Jeg er så ensom

[AnonymBruker]

Fordi jeg sliter med sosial angst :/ Når jeg er med folk jeg kjenner godt er jeg veldig utadvendt og morsom, får folk til å le og finner alltid på noe å snakke om, men er jeg med noen jeg ikke kjenner låser det seg helt, jeg blir helt stille og får angst. Flere som sliter med det samme?

Den sosiale angsten min har ødelagt så mye for meg, jeg føler at jeg aldri får vist den virkelige meg og fremstår som kjedelig, selv om jeg egentlig ikke er det. Virker som mange tror jeg er overlegen, men egentlig er det jo sosial angst jeg har. Jeg startet på et nytt studie i høst og det virker som alle har funnet sin gjeng, mens jeg er utenfor. Noen som har tips til hvordan jeg kan overvinne den sosiale angsten?

Anonymkode: 7a8b8...ddc

[AnonymBruker]

Å jeg sliter med det samme. Jeg trenger hjelp sjæl. Du er i hvert fall ikke alene. 

Anonymkode: 1d541...ecd

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon. Stenger meg helt inne og blir veldig klein rundt folk jeg ikke kjenner, og flere bekjente og forøvrig. Student her også og bor nå et sted hvor jeg ikke kjenner noen. Er også veldig ensom. Har prøvd med på å gå på noen av arrangementene ved skolen, men ikke så mange. Men jeg klarer ikke helt å komme i kontakt med noen. 

Anonymkode: 96b49...0c8

[BerntHulken]

.

Endret 23. april 2018 av æøå*

[herremann]

jeg var veldig innadvendt og sjenert store deler av livet mitt, samtidig som jeg slet mye med rødming som bare forsterket problemet. Dette skyldes i hovedsak mye mobbing i oppveksten. 
Problemet vedvarte frem til jeg var ca. 22 år. Nå den dag i dag er jeg helt motsatt og elsker å omgås mennesker.

Trikset mitt var bare å tørre. Å våge seg utenfor konfortsonen. Å gjøre ting som jeg visste var ubehagelig.
Det er dessverre bare å bite i det sure eple og prøve seg frem.
Dette skjer dog ikke over natta. Kan ta flere år å bygge seg opp.

[AnonymBruker]

Det er jo veldig vanlig å ha det sånn. Jeg er litt sånn selv, også nå som godt voksen, men ikke på langt nær så ille som da jeg var ung. Jeg mener noe av det viktigste man gjør er å forsøke å godta seg selv som man er, og ikke sykeliggjøre det. 

Selv ble jeg mer avslappet i sosiale sammenhenger med alderen, uten hjelp utrnifra. Datteren min slet/sliter en del med det samme, men har hatt stort utbytte av å gå til gestaltterapeut.

Anonymkode: 484b9...f3b

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å jobbe bak en publikumsdesk der jeg MÅTTE snakke med fremmede folk. Var fortsatt klønete sosialt, men lærte litt small talk og at folk ikke syntes jeg var rar i den jobben.

Anonymkode: 9a47e...5eb

[AnonymBruker]

Noen av dere som bor i Hedmark? I så fall burde vi bli venner, jeg har det likedan :-)

Anonymkode: 59cb3...3dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen av dere som bor i Hedmark? I så fall burde vi bli venner, jeg har det likedan :-)

Anonymkode: 59cb3...3dc

Nei, dessverre. Bor i Vestfold. 

Anonymkode: 1d541...ecd

[AnonymBruker]

18 timer siden, stf skrev:

Jeg var/er også slik.

Men samtidig føler jeg at jeg har forandret meg i det siste. Jeg har mye lettere for å snakke med folk jeg ikke kjenner særlig godt, og til å med tulle med dem. Snakker først og fremst om kolleger her nå.

Men jeg har et annet problem, og det er at jeg alltid føler meg ensom etterpå. Uansett hvor sosial jeg har vært eller med hvem det har vært med. En tomhetsfølelse, en følelse av at jeg er overflødig og at jeg aldri kommer "inn" på mennesker. At jeg er tredje (eller femte?) hjulet på vogna..

Jeg kjenner meg så vanvittig godt igjen i det du skriver her.
Jeg har heller ingen problem med å snakke med nye mennesker, men kommer på en måte aldri lenger enn som så. Jeg føler at alle andre blir ordentlig kjent og finner på ting med ulike folk som igjen utvikler seg til vennskap. Mens jeg, jeg kommer heller aldri "inn" på mennesker. Det stopper seg opp på et vis.

Jeg kjenner på den samme følelsen som deg etter at jeg har vært sosial. En slags tomhet. Det er utrolig frustrerende og jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal klare å bli ordentlig kjent med folk jeg treffer i ulike settinger. Hvordan tar man det fra en hyggelig samtale til å finne på noe senere og utvikle et vennskap?

Jeg har iallefall venner fra tidligere av, men de har jeg isolert ute ettersom jeg fikk angst og stengte meg selv borte i en lang periode. Så der har jeg også ødelagt mye dessverre. Men det er jo i allefall en påminnelse på at jeg Kan ha venner, det er ikke noe galt med meg sånn sett.

Anonymkode: 27d45...583

[exictence]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg sliter med sosial angst :/ Når jeg er med folk jeg kjenner godt er jeg veldig utadvendt og morsom, får folk til å le og finner alltid på noe å snakke om, men er jeg med noen jeg ikke kjenner låser det seg helt, jeg blir helt stille og får angst. Flere som sliter med det samme?

 

Sitat

Den sosiale angsten min har ødelagt så mye for meg, jeg føler at jeg aldri får vist den virkelige meg og fremstår som kjedelig, selv om jeg egentlig ikke er det.

Prøv å slå vekk tanken om at du fremstår kjedelig. Tenk på deg selv som en flott person med verdifulle personlighetstrekk. Det viser du ved å gi varme smil og vise at du lytter til andre. En god idè kan være å konsentrere seg om de andre, ikke deg selv. Ikke tenk på  hva du skal si, gjøre. Men bare vær tilstede og lytt til andre. For å aktivt lytte til andre og vise det, gjør du ved f.eks å bekrefte det de sier. Spør nærmere om hva de sier, vis at du er interessert i det de forteller. Utlever smil og vennlighet. Klarer du det, så får du bekreftelse tilbake på at du har gjort noe fint for andre. Tenk på om du kan gjøre andre sin dag bitte litt bedre. Det gjør du ved å vise at du "ser" dem.

Ingen ser på deg som kjedelig hvis du viser varme for andre. 

Tror mer eller mindre alle kjenner på den følelse av mangel på tilhørighet noen ganger. Man føler seg annerledes. Man tror at andre "har det". Det tenker "de andre" også. Tenk på det. 

Andre tror at det er DU som "har det". 

Jeg tenker at vi alle må være der for de andre, hjelpe andre til å komme ut av sitt "skall". 

Det er lett å tenke at JEG er den eneste som har det slik. De ANDRE har funnet seg til rette. Det tenker din sidemann også. Noen sliter mer enn andre. Kanskje noen av de som sliter mest hadde du aldri kunnet forestille deg, fordi det var nettopp de du hadde trodd hadde funnet tonen med alle og alltid var så glad. Sannheten er at vi ALLE trenger "en hånd".

Sitat

 

Virker som mange tror jeg er overlegen, men egentlig er det jo sosial angst jeg har. Jeg startet på et nytt studie i høst og det virker som alle har funnet sin gjeng, mens jeg er utenfor. Noen som har tips til hvordan jeg kan overvinne den sosiale angsten?

Anonymkode: 7a8b8...ddc

Ingen tror du er overlegen dersom du ser på dem og smiler. Forsøk på dette. Det er en veldig god øvelse der du kan glede en annen. Faktisk redde dagen til flere. Tenk så godt å få et smil, til og med fra en fremmed. Kanskje noen ganger mest fra en fremmed.

Endret 2. november 2017 av exictence

[AnonymBruker]

Du vet det finnes en app, ala tinder, men for å finne venner, ikke kjæreste?

Anonymkode: 484b9...f3b

[AnonymBruker]

På 3.11.2017 den 19.11, AnonymBruker skrev:

Du vet det finnes en app, ala tinder, men for å finne venner, ikke kjæreste?

Anonymkode: 484b9...f3b

Du kunne vel kanskje ha skrevet hva den appen heter da

Anonymkode: 96b49...0c8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kunne vel kanskje ha skrevet hva den appen heter da

Anonymkode: 96b49...0c8

Jeg vet ikke hva den heter. Har hørt det, men husker ikke.

Anonymkode: 484b9...f3b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva den heter. Har hørt det, men husker ikke.

Anonymkode: 484b9...f3b

Hey!Vina heter appen

 Overrasket over hvor mange det var fra min by Der, bekjente også 

Anonymkode: 087e0...d47

[Boodelooap]

På 1.11.2017 den 19.36, stf skrev:

Jeg var/er også slik.

Men samtidig føler jeg at jeg har forandret meg i det siste. Jeg har mye lettere for å snakke med folk jeg ikke kjenner særlig godt, og til å med tulle med dem. Snakker først og fremst om kolleger her nå.

Men jeg har et annet problem, og det er at jeg alltid føler meg ensom etterpå. Uansett hvor sosial jeg har vært eller med hvem det har vært med. En tomhetsfølelse, en følelse av at jeg er overflødig og at jeg aldri kommer "inn" på mennesker. At jeg er tredje (eller femte?) hjulet på vogna..

Det kalles å være kronisk ensom. Jeg har det også sånn.

[prill]

Har ikke lest alle svarene her, men jeg hadde og har det fremdeles litt som deg. For min del går det i perioder. Men det har hjulpet meg å bli eldre, og akseptere litt mer den jeg er.

Kanskje er du bare en sånn som trenger mer tid for å bli kjent med folk? Det finnes en mellomting mellom å være superutadvendt og morsom, og å stenge seg helt inne. Du har garantert mange positive trekk som folk setter pris på, selv om det kanskje tar litt tid før de «oppdager» deg. Vær vennlig innstilt, og gjør ditt beste for å hilse når du treffer folk du kjenner, selv om det er litt skummelt. 

Det ordner seg over tid, du er bra nok 😊

[AnonymBruker]

På 2.11.2017 den 14.11, AnonymBruker skrev:

Nei, dessverre. Bor i Vestfold. 

Anonymkode: 1d541...ecd

Jeg også. Kanskje vi skulle blitt kjent?

Anonymkode: 3ebc2...b70

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i dette, jeg blir liksom sittende å tenke på hva jeg skal si og når jeg kommer på noe så har de andre endret tema. Nå tenker jeg spesielt på pauserommet, (men også ellers) hvor der sitter flere å snakker med hverandre. Det gjør det ekstra vanskelig å komme til, spesielt når noen av dem snakker som en foss. Jeg føler meg mer komfortabel når der ikke er så mange i rommet, og tema som er enkle å engasjere seg i. Har etter jeg ble frisør blitt ekspert på smalltalk og opp igjennom årene blitt bedre på å holde en samtale gående, det er ikke alltid det blir mer enn smalltalk. Men noen ganger klikker det bedre enn andre og samtalene kan bli mer utfyllende. Det er ikke alle som går like godt ilag, og man kan ikke komme «inn» på alle man møter. Jeg kommer meg som regel ikke videre til mer enn bekjent/kollega, selv om jeg skulle ønske det kunne utvikle seg til vennskap. Noen er bare skapt til å være super utadvendte og noen er mye mer forsiktig. Opplever selv nå i ny jobb å bli sittende hele pausen uten knapt å si et ord, og da kjenner jeg på denne «tomhetsfølelsen» som er veldig ubehagelig. Jeg opplever også at de på den nye jobben ikke ser meg for den jeg er, føler jeg blir sett på som den beskjedne «usynlige» jenta noe som vanligvis ikke stemmer. Men jeg lar det gå, det kommer seg sikkert etterhvert når de blir bedre kjent med meg og når jeg føler meg mer trygg på omgivelsene. Mitt råd vil være å sprenge litt grenser og prøve seg frem med enkle tema og lytte å vise at du er interessert i det andre forteller:) lykke til

Anonymkode: 4ddd9...a33