Borderline erfaringer?

[AnonymBruker]

Men er ikke mye av det som dere beskriver bare personlighetstrekk på en normalitetsskala og ikke psykiske symptomer?

Jeg håper det for jeg kjenner meg igjen i mye, spesielt engstelse for at det skal skje noe med de jeg er glad i og skiftende følelser. Hvordan vet man om dette er sykelig eller bare ytterligheter i personligheten?

Anonymkode: 8c17b...6ed

[AnonymBruker]

Tusen takk igjen for gode svar alle sammen ♥️ Jeg setter utrolig stor pris på at dere tar dere tid

Utrolig deilig å lese at flere blir bedre/friske til tross for diagnosen! Psykologtimen hvor dette ble klart ble dessverre brått avsluttet da det dukket opp en krise psykologen måtte håndtere. Jeg har fullstendig forståelse for dette da denne personen garantert trengte hjelpen mer en meg, det var bare typisk at det var akkurat denne timen som ble avbrutt. Der og da tenkte jeg ikke nevneverdig over det, men så kom jeg hjem og satt meg ned i sofaen og tenkte: Borderline/EUPS hva er egentlig det? Og nysgjerrigheten tok så klart overhånd 🙄 

Jeg har alltid vært så positiv med tanke på egen sykdom da jeg "bare" har hatt diagnoser som angst/depresjon og PTSD. Misforstå meg riktig, det er ufattelig kjipe og vanskelige diagnoser dette også, men det er diagnoser de aller fleste blir friske av over tid! Jeg har klart å snu tankesettet mitt til: Ja, jeg har det kjipt nå, men dette går over! Når jeg googlet Borderline/EUPS og så hva folk skrev ble jeg livredd! Folk ble advart mot å være venn/kjæreste med folk med diagnosen, det ble sammenlignet med psykopat, mordere og virkelig galskap og jeg tenkte bare shit, nå er det over og ut. For første gang så jeg virkelig svart på fremtiden 😥 Tusen takk igjen fine forummennesker, dere aner ikke hvor mye svarene deres betyr ♥️

Dette blir mye tankespinn fra min side, men jeg har aldri trodd at det har feilt meg noe alvorlig, derfor var det også et slag i trynet når psykologen sa dette. Jeg har venner som er mye mer ekstreme enn meg i oppførsel med tanke på sjalusi, usikkerhet, kontrollbehov osv. Jeg har ofte tenkt når venner har overanalysert ting sms fra kjæresten, en litt teit kommentar fra en annen venninne osv osv at seriøst, ta deg sammen! SÅ mye kan du ikke legge i den smsen eller den kommentaren. Kanskje dette bare er fornektelse fra min side? 

Har det hjulpet dere å kontrollere følelsene ved at dere har fått en diagnose og forholde dere til? Når det urimelige sinnet over en bagatell har tatt overhånd, klarer dere å tenke at det er "sykdommen" som snakker og ikke dere? Og dermed roe dere ned i situasjonen? 

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk igjen for gode svar alle sammen ♥️ Jeg setter utrolig stor pris på at dere tar dere tid

Utrolig deilig å lese at flere blir bedre/friske til tross for diagnosen! Psykologtimen hvor dette ble klart ble dessverre brått avsluttet da det dukket opp en krise psykologen måtte håndtere. Jeg har fullstendig forståelse for dette da denne personen garantert trengte hjelpen mer en meg, det var bare typisk at det var akkurat denne timen som ble avbrutt. Der og da tenkte jeg ikke nevneverdig over det, men så kom jeg hjem og satt meg ned i sofaen og tenkte: Borderline/EUPS hva er egentlig det? Og nysgjerrigheten tok så klart overhånd 🙄 

Jeg har alltid vært så positiv med tanke på egen sykdom da jeg "bare" har hatt diagnoser som angst/depresjon og PTSD. Misforstå meg riktig, det er ufattelig kjipe og vanskelige diagnoser dette også, men det er diagnoser de aller fleste blir friske av over tid! Jeg har klart å snu tankesettet mitt til: Ja, jeg har det kjipt nå, men dette går over! Når jeg googlet Borderline/EUPS og så hva folk skrev ble jeg livredd! Folk ble advart mot å være venn/kjæreste med folk med diagnosen, det ble sammenlignet med psykopat, mordere og virkelig galskap og jeg tenkte bare shit, nå er det over og ut. For første gang så jeg virkelig svart på fremtiden 😥 Tusen takk igjen fine forummennesker, dere aner ikke hvor mye svarene deres betyr ♥️

Dette blir mye tankespinn fra min side, men jeg har aldri trodd at det har feilt meg noe alvorlig, derfor var det også et slag i trynet når psykologen sa dette. Jeg har venner som er mye mer ekstreme enn meg i oppførsel med tanke på sjalusi, usikkerhet, kontrollbehov osv. Jeg har ofte tenkt når venner har overanalysert ting sms fra kjæresten, en litt teit kommentar fra en annen venninne osv osv at seriøst, ta deg sammen! SÅ mye kan du ikke legge i den smsen eller den kommentaren. Kanskje dette bare er fornektelse fra min side? 

Har det hjulpet dere å kontrollere følelsene ved at dere har fått en diagnose og forholde dere til? Når det urimelige sinnet over en bagatell har tatt overhånd, klarer dere å tenke at det er "sykdommen" som snakker og ikke dere? Og dermed roe dere ned i situasjonen? 

Anonymkode: c459e...ebc

Ja har følt at jeg lettere kan kontrollere meg når jeg er klar over at mye av angsten foregår i mitt eget hodet. Jeg har selv kjørt til byen for å se etter kjæresten min kl 03 om natten når han ikke har svart på tlf. Har sett etter ulykker langs ruten hjem eller fra stedet han var på fest og til byen. Helt horribelt, men jeg kunne ikke bli hjemme - får diaré av det indre stresset.

Men så har vi begge blir bedre, jeg stresser mindre fordi jeg er klar over mine ting og han er flinkere til å ta tlf/si ifra. Nå klarer jeg en god nattesøvn selv om han er ute.

Heldigvis gjør det ikke noe for min kjære at vi har gjort om på enkelte rutiner for at jeg skal få det bedre. Han blir aldri sint, irritert eller noe for mine reaksjoner for han vet hva det kommer av. Så han gjør det jo lettere å være meg. Etter nesten 3 år sammen har jeg lagt fra meg myyye av alle disse tankene, sliter ikke med sjalusi lengre, det er stort for meg. Må ikke vite hvor han er hele tiden, i blant sender jeg han ut med gutta fordi jeg ønsker litt alenetid hjemme (kunne aldri falt meg inn før.) I sommer var han en uke på fjelltur og jeg syns det var deilig med en uke alene 😅

Min tankegang ble til at "ja er han utro så er han utro, så får vi bare se hva som skjer." Eller "kommer han ikke hjem så har han vel sovna hos kompis så får jeg se hva som skjer i morgen." Eller venner som kommer med kritikk f.eks så har jeg blitt flink til å tenke at de ikke mener det så ille, legger fra meg tlf og tar den opp igjen noen dager senere for å sjekke om jeg syns de var like ille da. Ofte så er det ikke så ille.

Bestemmer meg for å holde roen, være i en aktivitet eller bare holde meg opptatt til saken løses av seg selv. Som regel har det gått bra! Men det er beintøft når man sitter der med tusen tanker. 

Anonymkode: 05e58...860

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja har følt at jeg lettere kan kontrollere meg når jeg er klar over at mye av angsten foregår i mitt eget hodet. Jeg har selv kjørt til byen for å se etter kjæresten min kl 03 om natten når han ikke har svart på tlf. Har sett etter ulykker langs ruten hjem eller fra stedet han var på fest og til byen. Helt horribelt, men jeg kunne ikke bli hjemme - får diaré av det indre stresset.

Men så har vi begge blir bedre, jeg stresser mindre fordi jeg er klar over mine ting og han er flinkere til å ta tlf/si ifra. Nå klarer jeg en god nattesøvn selv om han er ute.

Heldigvis gjør det ikke noe for min kjære at vi har gjort om på enkelte rutiner for at jeg skal få det bedre. Han blir aldri sint, irritert eller noe for mine reaksjoner for han vet hva det kommer av. Så han gjør det jo lettere å være meg. Etter nesten 3 år sammen har jeg lagt fra meg myyye av alle disse tankene, sliter ikke med sjalusi lengre, det er stort for meg. Må ikke vite hvor han er hele tiden, i blant sender jeg han ut med gutta fordi jeg ønsker litt alenetid hjemme (kunne aldri falt meg inn før.) I sommer var han en uke på fjelltur og jeg syns det var deilig med en uke alene 😅

Min tankegang ble til at "ja er han utro så er han utro, så får vi bare se hva som skjer." Eller "kommer han ikke hjem så har han vel sovna hos kompis så får jeg se hva som skjer i morgen." Eller venner som kommer med kritikk f.eks så har jeg blitt flink til å tenke at de ikke mener det så ille, legger fra meg tlf og tar den opp igjen noen dager senere for å sjekke om jeg syns de var like ille da. Ofte så er det ikke så ille.

Bestemmer meg for å holde roen, være i en aktivitet eller bare holde meg opptatt til saken løses av seg selv. Som regel har det gått bra! Men det er beintøft når man sitter der med tusen tanker. 

Anonymkode: 05e58...860

Det er som å lese om meg 😱 Jeg klarer ikke å sove når han er ute uten meg og dette plager meg skikkelig! Jeg unner han jo virkelig en fest med kamerater uten at jeg skal være en hysterisk kjæreste som skal kontrollere alt han gjør! Og jeg har prøvd gang på gang og forklare han at jeg faktisk IKKE er redd for at han skal være utro, jeg er livredd for at noe skal skje med han! Han planlegger fest og jeg sier det er helt ok og føler meg faktisk helt komfortabel med det. Så går timene og når det nærmer seg stengetid så er jeg jo grisetrøtt og sitter bare å kikker på telefon for at han skal ringe og si at han er på vei hjem i taxi. Så er det akkurat som om noe klikker i hodet mitt og jeg blir helt psyko og begynner å ringe. Tar han ikke telefon ender det opp med at jeg drar ut for å leite etter han. 

Dette er jo fryktelig slitsomt for oss begge to! Han ser jo på meg som sykelig sjalu, men det er jeg ikke 😥 Jeg driter i om han snakker med andre jenter, er på fest med jenter eller på nach med dem. Jeg har klart å ta meg en del sammen, men da holder jeg jo bare alt inni meg og så smeller det ekstra hardt når det først smeller. Jeg skulle bare ønske jeg kunne klart å legge meg til å sove og bare stole på at han vil finne veien hjem. Altså, han er jo en voksen mann som vet hvor han bor 🙄

Godt å lese at det har blitt bedre for deg! Da er det vel håp for meg også  

 

 

 

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er som å lese om meg 😱 Jeg klarer ikke å sove når han er ute uten meg og dette plager meg skikkelig! Jeg unner han jo virkelig en fest med kamerater uten at jeg skal være en hysterisk kjæreste som skal kontrollere alt han gjør! Og jeg har prøvd gang på gang og forklare han at jeg faktisk IKKE er redd for at han skal være utro, jeg er livredd for at noe skal skje med han! Han planlegger fest og jeg sier det er helt ok og føler meg faktisk helt komfortabel med det. Så går timene og når det nærmer seg stengetid så er jeg jo grisetrøtt og sitter bare å kikker på telefon for at han skal ringe og si at han er på vei hjem i taxi. Så er det akkurat som om noe klikker i hodet mitt og jeg blir helt psyko og begynner å ringe. Tar han ikke telefon ender det opp med at jeg drar ut for å leite etter han. 

Dette er jo fryktelig slitsomt for oss begge to! Han ser jo på meg som sykelig sjalu, men det er jeg ikke 😥 Jeg driter i om han snakker med andre jenter, er på fest med jenter eller på nach med dem. Jeg har klart å ta meg en del sammen, men da holder jeg jo bare alt inni meg og så smeller det ekstra hardt når det først smeller. Jeg skulle bare ønske jeg kunne klart å legge meg til å sove og bare stole på at han vil finne veien hjem. Altså, han er jo en voksen mann som vet hvor han bor 🙄

Godt å lese at det har blitt bedre for deg! Da er det vel håp for meg også  

 

 

 

Anonymkode: c459e...ebc

Jeg har opplevd utroskap så for meg så er ikke det en rar tanke heller, bruker lang tid på tillit. Så han skjønner tankegangen min heldigvis. Har endt opp med å ringe kompisene han er ute med og jeg, beste er om han er ute med brødrene for de kjenner meg.

Men har som sagt ikke merket dette så godt siste par årene 😊 

Anonymkode: 05e58...860

[AnonymBruker]

Ville bare si lykke til Ts

Jeg har ikke erfaring med borderline selv, men har jobbet med andre diagnoser. Kan dessverre ikke gi noen råd utenom atferdsterapi hjelper på mange forskjellige diagnoser. Uansett hva du ender opp med så ville jeg anbefalt sterkt å henvisning. 

Anonymkode: ba0cf...2ce

[Skadeskutt]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så vidt jeg vet så er en emosjonell forstyrrelse en annen enn borderline. Den har forøvrig mye like trekk som borderline, men er ikke det samme.

Anonymkode: ba0cf...2ce

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er den nye og bedre betegnelsen på borderline. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke mye av det som dere beskriver bare personlighetstrekk på en normalitetsskala og ikke psykiske symptomer?

Jeg håper det for jeg kjenner meg igjen i mye, spesielt engstelse for at det skal skje noe med de jeg er glad i og skiftende følelser. Hvordan vet man om dette er sykelig eller bare ytterligheter i personligheten?

Anonymkode: 8c17b...6ed

Engstelse for at det skal skje noe med de jeg er glad i er ikke et diagnostisk kriterium, derimot er ekstrem frykt for å bli forlatt det. Humørsvingninger er vanlige, det spørs bare hvor kraftige de er. Er det slik at du kan føle deg sinnsykt glad, ha masse håp for fremtiden, og være fornøyd med deg selv (gjerne litt FOR fornøyd med deg selv), men så endrer kompisen din tonefallet i samtalen dere har, og du blir helt fra deg, mister all livsgnist, blir ufattelig trist, nærmest desperat, hater deg selv. Ja at du rett og slett føler livet ditt faller sammen? I slike "nedturer" i humøret er det veldig vanlig å ha selvmordstanker/forsøk. Selvmordstanker/handlinger/trusler er et diagnosekriterium. 

Anonymkode: b58e3...519

[Skadeskutt]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke mye av det som dere beskriver bare personlighetstrekk på en normalitetsskala og ikke psykiske symptomer?

Jeg håper det for jeg kjenner meg igjen i mye, spesielt engstelse for at det skal skje noe med de jeg er glad i og skiftende følelser. Hvordan vet man om dette er sykelig eller bare ytterligheter i personligheten?

Anonymkode: 8c17b...6ed

For å få diagnosen personlighetsforstyrrelse så må visse kriterier være til stede som at personen sliter betydelig på arenaer som feks jobb, samspill med familie og venner, det skal ha vært vedvarende i minimum to år også var det en til ting jeg ikke husker. Oppfyller man disse går man videre i utredningen for å komme fram til hva slags personlighetsforstyrrelse personen har. 

Nå er det dessverre slik at noen behandlere er i overkant raske til å sette denne diagnosen på pasientene. Jeg har vært heldig med to av mine behandlere. De har på en måte beskyttet meg mot andre ansatte i psykiatrien som har ment at jeg har personlighetsforstyrrelse. Han ene så blant annet at han ikke kom til å akseptere det hvis behandlet på dps satte diagnose på meg etter kun to møter og litt lesing i journalen min. Heldigvis. Det skapte en stor tillit og trygghet for min del. 

[AnonymBruker]

Takk for svar igjen alle sammen  Jeg er mye roligere nå. Man skal vel klare å ri av denne stormen også....

 

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

Ser mange skriver at en kan elske kjereste over alt, for so 3 dager etterpå hate personen over alt på jord. Har/hadde sjøl kjereste med borderline, å har opplevd dette mange ganger, er der akkurat no. Lurte på om det er noe som går over, at ho begynner å elske gjenn? Eller må en jobbe for det? Veldig vanskelig når ho ikkje verken vil møtes eller snakke.. Har vert sånn flere ganger tidligere også..  Noen tips? 

Anonymkode: bc629...326

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser mange skriver at en kan elske kjereste over alt, for so 3 dager etterpå hate personen over alt på jord. Har/hadde sjøl kjereste med borderline, å har opplevd dette mange ganger, er der akkurat no. Lurte på om det er noe som går over, at ho begynner å elske gjenn? Eller må en jobbe for det? Veldig vanskelig når ho ikkje verken vil møtes eller snakke.. Har vert sånn flere ganger tidligere også..  Noen tips? 

Anonymkode: bc629...326

Fra 07:30, men se gjerne hele  

Anonymkode: 7706a...617

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser mange skriver at en kan elske kjereste over alt, for so 3 dager etterpå hate personen over alt på jord. Har/hadde sjøl kjereste med borderline, å har opplevd dette mange ganger, er der akkurat no. Lurte på om det er noe som går over, at ho begynner å elske gjenn? Eller må en jobbe for det? Veldig vanskelig når ho ikkje verken vil møtes eller snakke.. Har vert sånn flere ganger tidligere også..  Noen tips? 

Anonymkode: bc629...326

Det går vanligvis over av seg selv, men hvis det skyldes noe du har gjort ville jeg sendt en melding, eller lagt igjen en beskjed hvor du beklaget, eventuelt spurte hva du hadde gjort galt etc. Noe mer enn det er nok ikke nødvendig, vil hun ikke snakke med deg, så vil hun ikke det. Jeg kan dog si at det sannsynligvis går over av seg selv, og at slike "berg- og dalbaner" hvor man veksler mellom å elske og hate en person er utrolig typisk for oss med borderline. Jeg har aldri opplevd at jeg har begynt å hate et menneske på den måten, for å så bare fortsette å hate vedkommende. Så lenge du har prøvd å ta kontakt, eventuelt beklaget hvis du gjorde noe "galt", så er det ikke så veldig mye mer å gjøre. Hun kommer nok til å ta kontakt med deg snart. 

Anonymkode: 0d43f...8d1