Skal jeg satse på denne mannen???

[Gjest am]

Jeg har vært sammen med en mann i snart 4 år. Jeg har en gutt på 11 fra et tidligere forhold. Denne mannen er ikke spesielt opptatt av min sønn. Jeg kan innerst inne si at dette er en mann jeg ikke elsker, men vi har det ok sammen. Vi har kun overflatisk kommunikasjon, så alvorlige ting klarer vi ikke å prate sammen om. Nå føler jeg at jeg står ved et veiskille. Skal jeg satse på denne mannen, eller skal jeg bryte ut og håpe på at jeg vil finne den rette? Selv om jeg innerst inne vet at jeg kun vil få et ok samliv med denne mannen, synes jeg det er veldig vanskelig å ta skrittet og bryte helt. Dette kan nok også ha litt sammenheng med økonomi, jeg er 50% ufør etter en nakkeskade, så min inntekt er ikke det helt store. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg, nå har jeg gått og vært usikker i snart 4 år, hvordan skal jeg komme meg videre med livet? Er det noen som har gitt avkall på det trygge, for å satse på noe ukjent og nytt?

[Gjest Litjmæ]

Jeg kan innerst inne si at dette er en mann jeg ikke elsker

Jeg tror du svarer på ditt eget spørsmål her jeg. Forstår at det føles vanskelig, men du er verdt et bedre forhold enn dette. Lykke til

[Gjest Anonymous]

Forstår hvordan du har det

Hadde det på samme måte for ikke så lenge siden.

Var sammen med en i over 7 år og var veldig usikker på følelsene mine flere ganger i løpet av forholdet, hans følelser også. Kommunikasjonen var overfladisk, som du sier, og det fysiske forholdet var også dårlig.

Det var det trygge og kjente som holdt meg igjen. Redselen for å være ensom og for at det skulle vise seg vanskelig å møte noen som jeg kunne ha det bedre sammen med var absolutt til stede.

Men til slutt stod det veldig klart for meg at et forhold av den typen ikke er noe å samle på. Da vil man som regel ha det mye bedre alene, og man får heller søke nærhet og trøst hos venner og familie en periode.

Etter at jeg gjorde det slutt har jeg vært så lykkelig og glad som jeg ikke har vært på mange år. Jeg føler meg fri til å leve et ekte liv, og jeg har muligheten til å kunne møte "den rette" hvis han skulle dukke opp.

Jeg hadde ikke det økonomiske problemet som du har, og det gjør det sikkert enda vanskeligere. Men du har kanskje noen som kan hjelpe deg litt i en vanskelig overgangsperiode?

Ønsker deg lykke til!

[Gjest gjesta]

Jeg har vært sammen med en mann i snart 4 år. Jeg har en gutt på 11 fra et tidligere forhold. Denne mannen er ikke spesielt opptatt av min sønn. Jeg kan innerst inne si at dette er en mann jeg ikke elsker, men vi har det ok sammen. Vi har kun overflatisk kommunikasjon, så alvorlige ting klarer vi ikke å prate sammen om. Nå føler jeg at jeg står ved et veiskille. Skal jeg satse på denne mannen, eller skal jeg bryte ut og håpe på at jeg vil finne den rette? Selv om jeg innerst inne vet at jeg kun vil få et ok samliv med denne mannen, synes jeg det er veldig vanskelig å ta skrittet og bryte helt. Dette kan nok også ha litt sammenheng med økonomi, jeg er 50% ufør etter en nakkeskade, så min inntekt er ikke det helt store. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg, nå har jeg gått og vært usikker i snart 4 år, hvordan skal jeg komme meg videre med livet? Er det noen som har gitt avkall på det trygge, for å satse på noe ukjent og nytt?

Høres ikke ut som du bør satse på denne mannen. Alle fortjener å være med den de elsker som elsker en tilbake..

[Gjest Kaffegjesten]

Tror jeg hadde brukt tid på å vurdere dette (forholdet) seriøst. Vil tro det er slitsomt å leve i et forhold som kun er "forretningsmessig" eller på det vennskapelige plan resten av livet. Når du får litt kjærlighet så er jo det deilig da - og når det tidvis kommer litt forelskelsens brus etter mange års ekteskap er det jo kjempedeilig.

Hvis du etter 4 år aldri kjenner noen form for forelskelse eller får respons på dine kjærtegn det hadde ikke jeg holdt ut. Da må det være bedre å leve alene fremfor en slik avvisning som du opplever. At fyren din heller ikke liker sønnen din gjør vel ikke forholdet bedre. Har forresten fyren din gjort noe som helst for å "komme på godfot" med sønnen din? Det synes nå jeg hadde vært naturlig? Han er voksen og kan ta ansvar for slike handlinger - og se hva slike handlinger kan føre til. Det kan ikke sønnen din enda.

[Gjest Madam Felle]

Hvorfor skal du satse på han? Hvorfor skal ikke han få muligheten, til å treffe den rette? Du blir hos han fordi det passer deg, og din økonomi. Er ikke det veldig egoistisk?

Kanskje du rett og slett skulle slutte å tenke økonomi, og ta tingene som de kommer når du blir alene.

Avslutt forholdet, for det er nok det beste for alle parter, inkludert din sønn.

[BayliZ]

Kom deg ut, du vil få det bedre, selv med dårligere økonomi

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde valgt å gått, om ikke for meg selv men for barnet.

Om ikke du gjør noe med hensyn til sønnen din vil han merke at mannen din ikke bryr seg, og det er det verste. Du kan jo tenke deg selv, om du måtte tilbringe tid med en mann som ikke brydde seg..

Har oplevd dette selv, var sammen med en som ikke engasjerte seg i mitt barn...det førte til at barnet mitt ble urolig og ble vanskelig. Så jeg tok et valg...har ikke angret siden.

Lykke til

[Gjest Snellen]

Hvem sier at du skal nøye deg med Bra, når du kan få Bedre?

Hm?

[Gjest Anonymous]

Du har gitt deg svar selv.....mannen er sikkert ok, bare ikke dere to i lag.

skal du ta mannen pga din dårlige økonomi+ hvordan vil du ha det i et ekteskap da? Regn med skillsmisse senere.

[Gjest LoisLane]

Nei.

[Gjest gjest1]

Du kan ikke bli hos en mann kun av økonomiske grunner. Du har jo et LIV du skal leve.

Hopp i det - det dukker sikkert opp noe bedre litt lenger oppe i veien. Men ikke hiv deg ut i det første og beste forholdet du får muligheten til.

Mange jenter gjør det nemlig - de kan liksom ikke være alene...