hobbyer og frivillig arbeid, ellers hadde hun antagelig allerede drevet med det. Å gå på kurs koster mye penger, og det har gjerne ikke en som er uføretrygdet. 

Anonymkode: d9515...9f5

Jeg skriver generelt om det å være ensom og ikke denne damen spesielt. Du behøver ikke forsvare denne damen, jeg angriper ikke henne. Avhengig av hvorfor man er uføretrygded så vil det ofte være noe man kan gjøre. Man er ikke lam selv om man er uføretrygded.

[T-Rex]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er uføretrygdet dame på 38 år. Som har nesten ikke noe nettverk.Jeg har to personer i mitt liv .ett familie medlem og en utenfor familien.Jeg har valgt å leve livet helt isolert fra den vanlige verden.Sliter med å omgås folk jeg ikke kjenner så godt.

Jeg føler jeg har satt lte spor.Det gjør meg trist.Når min far døde så var det nesten ingen som var lei seg.Han isolerte seg også mye .Jeg sørget litt men ikke mye.Han var en fraværende far som aldri tenkte på meg.

Anonymkode: 4787a...162

Jeg synes du skal slutte å være så egoistisk, og heller tenke på de som slipper å savne deg. Sorg kan være ganske jævlig.