Burde jeg slå opp med samboeren min?

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt hjelp og tips i en situasjon som er veldig vanskelig for meg. Beklager for at det blir mye tekst, vil bare at dere skal kunne forstå best mulig. Setter stor pris på svar. Saken er som følger:

Jeg er en 22 år gammel jente som studerer. Jeg har vært sammen med kjæresten (som er like gammel som meg) min i 4 år, han er ferdigutdannet og jobber fast mandag-fredag. Vi har en veldig ulik hverdag ettersom at vi driver med forskjellige ting. Vi kjøpte vår første leilighet sammen for 6 måneder siden, og har aldri bodd sammen før dette. For noen uker siden skaffet vi oss kjæledyr, da begge er vant til husdyr, og ikke minst følte vi at vi manglet noe. Vi lever en "normal" hverdag. Jeg er på skolen ofte, studerer også så godt jeg kan hjemme, er mye med venner, prøver å tilbringe en del tid med familien, i tillegg til at jeg har en deltidsjobb hvor jeg arbeider ca 1-2 ganger i uken (ofte helger). Samboeren min jobber som sakt og er ferdig på arbeid i 15-16 tiden, og jeg er som oftest klar med middag når han kommer hjem. Vi har sjeldent tid til å reise vekk sammen, da jeg jobber deltid og jobber masse med studier og ofte har planer med venner osv i helger. Jeg er en veldig sosial person med mange venner, samboeren derimot er strake motsetningen. Jeg må ofte pushe han ut av leiligheten, og jeg gleder meg til å være alene, og gruer meg nesten til han kommer hjem igjen, fordi jeg trives så godt alene. Hverdagen fyker av sted, men det skjer ingenting spennende, jeg føler jeg har verken tid eller økonomi til dette (travel og fattig student, han er strake motsetningen her igjen).

Jeg elsker samboeren min overalt på denne jord, og forholdet vårt er "perfekt". Det er ingenting han gjør feil, eller noe i veien med forholdet sånn egentlig. Han er verdens snilleste med meg, og han er veldig kjekk. Han trøster meg alltid hvis jeg er stresset, og jeg kan snakke med han hvis jeg er lei meg. Jeg er god mot han tilbake, og vi fungerer veldig bra sammen. Vi har det kjekt og ler mye, men samtidig har jeg hatt en følelsene i det siste at jeg vil være alene. Jeg har vært i forhold med han siden jeg var 18, og vi har begge forandret oss mye på denne tiden. Jeg føler et ekstremt behov for å tilbringe noen år alene, og jeg tror jeg hadde klart meg ypperlig. Savnet etter samboeren min hadde likevel vært uutholdelig den første perioden (hvis vi hadde slått opp), men jeg tror og nærmest vet innerst inne at jeg hadde klart meg helt fint, fordi jeg kjenner det enorme behovet for å bare være meg (det tynger veldig at jeg vet at han hadde fått sjokk og blitt helt knust). 

Lurer også på om følelsene begynner å dabbe av fra min side. Vi kysser kun når vi sier god natt, og vi har sjeldent sex. Når vi har sex, er det på samboerens initiativ. Det er ingen gnister lengre, og føles ut som at jeg blir hos han fordi det er trygt og komfortabelt. Jeg kan være meg selv 100% med han, og han kjenner meg ut og inn, men er det kanskje bare derfor vi er kjærester, han er så sinnsykt trygg for meg. Jeg kan ikke huske et liv uten han nesten.  

Jeg trenger sårt hjelp til å få sortert hva jeg føler, synes dette er ekstremt vanskelig. Jeg elsker han jo, og jeg ser for meg at det er helt umulig å finne en like god mann som han, noen gang - det finnes ingen bedre, jeg vil gifte meg med han, og få barn med han langt fram i tid, men akkurat nå så blir jeg litt kvelt og jeg trenger VIRKELIG en pause, fordi jeg føler jeg trenger noen år for meg selv, hvor jeg kan fokusere på meg og mitt - men jeg er da redd for at det skal bli slutt for alltid. I tillegg har vi jo nettopp kjøpt leiligheten sammen også, noe som gjør alt enda mer komplisert også. 

<3 

Anonymkode: c3d5d...9d5

[Inwe]

Snakk med han om hvordan du føler det. Kanskje dere kan bo fra hverandre en uke eller to og kjenne litt på savnet? Da er det lettere å sortere tanker å se om dette er noe du virkelig vil.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar Inwe, setter stor pris på det. Har lurt på å foreslå for han om jeg skal flytte hjem til foreldrene mine et par uker ja. Men er redd for at bare det vil knekke han. Vet han er mye mer avhengig av meg enn hva jeg er av han, og tror at alt dette vil komme som et sjokk for han, ettersom at vi faktisk har det veldig fint sammen. Er så lei meg, fordi jeg er så redd for å såre han

Anonymkode: c3d5d...9d5

[AnonymBruker]

Jeg er i akkuratt samme situasjon som deg.. Så jeg har ikke noen gode råd å komme med dessverre  Men det var godt å lese at det ikke bare er jeg som føler på dette. Føler innerst inne at jeg ville hatt det mye bedre alene, og jeg trenger å være alene og selvstendig en gang i livet mitt (er 23 år) vært i forhold siden jeg var typ 15 år. Forholdet med samboer har dog bare vært i 2 år. Men nå eier vi hus sammen som vi kjøpte nylig, og det gjør det mye mer komplisert.

Anonymkode: 9652b...38f

[addict]

Jeg tror helt ærlig at du forventer for mye av et forhold. Det du beskriver nå er hverdag etter at forelskelsen har lagt seg og det kommer ikke til å være noe annerledes etter 4 år med en annen person.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

[Gjest The ceiling lamp]

Jeg tror det beste er å avvikle foholdet.

Det høres ut som om du er klar for å utforske en større verden.

Han er kanskje drømmemannen din, bare ikke akkurat der du er i livet nå.

Dere er begge så unge at det må være bedre å bryte nå enn om 7 år.

[Nuppidu]

Hvordan gikk det?

[Kvalitet]

addict skrev (På 31.10.2017 den 14.04):

Jeg tror helt ærlig at du forventer for mye av et forhold. Det du beskriver nå er hverdag etter at forelskelsen har lagt seg og det kommer ikke til å være noe annerledes etter 4 år med en annen person.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

Enig men uenig. Tror også det «kjedelige A4 livet» kommer frem når forelskelsen har lagt seg. Men ts er ung og det er vell tidlig å kjenne på disse følelsene i en alder av 22. Det går Ann å vokse fra en person selv om vedkommende er snill og god. 

[AnonymBruker]

Tråden er fem år gammel. Hva er poenget med å trekke den frem?

 

 

Anonymkode: a213a...048