Borderline erfaringer?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har diagnosen Borderline / Emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som vil dele litt erfaringer?

Jeg skal utredes for dette nå og var så idiot at jeg begynte å google diagnosene. Nå sitter jeg her som et vrak og lurer på om det er håp for meg i det hele tatt.

Jeg er snart 30 år gammel og har aldri fungert i jobb over lenger tid. Har ikke uføretrygd bare så det er sagt. Jeg har leddgikt og har alltid trodd at dette er årsaken til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet. Jeg takler virkelig ikke stress og om jeg presser meg møter jeg veggen fullstendig og går helt i kjelleren.

Jeg har gått til behandling for PTST etter et traume i barndommen i over et tiår uten bedring. Sliter med mye panikkangst, "dommedagstankegang" og er livredd for å miste noen jeg er glad i. Om en venninne f.eks er 15min forsinket uten å gi beskjed er jeg overbevist om at noe har skjedd henne på veien og begynner å sjekke avisene for å kikke etter ulykker bare for å ta et eksempel. Jeg er jo fullstendig klar over hvor tullete dette er, men jeg sliter skikkelig med å holde tankene i "sjakk" når de først begynner å spinne. Jeg har alltid trodd at dette er et resultat av traumet jeg opplevde.

Dum som jeg var måtte jeg jo google diagnosene og jeg leser på diverse forum at folk omtrent får beskjed om å ta beina på nakken og løpe om partner/venner får diagnosen borderline. Folk med diagnosen er mordere, eier ikke empati, psykopater og narssister. Jeg vet at jeg er et veldig empatisk menneske (får stadig høre dette av venner), jeg har god tålmodighet, fungerer godt med mennesker jeg er trygg på osv osv osv. Jeg er den personen folk kommer til når de har problemer/når de må ha ting fikset fordi jeg alltid (utad) klarer å holde meg helt rolig og fattet og får ting gjort.

Finnes det noen her på forumet som har en av disse diagnosene som vil fortelle meg litt? Eventuelt pårørende som vil dele sine erfaringer? Hvordan fungerer dere i jobb, eventuelt hva slags jobb? Har dere barn? Finnes det god behandling utenom samtale med psykolog (noe som jeg etterhvert har skjønt at ikke funker på meg). Jeg er fullstendig klar over at jeg er helt tullete nå, men ser bare for meg at alt vil rakne om jeg får diagnosen. At jeg aldri vil finne en jobb jeg fungerer i over tid, at kjæresten min løper om han får vite dette, at familien min ikke vil ha noe med meg å gjøre. 

Herregud når jeg leser gjennom dette innlegget så fremstår jeg jo som helt gal, men akkurat nå trenger jeg bare å få dette ut

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

Folk er ikke diagnosene sine. De er egne individer med tanker og følelser ved siden av sykdommen sin. Man kan bli bedre, men det vil alltid være med deg.

Har du prøvd medisiner? Mange er negative til medisiner i psykiatrien. For min del var medisiner det som fikk meg til å bli meg selv fri for overdrevne bekymringer og angst. Jeg kom meg liksom ordentlig ut av skallet mitt. 

Jeg er mye bedre når det kommer til relasjonsproblenatikken enn før men det har vel også noe med modenhet å gjøre i tillegg til en moderat form av dette. Jeg kjenner allikevel mine begrensninger og begir meg blant annet ikke inn i for mange vennskap eller relasjoner fordi det gir meg følelsesmessig kaos. Utvendig virker jeg nok veldig fattet og får samme tilbakemeldinger om at jeg er en god venn osv Så den det går mest utover er meg og min egen psyke. Og mannen min da.

Anonymkode: 801d2...9fa

[AnonymBruker]

For det første, ikke les om diagnosen på nettet, med mindre det er forakningsartikler og lignende. Man blir bare deprimert av å bli sammenlignet med psykopater.

Jeg har diagnosen, fikk  den for et år siden. Var helt knust først. Men jeg er innstilt på å jobbe med meg selv. Og psykologen har berømmet meg for svært god selvinnsikt. Ikke at det løser alle problemene, men da er man et stykke på vei. Man vet jo man skal jobbe med.

Jeg sliter først og fremst i romantiske forhold. Andre relasjoner går veldig bra. Jeg har en høy utdanning og fungerer godt i arbeidslivet. Men jeg sliter med enorm angst for at en partner skal forlate meg eller svikte meg, denne angsten kommer fra barndommen. Til tider kan jeg oppføre meg ufint på grunn av  dette. Men jeg takler det bedre og bedre. Med noen tilbakefall til tider. 

I stedet for å bli veldig nedfor fordi du har fått en diagnose, så burde du prøve å se noe positivt i det. Du kan få hjelp. Og så må man bare fortsette å jobbe med seg selv.

Klem til deg

Anonymkode: a422a...31f

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to

Først av alt så vet jeg at det var fullstendig idiotisk av meg å begynne å google. Jeg vet ingenting om disse diagnosene og tenkte at jeg kanskje kunne få en pekepinn om hva det dreide seg om 🙄 Noe av det kjenner jeg meg så klart igjen i. Jeg har en ekstrem frykt for å bli forlatt/miste de jeg er glad i (dette bunner nok i traume), jeg er impulsiv og har et til tider noe spennende temperament. Jeg kan også bli så ekstremt sint for filleting. Og det er innimellom så latterlige ting at jeg selv tenker mens jeg er sint at "ærlig talt, ta deg sammen" uten å få det til. Jeg føler meg også ekstremt usikker i situasjoner hvor jeg ikke har full kontroll noe som gjør at jeg kan bli oppfattet som overlegen noe jeg prøver så godt jeg kan å ikke være. 

Jeg er så klart veldig glad for at man endelig har funnet ut av hvorfor jeg ikke virker helt som alle andre  Jeg bare merker at jeg egentlig er litt bitter med tanke på at over et tiår i terapi ikke har gitt behandlerne denne tanken før nå...

Bruker dere medisiner? Hjelper disse?

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

Jeg fungerer veldig dårlig i de fleste forhold. Nesten alle forholdene jeg har svinger mellom at jeg elsker vedkommende, og 3 dager senere hater jeg personen. Takler ikke avvisning og blir helt knust hvis andre mennesker f.eks velger å sette seg ved siden av venninnen min, og ikke meg. Tolker også alt som at mine nære skal forlate meg, noe som fører til at jeg blir nokså desperat til tider. Har blant annet truet (bla. med å ta mitt eget liv), bønnfalt etc. Jo nærer forhold, jo verre blir det. Romantiske forhold er absolutt verst. Humøret mitt svinger raskt, og jeg kan stå opp og ha det veldig fint (glad i livet, meg selv etc) for å så være så langt nede at jeg ønsker å ta mitt eget liv 3 timer senere. Har også problemer med å håndtere temperamentet mitt, og blir ofte veldig sint. Sliter også med impulsitet, blant annet med shopping, overspising, råkjøring. Samt suicidale impulser. Får ofte impulser om å ta mitt eget liv, som jeg fra tid til annen handler på. Selvbildet mitt er også veldig svingende, det kan gå fra narsissisme til selvhat flere ganger om dagen. Går på universitetet, og fungerer dårlig der. Jeg har riktig nok venner, og er sosial. Går mye ut i helgene og drikker alkohol/ruser meg osv. Fungerer nokså greit i "fjerne" vennskap. Er riktig nok kun 20 år, og har dessverre få tips. Har bare blitt verre siden jeg ble diagnosert med personlighetsforstyrrelsen. 

Anonymkode: b58e3...519

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fungerer veldig dårlig i de fleste forhold. Nesten alle forholdene jeg har svinger mellom at jeg elsker vedkommende, og 3 dager senere hater jeg personen. Takler ikke avvisning og blir helt knust hvis andre mennesker f.eks velger å sette seg ved siden av venninnen min, og ikke meg. Tolker også alt som at mine nære skal forlate meg, noe som fører til at jeg blir nokså desperat til tider. Har blant annet truet (bla. med å ta mitt eget liv), bønnfalt etc. Jo nærer forhold, jo verre blir det. Romantiske forhold er absolutt verst. Humøret mitt svinger raskt, og jeg kan stå opp og ha det veldig fint (glad i livet, meg selv etc) for å så være så langt nede at jeg ønsker å ta mitt eget liv 3 timer senere. Har også problemer med å håndtere temperamentet mitt, og blir ofte veldig sint. Sliter også med impulsitet, blant annet med shopping, overspising, råkjøring. Samt suicidale impulser. Får ofte impulser om å ta mitt eget liv, som jeg fra tid til annen handler på. Selvbildet mitt er også veldig svingende, det kan gå fra narsissisme til selvhat flere ganger om dagen. Går på universitetet, og fungerer dårlig der. Jeg har riktig nok venner, og er sosial. Går mye ut i helgene og drikker alkohol/ruser meg osv. Fungerer nokså greit i "fjerne" vennskap. Er riktig nok kun 20 år, og har dessverre få tips. Har bare blitt verre siden jeg ble diagnosert med personlighetsforstyrrelsen. 

Anonymkode: b58e3...519

Vil  legge til at eg er selv veldig selvbevisst og er klar over at jeg oppfører meg/reagerer i overkant sterkt, det er dog slitsomt å være en selvbevisst borderline. Man ser at det man tenker og gjør er galt, men man klarer ikke å gjøre noe med det. Får heldigvis god hjelp, og håper at jeg snart er på bedringens vei. 

Anonymkode: b58e3...519

[AnonymBruker]

Oi! Alt dere skrev minte veldig om meg selv, kanskje jeg også burde fått en diagnose ?

Jeg vokste opp med to alkoholikere som foreldre, hverdagen var preget av frykt, fyll, vold og rusing. Jeg har ett forhold bak meg (er 23 år) og det varte i 4 år. I forholdet var jeg svært usikker, selvom han sa han elsket meg var jeg alltid redd for at han skulle forlate meg eller plutselig bare slutte å elske meg. Jeg var kontrollerende, sinnsykt sjalu og kunne fort bli sint for filleting. Var han ute på fest og jeg f.eks så snap av at han sosialiserte med et kvinnemenneske kunne det ødelegge nattesøvnen mi helt, det kunne koke helt over. Jeg kunne sende 50 meldinger og ringe utallige ganger... Destod mer jeg ikke fikk kontakt jo verre ble det. 

Vi gjorde det slutt (sikkert pga meg!!) og da tryglet jeg og ba alt jeg kunne for å få han tilbake. Jeg var så langt nede at jeg virkelig trodde at jeg aldri kom meg opp igjen. Nå, 2 år etter har jeg enda ikke helt kommet meg over han, og hver nye relasjon jeg prøver å involvere meg i ender jeg opp med å skyve vekk. 

Jeg kan være interessert i en fyr, men med engang jeg får bekreftet at han også liker meg blir jeg fysisk kvalm. Jeg får tanker som at «han vil sikkert bare ha sex, han kommer ikke til å like meg når han blir kjent med meg, og han kommer til å forlate meg tilslutt uansett»

 Venninnene mine sier at jeg bare må hoppe i det og utfordre meg selv, men det er enklere sagt enn gjort når du blir uvell av å være nær noen.  

Anonymkode: 1c94f...03e

[Skadeskutt]

Jeg har ikke diagnosen, men har mange trekk. Det jeg derimot har er bipolar lidelse type to som er en diagnose med mange likhetstrekk. Mange blir feildiagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse når det de egentlig har er bipolar lidelse. 

Jeg har slitt med depresjoner fra jeg var 12 år. Har regelmessig hatt oppstemte perioder. Jeg har selvskadet og gjør det innimellom foetsatt. Jeg har en avhengighets-personlighet. Dvs. Jeg blir lett knyttet til og avhengig av andre mennesker. Jeg har hatt spiseforstyrrelse og jeg har et rusproblem. I tillegg har jeg et kontrollbehov/behov for forutsigbarhet. Er ikke flink til å ta ting som de kommer. Vil liksom planlegge alt. 

Dette er jo de negative sidene mine. 

Men jeg er også en ganske ressurssterk person og jeg har ressurssterke foreldre. Så til tross for min diagnose og alt jeg har vært gjennom så har jeg klart å ta høyere utdanning og jeg er i fast jobb (men går på AAP nå, vet ikke om jeg vil være i stand til å jobbe fulltid igjen). Jeg sliter også med impulskontroll. Spesielt i de oppstemte periodene. 

Ved borderline er gjerne humørsvingningene mer hyppig enn ved bipolaritet. 

Også vil jeg anbefale deg å ikke lese for mye på nett. Få heller info og brosjyrer fra din behandler. Også må du huske på at det er ulikt hvor hardt rammet man er. Noen er mye mer preget enn andre. 

Endret 2. november 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere deler ♥️

Jeg kjenner meg mye igjen i det dere skriver. Jeg hadde en kjempefin og god oppvekst men opplevde dessverre et traume som har fulgt meg i alle år siden. Ting har vel bare gradvis blitt verre siden ungdomsalder. Jeg har høyere utdanning og har hatt en mellomlederstilling som jeg periodevis har taklet kjempefint. Problemet er at det ikke holder i lengden. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å koke over pga bagateller. Er kjæresten ute uten meg og han ikke tar telefonen så blir jeg helt psyko og kan ringe 10 ganger på rad. Jeg er ikke redd for at han er utro, jeg er redd for at noe har skjedd med han og at han ligger i en grøft. Jeg er fullstendig klar over hvor irrasjonelt det er og at han ikke tar telefon fordi han ikke hører den pga musikk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den følelsen, men den er så sterk at den overskygger all fornuft. Jeg kan sitte å si til meg selv: skjerp deg! han tar den ikke pga musikken, likevel ringer jeg igjen og igjen.

Jeg har egentlig god selvtillit og kroppshysteriet alle snakker om går meg hus forbi. Jeg driter i om det er en tynn jente på coveret av magasinene i butikken, jeg vet det er Photoshop og ikke virkeligheten som vises frem. Derimot så er jeg ekstremt overfladisk. Jeg kjører dyr bil, har dyre solbriller og alt skal ha det rette merket. Jeg forteller meg selv at det er fordi jeg er opptatt av kvalitet, men sannheten er at jeg har et slikt kaos på innsiden som jeg er livredd for at folk skal oppdage. Fake it until you make it lissom. Ser det bra ut på utsiden så har man kontroll på innsiden også, ikke sant?

Jeg har mange venner/bekjente, men få nære venner. Jeg tør ikke åpne meg til noen. Sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske. Det folk flest hadde gjort om de hadde fått en slik diagnose hadde vel vært å søke støtte hos venner? Ingen av mine venner vet engang at jeg går til psykolog og har gjort det i over 10 år. Alle som kjenner meg tror jeg utelukkende er sykemeldt pga leddgikten. Dette er jo på ingen som helst måte løgn, for den plager meg den også, men ikke i så stor grad at jeg ikke kan jobbe noe.

Jeg fungerer godt sammen med en eller to venner omgangen. Blir det fler blir jeg stresset og stille. Jeg kan ikke fordra fester hvor jeg ikke kjenner alle godt. Derimot har jeg en syk trang til å alltid være den siste som drar! Jeg er overbevist at om dersom jeg drar før de andre så blir de sittende igjen og baksnakke meg og vil kutte meg ut. Jeg vet jo hvor teit dette er, når en av de andre drar så begynner jo ikke vi andre å slenge dritt i det hun går ut av døren! Hvorfor skulle de gjøre det med meg? 

Jeg takker for alle tilbakemeldinger og skjønner at jeg må slutte å google 🙈

Anonymkode: c459e...ebc

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen her som har diagnosen Borderline / Emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som vil dele litt erfaringer?

Jeg skal utredes for dette nå og var så idiot at jeg begynte å google diagnosene. Nå sitter jeg her som et vrak og lurer på om det er håp for meg i det hele tatt.

Jeg er snart 30 år gammel og har aldri fungert i jobb over lenger tid. Har ikke uføretrygd bare så det er sagt. Jeg har leddgikt og har alltid trodd at dette er årsaken til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet. Jeg takler virkelig ikke stress og om jeg presser meg møter jeg veggen fullstendig og går helt i kjelleren.

Jeg har gått til behandling for PTST etter et traume i barndommen i over et tiår uten bedring. Sliter med mye panikkangst, "dommedagstankegang" og er livredd for å miste noen jeg er glad i. Om en venninne f.eks er 15min forsinket uten å gi beskjed er jeg overbevist om at noe har skjedd henne på veien og begynner å sjekke avisene for å kikke etter ulykker bare for å ta et eksempel. Jeg er jo fullstendig klar over hvor tullete dette er, men jeg sliter skikkelig med å holde tankene i "sjakk" når de først begynner å spinne. Jeg har alltid trodd at dette er et resultat av traumet jeg opplevde.

Dum som jeg var måtte jeg jo google diagnosene og jeg leser på diverse forum at folk omtrent får beskjed om å ta beina på nakken og løpe om partner/venner får diagnosen borderline. Folk med diagnosen er mordere, eier ikke empati, psykopater og narssister. Jeg vet at jeg er et veldig empatisk menneske (får stadig høre dette av venner), jeg har god tålmodighet, fungerer godt med mennesker jeg er trygg på osv osv osv. Jeg er den personen folk kommer til når de har problemer/når de må ha ting fikset fordi jeg alltid (utad) klarer å holde meg helt rolig og fattet og får ting gjort.

Finnes det noen her på forumet som har en av disse diagnosene som vil fortelle meg litt? Eventuelt pårørende som vil dele sine erfaringer? Hvordan fungerer dere i jobb, eventuelt hva slags jobb? Har dere barn? Finnes det god behandling utenom samtale med psykolog (noe som jeg etterhvert har skjønt at ikke funker på meg). Jeg er fullstendig klar over at jeg er helt tullete nå, men ser bare for meg at alt vil rakne om jeg får diagnosen. At jeg aldri vil finne en jobb jeg fungerer i over tid, at kjæresten min løper om han får vite dette, at familien min ikke vil ha noe med meg å gjøre. 

Herregud når jeg leser gjennom dette innlegget så fremstår jeg jo som helt gal, men akkurat nå trenger jeg bare å få dette ut

Anonymkode: c459e...ebc

Du kan bli kvitt det 😊😊 det er min erfaring med diagnosen! 

For min del hadde jeg diagnosen som følge av en oppvekst med en veldig ustabil mor og ting som skjedde meg før jeg fylte 15. Første steg var å kvitte seg med mennesker som dro meg ned. Så gikk jeg flere ganger i uken til psykolog over flere år. Ba om hjelp så fort jeg hadde behov for det, heller en hastetime for mye enn for lite. 

Sakte, men sikkert fikk jeg hjelp til å snu om på egen tankegang. Tankegang som har blitt svidd fast fra fødsel av en bipolar mor som ikke hadde tro på medisiner for sin faktiske diagnose. 

Til svar til dine spørsmål så fungerer jeg best i jobber hvor jeg får jobbe alene og ikke være avhengig av andre før å gjøre en god jobb. Det er ikke lurt å jobbe 100% fordi jeg ble fort sliten av å være ute blant folk. 

Hadde kjæreste mens jeg gikk til psykolog. Av den type kjæreste som bare gjorde vondt verre egentlig, innså mot slutten av terapien min at jeg egentlig har klart meg helt alene. Han har kun gjort ting verre med både utroskap og mye annet vondt. Så jeg dro fra han og var alene i ca et år. Et vanvittig hardt år med mye færre timer for å øve på livet. Fikk meg ny vennekrets i denne tiden og traff drømmemannen. 

Vi har nå vært sammen i snart 3 år og ble friskmeldt første halve året vårt sammen. Da har jeg jobber med meg selv over ca 6 år! Først nå etter nesten 9 år så er jeg gravid. Hadde hele veien som mål å fungere godt i jobb minst 2 år og ikke ha symptomer og å føle meg bra i minst 2 år før jeg får barn. 

Anonymkode: 05e58...860

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du kan bli kvitt det 😊😊 det er min erfaring med diagnosen! 

For min del hadde jeg diagnosen som følge av en oppvekst med en veldig ustabil mor og ting som skjedde meg før jeg fylte 15. Første steg var å kvitte seg med mennesker som dro meg ned. Så gikk jeg flere ganger i uken til psykolog over flere år. Ba om hjelp så fort jeg hadde behov for det, heller en hastetime for mye enn for lite. 

Sakte, men sikkert fikk jeg hjelp til å snu om på egen tankegang. Tankegang som har blitt svidd fast fra fødsel av en bipolar mor som ikke hadde tro på medisiner for sin faktiske diagnose. 

Til svar til dine spørsmål så fungerer jeg best i jobber hvor jeg får jobbe alene og ikke være avhengig av andre før å gjøre en god jobb. Det er ikke lurt å jobbe 100% fordi jeg ble fort sliten av å være ute blant folk. 

Hadde kjæreste mens jeg gikk til psykolog. Av den type kjæreste som bare gjorde vondt verre egentlig, innså mot slutten av terapien min at jeg egentlig har klart meg helt alene. Han har kun gjort ting verre med både utroskap og mye annet vondt. Så jeg dro fra han og var alene i ca et år. Et vanvittig hardt år med mye færre timer for å øve på livet. Fikk meg ny vennekrets i denne tiden og traff drømmemannen. 

Vi har nå vært sammen i snart 3 år og ble friskmeldt første halve året vårt sammen. Da har jeg jobber med meg selv over ca 6 år! Først nå etter nesten 9 år så er jeg gravid. Hadde hele veien som mål å fungere godt i jobb minst 2 år og ikke ha symptomer og å føle meg bra i minst 2 år før jeg får barn. 

Anonymkode: 05e58...860

Forresten jobbet jeg også en stund i barnehage med utdannelse innen dette og. Fikk sjekket hvordan mitt humør taklet barn i trassalder osv. Mye fordi jeg trives godt med barn, men har alltid vært redd for å bli som moren min.

Kan si med sikkerhet at jeg ikke er lik min mor! Jobbet i barnehage i 4 år før jeg valgte en ny bransje av andre grunner 😊

Anonymkode: 05e58...860

[AnonymBruker]

Så vidt jeg vet så er en emosjonell forstyrrelse en annen enn borderline. Den har forøvrig mye like trekk som borderline, men er ikke det samme.

Anonymkode: ba0cf...2ce

[AnonymBruker]

Jeg ble feildiagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) i veldig ung alder og det ødela mye for meg, fordi jeg ble satt i bås og fikk veldig feil behandling.

Anonymkode: a27df...e71

[altflyter]

Aldri les om diagnoser på nettet. Der er det mye skummelt dessverre. Sannheten er likevel at EUPF er en veldig belastet diagnose og du kan risikere at helsevesenet begynner å unngå deg om du får den diagnosen. Det avhenger veldig av hvor du bor i landet. Bor du i Oslo-området, har Ullevål et fantastisk godt tilbud til mennesker med den diagnosen. 

Det som er bra med en personlighetsforstyrrelse er at så mye som 80 prosent blir friske når de får rett behandling (dette er målt i en 2 års-periode). Det er en av de diagnosene som med rett behandling har veldig gode prognoser. Ikke gi opp håpet! Om det er den diagnosen du får, så er det definitivt håp. DBT (Dialektisk atferdsterapi) har vist seg å ha veldig god effekt på mange med den lidelsen. Sjekk ut om det er noen DBT-klinikker i ditt nærområde og be om henvisning dit.

Lykke til! Dette går bra!

PS. Jeg jobber med denne diagnosen og kan garantere deg at det er et gryende håp rundt denne diagnosen og at behandlingen har bevist effekt  

Endret 2. november 2017 av altflyter

[altflyter]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så vidt jeg vet så er en emosjonell forstyrrelse en annen enn borderline. Den har forøvrig mye like trekk som borderline, men er ikke det samme.

Anonymkode: ba0cf...2ce

Det er en av flere undergrupper, men borderline brukes ikke så mye i Norge. Blir mer den amerikanse betegnelsen  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, altflyter skrev:

Det er en av flere undergrupper, men borderline brukes ikke så mye i Norge. Blir mer den amerikanse betegnelsen  

Har hørt den betegnelsen ble brukt før, og at emosjonell ustabil pf kun er den nye betegnelsen.

Anonymkode: 05e58...860

[altflyter]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hørt den betegnelsen ble brukt før, og at emosjonell ustabil pf kun er den nye betegnelsen.

Anonymkode: 05e58...860

Det stemmer. Men noen psykologer bruker fortsatt f.eks:  EUPF, borderline type  Den andre undergruppen som av og til brukes er impulsiv type

Endret 2. november 2017 av altflyter

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hørt den betegnelsen ble brukt før, og at emosjonell ustabil pf kun er den nye betegnelsen.

Anonymkode: 05e58...860

Psykologen min blir rar i ansiktet hver gang jeg sier "borderline", men det er så mye lettere å si

Anonymkode: 7706a...617

[AnonymBruker]

27 minutter siden, altflyter skrev:

Aldri les om diagnoser på nettet. Der er det mye skummelt dessverre. Sannheten er likevel at EUPF er en veldig belastet diagnose og du kan risikere at helsevesenet begynner å unngå deg om du får den diagnosen. Det avhenger veldig av hvor du bor i landet. Bor du i Oslo-området, har Ullevål et fantastisk godt tilbud til mennesker med den diagnosen. 

Det som er bra med en personlighetsforstyrrelse er at så mye som 80 prosent blir friske når de får rett behandling (dette er målt i en 2 års-periode). Det er en av de diagnosene som med rett behandling har veldig gode prognoser. Ikke gi opp håpet! Om det er den diagnosen du får, så er det definitivt håp. DBT (Dialektisk atferdsterapi) har vist seg å ha veldig god effekt på mange med den lidelsen. Sjekk ut om det er noen DBT-klinikker i ditt nærområde og be om henvisning dit.

Lykke til! Dette går bra!

PS. Jeg jobber med denne diagnosen og kan garantere deg at det er et gryende håp rundt denne diagnosen og at behandlingen har bevist effekt  

(Ikke Ts)

Du hørtes ut som et godt menneske. Bra at ikke alle har fordommer mot mennesker med EUPF/borderline. Flott at det er folk som deg i helsevesenet. Vet at det var Ts du siktet til men vil likevel si at det var godt å høre at det finnes håp for oss med denne problematikken. 

Anonymkode: b58e3...519

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen da jeg var 20, Er 30 nå og hadde nettopp en ny gjennomgang av diagnoser og da ble den slettet. Men det er anderledes med de som får diagnosen tidlig og de som får den sent. Får du den tidlig så er det fortsatt mye kaotiske ungdomstanker og følelser som spiller inn, man har ikke en "ferdig" personlighet ennå, så sjansen for at diagnosen er feil, at man vokser det av seg, eller at man blir frisk med riktig veiledning, er større. Men nå har du en diagnose, og du har noe konkret å jobbe med og da er det lettere å få hjelp.

Anonymkode: 928f0...de5