Å være årørende til psykisk syke. Hvordan handtere?

[AnonymBruker]

Jeg har en nær slektning som jeg er veldig glad i som sliter psykisk. Hun er bare 19 år, og har fundert på å ta sitt liv noen ganger, har jeg forstått, men har heldigvis hatt venner rundt seg som støtte. Hun går til psykolog, tror hun får anti-depressiva, men usikker om hun tar det pga mye bivirkninger. Hun går ikke på skole men gjør frivillige verv. Hun har hatt angstproblematikk siden hun var liten, ADHD/ADD også.

 

Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre. Jeg har sagt jeg er der natt og dag om hun vil prate eller behøver noe. Hva kan jeg si? Gjøre? Når blir det too much og overtramp? 

 

Vil gjerne ha svar fra andre i samme situasjon, hvordan vil dere bli møtt, bli tatt vare på?

Andre pårørende med gode råd?

Anonymkode: 64803...bbe

[Carrot]

Ikke fokuser på sykdommen men på mennesket

 

og så finner du kanskje hjelp her: https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/aa-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

[Mymlen]

Jeg er selv 19 år og har ekstremt indre stress, som fører til at jeg besvimer jevnlig av overarbeid i hodet. Mange rundt meg har støttet meg gjennom dette, og vært klar til å lytte når jeg har hatt behov for å dele. 

Jeg kom meg ut av den verste perioden med å ta meg sammen. Du kan dessverre ikke hjelpe henne mer enn det du allerede gjør, for det er hun som må komme seg opp selv.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Carrot skrev:

Ikke fokuser på sykdommen men på mennesket

 

og så finner du kanskje hjelp her: https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/aa-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

Takk for lenken, den var interessant!

2 minutter siden, Tonjepusenn skrev:

Jeg er selv 19 år og har ekstremt indre stress, som fører til at jeg besvimer jevnlig av overarbeid i hodet. Mange rundt meg har støttet meg gjennom dette, og vært klar til å lytte når jeg har hatt behov for å dele. 

Jeg kom meg ut av den verste perioden med å ta meg sammen. Du kan dessverre ikke hjelpe henne mer enn det du allerede gjør, for det er hun som må komme seg opp selv.

Så vanskelig, man vil liksom bare "snakke personen frisk" - men forstår jo at psykisk sykdom ikke er noe som går over av oppmuntrende ord akkurat. At det er noe som ligger på et dypere plan.

Anonymkode: 64803...bbe

[Carrot]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så vanskelig, man vil liksom bare "snakke personen frisk" - men forstår jo at psykisk sykdom ikke er noe som går over av oppmuntrende ord akkurat. At det er noe som ligger på et dypere plan.

Anonymkode: 64803...bbe

Akkurt det er problemet, man glemmer fokusere på å være medmenneske og så fokuserer man på at man skal "fikse" det man ser som et problem. Noen bruker "men det er bare tanker" eller "prøv å se positivt på det" noe som er fullstendig nedbrytende for den som sliter. Det å være der, lytte uten å ha noen mening, gjøre ting som oppleves som trygge og koselige sammen osv - for eksempel bare sitte på en benk i en øde del av parken for noen som sliter med angst for å gå ut er en stor greie.. 

[Atea]

22 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg har en nær slektning som jeg er veldig glad i som sliter psykisk. Hun er bare 19 år, og har fundert på å ta sitt liv noen ganger, har jeg forstått, men har heldigvis hatt venner rundt seg som støtte. Hun går til psykolog, tror hun får anti-depressiva, men usikker om hun tar det pga mye bivirkninger. Hun går ikke på skole men gjør frivillige verv. Hun har hatt angstproblematikk siden hun var liten, ADHD/ADD også.

 

Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg kan gjøre. Jeg har sagt jeg er der natt og dag om hun vil prate eller behøver noe. Hva kan jeg si? Gjøre? Når blir det too much og overtramp? 

 

Vil gjerne ha svar fra andre i samme situasjon, hvordan vil dere bli møtt, bli tatt vare på?

Andre pårørende med gode råd?

Anonymkode: 64803...bbe

Vær en venn først og fremst, som en her sa. Jeg sa også til en venninne som ble hardt skadet i en ulykke der andre omkom, at hun kunne ringe meg døgnet rundt, også på natta om hun trengte noen å prate med. Noe hun gjorde. Jeg visste ikke alltid hva jeg skulle si, og sa det, men jeg lyttet. Det tror jeg var viktig for henne, å ha noen å øse ut sin sorg og problemer overfor. Dette er mange år siden og hun klarer seg fint.

Antidepressiva kan, påpeker KAN, utløse selvmordstanker. Det har jeg diskutert både med en lege og psykolog, og dessverre mistet en god venn selv som tok selvmord etter at dosen ble økt uten noen oppfølging.

Hvordan vet du at hun tenker på selvmord? Ofte kan noen si at de ønsker dette livet bare var over snart, men det betyr ikke at de har planlagt å gjøre noe aktivt. Men man vet aldri. Hadde en som stod meg nær som ofte ringte, småfull, og sa at han ville ta livet sitt. Da ringte jeg en som sto han nær i hans familie, som da tok kontakt med han. Men jeg snakket jo med han først, lange samtaler der jeg hørte på hans problemer. Han hadde grunn til å være deprimert, jobbet, men begynte å isolere seg og drikke alene på kveldene. Det gjorde jo ikke saken bedre, han ble ikke mindre deppa. Og jobben hans var ikke særlig sosial, unntatt i lunsjen. Han er død i dag, men tok ikke selvmord.

Merker nå at det er svært vanskelig å komme  med gode råd til deg ts. Man står litt maktesløs som pårørende eller venninne. Jeg bruker johannesurt som fås reseptfritt på apotek, ingen bivirkniger, men kan ikke kombineres med p-piller da pillen vil miste noe av sin effekt. Men vil være forsiktig med å råde andre mht. medisiner, da ville jeg foreslått å bli med til legen eller psykologen og tatt det opp der. Men vil bare nevne at i f.eks. Tyskland er det flere som bruker johannesurt enn antidepressiva.

Edit. Han som ofte ringte meg ville aldri bli med ut på noe utenfor hjemmets fire vegger. Men du kan foreslå at dere går turer sammen, kino, utstillinger eller gjør noe utenfor det dere bruker, altså ikke bare sitte hjemme og prate om problemer.

 

Endret 1. november 2017 av Atea