Å date når man bor flere timer unna hverandre. Hvis man hele tiden utsetter å møtes

[AnonymBruker]

Møtte en kvinne i vinter. Da bodde vi i samme by men jeg flyttet i vår grunnet ny jobb. Vi fikk veldig kjapt en utrolig god kontakt og kjemi og jeg ble nok fort betatt. Siden mai har vi ikke sett hverandre men har snakket på snapchat og melding så godt som hver dag. Vi rakk ikke å definere ståa mellom oss da jeg dro men hun har sagt rett ut at hun ser på oss nå som i en datingprosess der hun håper med tiden å bli min kjæreste. Hun er utrolig snill, søt og pen, og får meg i så godt humør. Jeg kan nok ikke si meg forelsket direkte, men jeg er helt klart betatt fortsatt. Men jeg lurer på om jeg kanskje ikke vil dette sterkt nok? I mange uker har hun hintet om at vi burde møtes i en av byene våre, eller ta en weekendtur sammen. Noe som virker kjempekoselig. Men jeg er så fæl på å utsette dette. Skylder på jobb(jeg har fri 3 av 4 helger på en måned), dårlig tid og slitenhet, følge opp barn(jeg og mor har delt omsorg), at jeg ikke er i "datemodus" akkurat den og den helgen, etc etc. Litt teite unnskyldninger forstår jeg. Er dette et tegn på at jeg faktisk ikke er genuint interessert? Eller kan det handle om en slags frykt for at hun skal lære enda mer av min personlighet å kjenne og at hun kanskje muligens kan ende opp skuffet? Jeg er så usikker på om det er en slags redsel for å skuffe som holder meg igjen eller om det faktisk er sånn at jeg ikke er interessert.. Jeg ser jo tid sammen bare oss to for meg og blir glad av tanken..

Anonymkode: 12079...04b

[AnonymBruker]

Vet du hva.. tiden er for kort til å være redd og dvele med ting. Hopp i det! Hun viser interesse og vær glad for det. Hadde jeg vært henne hadde jeg mistet interesse for lengst etter så lite kontakt og lite driv fra deg. Eller er du kanskje ikke klar ennå til et nytt potensielt forhold ennå? Har du spøkelser i skapet? 

Anonymkode: fe579...929

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er enig i det du sier om at tiden er for kort til å nøle. Jeg er 32 år og sånn sett i mitt livs alder. Jeg tror kanskje jeg har mistet litt selvtillit etter noen år alene. Jeg har ikke hatt særlig mange seriøse forhold. Barnas mor og jeg møttes veldig unge og holdt sammen i en del år så jeg har ikke rukket å "øve" meg på seriøs dating. Ingen spøkelser i skapet som jeg vet!

Jeg ønsker jo en kjæreste og jeg føler meg klar. Jeg prater ikke "på denne måten" med noen andre kvinner og jeg har heller ikke varme følelser for noen andre. Derfor blir jeg så usikker når jeg faller for fristelsen til å utsette møtene våre.

 

Anonymkode: 12079...04b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er enig i det du sier om at tiden er for kort til å nøle. Jeg er 32 år og sånn sett i mitt livs alder. Jeg tror kanskje jeg har mistet litt selvtillit etter noen år alene. Jeg har ikke hatt særlig mange seriøse forhold. Barnas mor og jeg møttes veldig unge og holdt sammen i en del år så jeg har ikke rukket å "øve" meg på seriøs dating. Ingen spøkelser i skapet som jeg vet!

Jeg ønsker jo en kjæreste og jeg føler meg klar. Jeg prater ikke "på denne måten" med noen andre kvinner og jeg har heller ikke varme følelser for noen andre. Derfor blir jeg så usikker når jeg faller for fristelsen til å utsette møtene våre.

 

Anonymkode: 12079...04b

Kanskje det er litt sånn 'ute av syne, ute av sinn' med deg? Jeg synes dere bør ta en helg sammen, så tar dere begge en avgjørelse etter det.

Anonymkode: 3a47e...a85

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Tror det er litt dårlig selvtillit som kommer i veien for meg. Har vært singel lenge. Håper det løser seg for deg  

Anonymkode: 3607f...ff6