Andre forstår meg liksom ikke...

[Ceau]

Hei!

Jeg er litt usikker på hvordan å formulere dette, men overordnet vil det omhandle sosialisering og at jeg altfor ofte føler at andre mennesker ikke forstår meg.

Mennesker er noe av det jeg liker best i verden, mest ettersom jeg finner hvert enkelt individ så spennende og flott på sin enkelte måte. Med dette har jeg altså lite fordommer mot andre. Jeg møter andre med et smil og prøver å være så omgjengelig som mulig. I tillegg har jeg mye kroppsspråk, noen ganger kanskje litt for mye. Jeg kan bli svært ivrig og gleder meg veldig mye over andre mennesker, og er ganske åpen om meg selv også. Til tross for at jeg egentlig er et ganske rolig menneske. Jeg er ikke typen som prater så veldig mye om meg selv og min hverdag, men kommer gjerne med meninger og liknende. Jeg får andre til å le og passer hele tiden på at alle er med i samtalen, setter ofte andre foran meg selv. Har ikke veldig god selvtillit selv (jeg kan skjønne om det virker slik her haha), men har et hjerte for alle andre likevel.

Jeg har hørt at jeg kan virke litt rar, og selv om jeg ikke helt forstår det tror jeg grunnen er det overnevnte. Altså at jeg er veldig engasjert og "på" i _enkelte_ situasjoner. Men jeg er usikker. Dette har jeg faktisk hørt fra mennesker som har likt meg ekstra godt, herunder kjæresten min. Dette gjør at det kan virke som at ordet "rar" er positivt ladd fra mennesker som har påpekt det, men jeg kan altså tenke meg at andre synes jeg er rar på en negativ måte. At uttrykkene mine blir litt mye?

Jeg reflekterer veldig mye over meg selv og situasjoner hele tiden, men jeg klarer liksom ikke å få fatt på dette. Det er selvsagt ok at jeg ikke kommer overens med mennesker, men det hender altfor ofte at mennesker trår litt unna meg... Jeg merker at jeg kanskje virker litt rar for dem, men jeg vet ikke... Rundt andre får jeg høre at de aldri har møtt noen de har klikket bedre med, så det er veldig enten eller. Men ettersom jeg oftest møter førstnevnte, så sliter jeg litt med å sosialisere meg. Jeg vil helst være alene, ettersom jeg altfor ofte føler at andre ikke forstår meg. Jeg føler meg veldig annerledes, og dette er noe jeg synes er rart å føle på ettersom jeg er 22 år. Heldigvis trives jeg i eget selskap, men jeg elsker også å møte nye mennesker. Jeg har venner, men jeg føler altfor ofte på dette og at mennesker ikke forstår meg.

På videregående opplevde jeg både at jentegjenger og én guttegjeng stengte meg ute og snakket stygt om meg. Dette fikk jeg i ettertid høre var sjalusi fra alle parter. Jeg hater drama og prøver virkelig å være hyggelig mot alle, så jeg skjønte aldri hvorfor dette hendte meg. Jeg fikk høre at jeg var en over gjennomsnittet attraktiv jente med mange gode kvaliteter, men til tross for at sjalusi lett inntreffer på videregående, så skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg detter utenfor i dag. Jeg har tenkt over om jeg framstår dum, eller at det virker som jeg lever i min egen boble, framstår veldig rar på måten jeg uttrykker meg på eller noe helt annet jeg ikke klarer å sette fingeren på. Jeg vet faktisk ikke...

Jeg hadde også en tidligere bestevenn som snudde ryggen til meg etter at hun fikk seg en kjæreste som var sjalu på meg. Alt i denne teksten får meg til å framstå uten selvinnsikt, men jeg skjønner faktisk ikke hvorfor så mange trår unna meg. Jeg er lett å bli kjent med, hyggelig, har mange tanker, men likevel så finner folk seg andre venner. De tråkker unna meg så fort tiden er der. Hvorfor? Jeg tar alltid vare på mennesker som ikke så lett kommer i snakk med andre, og kanskje bruker jeg altfor mye tid på det? Enten blir folk veldig glad i meg, eller så trer de unna. Får de et feil inntrykk? En må akseptere å ikke bli likt av alle, men jeg er så lei av å føle på at jeg ikke passer inn eller at jeg ikke når helt frem. Jeg ønsker meg med dette å nærme meg en forståelse for hvorfor jeg ikke så lett får meg venner, men at jeg likevel veldig lett er sentrum i en gjeng når jeg først er der. Å være i sentrum er ikke et ønske, men det bare skjer... Jeg har vennegjenger og enkelte veldig gode venner, en kjæreste som falt for personligheten min, men likevel er det et eller annet feil jeg ikke helt får til å forklare her. Jeg er heller ikke personen som tar ordet fra andre og at jeg tror jeg kan så mye, jeg er heller personen som lytter til andre og får andre til å le.... Jeg har opplevd at andre "hermer" etter meg, og hører at jeg kan være et ikon for mange eller at jeg er ganske "kul", men jeg skjønner derfor ikke hvorfor jeg blir stående alene altfor ofte.... Jeg hører ikke hjemme så mange steder.

Til og med moren min fortalte meg at jeg har litt spesielle interesser. Jeg elsker å skrive og kan sitte mye for meg selv med dette, litt nerd på akkurat det området. Som person tenker jeg veldig mye, elsker å tilegne meg kunnskap. Har i tillegg et mål om å gå medisin. Rundt andre får jeg følelsen av at de tror jeg kan mindre enn det jeg gjør, jeg er ikke så glad i å vise hva jeg kan... Absolutt en negativ egenskap, og personligheten min kan kanskje noen ganger virke litt destruktiv og selvutslettende, men jeg er likevel positiv og glad. Jeg synes ikke dette bør ha en sammenheng?

Jeg vet dette ble en lang tekst, men er det tilfeldigvis noen her som har erfart noe liknende? Livet kan være så enkelt dersom man slutter å bry seg om slike ting, men dette går faktisk utover selvtilliten min. Dette også grunnet at jeg ønsker et yrke hvor jeg kan kommunisere og integreres godt med andre, men jeg føler rett og slett at andre ikke forstår meg. Jeg kommer ofte med gode tanker og ideer som jeg også får bekreftet fra folk som står meg nærmere, men rundt fjerne virker det som at ord og uttrykk ikke når helt fram. Jeg har opplevd altfor ofte at gode ideer og ord blir kastet i søppelkassa fordi de ikke helt forsto meg. Selvtilliten har blitt litt lav grunnet dette.

 

Hva tenker dere?

 

Haha, takk for meg....

 

Endret 30. oktober 2017 av Ceau

[Gjest Overrasket]

Jeg tror du kan forsøke tre helt forskjellige ting. 

1) Ha litt tålmodighet. Selv om du åpenbart er mer moden enn alderen din i antall år, så er du også (misforstå meg rett) "bare" 22. Det betyr at du er akkurat i starten av den alderen der folk flest slår ut i full og blomst og blir en mer fullverdig versjon av seg selv, med andre venner, nye livserfaringer osv. Årene foran deg vil nok bidra til at du føler dette har blitt et mindre problem, og at det er lettere å være deg selv og fortsatt ha gode, sosiale relasjoner med omverdenen. 

2) Prøv å finne en ungdomsorganisasjon som handler om noe du er veldig opptatt av. Sjakk, politikk, orientering eller hva som helst der du kan møte folk som er mer likesinnede. Jeg lener mot at kanskje et politisk ungdomsparti kan passe for deg, men det kommer jo an på om du har interesser den veien. 

3) Legg ut på en reise. (Det har du kanskje allerede gjort?). Kom deg ut i verden, se noe nytt, opplev andre himmelstrøk og sosialiser med folk underveis. Ta en måned, tre måneder, ett år, eller hele livet, hva vet jeg. 

Jeg tror disse tre alternativene har noe grunnleggende til felles. Alle handler om å søke å bli en enda mer utviklet versjon av deg selv gjennom nye livserfaringer og å treffe folk i sosiale situasjoner som du kanskje ikke har vært i tidligere. 

Endret 30. oktober 2017 av Overrasket

[Ceau]

Tusen hjertelig, "Overrasket"! Dette setter jeg stor pris på. Jeg tror du har helt rett i dette, og at det er viktig å faktisk utfolde seg på den måten at det er til fordel for seg selv. Jeg har vært i ulike organisasjoner som Røde Kors, Impact Norway og andre liknende hvor jeg skrev og uttrykte meg gjennom tekst. Jeg pratet også en del, men føler alltid at jeg kommer litt kort med det ettersom jeg alltid føler at andre er smartere enn meg. Jeg vet ikke hva de tenker om meg, dog.
Å reise merker jeg at gir meg mye. Jeg har reist 3 måneder tidligere, og jeg har skjønt hvor viktig dette er. Absolutt et godt punkt, og noe jeg skal tenke på videre. Tusen takk for gode tips!!

Det skal altså sies at jeg sjeldent føler meg smartere enn andre og tror jeg lett kunne blitt utkonkurrert ved en politisk diskusjon, men jeg kan kanskje mer enn jeg kan uttrykke meg for. Dette har med å gjøre at jeg er mye flinkere til å skrive enn å prate, men kan likevel diskutere veldig godt for munn dersom jeg har selvtillit nok...
Altså vet jeg ikke helt hvordan teksten framstår, for jeg vet faktisk ikke om jeg er moden for alderen. De som står meg nært mener jeg er svært reflektert og moden for alderen. Men rundt andre klarer jeg liksom ikke å få fram hva jeg mener og kommer derfor litt til kort. Mine nærme mener jeg har et veldig voksent sinn og at jeg har veldig mange interesser, mens resterende kan tro jeg er kjedelig... Likevel føler jeg at folk ofte ser opp til meg, så jeg skjønner liksom ingenting... Alt er jo relativt, selvsagt, men jeg føler meg helt blåst av mitt eget liv...

For å sette dette i sammenheng så lærer jeg svært lite av å være med andre og har behov for å være for meg selv for å kjenne på mine tanker og indre meninger. Jeg blokkeres veldig lett ut av andre og er ikke helt meg selv, hvis det gir mening? Jeg er kanskje en typisk introvert som også liker å være sosial, en mellomting? Jeg elsker å være rundt mennesker som jeg skrev tidligere, men jeg hater å prestere eller å vise altfor mye av meg selv rundt andre.

Jeg vet ikke om absolutt alt her kan settes i sammenheng, men jeg er så fryktelig usikker på meg selv og jeg skjønner liksom ikke helt situasjonen...

Endret 30. oktober 2017 av Ceau

[bortebra]

Altså, jeg er noen år eldre enn deg, da. Men mesteparten av det du sier om deg selv, kunne jeg sagt om meg selv. 

Sånn bortsett fra at jeg ikke ser på det som et stort problem at ikke alle liker meg. Gir man mye av seg selv, får man oftere sterke og dypere vennskap. Du er ganske ikke en vennegjeng-person, men foretrekker tosomme vennskap? Du skal være glad for at folk sier at de bånder mer med deg enn noen gang før. Det betyr at du har en større verdi for noen enn ganske mange med stort nettverk har for mange. Du har muligheten til å få sterkere vennskap. Og jeg tror at hvis du fokuserer veldig på opplevelsene fra videregående, så kan det ha en selvforsterkende effekt, slik at du ser avvisning der den ikke er også. 

Det beste du kan gjøre er å fortsette å være deg selv. Det finnes mange som deg rundt omkring. Jeg har sære interesser, jeg og. Jeg skjuler dem ikke, men er ærlig og åpen om det. Jeg deler ikke så mange av dem med mine nære venner, de liker andre ting, men vi kan le litt av nerdinga mi sammen. Det er fint å være spesiell. Du vet at det er mange som gjerne skulle ønske litt var litt mer som deg? Hadde mer personlighet? Ta det som en god ting! 

[Gjest Overrasket]

1 hour ago, Ceau said:

Tusen hjertelig, "Overrasket"! Dette setter jeg stor pris på. Jeg tror du har helt rett i dette, og at det er viktig å faktisk utfolde seg på den måten at det er til fordel for seg selv. Jeg har vært i ulike organisasjoner som Røde Kors, Impact Norway og andre liknende hvor jeg skrev og uttrykte meg gjennom tekst. Jeg pratet også en del, men føler alltid at jeg kommer litt kort med det ettersom jeg alltid føler at andre er smartere enn meg. Jeg vet ikke hva de tenker om meg, dog.
Å reise merker jeg at gir meg mye. Jeg har reist 3 måneder tidligere, og jeg har skjønt hvor viktig dette er. Absolutt et godt punkt, og noe jeg skal tenke på videre. Tusen takk for gode tips!!

Det skal altså sies at jeg sjeldent føler meg smartere enn andre og tror jeg lett kunne blitt utkonkurrert ved en politisk diskusjon, men jeg kan kanskje mer enn jeg kan uttrykke meg for. Dette har med å gjøre at jeg er mye flinkere til å skrive enn å prate, men kan likevel diskutere veldig godt for munn dersom jeg har selvtillit nok...
Altså vet jeg ikke helt hvordan teksten framstår, for jeg vet faktisk ikke om jeg er moden for alderen. De som står meg nært mener jeg er svært reflektert og moden for alderen. Men rundt andre klarer jeg liksom ikke å få fram hva jeg mener og kommer derfor litt til kort. Mine nærme mener jeg har et veldig voksent sinn og at jeg har veldig mange interesser, mens resterende kan tro jeg er kjedelig... Likevel føler jeg at folk ofte ser opp til meg, så jeg skjønner liksom ingenting... Alt er jo relativt, selvsagt, men jeg føler meg helt blåst av mitt eget liv...

For å sette dette i sammenheng så lærer jeg svært lite av å være med andre og har behov for å være for meg selv for å kjenne på mine tanker og indre meninger. Jeg blokkeres veldig lett ut av andre og er ikke helt meg selv, hvis det gir mening? Jeg er kanskje en typisk introvert som også liker å være sosial, en mellomting? Jeg elsker å være rundt mennesker som jeg skrev tidligere, men jeg hater å prestere eller å vise altfor mye av meg selv rundt andre.

Jeg vet ikke om absolutt alt her kan settes i sammenheng, men jeg er så fryktelig usikker på meg selv og jeg skjønner liksom ikke helt situasjonen...

Jeg forstår. Jeg tror vi først som sist kan avfeie helt at du ikke er smart nok. Jeg tror ikke det er mange som uttrykker og formulerer seg som du gjør om seg selv (og andre temaer) og som ikke er smarte nok.

Jeg er egentlig ikke så glad i merkelappene introvert/ekstrovert (innadvent/utadvent som det het før) fordi for meg virker det som om det er en motesak å merke seg selv som det ene eller det andre, og at man ofte feildiagnostiserer seg selv. Jeg tror at dersom man bare har to måter å kategorisere folk på så går man glipp av mange nyanser som kan beskrive oss. Jeg opplever nok også at for mange blir en selvdiagnostisert merkelapp en sovepute. F.eks. kan noen si "Jeg ER jo ekstrovert, så da får folk bare tåle at jeg prater høl i hue på dem i blant, det er jo meg, det". Den fiktive personen i dette eksempelet har da oversett at en merkelapp som "ekstrovert" (eller introvert) ikke er et frittak fra å utvikle og ha et bevisst forhold til sosiale egenskaper. Man må ikke være en sosialt uintelligent skravlebøtte bare fordi man mener man er ekstrovert, og det er en av grunnene til at jeg mener slike kategorier kan gjøre mer skade enn nytte. Sosiale egenskaper kan utvikles og dyrkes uavhengig av hva slags -vert man er, og den valgte -verten er ikke en betegnelse på vedkommendes sosiale intelligensnivå. 

Tenk på et banalt eksempel: Sykling. Det er nærmest ingen som bare våkner opp en dag og bare kan det å sykle. Alle må tilegne seg ferdigheten. Så kan noen bli ekstremt flink til å sykle, og de aller fleste kan klare å bli brukbare nok på sykkel til å manøvrere sykling uten veldig store komplikasjoner. Sosiale egenskaper er litt som sykling. Noen kan bli utrolig flinke på verbal, sosial kommunikasjon. Mange kan bli brukande. De aller, aller felste må tilegne seg, utvikle og dyrke egenskapene, det er ikke noe man bare "kan" eller "ikke kan". 

Så for å oppsummere etter all denne bablingen tror jeg, hvis jeg skal tippe, at du egentlig bare trenger å slappe av litt og være tålmodig med deg selv, samtidig som du prøver å dytte deg litt til å bli tryggere i verbale, sosiale situasjoner. Jeg mistenker at du bare trenger økt tillit til den personen du allerede er, kombinert med øvelse på å bruke andre formater enn tekst til å vise hvem du er til andre. Det mener jeg er en prosess som de aller fleste går gjennom  i en eller annen grad, som en helt naturlig del av starten på voksen-livet.

[AnonymBruker]

Jeg orket ikke å lese hele innlegget, jeg stoppet på første avsnitt. Men jeg ville bare si at jeg missunner deg denne egenskapen. Selv eier jeg null interesse for andre mennesker, bare enkelte i slekta, tidligere klassevenner og noen FÅ jeg finner intressante her i verden nlir jeg intressert i. 

Kroppsspråk mangler også.  

Folk distanserer seg fra meg fordi jeg selv virker kald. Kan du gi litt av denne egenskapen til meg, siden du føler at du gir folk for mye?;) hilsen ei som aldri gir noe.

Anonymkode: 85018...430

[AnonymBruker]

Kan også kjenne meg igjen på visse områder. Men jeg har en kjempegod kjæreste, og en håndfull nære og gode venner og det har jeg innsett at er bra nok. Jeg er 28 år. 

Folk syntes også jeg er litt rar. Men jeg tar det aldri negativt. Jeg er bare annerledes. Jeg har hobbyer og interesser som folk flest ikke har. Jeg interesserer meg ikke for det folk vanligvis interesserer seg for. Jeg kan derfor gli litt ut av samtaler på jobb for eksempel, fordi de prater om sport og fjellturer liksom. Så spør de meg kanskje om hva jeg har gjort i helga, og jeg forteller om noe de kanskje syns er litt nerdete og de knapt vet hva er  

Jeg kan også ha litt sær humor, og egne meninger om ting som kanskje ikke er helt A4.

Det som har hjulpet litt for meg er at jeg har blitt med i en klubb der flere holder på med samme hobby som meg. Iom at det er en litt spesiell hobby, er folka der litt "rare" sånn som meg haha. Så jeg føler meg hjemme. Vi drar også på arrangementer med lignende klubber fra hele landet i løpet av året. Det er et miljø jeg trives godt i. Og jeg føler jeg har behov for å være i slike miljøer. Jeg trives på jobb og kan møte venner av venner, men jeg føler meg liksom ikke helt hjemme. De forstår ikke hvem jeg er. 

Det kan være litt slitsomt til tider. Jeg er ikke inne i noe "gjeng" på jobb som jeg føler alle andre er. De møtes i helger og finner på ting. Men de tenker vel at jeg ikke passer inn. Jeg er sosial og hyggelig og positiv, spør og tar initiativ til samtaler på jobb. Men jeg føler meg ikke hjemme og det har de kanskje lagt merke til.

Ikke at det gjør så fryktelig mye. Jeg har noen få bestevenner som er som meg, vi bare matcher på alt, og ingenting er rart! Det syns jeg er bra nok:) 

Anonymkode: 5d2bf...29a