Behov for å fortelle om fortid - Hvorfor?

[AnonymBruker]

Ønsker ikke å bli gjenkjent, så holder historien til det ytterst nødvendige.

Jeg ble plutselig og brutalt overfalt og voldtatt da jeg var veldig ung (under 13 år). Det tok veldig lang tid før jeg fortalte det til noen, og ble da møtt med total avvisning. Livet etterpå har vært vanskelig å håndtere, og jeg har gått i behandling i over ti år uten at jeg har klart å åpne meg om det.

Nå lever jeg et noenlunde stabilt liv med mann, venner og en meningsfylt fritid. Jeg har PTSD og kan i perioder reagere kraftig på ulike ting. Jeg har omsider funnet en terapeut som jeg har tillit til og som jeg går jevnlig til.

Det er svært få som vet om det som skjedde, og enda færre som vet hvordan jeg har det akkurat nå. Det har vært mitt eget valg. Jeg sliter kraftig med ulike følelser knyttet til det som skjedde (inkludert hvordan jeg ble møtt da jeg fortalte om det), blant annet en sterk frykt for å bli plassert i offerrollen.

Men nå i det siste har jeg følt på et slags behov for å dele det med noen. Ikke hvemsomhelst, men kanskje svigermor eller en av svigersøstrene mine. Jeg forstår bare ikke helt hvorfor jeg føler dette behovet. Helst ønsker jeg ikke å fortelle det fordi jeg er redd for at jeg kommer til å angre i ettertid, og derfor prøver jeg nå å finne ut den egentlige grunnen til at jeg føler dette behovet slik at jeg kan jobbe med det. Jeg fortalte det faktisk til en veldig god venninne tidligere i sommer. Hun møtte meg på en veldig god måte. Likevel angret jeg veldig etterpå.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Eller som kanskje ser noe jeg selv ikke ser?

Hjelp meg å forstå 

Anonymkode: 89885...7b8

[AnonymBruker]

Jeg ble misbrukt som liten. I dag har jeg det bra, men jeg har jobbet hardt for å komme meg hit, både med behandling og gjennom selvhjelp. Da jeg hadde kommet godt i gang med behandling valgte jeg å være veldig åpen. Jeg hadde en lang periode der behandlingen av, og senvirkningene etter, overgrepene var en så stor del av livet mitt, at jeg rett og slett fant det vanskelig å ha noe mer en overfladisk omgang med folk som ikke visste. Jeg klarte ikke å forholde meg til venner som ikke visste, fordi jeg følte at de bare fikk se en liten del av meg, og det fikk meg til å føle meg falsk. Da jeg valgte å fortelle opplevde jeg det som en lettelse. Plutselig var det plass til hele meg i vennegjengen, og jeg trengte ikke lenger late som jeg var noe jeg ikke var. Jeg ble også, heldigvis, møtt på en god måte av de jeg valgte å fortelle til.

Nå er det mange år siden jeg var ferdig i terapi. Jeg har ikke lenger noen senvirkninger, psyken min er god og jeg har det generelt bra. Nå opplever jeg ikke lenger et behov for at folk skal vite, fordi det ikke lenger er en så stor del av meg. Jeg føler meg ikke falsk hvis jeg ikke forteller, fordi det per i dag bare er en del av fortiden min, og jeg kan jo uansett ikke fortelle noen alt som har hendt meg i løpet av livet. Det gjør meg fortsatt ingenting om folk vet, og hvis det faller seg naturlig i samtalen kan jeg fortsatt fortelle, men det er ikke noe poeng for meg lenger å sørge for at alle rundt meg vet. Dermed er det per i dag sånn at de gamle vennene mine, som var der da jeg trengte at alle visste, de vet selvsagt fortsatt, mens nye venner, som har kommet til senere, de vet bare hvis vi har hatt en samtale der jeg har tenkt at det har vært naturlig å si noe om det, for eksempel fordi jeg har hatt erfaringer som kunne være nyttig tilskudd til samtalen.  

Det er veldig individuelt hva den enkelte har behov for. For din del kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut hvorfor du føler behov for å dele, og hvorfor du angret da du fortalte det til venninnen din. Klarer du å få tak i hva det var som gjorde at du angret? Du skriver angret i fortid, er det en bevisst formulering? Altså, angret du etter at du hadde fortalt henne, men angrer ikke lenger? I så fall, hva er det som har gjort at du ikke lenger angrer? Kanskje det kan være en ide for deg å diskutere dette med terapeuten din? Han eller hun kan sikkert hjelpe deg å sortere tankene.

Anonymkode: 15af6...b4c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Har selv opplevd en lignende traumatisk situasjon da jeg var ung, og siden vi hele tiden blir bombadert med budskapet om åpenhet så hadde jeg en periode hvor jeg fortalte alle hva som hadde skjedd. Jeg trodde det måtte være sånn for å ikke skjule en viktig del av min historie og for å komme meg videre. Men det viste seg at denne åpenheten ikke var forløsende. Tvert imot. For det første så følte jeg meg ikke bedre etter jeg fortalte, og for det andre så er situasjonen jeg opplevde så voldsom at jeg "ble hun med den brutale fortiden". Det tok over for mye av inntrykket av meg som person.

Nå forteller jeg ikke lenger. Kjæresten min vet og terapeuten min vet. Det holder. Jeg føler at jeg har kommet videre, og jeg vil ikke gi situasjonen så mye makt lenger at jeg trenger å utlevere denne delen av min historie. Jeg har andre historier som jeg heller vil dele. 

Anonymkode: 16aad...2a7

[AnonymBruker]

Noen forteller vel fordi de liker å få sympati, mens andre forteller fordi de vil ha åpenhet om det, slik at andre i samme situasjon kan få hjelp. Problemet er jo at andre kan se på deg som en det er veldig synd på, og det synes jeg høres helt pyton ut, jeg tror jeg ville følt meg veldig stakkarslig om andre gikk rundt og syntes synd på meg.

Anonymkode: 116db...00f

[AnonymBruker]

98% av kg er misbrukt eller voldtatt

Anonymkode: c6dc9...5d5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

98% av kg er misbrukt eller voldtatt

Anonymkode: c6dc9...5d5

Hvoofår du det tallet fra? Skremmende lesning. 

Anonymkode: 73eed...efb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble misbrukt som liten. I dag har jeg det bra, men jeg har jobbet hardt for å komme meg hit, både med behandling og gjennom selvhjelp. Da jeg hadde kommet godt i gang med behandling valgte jeg å være veldig åpen. Jeg hadde en lang periode der behandlingen av, og senvirkningene etter, overgrepene var en så stor del av livet mitt, at jeg rett og slett fant det vanskelig å ha noe mer en overfladisk omgang med folk som ikke visste. Jeg klarte ikke å forholde meg til venner som ikke visste, fordi jeg følte at de bare fikk se en liten del av meg, og det fikk meg til å føle meg falsk. Da jeg valgte å fortelle opplevde jeg det som en lettelse. Plutselig var det plass til hele meg i vennegjengen, og jeg trengte ikke lenger late som jeg var noe jeg ikke var. Jeg ble også, heldigvis, møtt på en god måte av de jeg valgte å fortelle til.

Nå er det mange år siden jeg var ferdig i terapi. Jeg har ikke lenger noen senvirkninger, psyken min er god og jeg har det generelt bra. Nå opplever jeg ikke lenger et behov for at folk skal vite, fordi det ikke lenger er en så stor del av meg. Jeg føler meg ikke falsk hvis jeg ikke forteller, fordi det per i dag bare er en del av fortiden min, og jeg kan jo uansett ikke fortelle noen alt som har hendt meg i løpet av livet. Det gjør meg fortsatt ingenting om folk vet, og hvis det faller seg naturlig i samtalen kan jeg fortsatt fortelle, men det er ikke noe poeng for meg lenger å sørge for at alle rundt meg vet. Dermed er det per i dag sånn at de gamle vennene mine, som var der da jeg trengte at alle visste, de vet selvsagt fortsatt, mens nye venner, som har kommet til senere, de vet bare hvis vi har hatt en samtale der jeg har tenkt at det har vært naturlig å si noe om det, for eksempel fordi jeg har hatt erfaringer som kunne være nyttig tilskudd til samtalen.  

Det er veldig individuelt hva den enkelte har behov for. For din del kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut hvorfor du føler behov for å dele, og hvorfor du angret da du fortalte det til venninnen din. Klarer du å få tak i hva det var som gjorde at du angret? Du skriver angret i fortid, er det en bevisst formulering? Altså, angret du etter at du hadde fortalt henne, men angrer ikke lenger? I så fall, hva er det som har gjort at du ikke lenger angrer? Kanskje det kan være en ide for deg å diskutere dette med terapeuten din? Han eller hun kan sikkert hjelpe deg å sortere tankene.

Anonymkode: 15af6...b4c

Tusen takk for at du delte så mye med meg ❤ Veldig lei for at du har måtte gå gjennom det du har. Samtidig er det fint å lese at du har komt deg videre, og det gir meg håp om at jeg kan lære å leve med det jeg også.

Jeg angrer nok fremdeles. Jeg tror at det er fordi jeg føler at hun nå ser på meg som en annen person. Nå er jeg "hun" liksom. Vet ikke helt om det gir mening. Hun gjør helt sikkert ikke det, hun er virkelig verdens beste, men jeg føler det bare veldig sterkt ovenfor meg selv.

Jeg skal ta det opp med terapeuten min. Liker bare å tenke godt gjennom ting og kanskje jobbe meg litt gjennom tankene før jeg tar de opp.

- TS

Anonymkode: 89885...7b8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Har selv opplevd en lignende traumatisk situasjon da jeg var ung, og siden vi hele tiden blir bombadert med budskapet om åpenhet så hadde jeg en periode hvor jeg fortalte alle hva som hadde skjedd. Jeg trodde det måtte være sånn for å ikke skjule en viktig del av min historie og for å komme meg videre. Men det viste seg at denne åpenheten ikke var forløsende. Tvert imot. For det første så følte jeg meg ikke bedre etter jeg fortalte, og for det andre så er situasjonen jeg opplevde så voldsom at jeg "ble hun med den brutale fortiden". Det tok over for mye av inntrykket av meg som person.

Nå forteller jeg ikke lenger. Kjæresten min vet og terapeuten min vet. Det holder. Jeg føler at jeg har kommet videre, og jeg vil ikke gi situasjonen så mye makt lenger at jeg trenger å utlevere denne delen av min historie. Jeg har andre historier som jeg heller vil dele. 

Anonymkode: 16aad...2a7

Det er akkurat slik jeg er redd for at det skal bli dersom jeg følger behovet mitt og forteller det til folk. Det skal sies at jeg ikke ønsker å fortelle det til alle og enhver, men kanskje 1-2 stykker som jeg føler meg trygg på. Men uansett hvor trygg jeg er på de så er jeg uansett redd for at det skal bli en dårlig opplevelse for meg, uavhengig av hvordan de reagerer. Jeg er i utgangspunktet en veldig privat og stille person som kun deler av meg selv dersom jeg blir spurt, og jeg liker ikke at andre kommer for nært (emosjonelt) innpå meg. 

Anonymkode: 89885...7b8

[AnonymBruker]

Du bør gå til en psykolog. Jeg tror du vil angre om du forteller dette til svigerfamilien eller kjæresten din. 

Anonymkode: 43411...fc3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat slik jeg er redd for at det skal bli dersom jeg følger behovet mitt og forteller det til folk. Det skal sies at jeg ikke ønsker å fortelle det til alle og enhver, men kanskje 1-2 stykker som jeg føler meg trygg på. Men uansett hvor trygg jeg er på de så er jeg uansett redd for at det skal bli en dårlig opplevelse for meg, uavhengig av hvordan de reagerer. Jeg er i utgangspunktet en veldig privat og stille person som kun deler av meg selv dersom jeg blir spurt, og jeg liker ikke at andre kommer for nært (emosjonelt) innpå meg. 

Anonymkode: 89885...7b8

- TS

Anonymkode: 89885...7b8

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

98% av kg er misbrukt eller voldtatt

Anonymkode: c6dc9...5d5

Hva har dette med tråden å gjøre?

- TS

Anonymkode: 89885...7b8